Veloppdratte barn av natur?

[AnonymBruker]

Finnes det velopdratte barn av natur? Jeg har ei skjønn liten jente som nærmer seg 4år. Hun hører nesten alltid etter, når det er leggetid selvom nabo barn fortsatt er ute å leker. Så er hun fornøyd natta, og natta klemmer før det deretter ikke er noe krangling om dusjen, puse tennene er en lek. Før vi sier natta, elsker deg, å hun sovner. Sjeldent det er noe problemer rundt det. Hun vil alltid dele alt, får hun 2 bamser, godteri eller noe annet. Så sier hun lykkelig, til meg og ——— en av de andre. Hun eier alt av omsorg, elsker å dele, og hører som oftest etter. Det var en gang vi satt i karantene, og barna her ute skulle ha vannkrig. Da sa jeg du kan ikke være med, men du kan sitte på en stol ute å se på om du vil det. Hun smiler å koser seg, ler og har det gøy. Hun elsker og se at de andre har det morro. Ja vi møter sjeldent på problemer. 
 

Så finnes det godt oppdratte barn av natur? Jeg jobber jo med oppdragelse, men føler ikke jeg  jobber hardere en f.eks nabo barnet som blir sur på alt, slår sparker og kaster. 
 

 

Anonymkode: f8617...3cf

[AnonymBruker]

Noen barn er roligere av natur 😊 Din kan fortsatt snu. Hun et bare 4. Samtidig er sjansen stor for at hun vil være sånn livet ut.

Jeg har en av hver. Ei som stiller spørsmål med alt og er litt usikker, men sta. Andre jenta er mer sånn at hun svever med verden uten en bekymring. Synger og lever livet. 

Barn er som voksne og kan forandre seg 😊

Anonymkode: 034d3...003

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Noen barn er roligere av natur 😊 Din kan fortsatt snu. Hun et bare 4. Samtidig er sjansen stor for at hun vil være sånn livet ut.

Jeg har en av hver. Ei som stiller spørsmål med alt og er litt usikker, men sta. Andre jenta er mer sånn at hun svever med verden uten en bekymring. Synger og lever livet. 

Barn er som voksne og kan forandre seg 😊

Anonymkode: 034d3...003

Hehe rolig er hun ikke! 😂

Energinivået er så stort at det hadde til og med barnehagen bemerket seg. Men hun er dog snill og omtenksom. Og veldig flink til å høre etter på beskjeder, og følge de. ☺️ 

Anonymkode: f8617...3cf

[AnonymBruker]

Det første jeg tenker; bare vent. Det kommer nok en periode hvor jenta di også vil protestere mer, og være i utvikling hvor hodet og kropp ikke henger helt sammen. Det er helt naturlig, og faktisk en viktig del av barnas utvikling! «Trass» er jo faktisk viktig; det lærer barnet om egen vilje, og barnet trenger å erfare at det kan påvirke verden og ikke bare tilpasse seg omgivelsene. Trass danner grunnlaget for at barnet senere kan ta eget initiativ og ansvar, og møte omgivelsene på en god måte.

 

Jeg hadde vært mer bekymra om barnet ikke var «vanskelig» og ikke protesterer. Det er viktige egenskaper! Og helsesøster spør alltid på 4års kontroll om barnets egenvilje, nettopp for at det er en viktig del av barnets utvikling. 
 

Derimot så har jeg to barn. Storesøster var veldig viljesterk og «trassig», spesielt rundt 4års alderen (som er en normal den av utviklingen i denne alderen, de oppdager seg selv som individ og at de faktisk kan påvirke omgivelsene sine!!).  Minstemann er mye mer medgjørlig, lettere å ha med å gjøre. Men han kan fint protestere om det er noe han ikke er enig om, og om han vil noe annet. Jeg forventer IKKE barn som kun dilter etter og ikke har egne meninger og ønsker. Og forståelig nok er ikke alltid barnas ønsker og meninger, de samme som mine som voksne!

 

 

Anonymkode: 1bb3d...e10

[AnonymBruker]

Jeg har 2 barn, første var en liten turbo, som skulle teste alle mine grenser. Neste stille, rolig, forsiktig, og har aldri måtte kjefte på det barnet, oppfører seg alltid veldig bra. Nå oppfører det første barnet seg bra og, men det har jo krevd masse oppdragelse av meg. Mens det andre barnet har jeg jo ikke måtte oppdra.

