Veloppdratte barn av natur?

[AnonymBruker]

Jeg har tre veldig ulike barn når det kommer til temperament, og tror mye er «medfødt». Men den av mine som var veldig «trassete» som småbarn har blitt en veldig pliktoppfyllende tween, mens den som var blid og medgjørlig som småbarn, og aldri trasset, har blitt en skikkelig utfordrende tween😵 Så hos oss har det snudd. Sistemann er sånn midt på, håper hen holder seg der☺️ 
Tror forøvrig absolutt at foreldre påvirker, men ikke bare i form av grensesetting, også i form av emosjonell støtte, det å se barna sine og møte dem på en hensiktsmessig måte. Det synes jeg dessverre ikke at jeg selv er flink nok til alltid…

Anonymkode: 82426...4ab

[AnonymBruker]

Temperament er faktisk medfødt. Det er forskerne enige om. Men hvilket miljø barnet vokser opp i vil selvsagt påvirke temperamentet, i tillegg vil barnets temperament påvirke hvordan de voksne behandler det.

Anonymkode: 64af3...b2e

[AnonymBruker]

Godt spørsmål. Jeg tror det. Tenker på meg selv og søstra mi. Jeg var et stille og rolig barn, pliktoppfyllende, kom sjeldent i konflikter. Har alltid vært konfliktsky, da, noe som ikke alltid har vært bra. Jeg fulgte alle beskjeder som ble gitt. Trivdes både å leke med andre og å være alene. Sa alltid takk, var gavmild, mye empati. Syns ofte synd på andre og ville hjelpe. Samtidig var jeg mye engstelig også, og er det fremdeles. En av grunnene til at jeg var (og er) så pliktoppfyllende er nok fordi jeg var så redd for å få kjeft eller havne i ubehagelige situasjoner. Jeg var lærerens englebarn som gjorde alt riktig, kom aldri i noe særlig konflikter, flink på skolen osv. 

Så har du søstra mi. Samme oppdragelse, og det er bare ett år mellom oss. Hun var en skikkelig hodebry for foreldrene mine, og jeg husker det alltid var mye styr med henne. Mye sint, veldig sta, mye mer egoistisk enn meg. Skulle ha først og gjøre først. Veldig uredd. Mens jeg satt meg på rompa på skiene nedover en bakke, så kjørte hun bare utfor uten å tenke på risikoen. Var vi på Tusenfryd eller noe, så kjørte hun alle attraksjonene, mens jeg satt på en benk og ventet. Hun kunne krangle med gutta på skolen og diskutere med lærerne. Ikke konfliktsky i det hele tatt. Men det var ikke alltid positivt det heller. I ungdomsalder havnet hun i psykiatrien. Hun hadde veldig store og negative følelser, kom mye i trøbbel. 

Jeg tror nok mye av det er genetisk. Det er psykisk sykdom lenger bak i slekta. Selvmord, schizofreni, spiseforstyrrelser.... Jeg tror nok søstra mi har arva noe derfra. Det kan ikke være tilfeldig. Flere familier på den siden av slekta er "rammet". 

Selv er jeg visst veldig lik mamma og mormor. Vi er fornuftige, realister, stille og rolige typer som viker unna konflikter. Hyggelige og hjelpsomme, arbeidsomme og pliktoppfyllende. Mamma kan fortelle om tanker eller følelser omkring noe, og jeg føler det helt likt. Mens andre ikke forstår. 

Jeg ville nok ikke kalt det "naturlig godt oppdratt". Det handler mest om personlighet. Hva vi tåler av ting. Av en eller annen biologisk grunn er vi forskjellige der. 

Men såklart, miljøet rundt deg kan også påvirke og er kanskje det viktigste. Selv om min søster slet mye, og fremdeles gjør det, er vi en ressurssterk og oppegående familie. Så hun har alltid fått støtte og hjelp så hun har klart seg. Hun har venninner som hun ble kjent med i psykiatrien som omtrent bare har blitt gitt opp av familien, som det ikke går så bra med nå som voksne. 

Samtidig så har jo oppdragelse mye å si. Noen er kanskje mer krevende enn andre, noen er enkle å "oppdra", men det er likevel en oppgave man må ta seriøst. Selv om jeg var lett å oppdra, så fikk jeg fint lære at verden er ikke rettferdig, og jeg måtte ha diskusjoner med foreldrene mine om verden rundt meg, holdninger, miljø, økonomi, skole, vennskap, hvordan behandle andre mennesker osv. Det kommer jo ikke helt av seg selv. 

