Hva er det med dere barnløse...

[mysan]

Noen ganger kan det kanskje være lettere å se hva som gjøres "galt" når det ikke gjelder ens egne barn, eller om man ikke har barn selv i det hele tatt. Som foreldre har vi jo all verdens følelser som spiller inn når vi skal oppdra ungene våre, og de kan godt komme i veien for en "god" oppdragelse.

Spør meg; jeg har vært for bløthjertet i forhold til mine egne barn, og ser godt når andre gjør samme feilen. Det kan nok folk uten barn se også

[Betsy]

(Vedkommende har for øvrig tidligere kommet med de bevingede ordene "Å oppdra barn er igrunn som å dressere en hund")

Måtte le litt da jeg leste dette.

Da vofsen vår var valp, var vi på hundekurs hvor vi lærte basiskunnskap om hundeoppdragelse. Jeg diskuterte ofte disse teoriene med en venninne som studerte pedagogikk ved universitetet, hvorpå hun forskrekket utbrøt "det er jo akkurat de samme reglene som gjelder ved barneoppdragelse!!!"

Nå har ikke jeg barn, så jeg har vel egentlig ikke noen uttalelsesrett ang. barneoppdragelse, men jeg tar sjansen på å uttale meg likevel, jeg.

Jeg synes at man ikke nødvendigvis trenger å være rakettforsker for å se at enkelte småbarnsforeldre virkelig takler oppdragelsesrollen dårlig, det er noe som heter sunn fornuft som man ikke trenger å ha barn for å vite noe om...

Og ang. det at vi barnløse kanskje ikke har grunnlag for å uttale oss om barneoppdragelse; noe vet vi da, vi har jo alle vært barn en gang! Jeg husker i allefall fryktelig godt hvilke metoder som fungerte på meg da jeg var liten!

[Abraxas]

.....

Endret 21. juni 2009 av Abraxas

[Gjest Frysepulver]

:O Jeg håper du klager. Man skal ikke finne seg i sånn når man betaler i dyre dommer for en tjeneste.

Ellers så er jeg enig i at man burde ha egne barn for å kunne jobbe i barnehage. Man kan være så mye "pedagog"(Ikke det at barnehagene har overflod av det akkurat. mange plasser tror jeg de drar inn det første og beste rasket fra gata) man vil, men det er IKKE det samme som å ha egne barn. Derfor har jeg og lært å ta de fleste tilbakemeldingene fra barnehagen med en stooor klype salt.

Kvikt.

Så fordi du har presset 3,5 kilo unge ut gjennom dåsa og noen av de ansatte i barnehagen ikke har det er de automatisk noen idioter og ditt barn gjør aldri dumme ting f.eks.? Gud hjelpe meg, jeg er glad jeg ikke er ansatt i den barnehagen dersom DET er holdningen til foreldrene!

[aline]

Dersom bare foreldre er kvalifisert til å jobbe med barn, så tror jeg mange barnehager, for ikke å snakke om skoler, det er utrolig mange lærere som ikke har barn selv (enda), vil slite enda mer en de allerede gjør.

Og det er vel ikke akkurat sånn at man kvalifiserer til å jobbe med barn KUN fordi man har fått barn selv, da det er mange foreldre som ikke burde fått lov til å få barn....

Så da står vi igjen med de som interesserer seg for å jobbe i barnehage, som har barn selv og som tar utdannelse innenfor pedagogikk evt.

Og vi skal liksom få flere barnehageplasser?

Jeg tror forøvrig at barnløse kan være vel så gode til å jobbe i barnehage som foreldre, ha andre synsvinkler og en annen tålmodighet med barna, blant annet.

Det å tro at kun folk som selv har fått barn, har evnen til å jobbe med barn, er ganske snevert slik jeg ser det ihvertfall, da det er så utrolig mange forskjellige grunner til at folk har eller ikke har fått barn.

(foreldre som aldri burde hatt lov til å få barn, som overhode ikke aner den første ting om barneoppdragelse og barn, og barnløse som har gitt hele livet sitt til å jobbe med barn og oppdragelse av barn, og alle som ligger midt i mellom)

[Leo]

(Vedkommende har for øvrig tidligere kommet med de bevingede ordene "Å oppdra barn er igrunn som å dressere en hund")

Måtte le litt da jeg leste dette.

Da vofsen vår var valp, var vi på hundekurs hvor vi lærte basiskunnskap om hundeoppdragelse. Jeg diskuterte ofte disse teoriene med en venninne som studerte pedagogikk ved universitetet, hvorpå hun forskrekket utbrøt "det er jo akkurat de samme reglene som gjelder ved barneoppdragelse!!!"

Jeg synes også dette er litt morsomt fordi min mor, som er utdannet spesialpedagog, har vært barneskolelærer i over 40 år, oppdratt to egne barn og ganske mange hunder, sier nøyaktig det samme! Damen har så vidt meg bekjent aldri vært på noe kurs eller lest en eneste linje om hundeoppdragelse, men renslige, lydige, sosiale og snille har alle hundene blitt og det på svært kort tid. Hun regnes for å være en svært dyktig lærer, så da går jeg ut fra at det samme er tilfelle med barna.

[Nigo-san]

Kvikt.

