MissMarysMareritt

[MissMaryan]

Dagbok! Tror jeg

[MissMaryan]

Jeg er gammel traver her inne - har vært her siden tidenes morgen. De siste årene har jeg vært en del av og på, men jeg har alltid lusket i kulissene  Nå har jeg startet opp en ny profil i håp om en ny start og et litt bedre liv. Jeg trenger å ventilere et sted, samle noen tanker og, hvis jeg er heldig, få litt feedback kanskje? 

Denne dagboka kan bli skikkelig utleverende, kjenner jeg. 😱

 

[MissMaryan]

...hvordan var det man ordnet dette med signatur igjen *oldis*

[MissMaryan]

Fikk til! 🤸‍♀️

[MissMaryan]

Dette her skulle være et slags presentasjonsinnlegg, og jeg har startet på det fire ganger nå... Enten så det ut som en gammeldags kontaktannonse, eller som starten på et jobbintervju 👻

Hvis jeg skal beskrive meg selv med fire ord som faller ned i hodet mitt akkurat nå: mamma, morsom, seriebinger og te-elsker. 

...og en liten funfact: Jeg har aldri bowlet i mitt liv! 

 

[MissMaryan]

Jeg liker å tro at alle har sine demoner som de kjemper mot innimellom, og jeg er intet unntak. For min del er det selvbildet det går på. Jeg er ufattelig flink til å fortelle meg selv at jeg ikke er god nok, sterk nok, pen nok, flink nok - og tynn nok. Og når det gjelder sistnevnte, så er det helt sant nå for tiden. 

Jeg har aldri vært så tung som jeg er nå, bortsett fra når jeg har vært gravid. I den siste graviditeten tror jeg egentlig ikke jeg var såpass tung som jeg er nå i det hele tatt. Det plager meg, men jeg er verdensmester i å skyve det vekk. Og så spiser jeg konstant, fordi jeg som er feit og stygg ikke fortjener å gjøre noe annet. Så nå har jeg sittet på ræva og spist i et år og vel så det, og plutselig har jeg gått opp 15 kg. 

Jeg var på en liten fjelltur med samboeren min og yngstemann for et par dager siden. For det første fikk jeg ikke igjen turbuksa mi. For det andre var jeg helt ferdig da vi var halvveis, og det er ikke en krevende tur i det hele tatt! Yngstemann fløy opp bakkene, og var knapt andpusten. Jeg, derimot....

Tanken om å ta grep har jeg hatt ofte. Veldig ofte. Men det å faktisk gjøre det er noe helt annet. Jeg tok grep i februar en gang, faktisk. Da satte jeg meg et mål, kjøpte meg ei enkel pulsklokke, og bestemte meg for å gå 10k steg hver dag. Jeg skulle også være mer påpasselig med hva jeg spiser. I seks uker gikk det over all forventning, og jeg gikk ned nesten 6 kg. Så skjedde det noe, pulsklokka ble slengt i en skuff og jeg gikk rett inn i straffemodus igjen. Boom - og nå er jeg tilbake til start. Hvis jeg ikke tar grep nå, så kommer jeg til å være den som sitter hjemme når familien går på fjelltur, jeg kommer til å få diabetes, for ikke å snakke om alle de psykiske sperrene jeg har. 

Visste dere at det ikke finnes bilder av meg fra de siste par årene? 

Visste dere at jeg snur ryggen til speilet hver gang jeg skal dusje eller har vært i dusjen? 

Visste dere at jeg kunne fylt ei hel side med slike utsagn? 

 

På tide å ta grep, kanskje... 

 

Jeg SA jo at denne dagboka kom til å bli utleverende. Får se etter hvert om jeg fortsatt bare snakker til meg selv. 

