Når folk blir syke

[AnonymBruker]

Er det en prosess og akseptere at livet er over folk som blir alvorlig syke eller er ensome? Når det egentlig ikker er noen utvei fra elendigheten? Når livet viser en grå fremtid selv om noe positivt skulle og utgangen ikke er noe god når man ser på det i det store og hele?

Anonymkode: db766...277

[AnonymBruker]

Jeg har alvorlig kronisk sykdom, og ja, det er en sorgprosess man skal gjennom. Man må akseptere hvordan kroppen er nå, og dermed sørge over hvordan man planla at livet skulle bli, hva man ikke kan gjøre lengre, og at alt endret seg.

Jeg er i en stadig rull av sorg og aksept, plutselig dukker det opp noe nytt jeg ikke har tenkt over -  la oss si fjelltur. Venner poster bilder av fjelltur, og jeg blir lei meg. Lei meg fordi jeg ikke er invitert, lei meg fordi jeg er alt for dårlig til å dra på turen (og derfor er jeg ikke invitert), lei meg fordi jeg ikke får oppleve å så på fjellene igjen og se utsikten og kjenne lukta. Oppleve noe nytt.
Jeg blir lei meg, jeg anerkjenner at jeg er lei meg, og så prøver jeg å akseptere. At nå, og i all overskuelig fremtid, så kan jeg ikke. Men jeg kan få til en kort skogstur på en god dag, eller bli kjørt til et utkikkspunkt og kikke. Jeg kan fremdeles oppleve, men ikke slik jeg egentlig vil. Jeg prøver å vri det om til noe jeg KAN gjøre, og så glede meg over venner som enda kan oppleve det. Gjøre dem bevisst på at "hei, dere er heldige som kan ta den turen! Nyt det, for jeg kan ikke, og jeg håper dere forstår hvor heldige dere er". Jeg sier ikke det ofte altså, bare så det er sagt. 

Samtidig så er det viktig å se fremover. Finne gleden i de små tingene, i en god middag eller godt selskap. Finne alternativer. Jeg kan ikke gå fjelltur lengre, men jeg kan pusle litt i hagen iblant. Jeg kan ikke dra på restaurant, men jeg kan bestille takeaway. 

Livet mitt er ikke over, men det er redusert, og det er kraftig endret. Det er vanskelig, men jeg har fremdeles folk som er glad i meg, som jeg er glad i tilbake. Jeg har fremdeles hobbyer jeg kan gjøre, og jeg kan fremdeles smile av fint vær. 

Anbefaler å prate med noen om du ikke klarer å se de små gledene. Det er viktig når livet endrer seg.

Anonymkode: 2998e...a03

[AnonymBruker]

Livet trenger ikke å "være over" selv om man blir alvorlig syk. Ref Stephen Hawking. 

Anonymkode: b3a01...51e

[Daria]

Jeg står i den prosessen nå, med en sykdom som ser ut til å bli varig og livsendrende og sannsynligvis en framtid som ufør. Det er jo en sorg over det som forsvinner, det jeg ikke lenger klarer og orker og kan, og det er en aksepteringsprossess som nok vil pågå en stund, men samtidig vil jeg ikke si at livet mitt er over. Det tar en annen retning, som jeg ikke ville valgt selv, men det trenger ikke være et dårlig liv likevel. Jeg har fortsatt mye positivt og mye glede i livet mitt og mye jeg tross alt kan gjøre.

[AnonymBruker]

At livet endrer seg er ikke det samme som at livet er over.

Anonymkode: 794ef...849

[AnonymBruker]

Det er en sorg å bli kronisk syk, med lidelse og smerte. Kommer selvsagt an på sykdommen, men er mye fortvilet og ser litt mørkt på fremtiden. "Vil jeg orke å leve slik" tanker, streifer meg. En kan "miste" mye den dagen en blir syk. Økonomi, glede og håp, kanskje familie og venner, interesser. Ikke morro. 

Anonymkode: dc21d...788

[AnonymBruker]

Har vært syk i 5 år og har enda ikke forstått at dette er min hverdag nå. Ingen bedring i horisonten heller. Men jeg nekter å innfinne meg det. Som igjen gjør sorgprosessen lang. Jeg har vært helt utmeldt fra livet. Og det heter så fint: Etter 3 år så blir du glemt av av folk rundt deg. Og det har jeg merket godt. 

Livet raser jo rundt en. Mistet alt av sosialt nettverk, mistet omdømme, mistet jobb, mistet karrieren, mistet økonomien, mistet livet, mistet familien, mistet hobbyer..... alt er borte. Det eneste som er igjen er "meg", i en meget dårlig versjon av den jeg ønsker å være. Å akseptere dette er heller ikke lett. Ihvertfall ikke når du rett og slett må innfinne deg at ting ikke blir bedre. 

Anonymkode: 8b31a...107