Situasjonen der en har barn fra før, og en har ingen

[AnonymBruker]

Er du i den situasjonen, eller har du vært der?  

Jeg har en mann som har ingen barn fra før av.  Jeg har barn fra før. Jeg ønsket alltid et barn til, men nå har jeg blitt engstelig for å gå igjennom hormonbehandlinger, ivf, og svangerskap Redd for risikoer osv. . Vi skal ta IVF i sommer. Jeg ønsker at han skal få oppleve å bli far. Det er vel det som motiverer meg mest nå. Han har betalt hele prosessen med sine egne penger. 

Har hørt mange fortelle meg at jeg bør ikke gjøre dette for hans del. Men jeg vet selv at for meg betydde det mest av alt i livet å bli mamma. Jeg ønsker ikke å frata han det savnet. Savnet etter eget barn. Å få barn er ikke en selvfølge i livet. Jeg er egentlig imot å få barn i to ulike forhold, men sånn blir det muligens. Alle barna er like høyt elsket uansett. 

Noen andre som kan fortelle om sitt liv med en som ikke hadde barn fra før? Fikk dere et felles barn?  Hvordan opplevde du situasjonen? Hvordan var det for dere? Hadde du forståelse for et barneønske? 

 

Anonymkode: 4ca48...cec

[AnonymBruker]

Jeg har vært der. Dog uten IVF-veien, men det var tøft nok. Møtte en ny mann noen år etter skilsmissen til mine to barn. Den nye mannen hadde ingen barn og ønsket seg dette veldig. Jeg sa egentlig nei først, men etter noen års samliv så jeg hvor viktig dette var for han, og jeg begynte å ønske meg barn jeg også.

Da vi startet prøvingen var mine to barn fra tidligere 16 og 12 år gamle. Så det ble som å starte på nytt, et nytt kull liksom. Dessverre ble veien til å få vårt felles barn. Tre spontanaborter hadde jeg før jeg ble gravid med et barn som holdt. Hadde noen kjent meg så hadde de kanskje lurt på hvorfor jeg orket. Men jeg elsker mannen min, og det ble bare viktigere og viktigere å få dette felles barnet. Også for meg, for hver spontanabort kjente jeg hvor trist jeg ble. Men til slutt fikk vi altså et barn! Ble nesten 2 år med prøving til sammen. Og storesøskene omfavnet det veldig. Har 50/50 med faren deres, så annenhver uke var de veldig tilstede som søsken for den lille.

Vi tenkte nå at familien var komplett, og mannen min hodestups forelsket i vårt felles barn (veldig flink med mine også altså, men de var jo så store, at det ble uansett ikke den "samme omsorgen"). Så overraskelsen og sjokket var veldig stort da jeg ble gravid helt plutselig da babyen var bare 4 måneder... Så her kom det en til ja. I dag er disse barna 5 og 6 år gamle og har uendelig med glede av hverandre. Mannen kunne ikke vært mer fornøyd, og vi lever nå "det perfekte" familielivet. Jeg er så glad og takknemlig for at det gikk sånn til slutt - det kunne jeg virkelig aldri drømt om.

Anonymkode: d9819...bb7

[AnonymBruker]

21 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg har vært der. Dog uten IVF-veien, men det var tøft nok. Møtte en ny mann noen år etter skilsmissen til mine to barn. Den nye mannen hadde ingen barn og ønsket seg dette veldig. Jeg sa egentlig nei først, men etter noen års samliv så jeg hvor viktig dette var for han, og jeg begynte å ønske meg barn jeg også.

Da vi startet prøvingen var mine to barn fra tidligere 16 og 12 år gamle. Så det ble som å starte på nytt, et nytt kull liksom. Dessverre ble veien til å få vårt felles barn. Tre spontanaborter hadde jeg før jeg ble gravid med et barn som holdt. Hadde noen kjent meg så hadde de kanskje lurt på hvorfor jeg orket. Men jeg elsker mannen min, og det ble bare viktigere og viktigere å få dette felles barnet. Også for meg, for hver spontanabort kjente jeg hvor trist jeg ble. Men til slutt fikk vi altså et barn! Ble nesten 2 år med prøving til sammen. Og storesøskene omfavnet det veldig. Har 50/50 med faren deres, så annenhver uke var de veldig tilstede som søsken for den lille.

Vi tenkte nå at familien var komplett, og mannen min hodestups forelsket i vårt felles barn (veldig flink med mine også altså, men de var jo så store, at det ble uansett ikke den "samme omsorgen"). Så overraskelsen og sjokket var veldig stort da jeg ble gravid helt plutselig da babyen var bare 4 måneder... Så her kom det en til ja. I dag er disse barna 5 og 6 år gamle og har uendelig med glede av hverandre. Mannen kunne ikke vært mer fornøyd, og vi lever nå "det perfekte" familielivet. Jeg er så glad og takknemlig for at det gikk sånn til slutt - det kunne jeg virkelig aldri drømt om.

Anonymkode: d9819...bb7

Takk for din deling av din historie i tråden :) .

Det er veldig lett for folk å tenke : "du har jo to barn, hvorfor skal du ha flere barn, og starte med et nytt "kull" helt på nytt igjen når du har 2 som er blitt voksne". Jeg fikk til og med høre: "Din søster har 2 barn, og nå må du ikke si til henne at det er best å ha 3". Det er situasjonen som gjør at jeg velger å sette igang med mitt tredje. Han har jo ingen barn. Så jeg blir på en måte rammet av hans barnløshet også. Du har erfart det samme. Din mann sitt savn etter sine egne barn. 

Høres ut som om du og dere hadde en tøff vei. Men godt at det endte slik som det gjorde for dere. 

Jeg skal igang med ivf-innsett om bare få uker. Jeg har vært litt opp og ned i det siste med tanke på om jeg burde sagt at nok er nok. Men jeg har selv sagt ja til denne prosessen og jeg velger denne løsningen fordi at jeg vet at jeg vil klare å ta meg av et barn, og mest av alt for å unne han gleden av å få oppleve å få sitt eget barn. Et barneønske er sterkt. 

Anonymkode: 4ca48...cec