 

[MissMaryan]

Jeg har forresten ladet opp pulsklokka igjen i dag, og gått mine 10k skritt. Jeg tenkte jeg skulle starte på mandag, men så liker jeg ikke mandager. Så da startet jeg på en lørdag i stedet. Selv om jeg våkna opp i et telt i morges, og spiste smågodt til frokost sammen med en lykkelig femåring. Resten av dagen har ihvertfall vært full av gode intensjoner

Endret 3. juli 2021 av MissMaryan

[MissMaryan]

Nå har jeg snoket litt rundt i dagbøker her, og det er visst ganske dødt. Når det ikke har vært noen aktivitet siden oktober på de øverste bøkene liksom  

[MissMaryan]

Søndag og sommervær. Jeg ser datteren min ligge i bikini ute på plenen, hun soler seg og koser seg. Tenk om jeg kunne være sånn, uten å være full av tanker om at noen ser meg, hva de tenker, hva de mener, bla bla bla… 

Naboene mine er også ute, og dama der har betydelig flere kilo på kroppen enn jeg. Hun er så komfortabel, spiller badminton, jobber i hagen i bikini, soler seg, spiser frokost ute. Hun er flott. Kjempeflott. Tenk om jeg kunne være så komfortabel? 

[MissMaryan]

Når man er vant til å spise hele tiden, og så nekter man seg selv å spise hele tiden, når slutter man da å tenke på at man skal spise hele tiden? 
 

…ikke hele tiden, da. Men nesten. 

[MissMaryan]

Dag 2, snart leggetid. Jeg gikk en tur på butikken i kveld, og jeg lot faktisk være å kjøpe godteri. Akkurat det har vært en greie jeg har gjort, nemlig. Å rettferdiggjøre en smågodtpose med å gå til butikken. Selv om butikken er fem minutters gange unna… 

Men ikke i dag. I dag har jeg spist en helt vanlig frokost, frukt/grønt som mellommåltid og en goooood middag som jeg brukte tre timer på å lage. I morgen er det mandag, og ny jobbuke. 

[Wit]

Hvis du lager dagbok under "Treningsdagbøker" så finner du flere som holder på med vektreduksjon  Der skriver vi i hverandres dagbøker.

Ellers ønsker jeg deg lykke til 👍

[MissMaryan]

Wit skrev (På 7.7.2021 den 7.36):

Hvis du lager dagbok under "Treningsdagbøker" så finner du flere som holder på med vektreduksjon  Der skriver vi i hverandres dagbøker.

Ellers ønsker jeg deg lykke til 👍

Jeg vurderte det, men startet en under generell. Hadde et håp om at den skulle handle om mer enn vektreduksjon, og jeg virkelig hater å trene  

Jeg kan be om å få den flyttet  

[Wit]

MissMaryan skrev (9 timer siden):

Jeg vurderte det, men startet en under generell. Hadde et håp om at den skulle handle om mer enn vektreduksjon, og jeg virkelig hater å trene  

Jeg kan be om å få den flyttet  

Det er ikke alle der som nødvendigvis trener så mye 😂

Tenkte bare at du der får "flere" følgere som holder på med det samme. Vi prøver å støtte hverandre så mye vi klarer. Og du kan skrive om andre ting i den der også altså 😉

[MissMaryan]

Jeg sendte en melding og ba om å få den flyttet, så forhåpentligvis gjør de det når de har tid. 
 

Veiedag på fredag, det er nytt for min del. Men det funker jo, når det har gått bra siden forrige fredag har jeg jo mindre lyst til å stappe trynet fullt av snop i helga  

Jeg har gått ned 1,8. Mesteparten er nok vannvekt, og det har vært sånn tidligere også. De første kiloene renner av, og så er det bom stopp. Det er kjekt med en grei start, men jeg hopper ikke i taket av glede enda  

[MissMaryan]

Jeg er sånn at jeg overspiser når jeg ikke har det bra, og vekten min har de siste årene gjenspeilet forholdet mellom meg og samboeren min. Vi har hatt noen røffe kneiker, og jeg føler meg så innmari aleine. Jeg har ingen venner her vi bor, alle våre venner er hans venner, og jeg har ingen å snakke med. Samboeren min er fin på mange måter, men han er evig opptatt med seg selv, og er en egoist med skylapper på. På en måte er det ok, han legger knapt merke til at jeg er 15 kg tyngre enn da vi møttes, men han legger ikke merke til så mye annet heller… 