Anonymkode: fa1c1...1a8

[AnonymBruker]

Ja, mye er medfødt. Jeg fikk toeggede tvillingjenter, den ene er akkurat som du beskriver mens den andre er … helt motsatt. Ulikhetene har bare forsterket ettersom de vokser til. 
Hun som har vært «vanskelig» har også gode sider søstera ikke har. Tenker da særlig på initiativ og arbeidskapasitet. 
Det er ofte slik at personlighet kommer med en pluss-og en minusside. 

Anonymkode: 3be0b...504

[AnonymBruker]

Jenta mi er like gammel og helt lik. Snill hele tiden, hører alltid etter, takker for alt, forteller familien daglig at hun er glad i oss osv. Må stadig klype meg i armen, hun er eksemplarisk. Tror hun bare er født slik, tror ikke vi har gjort noe uvanlig i oppdragelsen av henne.. Barn har jo svært ulik personlighet, slik som oss voksne. Ungen min er i hvert fall et mye bedre menneske enn meg! Jeg er ikke blid og omgjengelig hele tiden 🤣

Anonymkode: d710a...170

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Noen barn er roligere av natur 😊 Din kan fortsatt snu. Hun et bare 4. Samtidig er sjansen stor for at hun vil være sånn livet ut.

Jeg har en av hver. Ei som stiller spørsmål med alt og er litt usikker, men sta. Andre jenta er mer sånn at hun svever med verden uten en bekymring. Synger og lever livet. 

Barn er som voksne og kan forandre seg 😊

Anonymkode: 034d3...003

Mine to barn er like dine. De lever i hver sin verden, det skal være sikkert og visst. 

Anonymkode: 1ae6e...2dc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jenta mi er like gammel og helt lik. Snill hele tiden, hører alltid etter, takker for alt, forteller familien daglig at hun er glad i oss osv. Må stadig klype meg i armen, hun er eksemplarisk. Tror hun bare er født slik, tror ikke vi har gjort noe uvanlig i oppdragelsen av henne.. Barn har jo svært ulik personlighet, slik som oss voksne. Ungen min er i hvert fall et mye bedre menneske enn meg! Jeg er ikke blid og omgjengelig hele tiden 🤣

Anonymkode: d710a...170

Ja spot on! 😂

Anonymkode: f8617...3cf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Det første jeg tenker; bare vent. Det kommer nok en periode hvor jenta di også vil protestere mer, og være i utvikling hvor hodet og kropp ikke henger helt sammen. Det er helt naturlig, og faktisk en viktig del av barnas utvikling! «Trass» er jo faktisk viktig; det lærer barnet om egen vilje, og barnet trenger å erfare at det kan påvirke verden og ikke bare tilpasse seg omgivelsene. Trass danner grunnlaget for at barnet senere kan ta eget initiativ og ansvar, og møte omgivelsene på en god måte.

 

Jeg hadde vært mer bekymra om barnet ikke var «vanskelig» og ikke protesterer. Det er viktige egenskaper! Og helsesøster spør alltid på 4års kontroll om barnets egenvilje, nettopp for at det er en viktig del av barnets utvikling. 
 

Derimot så har jeg to barn. Storesøster var veldig viljesterk og «trassig», spesielt rundt 4års alderen (som er en normal den av utviklingen i denne alderen, de oppdager seg selv som individ og at de faktisk kan påvirke omgivelsene sine!!).  Minstemann er mye mer medgjørlig, lettere å ha med å gjøre. Men han kan fint protestere om det er noe han ikke er enig om, og om han vil noe annet. Jeg forventer IKKE barn som kun dilter etter og ikke har egne meninger og ønsker. Og forståelig nok er ikke alltid barnas ønsker og meninger, de samme som mine som voksne!

 

 

Anonymkode: 1bb3d...e10

Syns du er litt ufin her. Noen barn er bare slik av natur, alle har ikke et behov for å teste grenser for å utvikle seg. Det kan gå seg til naturlig, og de fleste av oss kjenner vel voksne som også "flyter med" og følger strømmen - og er fornøyde med det. 

Anonymkode: d0a2b...769

[Kontorotta]

Hvordan var du som barn?