Anonymkode: e7ac2...e72

[AnonymBruker]

Noen barn er striere enn andre. Jeg har et veldig stritt, og et middels minus. Litt irriterende når venninner gir hint om at jeg burde oppdra barna fastere, når deres barn er viljeløse puddinger som alltid gjør som de blir fortalt uten protest 😄

Anonymkode: 639e7...1c7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (48 minutter siden):

Har 3 barn som nå er voksne og har opplevd begge ender av skalaen. Ser på det som et samspill mellom barnets medfødte temperament og hvordan foreldrene reagerer på det, og motsatt. Er man veldig ulik blir det fort mer utfordrende. Noen barn er "enklere" å oppdra enn andre. Trass i seg selv er et sunnhetstegn så foreldrene som skryter over at ungene aldri trasser skjønner jeg ikke helt 🤔 Men mye kan jo skje i tenårene. 

Anonymkode: 1d2da...b1f

Veldig riktig det du sier. Får man et svært viljesterkt og aktivt barn (som ene jenta mi) kan det bli svært utfordrende å være foreldre hvis man selv er rolig og konfliktsky. Det er ikke greit for barnet heller, kan fort føles som man er født i feil familie. 
Foreldre er bare mennesker de også. Vanskelig å møte noen som er helt forskjellig fra seg selv på en bra måte. 

Anonymkode: 3be0b...504

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Godt spørsmål. Jeg tror det. Tenker på meg selv og søstra mi. Jeg var et stille og rolig barn, pliktoppfyllende, kom sjeldent i konflikter. Har alltid vært konfliktsky, da, noe som ikke alltid har vært bra. Jeg fulgte alle beskjeder som ble gitt. Trivdes både å leke med andre og å være alene. Sa alltid takk, var gavmild, mye empati. Syns ofte synd på andre og ville hjelpe. Samtidig var jeg mye engstelig også, og er det fremdeles. En av grunnene til at jeg var (og er) så pliktoppfyllende er nok fordi jeg var så redd for å få kjeft eller havne i ubehagelige situasjoner. Jeg var lærerens englebarn som gjorde alt riktig, kom aldri i noe særlig konflikter, flink på skolen osv. 

Så har du søstra mi. Samme oppdragelse, og det er bare ett år mellom oss. Hun var en skikkelig hodebry for foreldrene mine, og jeg husker det alltid var mye styr med henne. Mye sint, veldig sta, mye mer egoistisk enn meg. Skulle ha først og gjøre først. Veldig uredd. Mens jeg satt meg på rompa på skiene nedover en bakke, så kjørte hun bare utfor uten å tenke på risikoen. Var vi på Tusenfryd eller noe, så kjørte hun alle attraksjonene, mens jeg satt på en benk og ventet. Hun kunne krangle med gutta på skolen og diskutere med lærerne. Ikke konfliktsky i det hele tatt. Men det var ikke alltid positivt det heller. I ungdomsalder havnet hun i psykiatrien. Hun hadde veldig store og negative følelser, kom mye i trøbbel. 

Jeg tror nok mye av det er genetisk. Det er psykisk sykdom lenger bak i slekta. Selvmord, schizofreni, spiseforstyrrelser.... Jeg tror nok søstra mi har arva noe derfra. Det kan ikke være tilfeldig. Flere familier på den siden av slekta er "rammet". 

Selv er jeg visst veldig lik mamma og mormor. Vi er fornuftige, realister, stille og rolige typer som viker unna konflikter. Hyggelige og hjelpsomme, arbeidsomme og pliktoppfyllende. Mamma kan fortelle om tanker eller følelser omkring noe, og jeg føler det helt likt. Mens andre ikke forstår. 

Jeg ville nok ikke kalt det "naturlig godt oppdratt". Det handler mest om personlighet. Hva vi tåler av ting. Av en eller annen biologisk grunn er vi forskjellige der. 

Men såklart, miljøet rundt deg kan også påvirke og er kanskje det viktigste. Selv om min søster slet mye, og fremdeles gjør det, er vi en ressurssterk og oppegående familie. Så hun har alltid fått støtte og hjelp så hun har klart seg. Hun har venninner som hun ble kjent med i psykiatrien som omtrent bare har blitt gitt opp av familien, som det ikke går så bra med nå som voksne. 

