Veloppdratte barn av natur?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

Alle rundt meg trodde også at jeg hadde det veldig fint hjemme. Det er veldig vanlig at traumatiserte barn blir stille, innadvendte og pliktoppfyllende. Det er dessverre mange som ikke vet dette og tror at alle traumatiserte barn utagerer.

Anonymkode: bb21d...fad

Joda, men det er også veldig skummelt og tenke at pliktoppfyllende og stille barn er traumatiserte! Generelt skal man være litt forsiktig med å dømme, med mindre man virkelig har god kompetanse på slikt ☺️

Anonymkode: d710a...170

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Joda, men det er også veldig skummelt og tenke at pliktoppfyllende og stille barn er traumatiserte! Generelt skal man være litt forsiktig med å dømme, med mindre man virkelig har god kompetanse på slikt ☺️

Anonymkode: d710a...170

Jeg sier på ingen måte at alle pliktoppfyllende og stille barn er traumatiserte. Vil bare gjøre folk bevisst på at det ikke er et sunnhetstegn at et barn aldri viser at de er sint eller lei seg.

Anonymkode: bb21d...fad

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg sier på ingen måte at alle pliktoppfyllende og stille barn er traumatiserte. Vil bare gjøre folk bevisst på at det ikke er et sunnhetstegn at et barn aldri viser at de er sint eller lei seg.

Anonymkode: bb21d...fad

Ikke nødvendigvis. Enkelte har det bare ikke i seg. Jeg var et lykkelig og harmonisk barn som liten og viste svært sjeldent noen tegn til at jeg var sint eller lei meg. Var overhodet ikke traumatisert eller forsømt på noe vis.

Anonymkode: 2638c...887

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Ikke nødvendigvis. Enkelte har det bare ikke i seg. Jeg var et lykkelig og harmonisk barn som liten og viste svært sjeldent noen tegn til at jeg var sint eller lei meg. Var overhodet ikke traumatisert eller forsømt på noe vis.

Anonymkode: 2638c...887

Det er forskjell på sjeldent og aldri.

Anonymkode: bb21d...fad

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg sier på ingen måte at alle pliktoppfyllende og stille barn er traumatiserte. Vil bare gjøre folk bevisst på at det ikke er et sunnhetstegn at et barn aldri viser at de er sint eller lei seg.

Anonymkode: bb21d...fad

Skjønner 👍☺️ 
 

Mitt barn viser at det er lei seg sammen med meg og de hun er trygg på, men har nok lett for å holde igjen blant fremmede og hvis hun er i stor gruppe i bhg. 

Anonymkode: d710a...170

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det er forskjell på sjeldent og aldri.

Anonymkode: bb21d...fad

Jeg skrev svært sjeldent som i aldri, er du fornøyd nå?

Anonymkode: 2638c...887

[AnonymBruker]

Søsteren min har to gutter. Eldstemann er rolig og veldig enkel å ha med å gjøre. Tar nei for et nei, tester ikke grenser, er respektfull og deler gjerne. Han er 7 nå og har vært sånn hele tiden.

Lillebror som straks blir 4 er stikk motsatt. Han har masse temperament, er sta som bare rakker'n og stiller spørsmål ved stort sett alt. 

Skulle ikke tro de hadde vokst opp i samme hjem, med samme oppdragelse.

Anonymkode: bb1ba...8ce

[AnonymBruker]

Et eksempel i dag. 3 åringen putta hånda oppi glasset sitt når vi spiste lunsj og begynte å grise med det. Jeg sa "ta ut hånda av glasset, ellers tar jeg det bort" med vanlig stemme, da svarer barnet "åh!" og slutter. Ser for meg at for mange så hadde dette vært en sånn frem og til bake hvor barnet prøver seg osv. Men stort sett er det ganske enkelt med vår 3 åring. 

Det er ikke alltid så enkelt altså, men 95% av gangene hører hun hvis vi sier fra en gang. 

(og det er ikke fordi hun er kuet eller noe, vi er ikke superstrenge og hever ikke stemmen annet enn når hun holder på å gjøre noe farlig som vi roper ut for å få stoppet, typ gå ut i en vei eller klatre på noe som kan velte)

Anonymkode: b9acf...ccf

[AnonymBruker]

Ungene blir som de blir oppdratt. Dette krever strukturert foreldre som vet hva de holder på med.

