Hvordan klarer noen mange barn?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Foreldrene mine er født rundt 50-tallet og vi barna er født på 70-80 og 90-tallet. Foreldrene til faren min døde tidlig, mens mammas foreldre ikke hadde helse til å passe barn. Besteforeldre før i tiden hjalp ikke til så mye som idag. Før tok de fleste foreldre ansvaret. Idag virker mange så hjelpesløse og må ha barnepass hele tiden. 

Anonymkode: 0f89d...2b9

Hmm, jeg og søsteren min er født på 80-tallet, og begge våre bestemødre var hjemmeværende mesteparten av livet, og hjalp til mye med oss. Besteforeldre nå derimot er først i fullt arbeid, så når de går av med pensjon skal de reise verden rundt (Norge rundt nå med corona), og realisere seg selv.

ti10 skrev (2 timer siden):

Mulig dette er individuelt og kommer an på barnets personlighet ? Og at din datter trives med å pusle for seg selv? For jeg må si at de fleste enebarna jeg kjenner er ganske tett på en eller begge foreldrene hele tiden. De krever oppmerksomhet og vil bli underholdt, og generelt sett vil jeg si at de med søsken er mer uavhengige av foreldrene.

Jeg tror det også handler om oppdragelse. Hvis man alltid pusler rundt ungen og gir den 100 % oppmerksomhet og setter seg på gulvet for å leke rollelek med figurer eller bygge lego hele tiden, så lærer de sg jo ikke å være selvstendige.

 

Anonymkode: c2e6b...f3d

[Hactar]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

😂😂😂

Du kan ikke ha møtt mange noenlunde oppdratte enebarn. De lærer å leke selv. Min har sittet i timesvis og lekt for seg selv siden hun var året. Det som ser ut til å du ke best med å leke alene er å høre lydbok mens man leker med små figurer, rollelek med bamser eller figurer, tegne, male, bygge ting, lego. Å lage kafe eller lage show krever mer at man har noen å leke med, eller får oppmerksomhet av voksne, men det skjer da langt i fra hver dag.

Anonymkode: c2e6b...f3d

Det handler mer om personlighet enn oppdragelse. Du kan ikke (eller bør ikke, i alle fall) oppdra det sosiale behovet ut av barna dine. 

Hadde vi fått yngste først, hadde det vært null problem å få fred til å drikke kaffen. Eldste kunne også leke alene, men er en mye mer intens type som var langt mer interessert i lek som involverte flere enn ham selv. Han gikk også også oftere ut av selvstendig lek for å prate med oss.

Hvis barnet ditt satt i timevis og lekte alene som ettåring, hadde det ingenting med oppdragelsen å gjøre. Da måtte det i så fall handlet om at dere aldri så henne og hun allerede hadde gitt opp å få kontakt. Da snakker vi omsorgssvikt, og jeg regner jo med at det ikke var det som var grunnen, men at hun som min yngste, trivdes med å holde på med sitt. 
 

 

[Hippogriff]

MapleSirup skrev (14 minutter siden):

Når folk svarer mine innspill med «eh…»fordi de er uenig, så er det et nivå jeg ikke gidder å debattere på. Det er ikke meningene i swg selv.

Ok. Jeg oppfattet ikke svaret som ufint selv om det startet sånn, og syns også det inneholdt et veldig godt poeng. Et godt poeng flere har påpekt også her i tråden (inkludert meg), men som du ikke svarer på. Men selvfølgelig, sånne tråder er fulle av argumenter og poenget i den ene og andre retningen, og man kan ikke svare opp alle for da blir man sittende på KG hele døgnet, det skjønner jeg. 
 

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Hmm, jeg og søsteren min er født på 80-tallet, og begge våre bestemødre var hjemmeværende mesteparten av livet, og hjalp til mye med oss. Besteforeldre nå derimot er først i fullt arbeid, så når de går av med pensjon skal de reise verden rundt (Norge rundt nå med corona), og realisere seg selv.

Anonymkode: c2e6b...f3d

Godt eksempel på at personlige erfaringer slår statistikk hver eneste gang  Dette stemmer ikke i et samfunnsmessig perspektiv. Besteforeldre har aldri brukt så mye tid og energi på å stille opp for barnebarna som de gjør i dag. Det er selvfølgelig hyggelig at du vokste opp med besteforeldre som hjalp til - og faktum er at flere barn opplever det i samme i dag enn da du vokste opp. 