Samtidig så har jo oppdragelse mye å si. Noen er kanskje mer krevende enn andre, noen er enkle å "oppdra", men det er likevel en oppgave man må ta seriøst. Selv om jeg var lett å oppdra, så fikk jeg fint lære at verden er ikke rettferdig, og jeg måtte ha diskusjoner med foreldrene mine om verden rundt meg, holdninger, miljø, økonomi, skole, vennskap, hvordan behandle andre mennesker osv. Det kommer jo ikke helt av seg selv. 

Anonymkode: e7ac2...e72

Du og søstera de høres ut som mine tvillinger. 🙊😅

 

Anonymkode: 3be0b...504

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Syns du er litt ufin her. Noen barn er bare slik av natur, alle har ikke et behov for å teste grenser for å utvikle seg. Det kan gå seg til naturlig, og de fleste av oss kjenner vel voksne som også "flyter med" og følger strømmen - og er fornøyde med det. 

Anonymkode: d0a2b...769

Det jeg skriver om «trass» er hentet fra Bufdir, og er godt dokumentert/forsker på. Handler ikke om å være ufin, men realiteten for hvorfor denne delen av utviklingen er viktig.

Anonymkode: 1bb3d...e10

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det jeg skriver om «trass» er hentet fra Bufdir, og er godt dokumentert/forsker på. Handler ikke om å være ufin, men realiteten for hvorfor denne delen av utviklingen er viktig.

Anonymkode: 1bb3d...e10

Samtidig så regner jeg med at barnet til TS på en eller annen måte, en eller annen gang protesterer, sier nei, som alle andre barn. 

Anonymkode: 1bb3d...e10

[AnonymBruker]

Sønnen min har en venn som er sånn. (Min er mer midt på treet. 😛 ) Foreldrene sier han har vært sånn fra start, enkel helt fra han baby og veldig lett å oppdra. Mens lillebroren er helt motsatt, tross lik oppdragelse. Veldig viljesterk og et eksremt sinne om han ikke får det som han vil. 😛

Anonymkode: 9f7c3...c73

[Hactar]

Jeg har en som måtte ha grensene meislet ut i stein og helst i tre eksemplarer, og en som seilte gjennom småbarnsårene så godt som uten en eneste protest.

[AnonymBruker]

Det er klart noe er medfødt - barn kommer gjennom deg, men de er jo ikke deg, og de vil respondere ulikt på oppdragelse. Eksempelet på det er f.eks. at søsken kan bli veldig ulike.

Min mann og hans bror vokste opp med en streng far - mannen min responderte veldig godt på rammene, broren taklet det ikke i det hele tatt, og er blitt unnvikende langt opp i voksen alder. 

Det har vært litt samme i min familie, da vår far var streng og jeg innrettet meg mye etter det, mens min søster gjorde mer "opprør". Jeg er mer introvert enn min søster, og likner nok vår far mer i lynne, så det var lettere for meg å forstå ham og harmonere med ham. Søster er mer ekstrovert og synes han er arrogant.

Hadde man kunnet lage en modell som passet alle barn likt hadde jo barneoppdragelsen alltid gått på skinner, men det gjør den som kjent ikke 😄

Anonymkode: 5d80d...f6c

[Hr. Aktiv]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Finnes det velopdratte barn av natur? Jeg har ei skjønn liten jente som nærmer seg 4år. Hun hører nesten alltid etter, når det er leggetid selvom nabo barn fortsatt er ute å leker. Så er hun fornøyd natta, og natta klemmer før det deretter ikke er noe krangling om dusjen, puse tennene er en lek. Før vi sier natta, elsker deg, å hun sovner. Sjeldent det er noe problemer rundt det. Hun vil alltid dele alt, får hun 2 bamser, godteri eller noe annet. Så sier hun lykkelig, til meg og ——— en av de andre. Hun eier alt av omsorg, elsker å dele, og hører som oftest etter. Det var en gang vi satt i karantene, og barna her ute skulle ha vannkrig. Da sa jeg du kan ikke være med, men du kan sitte på en stol ute å se på om du vil det. Hun smiler å koser seg, ler og har det gøy. Hun elsker og se at de andre har det morro. Ja vi møter sjeldent på problemer. 
 

