Hvordan klarer noen mange barn?

[AnonymBruker]

Tror det var lettere før i tiden. Da hjalp gjerne besteforeldre mye til. Nå til dags er jo mange besteforeldre i "sin beste alder" og har mer enn nok med egen fritid. Før krevde heller ikke barna/familiene like mye. Feks delte de ofte rom. Nå krever jo enkelte barn eget rom fra de begynner på barneskolen. Før i tiden var jo ofte moren hjemmeværende. Nå må man være to i jobb for å få økonomien til å gå rundt. 

For meg er 3-4 barn mange. Og 5+ enormt mange...

Jeg har lyst å kunne bo i samme hus som nå (og ha 3 soverom og et gjesterom/kontor), samme bil (5-seter), kunne ta ansvar for en hver når det trengs, få plass på et vanlig hotellrom, orke (og ha plass til) familie og venner på besøk. Dette gjelder jo motsatt også. Kjenner noen med 5 barn, og de orker vi sjeldent/aldri å ha på besøk. Lite kontroll på barna, mye lyd, alltid noe som skjer og foreldrene strekker ikke til når alle 5 krever oppmerksomhet samtidig. For ikke å snakke om at det er dyrt å reise (se vekk fra hytter).

Anonymkode: bf63d...033

[AnonymBruker]

Strukturerte og velorganiserte mennesker med høy stresstoleranse kan ha et velfungerende hjem med utallige barn. Jeg har 1 barn, men kunne kanskje klart 1 til. Men neppe 3+++++.

Anonymkode: 30b3b...704

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Vi har 4 barn. Og jeg er helt sikker på at det ville vært mer jobb å ha bare en. Søsken er gull. Med enebarn må man hele tiden aktivisere og leke med barnet. Søsken har hverandre. 
Når det gjelder lite søvn og lavt energinivå så tror jeg man kommer mye lettere igjennom det hvis man godtar situasjonen som den er og at det bare er for en kort periode av livet. Den tiden er dyrebar. Og har man mange barn så blir man kanskje flinkere til å godta tingene som de er, nettopp fordi man ikke får gjort noe med det… også som jeg noen gang sier; slitsomt med fire barn? Det har jeg ikke hatt tid til å kjenne på

Anonymkode: ec094...b6d

Jeg har vokst opp med to eldre brødre som var sammen hele tiden. Siden jeg var 5 og 8 år yngre enn brødrene mine lekte jeg for meg selv, for det meste. Jeg hadde stor fantasi og elsket å leke alene. Jeg fant alltid på noe. 

Selv om jeg hadde to eldre søsken følte jeg meg som enebarn fordi de var så mye eldre enn meg. Jeg var jente også, om det har noe å si.

Anonymkode: 0f89d...2b9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Strukturerte og velorganiserte mennesker med høy stresstoleranse kan ha et velfungerende hjem med utallige barn. Jeg har 1 barn, men kunne kanskje klart 1 til. Men neppe 3+++++.

Anonymkode: 30b3b...704

Der har vi svaret. Noen mennesker takler ansvaret og har gode løsninger på ting. Da går alt så lett. Da blir det bare barnemat med 5-10 barn.

Jeg hadde ikke klart det..blir så lett stressa og sliten og er så uorganisert.

Anonymkode: 0f89d...2b9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Tror det var lettere før i tiden. Da hjalp gjerne besteforeldre mye til. Nå til dags er jo mange besteforeldre i "sin beste alder" og har mer enn nok med egen fritid. Før krevde heller ikke barna/familiene like mye. Feks delte de ofte rom. Nå krever jo enkelte barn eget rom fra de begynner på barneskolen. Før i tiden var jo ofte moren hjemmeværende. Nå må man være to i jobb for å få økonomien til å gå rundt. 

For meg er 3-4 barn mange. Og 5+ enormt mange...

Jeg har lyst å kunne bo i samme hus som nå (og ha 3 soverom og et gjesterom/kontor), samme bil (5-seter), kunne ta ansvar for en hver når det trengs, få plass på et vanlig hotellrom, orke (og ha plass til) familie og venner på besøk. Dette gjelder jo motsatt også. Kjenner noen med 5 barn, og de orker vi sjeldent/aldri å ha på besøk. Lite kontroll på barna, mye lyd, alltid noe som skjer og foreldrene strekker ikke til når alle 5 krever oppmerksomhet samtidig. For ikke å snakke om at det er dyrt å reise (se vekk fra hytter).

Anonymkode: bf63d...033

Foreldrene mine er født rundt 50-tallet og vi barna er født på 70-80 og 90-tallet. Foreldrene til faren min døde tidlig, mens mammas foreldre ikke hadde helse til å passe barn. Besteforeldre før i tiden hjalp ikke til så mye som idag. Før tok de fleste foreldre ansvaret. Idag virker mange så hjelpesløse og må ha barnepass hele tiden. 