[AnonymBruker]

Vi har 3 barn, og jeg syntes det var mer slitsom med bare 1 barn enn det er med 3 barn... Ja, det er mer logistiskk osv med flere barn, men med flere barn så er det faktisk litt avlastning i det at barna har hverandre og ikke må henge på oss 24/7 slik som første gjorde frem til at det gikk an å leke med søskenet, og nå søskene. Merker det også om vi har med oss nieser/nevøer på ferie og, litt mer logistikk, men mer avlastning fordi barna har hverandre og det er mer spennende enn oss foreldre. 

Anonymkode: 93a63...e87

[AnonymBruker]

Har alltid hatt lyst på min 2 barn. Men når jeg ser på venner som har flere enn 1 barn, hvor stress hverdagen deres virker, hvor slitne de er, hvordan familiedynamikken kun virker fokusert på å komme gjennom dagen..... da ser jeg at jeg er utrolig fornøyd med å stoppe på 1. Vi koser oss sammen, har tid til mye latter og lek. Gleder oss til hver dag, og hver aktivitet. Aldri i verden om jeg bytter det inn i stress og styr.

Anonymkode: 76e96...9f9

[MapleSirup]

Hippogriff skrev (45 minutter siden):

Ok. Jeg oppfattet ikke svaret som ufint selv om det startet sånn, og syns også det inneholdt et veldig godt poeng. Et godt poeng flere har påpekt også her i tråden (inkludert meg), men som du ikke svarer på. Men selvfølgelig, sånne tråder er fulle av argumenter og poenget i den ene og andre retningen, og man kan ikke svare opp alle for da blir man sittende på KG hele døgnet, det skjønner jeg. 
 

Godt eksempel på at personlige erfaringer slår statistikk hver eneste gang  Dette stemmer ikke i et samfunnsmessig perspektiv. Besteforeldre har aldri brukt så mye tid og energi på å stille opp for barnebarna som de gjør i dag. Det er selvfølgelig hyggelig at du vokste opp med besteforeldre som hjalp til - og faktum er at flere barn opplever det i samme i dag enn da du vokste opp. 

Beklager, men det var altså en dialog med en og samme person.. Jeg skrev at det ikke nødvendigvis er negativt. Det er temmelig åpent.

[kiki1980]

Det er sjelden noen får firlinger. Barna ble før født når foreldre var mye yngre. De hadde krefter til det og så gikk hele dagen til å steller huset og barna. Jeg har tre barn, to tette og ett attpåklatt. Selv om det var travelt med to tette barn, var det mye lettere fordi de lekte med hverandre, hadde samme interesser, gikk sammen gjennom faser osv. Nå er de 10 og 11 år. Attpåklatten er noe annet. Du må aktivisere ham på em helt annen måte. Når de eldre barn er sammen med oss går det noen lunde greit men de er nå hos besteforeldre pg attpåklatten er nesten deprimert. Han har ingen å leke med! Jeg ville aldri stoppet på ett barn!

[Gjest Anonymus Notarius]

Det handler nok mye om oppdragerstil. Jeg sier absolutt ikke at alt var bedre før, men dagens foreldre lager jo veldig mye jobb for seg selv. Klart man blir sliten av kun én unge dersom alt skal være på den ungens premisser.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Forstår det ikke selv. Ønsket 2-3 barn, men kommet fram til at det stopper på 1. Om det noen gang blir en til blir det mange år mellom! Har en som er ganske krevende, men veldig morsom, god og jeg angrer ikke. 2 sånne hadde dog ikke gått! Er nok ikke mange som går for 7 stk den dag i dag heller.

Anonymkode: dcf85...74a

2-3 barn kan faktisk være mindre krevende enn 1 fordi de aktiviserer og leker med hverandre i stedet for å henge i hælene på foreldrene 24/7. 

Mer enn 3 tror jeg bare går dersom man forventer at eldre søsken avlaster foreldrene med mer enn bare lek/underholdning. Slik var det i gamledager og er i religiøse storfamilier den dag i dag. Men jeg synes ikke at det blir helt riktig selv om det å ta seg av småsøsken er veldig nyttig lærdom. 

Anonymkode: 09ec7...7b0

[Helgeline]

Anonymus Notarius skrev (3 timer siden):

Det handler nok mye om oppdragerstil. Jeg sier absolutt ikke at alt var bedre før, men dagens foreldre lager jo veldig mye jobb for seg selv. Klart man blir sliten av kun én unge dersom alt skal være på den ungens premisser.