Da vi møttes var han tykkere og jeg tynnere. Vi elsket å lage mat sammen, reiste rundt og opplevde ting, dro på restauranter og barer, og snubla hjem i småfylla om natten. At jeg gikk opp noen kilo gjorde ingenting, for jeg hadde en mann som forgudet meg og som ikke så det. Han har aldri vært tjukk, men han brydde seg ikke om trening og slikt, og det gjorde at jeg slappet av. Min spiseforstyrrelse lå i dvale i flere år. Ingen av oss var overvektige eller spesielt usunne, men det var null press og null stress, og jeg tenkte ikke på hvordan jeg så ut naken. Jeg bare var naken, liksom. 
 

Så havnet han i en eller annen 40-årskrise. Han bestemte seg for å legge om livsstilen sin. Han begynte plutselig å trene, snakket om kosthold, slanket seg, tellet kalorier høyt, kommenterte egen vekt og egen vektnedgang, og snakket om det til alle vi kjenner. Og alle synes jo at han har vært så flink, og han solte seg i det. Plutselig var jeg omgitt av slanking og kalorier over alt, plutselig skulle mannen min bli «fit» og han ble en av de som løper ute i trange bukser. 
 

…og hva gjorde jeg? Jeg kan jo ikke leve opp til det der. Jeg kan ikke være en sånn person. Jeg kan heller ikke stole på at han forteller sannheten når han sier at han ikke ser mine kilo. Så jeg spiser, jeg skjuler at jeg spiser, jeg spiser alene og jeg bøtter innpå. Vekta går opp og da spiser jeg mer. Alle de kiloene han har gått ned har jeg gått opp. 

Han har prøvd å få meg med ut på joggetur. Meg, på joggetur??? Jeg har prøvd å endre meg, jeg har prøvd å bli med han ut. Jeg hatet hvert steg, jeg kjente at jeg ikke greier det, at jeg er feit og utrent. Han elsket det. Han aner ingenting om mine følelser, og var superfornøyd med at jeg ble med. Jeg døde for hvert skritt. Han har sluttet å drikke alkohol fordi det er usunt, og snakker om vår tidligere livsstil som «latterlig». Jeg savner den. Jeg har ikke drukket alkohol på over et år, jeg gidder ikke drikke alene. Jeg savner å tusle leende hjem i en armkrok midt i natten, uten å tenke over hvor mange kalorier man fikk i seg den kvelden. 
 

Jeg ønsket ikke dette. Det er jo han som har forandret seg, ikke jeg. 

[MissMaryan]

Jeg vet ikke helt om det er mulig å skjønne hvordan jeg tenker. Kanskje jeg framstår som sutrete og klagete, og ikke minst urimelig. Å ikke støtte en mann som bare ønsker å leve et sunt liv, liksom. Det er jo ikke det det handler om sånn egentlig. 
 

Kanskje det er derfor jeg føler at jeg ikke når frem hos han heller. Han har ikke forutsetning for å forstå hva jeg tenker, fordi jeg er helt urimelig. 

[MissMaryan]

Nok om det!!! 
 

Jeg har fri i dag. Noen unger sover fortsatt, en er i badekaret og jeg sitter med en kopp te og en bok. 

[MissMaryan]

Se der ja, nå er jeg under treningsdagbøker. Så lenge det ikke betyr at jeg må begynne å løpe ute i trange bukser, så  

 

[Dundre]

Du skriver veldig levende, og jeg kan love deg at det ikke er et krav om løping i trange bukser her inne 😂😂 

Gleder meg til å følge deg videre. Veien kan være kronglete, men det er bare vi selv som kan gå den… Lykke til