Så finnes det godt oppdratte barn av natur? Jeg jobber jo med oppdragelse, men føler ikke jeg  jobber hardere en f.eks nabo barnet som blir sur på alt, slår sparker og kaster. 
 

 

Anonymkode: f8617...3cf

Ja mine er også slik. Jeg er av den oppfatning at vanlig stemmeleie og like og klare regler hjelper en del i oppdragelsen. 

[Trolltunge]

Mye av personligheten er definitivt medfødt. Jeg har tre barn som har helt ulike personligheter.

Mye av oppdragelsen går dessuten på ubevisst påvirkning, og jeg tror at alle foreldre synes barn som er like dem selv i personlighet er enklere enn barn som har en veldig ulik personlighet i forhold til det man selv har. 

Jeg var et helt vanlig barn, og på ingen måte spesielt utfordrende. Likevel vokste jeg opp med at min mor kalte meg vanskelig. Vi har pratet ut om det i voksen alder, og kommet frem til at jeg hadde en personlighet som var vanskelig å takle for akkurat henne. Fordi hun og jeg er svært ulike. Hun veldig forsiktig av seg. Jeg en som hopper i ting, og ikke er redd for å å prøve og kanskje til og med feile. Min personlighet var vanskelig og skremmende for henne, fordi hun ikke kunne relatere seg til min måte å tenke på. Jeg var litt som en alien for henne. 

Som mor selv er jeg egentlig glad for at jeg har erfaring med at slikt kan bli litt galt, og forståelsen jeg har fått i forhold til at selv om jeg ikke egentlig var et vanskelig barn var jeg likevel vanskelig for min mor, på grunn av at jeg var svært ulik henne, for bevisstheten angående dette er ganske vesentlig i forhold til egne barn. Jeg har også et barn som er svært så ulikt meg i personlighet, og jeg tar meg selv i å bekymre meg angående det jeg ikke kjenner meg selv igjen i. Må minne meg selv på at det er vanskelig for MEG, ikke at barnet er vanskelig. 

Barnet mitt er helt perfekt seg selv det. Introvert der jeg er ekstrovert. Tenker seg godt om der jeg bare hopper uti ting. Bekymrer seg der jeg ikke orker å bekymre meg. Rolig der jeg er rastløs. Opptatt av om ting er passende der jeg blåser i hva andre mener. Og så videre. 

Barnet mitt er likevel ikke vanskelig, men av og til er dette barnet litt vanskelig for akkurat meg, og det er jeg glad for at jeg er bevisst på. 

Antagelig er det å få et barn som er svært ulikt deg selv bakgrunn for mange situasjoner der et barn føles vanskelig. Det er sikkert ikke bare bare å bli født med en rolig og forsiktig personlighet inn i en familie der foreldre er aktive og uredde, eller motsatt. Viktig da å se forskjell på om barnet faktisk er vanskelig, eller bare såpass ulik deg selv at det innimellom føles litt vanskelig å ha et barn man ikke helt kan forstå alltid. 

Det hjelper iallefall meg til å ikke gjøre samme feil som min mor. Istedenfor å kalle barnet som er svært ulikt meg for vanskelig, så har jeg respekt for at barnet er ulikt meg. Helt perfekt seg. 

At jeg innimellom da ikke forstår barnet innebærer at jeg må spørre og sørge for å forstå, men aldri på andre måter enn ved å ha full respekt for at det ikke er noen ting galt med barnet, bare fordi det er veldig ulikt meg. Tvert imot egentlig. Barnet er ofte mer gjennomtenkt i sine valg enn det mor er i sine. 😁

Eplet faller ikke alltid ned ved stammen.

Endret 6. juli 2021 av Trolltunge

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Finnes det velopdratte barn av natur? Jeg har ei skjønn liten jente som nærmer seg 4år. Hun hører nesten alltid etter, når det er leggetid selvom nabo barn fortsatt er ute å leker. Så er hun fornøyd natta, og natta klemmer før det deretter ikke er noe krangling om dusjen, puse tennene er en lek. Før vi sier natta, elsker deg, å hun sovner. Sjeldent det er noe problemer rundt det. Hun vil alltid dele alt, får hun 2 bamser, godteri eller noe annet. Så sier hun lykkelig, til meg og ——— en av de andre. Hun eier alt av omsorg, elsker å dele, og hører som oftest etter. Det var en gang vi satt i karantene, og barna her ute skulle ha vannkrig. Da sa jeg du kan ikke være med, men du kan sitte på en stol ute å se på om du vil det. Hun smiler å koser seg, ler og har det gøy. Hun elsker og se at de andre har det morro. Ja vi møter sjeldent på problemer. 
 