Enig. En annen ting;
Jeg fikk tvillinger, og det som var sykt provoserende var andre mødre/foreldre (med enlinger fex på helsestasjon:)

»Skjønner ikke hvordan dere greier det! Ja, jeg hadde ikke klart det altså bla bla»

Joda, jeg forsto at det ikke var vondt ment, og at det lå både omtanke og anerkjennelse bak ordene, men samtidig; Hadde vi noe valg? 
Man greier oftest det man må greie. 

[AnonymBruker]

ti10 skrev (13 timer siden):

Mulig dette er individuelt og kommer an på barnets personlighet ? Og at din datter trives med å pusle for seg selv? For jeg må si at de fleste enebarna jeg kjenner er ganske tett på en eller begge foreldrene hele tiden. De krever oppmerksomhet og vil bli underholdt, og generelt sett vil jeg si at de med søsken er mer uavhengige av foreldrene.

Jeg har også samme erfaring som hun du siterer. Har en gutt på 4 år, og han har alltid vært flink til å leke alene/underholde seg selv. Skulle kanskje tro at dette faller seg naturlig siden de trossalt har vært vant med dette fra starten, og ikke vet annet 🤷🏼‍♀️

Hender seg at vi leker med ham, men stort sett holder han på selv. Hadde faktisk ikke giddet leke med han hele dagen heller, da jeg synes å leke med barn er gørrkjedelig i lengda. Men legger foreldre opp til å leke med barnet sitt hele tiden, er det jo klart de forventer det også. 

Anonymkode: f944c...003

[Snart7]

Vi har nå 5 barn,  kun i 2 uker da så kanskje tidlig å uttale seg  😂 men syns vi endrer oss for hvert barn. Vi prioriterer på en helt annen måte, å senker kravene. Fikk nr 2 for 5 år siden, da var det full rulle hele sommeren med dyreparken badeland strand hele dagen reise ol . Nå når vi har fått ny 4 og 5 er det basseng i hagen, liten tur på stranda og 1 is  så er vi fornøyde med dagens innhold. Huset er stort sett fult med venner av barna.  Ser større verdi i småting enn jeg gjorde tidligere. Opplever at barna er fornøyde , å det gjør at vi voksne kan være heldige å få kaffe/lese pauser pga det ikke skjer så mye hele tiden.. Sånn som før. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 1.7.2021 den 22.29):

Forstår det ikke selv. Ønsket 2-3 barn, men kommet fram til at det stopper på 1. Om det noen gang blir en til blir det mange år mellom! Har en som er ganske krevende, men veldig morsom, god og jeg angrer ikke. 2 sånne hadde dog ikke gått! Er nok ikke mange som går for 7 stk den dag i dag heller.

Anonymkode: dcf85...74a

Som om jeg skulle skrevet det selv! Planen var 2 stk, men har fått en fantastisk gutt som er veldig aktiv og krever 100% av oss, så vi stopper på 1 barn 

Anonymkode: 28f9c...0d3

[Vera Vinge]

MapleSirup skrev (21 timer siden):

Kapasiteten og ambisjonene endrer seg for hvert barn. Det blir mindre unødvendig dilldall etterhvert, men mer fokus på nærhet, praktiske løsninger, samhold,fellesskap og flokkmentalitet o.l. 

Dette. Ser jo veldig forskjell på familier mtp hva de legger opp til av aktiviteter, nivå på ryddighet i alle skap og nyvaskede gulv, kjøring til alle ting framfor å la barna sykle eller samkjøre, hvor mange aktiviteter barna har, hvilke krav man stiller til seg selv som forelder( hvor mye tid man føler man må bruke på å sitte på gulvet og bygge Lego osv. Pluss at barnas personlighet så klart har mye å si for hvor slitsomt det er, da.

For min del var jeg mye mer sliten da jeg hadde to barn enn tre. Sikkert litt ulike grunner til det, men det er jo noe med at det/de eldre barna blir eldre også. For min del har det vært mer krevende med flere veldig små barn samtidig enn antallet i seg selv, som da mine to eldste var veldig små, enn da nr tre kom og de to eldste forstod mye og klarte mange ting selv.

Er vel sånn at noen av de med flere barn enn to ikke stresser så mye med ting, og har lavere standard på enkelte ting. Og tenker at det gode fellesskapet veier opp for at det til tider er litt kaos. Mens andre håndterer det nettopp med rigide rammer (der er ikke jeg). Andre igjen klarer over hodet ikke å følge opp mange barn og setter dem masse foran skjerm eller lar dem ordne seg alt for mye selv.