Anonymkode: c698d...f51

[AnonymBruker]

Tror mye har med personlighet å gjøre, altså. MEN hun må jo ha det bra for å være sånn, og ha sosial kompetanse, noe som jo er en del av oppdragelsen  

Anonymkode: 8fda0...6ed

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Et eksempel i dag. 3 åringen putta hånda oppi glasset sitt når vi spiste lunsj og begynte å grise med det. Jeg sa "ta ut hånda av glasset, ellers tar jeg det bort" med vanlig stemme, da svarer barnet "åh!" og slutter. Ser for meg at for mange så hadde dette vært en sånn frem og til bake hvor barnet prøver seg osv. Men stort sett er det ganske enkelt med vår 3 åring. 

Det er ikke alltid så enkelt altså, men 95% av gangene hører hun hvis vi sier fra en gang. 

(og det er ikke fordi hun er kuet eller noe, vi er ikke superstrenge og hever ikke stemmen annet enn når hun holder på å gjøre noe farlig som vi roper ut for å få stoppet, typ gå ut i en vei eller klatre på noe som kan velte)

Anonymkode: b9acf...ccf

Samme her, har bare et veldig samarbeidsvillig barn med godt lynne. 

Anonymkode: 647ad...d8e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ungene blir som de blir oppdratt. Dette krever strukturert foreldre som vet hva de holder på med.

Anonymkode: c698d...f51

Næh. Dette kommer an på barnet. Første barnet vårt har alltid hatt et godt og varmt lynne, nysgjerrig og samarbeidsvillig, lydhør og utviklende.

Andre barnet er en gærning 😂

Anonymkode: 647ad...d8e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ungene blir som de blir oppdratt. Dette krever strukturert foreldre som vet hva de holder på med.

Anonymkode: c698d...f51

Eh nei 

Anonymkode: 5d41b...597

[AnonymBruker]

Synes dette høres usunt ut. Jeg var et slikt barn selv, og jeg har slitt psykisk i 20 år nå. Jeg føyer meg, klarer ikke ta plass, er tålmodig og kan se på andre, men har mistet mye med å ikke delta. Typisk flink pike, og jeg hater det. Det tar meg ikke opp og frem i livet.

Som noen nevner, "trass" er helt vanlig og nødvendig for å gi barna erfaring i å kjempe litt. Ha egne meninger, bli hørt, og bli selvstendige. 

Merkelig ting å skryte av....

Anonymkode: a3a8e...808

[AnonymBruker]

Uff, kan ikke annet enn å si at dette høres helt fantastisk ut! Min er støpt i ild og flammer. Jeg så det allerede da hun var bare måneder gammel og kylte putteboksen i veggen i sinne når klossene ikke ville inn riktig. Helt fra hun lærte ordet "nei", har det bare vært "nei, nei og nei" hele veien. Absolutt alle områder av livet vil hun mene noe om, og helst ha full styring på hvordan det gjøres. Nå 6 år senere, er hun en veloppdratt unge, som jeg er veldig stolt av, men det har kostet blod, svette og tårer - virkelig. Hun har trengt tydelige beskjeder, forberedelser og klare konsekvenser.

Men det skal sies, som en annen nevner her, at personlighetstrekkene gjerne kommer med oppsider og nedsider. Hun virker mye mindre nervøs enn meg, hun er en skikkelig tøffing. Har alltid visst at om noe ikke er bra - for eksempel i barnehagen, så sier hun ifra med én gang. Vi hadde noen runder med noen skikkelige bøller i barnehagen, og vet at foreldrene til de mer forsiktige barna var redd for hva de kunne bli overtalt til å være med på etc. Hun lar seg ikke pille på nesa. Veldig sosialt flink og tøff. Får nye venner på et blunk, og inntar gjerne en lederrolle. Masse initiativ. 

Men skal heller ikke late som om jeg ikke er litt misunnelig

Anonymkode: 7b3fc...1ed

[AnonymBruker]

7 hours ago, AnonymBruker said:

Eh nei 

Anonymkode: 5d41b...597

Det krever jo oppdragelse likevel. Har du et usikkert og sjenert barn, kan det være lurt å "tøffe" det opp litt. Jeg var veldig redd for dyr da jeg var liten, men i stedet for at foreldrene mine tenkte at "sånn er hun bare, hun er bare litt engstelig av seg", så jobbet de mye for at jeg skulle tørre å være rundt dyr. Handler nå ikke så mye om oppførsel og å ta beskjeder. Men det er jo et godt eksempel på at selv om et barn er fks engstelig av seg, så kan det snus. 