Jeg har tre barn. Alle er veloppdragne, men fremdeles forskjellige.

Noen ting har jeg lagt vekt på i oppdragelsen av dem. Det å si takk, sitte pent ved bordet, vise respekt for andre, være høflige. Derfor har det aldri vært noe problem å gå ut å spise med dem på restauranter for eksempel. De har også alle tre vært ganske tilpasningsdyktige i forhold til forandringer. Vi har fint kunnet reise på ferie og sovet like godt i fremmede senger som hjemme. De har fint taklet å være oppe litt lenger en kveld, uten at det har ødelagt neste dag.

Jeg har vært veldig heldig, men samtidig så er jo både jeg og far til minsten stille og rolige personer. Vi gir barna mye kjærlighet og får også det tilbake.

[AnonymBruker]

Er flere faktorer som spiller inn. Personlighet. Hvordan foreldrene møter hverandre og andre mennesker (barn tar mer etter hva du gjør, enn hva hva du sier).  Hvordan barna blir møtt av foreldrene (trygge rammer, hjelp til å håndtere følelser, empati, bli sett, etc). Om du er trygg på deg selv og dine grenser. Og sikkert mye mer. Hvis mye av dette er naturlig for deg kan det hende du føler du ikke må gjøre så mye, mens en annen som kanskje har blitt oppdratt under helt andre forhold selv ville måtte lese flere bøker og jobbe masse med seg selv for å oppnå samme væremåte.

Anonymkode: 75061...db1

[Million]

Unger er forskjellige som dag og natt, akkurat som voksne folk er det.

Jeg har en 21 år gammel sønn, som ikke en eneste gang i sitt liv har blitt sint og kalt oss foreldre for noe stygt eller negativt. Aldri. Selv ikke i tenårene, da folk mener det er så voldsomt med uenigheter og krangling med arvingene. Han har heller ikke som liten ropt og skreket "jeg hater deg" eller slikt. Ikke noe som helst sånt.

Føler meg heldig når jeg leser forskjellige innlegg her på KG og ser hva enkelte må gå gjennom.

[AnonymBruker]

Jeg har to sånne. De er flinke til å fortelle hva de føler og om de blir lei seg eller lignende, men de har vel aldri hatt noen form for raserianfall eller lignende. De gjør stort sett det de skal og om de ikke gjør det forstår de det når jeg rolig sier hva vi skal gjøre - også gjør de det neste gang. 

Jeg vil ikke si de er rolige, for de er aktive og gjør alltid et eller annet, men de er ikke "mye", om man kan si det sånn. De er også av natur veldig snille og omsorgsfulle og er nok bare litt "den typen" menneske. 

Jeg tror ikke vi har gjort så mye spesielt. Vi er ganske konsekvente på de få reglene vi har og ellers får de endel frihet.

Anonymkode: 5cfbf...898

[Pølsevann]

Føler jeg også har vært heldig med vårt barn. Har ikke jobbet veldig med oppdragelsen, men hun hører på oss omtrent hele tiden. Har selvfølgelig egne meninger og tester grenser også, men har veldig sjelden noen trassanfall eller noe sånt. Hvis vi forteller hvor hun ikke kan ditt eller datt så godtar hun det uten å forhandle og bli sint. Hun har aldri slått og sparket rundt seg fordi hun er sint. Masing etter is eller godteri i butikken blir møtt med "ååå" når vi sier nei, ikke hyl og skrik. 
Og samme som deg, tannpuss, klippe negler, gi medisiner osv har aldri vært noen kamp. 

Det kan selvfølgelig komme, men foreløpig har oppdragelse gått veldig fint. 

Jeg tok en test for en stund siden (tror det var noe BUP greier) på nett, og da kom vi ut med at vi har en fleksibel foreldrestil. Jeg tror det kanskje bidrar til dette. Vi er litt sånn "happy go lucky" vi foreldre også, vi har sjelden lagt planer som er vanskelig å endre, vi er åpne for forslag fra barnet, vi spør barnet hva hun vil i stedenfor å tre ting over hode på henne. Vi kommer nok sjeldnere i konflikt pga det. 

Blir spennende å se hvordan tenårne blir  

[AnonymBruker]

Kontorotta skrev (9 minutter siden):

Hvordan var du som barn?