Så finnes det godt oppdratte barn av natur? Jeg jobber jo med oppdragelse, men føler ikke jeg  jobber hardere en f.eks nabo barnet som blir sur på alt, slår sparker og kaster. 
 

 

Anonymkode: f8617...3cf

Dette handler mye om personlighetstrekk. Du har fått en unge med et godt utgangspunkt for enkel oppdragelse, om man kan si det sånn. 

Anonymkode: 59abb...0ed

[AnonymBruker]

Mange "veloppdratte", rolige og pliktoppfyllende barn er egentlig bare helt livredde for å gjøre feil. Jeg var et barn som alltid fikk skryt av lærere og andre for at jeg var så veloppdragen og moden for alderen. Grunnen var at jeg aldri fikk lov til å være sint eller uttrykke følelser hjemme, og ble verbalt misbrukt. "Veloppdratte" barn er ikke alltid trygge barn.

Anonymkode: bb21d...fad

[AnonymBruker]

Yes de finnes. Jeg var en gullunge av en annen verden hele min barndom, sa unnskyld og takk for hver minste ting, men så fort jeg ble tenåring så ble jeg et helvete å ha med å gjøre. Nyt det mens du kan du😅

Anonymkode: 2638c...887

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Yes de finnes. Jeg var en gullunge av en annen verden hele min barndom, sa unnskyld og takk for hver minste ting, men så fort jeg ble tenåring så ble jeg et helvete å ha med å gjøre. Nyt det mens du kan du😅

Anonymkode: 2638c...887

😂😂

Anonymkode: f8617...3cf

[AnonymBruker]

8 hours ago, AnonymBruker said:

Jenta mi er like gammel og helt lik. Snill hele tiden, hører alltid etter, takker for alt, forteller familien daglig at hun er glad i oss osv. Må stadig klype meg i armen, hun er eksemplarisk. Tror hun bare er født slik, tror ikke vi har gjort noe uvanlig i oppdragelsen av henne.. Barn har jo svært ulik personlighet, slik som oss voksne. Ungen min er i hvert fall et mye bedre menneske enn meg! Jeg er ikke blid og omgjengelig hele tiden 🤣

Anonymkode: d710a...170

Sånn er dattera mi også. Trur ikkje vi har gjort noko spesielt rett utover å prioritera ho høgt. Føler vi har fått mykje gratis. 

Anonymkode: ca088...b31

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Mange "veloppdratte", rolige og pliktoppfyllende barn er egentlig bare helt livredde for å gjøre feil. Jeg var et barn som alltid fikk skryt av lærere og andre for at jeg var så veloppdragen og moden for alderen. Grunnen var at jeg aldri fikk lov til å være sint eller uttrykke følelser hjemme, og ble verbalt misbrukt. "Veloppdratte" barn er ikke alltid trygge barn.

Anonymkode: bb21d...fad

Dette er jo kjempetrist! Men jeg tror og vet, etter å ha jobbet med mange barn, at de fleste veloppdragne, enkle og snille barn har det veldig fint hjemme, heldigvis! Det sprekker som regel ett eller annet sted for de utrygge barna som ikke får lov til å uttrykke seg. 

Anonymkode: d710a...170

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Dette er jo kjempetrist! Men jeg tror og vet, etter å ha jobbet med mange barn, at de fleste veloppdragne, enkle og snille barn har det veldig fint hjemme, heldigvis! Det sprekker som regel ett eller annet sted for de utrygge barna som ikke får lov til å uttrykke seg. 

Anonymkode: d710a...170

Alle rundt meg trodde også at jeg hadde det veldig fint hjemme. Det er veldig vanlig at traumatiserte barn blir stille, innadvendte og pliktoppfyllende. Det er dessverre mange som ikke vet dette og tror at alle traumatiserte barn utagerer.

Anonymkode: bb21d...fad