Anonymkode: 0f89d...2b9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg synes det er viktig å huske på at selv om man har veldig mange barn så er det ikke sikkert man klarer mange barn. 
Vet om mange med mange barn som kanskje skulle ha stoppet på 2...Eller 0. 

Anonymkode: 4341f...5ee

Veldig enig der ja! Itellegg ser du gjerne ikke hvor sliten foreldrene er. Søsteren min har tre unger å hun sovner overalt fordi hun er så trøtt og sliten. De er egentlig to foreldre men hun fungerer egentlig som alenemamma pga utdugelig samboer. Å pga at hun er så sliten så tar hun ikke kamper med ungene,hun gjør det som er lettest. Noe som fører til ufordragelige og vanskelige barn. Hadde hun vært lur så hadde hun stoppet på ett barn.

Anonymkode: 1b1f8...a57

[asterix]

Synes faktisk ikke det er så krevende som mange ser ut til å tro. 

[Gjest ti10]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

😂😂😂

Du kan ikke ha møtt mange noenlunde oppdratte enebarn. De lærer å leke selv. Min har sittet i timesvis og lekt for seg selv siden hun var året. Det som ser ut til å du ke best med å leke alene er å høre lydbok mens man leker med små figurer, rollelek med bamser eller figurer, tegne, male, bygge ting, lego. Å lage kafe eller lage show krever mer at man har noen å leke med, eller får oppmerksomhet av voksne, men det skjer da langt i fra hver dag.

Anonymkode: c2e6b...f3d

Mulig dette er individuelt og kommer an på barnets personlighet ? Og at din datter trives med å pusle for seg selv? For jeg må si at de fleste enebarna jeg kjenner er ganske tett på en eller begge foreldrene hele tiden. De krever oppmerksomhet og vil bli underholdt, og generelt sett vil jeg si at de med søsken er mer uavhengige av foreldrene.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

I kjempestore familier med 10 barn og sånn, så er det dessverre ofte de eldste søsknene som i stor grad får oppgaven med å passe og stelle de yngre barna.

Når mor nærmest kontinuerlig er i barsel, så må jo noen likevel ta seg av resten av flokken.

For ikke å snakke om resten av kjempejobben med å stelle mat, hus og klær for så mange mennesker.

Leser en intervjuer med slike familier, så ønsker de eldste barna seg svært sjelden en stor familie selv. De har gått glipp av mye av barndommen sin.

Anonymkode: 6e94d...e9c

Som yngst av 7 kan jeg bekrefte dette. Vil bare slenge på at i tillegg til at de eldste (gjerne eldste døtre) blir utnyttet, så får de yngste ekstremt lite tid og oppmerksomhet fra foreldrene sine. Jeg er oppdratt av mine søstre, ikke av min mor. Hun var ikke en del av barndommen min.

Anonymkode: 90e0d...fb1

[AnonymBruker]

MapleSirup skrev (5 timer siden):

Så «dessverre» er det ikke nødvendigvis da disse barna også får andre verdisett enn mange andre.

Eh, jo. Hvilke verdier da? Verdien av å ikke ha en barndom?

Anonymkode: 90e0d...fb1

[MapleSirup]

AnonymBruker skrev (56 minutter siden):

Eh, jo. Hvilke verdier da? Verdien av å ikke ha en barndom?

Anonymkode: 90e0d...fb1

Det nivået der vil jeg ikke falle ned på.

[AnonymBruker]

ti10 skrev (1 time siden):

Mulig dette er individuelt og kommer an på barnets personlighet ? Og at din datter trives med å pusle for seg selv? For jeg må si at de fleste enebarna jeg kjenner er ganske tett på en eller begge foreldrene hele tiden. De krever oppmerksomhet og vil bli underholdt, og generelt sett vil jeg si at de med søsken er mer uavhengige av foreldrene.

Jeg har selv enebarn å er enig med deg. Sønnen min er 9 år å vil ikke gå på lekeplassen alene eller ikke leke ute alene. Han vil alltid at jeg skal være med. Han finner ikke på noe å gjøre på uten at jeg er med.

Anonymkode: 1b1f8...a57

[MapleSirup]

asterix skrev (2 timer siden):

Synes faktisk ikke det er så krevende som mange ser ut til å tro. 

Ikke jeg heller. Har fire barn som nå mer eller mindre er voksne. 
Jeg er vokst opp med fire søsken selv. Det var tidvis liten struktur, men godt samhold. Vi er alle sosiale, hjelpsomme, selvstendige og fleksible. Vant til å ta hensyn..

Så selv om det var kaotisk med klesvask og rydding og utstyr så føler jeg vi fikk med oss gode verdier fra oppveksten i kraft av å være mange.
 

 

Endret 2. juli 2021 av MapleSirup

[AnonymBruker]

MapleSirup skrev (5 minutter siden):

Ikke jeg heller. Har fire barn som nå mer eller mindre er voksne. 
Jeg er vokst opp med fire søsken selv. Det var tidvis liten struktur, men godt samhold. Vi er alle sosiale, hjelpsomme, selvstendige og fleksible. Vant til å ta hensyn..