Jeg har tre barn. Alle er veloppdragne, men fremdeles forskjellige.

Noen ting har jeg lagt vekt på i oppdragelsen av dem. Det å si takk, sitte pent ved bordet, vise respekt for andre, være høflige. Derfor har det aldri vært noe problem å gå ut å spise med dem på restauranter for eksempel. De har også alle tre vært ganske tilpasningsdyktige i forhold til forandringer. Vi har fint kunnet reise på ferie og sovet like godt i fremmede senger som hjemme. De har fint taklet å være oppe litt lenger en kveld, uten at det har ødelagt neste dag.

Jeg har vært veldig heldig, men samtidig så er jo både jeg og far til minsten stille og rolige personer. Vi gir barna mye kjærlighet og får også det tilbake.

Jeg skal nok ha vært ett ganske rolig barn, men jeg var også oppvokst under omsorgssvikt, og vet jo ikke åssen jeg ville vært om jeg fikk muligheten til og utvikle meg. Jeg gikk konstant i fare modus, og far var visst totalt gæren når han var liten 😂 

Vi har jo alltid hatt fokus på høflighet og folkeskikk. Fra man f.eks startet å snakke er det jo bare fint å lære ting som å si tusen takk. Hun er såpass energisk at det å sitte på restaurant er noe vi ikke gjør særlig ofte da det ikke ville vært noe koselig. Så vi tar jo naturligvis hensyn til at det er noe hun ikke har nok ro i kroppen til å gjøre. En kaffe derimot kan vi klare. Hehe. Men hun har et veldig tilpasningsdyktig uten tvil. Hun blir lett likt, og liker lett andre. Har veldig mye tillit til andre, men akkurat nok til at hun ikke bare går til ukjente. Osvosv. 

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Er flere faktorer som spiller inn. Personlighet. Hvordan foreldrene møter hverandre og andre mennesker (barn tar mer etter hva du gjør, enn hva hva du sier).  Hvordan barna blir møtt av foreldrene (trygge rammer, hjelp til å håndtere følelser, empati, bli sett, etc). Om du er trygg på deg selv og dine grenser. Og sikkert mye mer. Hvis mye av dette er naturlig for deg kan det hende du føler du ikke må gjøre så mye, mens en annen som kanskje har blitt oppdratt under helt andre forhold selv ville måtte lese flere bøker og jobbe masse med seg selv for å oppnå samme væremåte.

Anonymkode: 75061...db1

Trygge rammer, rutiner og det å bli møtt følelsesmessig er veldig viktig for meg. Men utover det har jeg ikke gjort noe annerledes enn det som er normalen for barneoppdragelse. 

 

Million skrev (13 minutter siden):

Unger er forskjellige som dag og natt, akkurat som voksne folk er det.

Jeg har en 21 år gammel sønn, som ikke en eneste gang i sitt liv har blitt sint og kalt oss foreldre for noe stygt eller negativt. Aldri. Selv ikke i tenårene, da folk mener det er så voldsomt med uenigheter og krangling med arvingene. Han har heller ikke som liten ropt og skreket "jeg hater deg" eller slikt. Ikke noe som helst sånt.

Føler meg heldig når jeg leser forskjellige innlegg her på KG og ser hva enkelte må gå gjennom.

Ja er ikke før jeg flyttet til et nabolag med masse barn jeg så hvor heldig jeg er 😅 

Anonymkode: f8617...3cf

[AnonymBruker]

Jeg har ei på 10 år som jeg føler det er lite styr med og det har aldri vært det. Jeg har aldri sett henne sint, bare sur. Hun har aldri trasset og aldri vært ufin mot oss foreldre. Hun kan diskutere litt, men gir seg fort når hun får forklart hvorfor hun får nei for eks. Hun er stort sett i godt humør og er snill som dagen er lang. På skolen sier de at hun er veldig godt likt, er ikke innblandet i drama og trygg på seg selv. Jeg er spent på om hun endrer seg når hun kommer i tenårene.