Jeg har to nieser, og de er også veldig forskjellige. Hun ene tester grenser mer enn den andre, og hun kan gå rimelig langt om ingen stopper henne. Hun må bli påminnet å høre etter når folk sier nei, og hun er også et sånt barn som kan slå/klore om hun ikke får det som hun vil. Sånt må hun jo faktisk lære at ikke er greit. Jeg er mye strengere med denne niesen enn den andre. Det er ikke greit at hun ene "bare er sånn". Hun må lære å tilpasse seg de normer som er og å oppføre seg på en grei måte mot andre. 

Jeg jobber med barn, og her er det både engstelige og tøffe barn. Vi hadde en runde en periode hvor det ble noe kræsj mellom et meget engstelig barn og et tøffere barn. Foreldre mente at det engstelige barnet ble mobbet, men vi så jo noe annet. Det engstelige barnet måtte faktisk lære å stå opp for seg selv og tåle å stå i konflikter. Og det andre barnet måtte jekkes litt ned og skjønne at alle tåler ikke alt av røff lek og kommentarer. 

 

Anonymkode: e7ac2...e72

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Ungene blir som de blir oppdratt. Dette krever strukturert foreldre som vet hva de holder på med.

Anonymkode: c698d...f51

Mnja, ja, oppdragelse har mye å si for hvordan unger utvikler seg og hvilke personlighetstrekk som blir fremtredende, det skal jeg være enig med deg i. Og 'blir som de blir oppdratt' kan jeg til dels være enig i hvis vi ser på hvordan de blir som voksne. 

Unger er født med ulike personligheter. Noen har et iboende behov for å innordne seg, passe inn, bli ledet. Andre er født i opposisjon og har et iboende behov for å ha oversikt, kontroll og lede. Vår oppgave som foreldre er å veilede dem i å balansere disse personlighetstrekkene slik at de kan bli velfungerende voksne som kan bidra til samfunnet ved å dra nytte av sine styrker på en god måte.

Anonymkode: 0060b...522

[AnonymBruker]

Jeg har 3 barn som er lette å samarbeide med. Ingen store utfordringer. Både jeg og mannen er sånn også. Vi har vært sammen i 20 år og aldri kranglet 😅

Det betyr IKKE at alle bare er enig her i huset, og det er lov å ha egne meninger. Men vi hører på hverandre og prater mye sammen. Høye stemmer skjer ikke (ikke bare positivt,  datteren vår ble veldig redd da læreren hevet stemmen. Selv om det ikke var til henne).

Anonymkode: c0860...b32

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det krever jo oppdragelse likevel. Har du et usikkert og sjenert barn, kan det være lurt å "tøffe" det opp litt. Jeg var veldig redd for dyr da jeg var liten, men i stedet for at foreldrene mine tenkte at "sånn er hun bare, hun er bare litt engstelig av seg", så jobbet de mye for at jeg skulle tørre å være rundt dyr. Handler nå ikke så mye om oppførsel og å ta beskjeder. Men det er jo et godt eksempel på at selv om et barn er fks engstelig av seg, så kan det snus. 

Jeg har to nieser, og de er også veldig forskjellige. Hun ene tester grenser mer enn den andre, og hun kan gå rimelig langt om ingen stopper henne. Hun må bli påminnet å høre etter når folk sier nei, og hun er også et sånt barn som kan slå/klore om hun ikke får det som hun vil. Sånt må hun jo faktisk lære at ikke er greit. Jeg er mye strengere med denne niesen enn den andre. Det er ikke greit at hun ene "bare er sånn". Hun må lære å tilpasse seg de normer som er og å oppføre seg på en grei måte mot andre. 

Jeg jobber med barn, og her er det både engstelige og tøffe barn. Vi hadde en runde en periode hvor det ble noe kræsj mellom et meget engstelig barn og et tøffere barn. Foreldre mente at det engstelige barnet ble mobbet, men vi så jo noe annet. Det engstelige barnet måtte faktisk lære å stå opp for seg selv og tåle å stå i konflikter. Og det andre barnet måtte jekkes litt ned og skjønne at alle tåler ikke alt av røff lek og kommentarer. 

 

Anonymkode: e7ac2...e72

De blir ikke alltid som man blir oppdratt som uansett altså

Anonymkode: 5d41b...597

[Gjest DEN NAKNE GARTNER]

Hovedsakelig så er man et produkt av arv og miljø. Personlighet spiller litt inn men miljøet, altså foreldre og øvrig familie spiller inn mest.