Så selv om det var kaotisk med klesvask og rydding og utstyr så føler jeg vi fikk med oss gode verdier fra oppveksten i kraft av å være mange.
 

 

4 er jo noe helt annet enn 7-10 som hi snakker om.

Anonymkode: 90e0d...fb1

[MapleSirup]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

4 er jo noe helt annet enn 7-10 som hi snakker om.

Anonymkode: 90e0d...fb1

Fem (som vi var) er likevel representativt når det gjelder å utveksle erfaringer.
 

[Hactar]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Jeg tenker at alle med mer enn et barn er superhelter! 

Jeg er gørr sliten med en, og fatter ikke at folk har ork til flere.

Så heia alle dere med mer enn et barn, dere er mine superhelter og jeg beundrer dere!!!

Anonymkode: 5790f...486

Takk for superhelt-tittelen, men skal jeg være ærlig, var jeg faktisk mer sliten med ett barn enn etter nummer to kom. Handler kanskje om at for meg er rollelek og det konstante kontaktbehovet det slitsomste, og det var gull å få en liten avlaster som også likte å leke i hus. Det veier opp for ekstra bleier og logistikk for min del😃

Flere enn to, da hadde jeg nok syntes det ble mye jobb igjen. 

[Hippogriff]

MapleSirup skrev (8 timer siden):

Kapasiteten og ambisjonene endrer seg for hvert barn. Det blir mindre unødvendig dilldall etterhvert, men mer fokus på nærhet, praktiske løsninger, samhold,fellesskap og flokkmentalitet o.l. 

Ja det du beskriver her er viktige verdier. Jeg syns imidlertid det også er andre viktige verdier, som går på hvert enkelt barn. At hvert enkelt barn får en tett oppfølging av foreldrene, opplever foreldrene som tett på og tilgjengelige, blir godt sett av sine foreldre. Individuelle hensyn, rett og slett. At foreldre med sju barn har like mye anledning til å sikre dette som foreldre med to barn, vil i så fall være veldig beundringsverdig av foreldrene. Og kanskje ikke helt troverdig?

Søsken er gull verd og flokken er viktig altså. Men det samme er at hver enkelt blir godt sett og ivaretatt av sine foreldre.

Jeg syns også innspillet som kom om at det kan bli for mye ansvar på eldre søsken og at det må kunne sies å påvirke om de får «sin egen» barndom eller om de må bli voksne for fort var et godt innspill, og ikke som du beskrev det å «falle ned på det nivået» - det er jo en høyst relevant problemstilling som flere med erfaring fra barnerike familier beskriver, også i denne tråden. Poenget deres er vel at valget foreldrene tar om å få mange barn har helt sikkert stor nytte og verdi, men det har også en pris, og den er barna (som ikke selv har tatt det valget) med på å betale. 

[MapleSirup]

Hippogriff skrev (Akkurat nå):

Ja det du beskriver her er viktige verdier. Jeg syns imidlertid det også er andre viktige verdier, som går på hvert enkelt barn. At hvert enkelt barn får en tett oppfølging av foreldrene, opplever foreldrene som tett på og tilgjengelige, blir godt sett av sine foreldre. Individuelle hensyn, rett og slett. At foreldre med sju barn har like mye anledning til å sikre dette som foreldre med to barn, vil i så fall være veldig beundringsverdig av foreldrene. Og kanskje ikke helt troverdig?

Søsken er gull verd og flokken er viktig altså. Men det samme er at hver enkelt blir godt sett og ivaretatt av sine foreldre.

Jeg syns også innspillet som kom om at det kan bli for mye ansvar på eldre søsken og at det må kunne sies å påvirke om de får «sin egen» barndom eller om de må bli voksne for fort var et godt innspill, og ikke som du beskrev det å «falle ned på det nivået» - det er jo en høyst relevant problemstilling som flere med erfaring fra barnerike familier beskriver, også i denne tråden. Poenget deres er vel at valget foreldrene tar om å få mange barn har helt sikkert stor nytte og verdi, men det har også en pris, og den er barna (som ikke selv har tatt det valget) med på å betale. 

Du har ikke lest rett. Du siterer feil.

Når folk svarer mine innspill med «eh…»fordi de er uenig, så er det et nivå jeg ikke gidder å debattere på. Det er ikke meningene i swg selv.

[AnonymBruker]

Vi har fire barn. Det er mye jobb, men nå som den yngste er over på mellomtrinnet gikk jeg opp fra 80 til 100% stilling igjen, og nå har vi begge foreldrne lederstillinger.

Det krever god logistikk og planlegging, og god kommunikasjon med andre foreldre slik at vi samkjører til aktiviteter sånn at vi ikke kjører alle våre til alt hver gang.

Anonymkode: d8f2d...a51

[Laura1986]

Er fra en fam med 9 søsken, alt vel med alle. Ofte så tok vi være på oss søskenbarn i mellom. 
Har selv 3 barn og føler det er nok 🤩