Eldste jente på snart 15 år derimot... Der har vi fått alt 10-åringen ikke gjør🙈

Anonymkode: 99fa0...b76

[GammelKaktus]

Har og vært heldig med mitt barn, ikke hatt noen utfordringer fra han ble født for å være helt ærlig. Aldri vært noe mas, hyl og skrik i butikker og slikt, så lenge han får en forklaring på ting så har han vært fornøyd med det. Har det vært medisiner eller ting han ikke vil gjøre så har jeg sagt at noen ting må vi bare gjøre og så har han på et vis akseptert det uten noe stress. Han har alltid vært rolig og stabil i humøret, alltid fått skryt for at han er så lett å ha med å gjøre.

Blir spennende å se tenårene men jeg må innrømme at jeg tviler på at det blir den store utfordringen, jeg ser jo han er veldig lik meg og i personlighet og tviler på at det endrer seg når han har vært seg selv lik i 10 år. 

Han er god til å diskutere og vet godt hvordan han skal argumentere for sin "sak", vi er med andre ord veldig verbale her i hus og kan diskutere og komme fram til en enighet uansett hva det gjelder. 😄 Han vinner som regel de "kampene" han velger å ta for han er en smart liten kar og vet godt hvordan han skal legge ting fram. Her har det vel vært mer at han har satt meg litt på plass med hva han klarer å få til selv for jeg er en skikkelig "hønemor" og han har måttet selv argumentere og bevise seg selv for å få sin "frihet".  

Godt mulig at det er litt personlighetene våre som er veldig like og det at det bare er oss to som gjør at vi har hatt det så greit og lite konflikter. Er ganske så avslappa og easy going selv så det er nok og noe av grunnen for at vi har det som vi har det, har og ganske mye humor i hverdagen, man kommer langt med det og.

[Kontorotta]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Jeg skal nok ha vært ett ganske rolig barn, men jeg var også oppvokst under omsorgssvikt, og vet jo ikke åssen jeg ville vært om jeg fikk muligheten til og utvikle meg. Jeg gikk konstant i fare modus, og far var visst totalt gæren når han var liten 😂 

Vi har jo alltid hatt fokus på høflighet og folkeskikk. Fra man f.eks startet å snakke er det jo bare fint å lære ting som å si tusen takk. Hun er såpass energisk at det å sitte på restaurant er noe vi ikke gjør særlig ofte da det ikke ville vært noe koselig. Så vi tar jo naturligvis hensyn til at det er noe hun ikke har nok ro i kroppen til å gjøre. En kaffe derimot kan vi klare. Hehe. Men hun har et veldig tilpasningsdyktig uten tvil. Hun blir lett likt, og liker lett andre. Har veldig mye tillit til andre, men akkurat nok til at hun ikke bare går til ukjente. Osvosv. 

Trygge rammer, rutiner og det å bli møtt følelsesmessig er veldig viktig for meg. Men utover det har jeg ikke gjort noe annerledes enn det som er normalen for barneoppdragelse. 

 

 

Jeg tror nok hovedgrunnen til at barnet deres gjerne er født "snilt" men samtidig svarer bra på dere oppdragelse. Om et barn blir møtt med mye kjærlighet, vil det gjerne gi mye kjærlighet tilbake.

I forhold til ditt siste avsnitt i det jeg klippet ut, forteller du jo mye selv. Trygge rammer, rutiner og bli møtt følelsesmessig. Det har vist seg for dere å være en riktig tilnærming til barnet deres.

Jeg har kunnet slippe opp litt på det med rutiner, da ingen av barna har tatt skade av å være litt utenfor rutinene fra tid til annen. Samtidig betyr det jo ikke at de ikke har hatt rutiner og har gått rundt for lut og kaldt vann.

Jeg er ingen pedagog, så ungene har fått nei, uten forklaring av og til. Men jeg tror heller aldri de har hørt meg rope til dem i fortvilelse. Jeg har vært sliten og lei, men samtidig har jeg jo visst at det ikke er ungenes skyld. 

 

[AnonymBruker]

Har 3 barn som nå er voksne og har opplevd begge ender av skalaen. Ser på det som et samspill mellom barnets medfødte temperament og hvordan foreldrene reagerer på det, og motsatt. Er man veldig ulik blir det fort mer utfordrende. Noen barn er "enklere" å oppdra enn andre. Trass i seg selv er et sunnhetstegn så foreldrene som skryter over at ungene aldri trasser skjønner jeg ikke helt 🤔 Men mye kan jo skje i tenårene. 

Anonymkode: 1d2da...b1f