Så fordi du har presset 3,5 kilo unge ut gjennom dåsa og noen av de ansatte i barnehagen ikke har det er de automatisk noen idioter og ditt barn gjør aldri dumme ting f.eks.? Gud hjelpe meg, jeg er glad jeg ikke er ansatt i den barnehagen dersom DET er holdningen til foreldrene!

Enig med deg, Pulver.

Det er da voldsomt som enkelte blir eksperter på alt som har med barn å gjøre, fordi man har en baby på seks uker selv. Da kan alle andre, med teite eksamener og sånt, bare gå og legge seg, for barselgruppa vet best og sånn er det med den saken.

Jeg har tre unger og har vært mamma i nesten et tiår, og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg langt ifra er noen ekspert. Ganske god, ja, men sikkert med drøssevis av feil og mangler. Det kan faktisk lønne seg å være littegrann ydmyk overfor andre som har meninger også, selv om man da risikerer å lære noe nytt- og kanskje til og med få tilbakemeldinger fra personer som ser barnet ens med litt mer objektive briller enn man selv gjør.

Endret 11. oktober 2007 av Nigo-san

[Gjest Elastica]

Jeg er hjertens enig i de som mener at man ikke trenger å ha barn selv for å gjøre en god jobb i sitt arbeid med barn. Noe annet mener jeg er tull.

Man gjør seg selvsagt noen erfaringer med barn når man har dem rundt seg hele tiden, men det har saktens de som jobber med barn også. Jeg er rett og slett imponert over arbeidet de gjør i barnehagen "min" og har aldri reflektert over om den ene eller andre har barn eller ikke. Dessuten er en barnehage organsiert helt annerledes enn en familie.

Man tilegner seg kunnskap om håndtering av barn gjennom erfaring og tildels teori. Om man får erfaring fordi man tilfeldigvis har født eller om man får det fordi man erfarer det daglig på arbeid, er vel knekkende likegyldig.

Når det gjelder sammenligning barne- og hundeoppdragelse, har jeg ofte tenkt at jeg skulle vært like konsekvent når det gjelder oppdragelsen av barna mine som jeg er overfor hundene. Jeg har til tider mer kontroll over hundene enn jeg har over ungene. Men det er sikkert et sunt tegn.

[Gjest AnneShirley]

Jeg forstår godt at det kan være furstrerende med bedreviter i alle sammenhenger, jeg.

Men jeg synes det er tåpelig å påstå at dette er noe som gjelder barnløse i større grad enn andre.

Og jeg (som ennå ikke har fått barn, men håper å få det snart) vet selvfølgelig ikke hvordan det er å ha barn. Men jeg har jo likevel tanker og oppfatninger om barneoppdragelse.

[Gjest Moncler]

Jeg har ikke barn, men har jobbet i barnehage, så har litt erfaring. Når det gjelder niesen min f.eks er jeg strengere en søstern min når det gjelder å grine seg til ting. Jeg sier nei, mens søstern min stort sett gir etter. Jeg kommenterer det aldri, men tenker det jo inni meg når jeg ser det. Nå er jeg vant med fra barnehagen at regler er regler og at barna bare må akseptere å følge dem.

[Wonders]

Det er ikke en menneskerett å få barn, heldighvis.

Hvorfor er det så lett for barn å manipuleret vettet ut av sine foreldre?

Har ikke barn, bare låner, og de er ikke uskikkelige når de er med meg. Samme hvor lang tid det går, eller oppgaver jeg ber de gjøre, som å dekke bordet, rydde etter seg ute osv...

Jeg er veldig streng merker jeg, for når foreldrene skal gjøre det samme så klikker barna i alle rettninger å foreldrene gjør sitt aller beste. Jeg kommer aldri til å si ett pip om dette til foreldrene. Bare undres over mye.

[Gjest Gjest_Julie_*]

Og prøver man å hinte om at man kanskje må gå noen mil i skoene selv før man blir selverklært verdensmester... ja da er det suring om at man må da kunne ha en mening selv om man ikke har barn selv.

Det må kunne gå an å ha meninger om barn og hvordan man kommuniserer med de selv om man ikke har barn selv.

[Julianne]

Hvorfor er det egentlig så mange barnløse som tror de vet bedre enn de som har barn hvordan barn skal oppdras og behandles.

Og ikke minst tror det er så innmari enkelt å oppdra barn.

Her om dagen opplevde jeg å høre en bekjent sitte å belære et selskap av venner om en annen felles venns barn. Han fortalte med sterke ord om hvor håpløs eldstemann var og nøyaktig hva foreldrene hadde gjort feil.

(Vedkommende har for øvrig tidligere kommet med de bevingede ordene "Å oppdra barn er igrunn som å dressere en hund")

Jeg blir altså skikkelig provosert.

Og prøver man å hinte om at man kanskje må gå noen mil i skoene selv før man blir selverklært verdensmester... ja da er det suring om at man må da kunne ha en mening selv om man ikke har barn selv.

Ja... man kan ha en mening....

Men ikke tro at man vet hva det innebærer.

Jeg er helt sikker på at det er umulig å sette seg inn i hvordan det er å bli mor før man har opplevd det. For så spesielt er det faktisk.

Jeg syns faktisk det er mer skremmende hvordan så mange mener de er eksperter på barn generelt, bare fordi de har et eksemplar hjemme selv. Man blir sikkert ekspert på sitt eget barn, men mødre som sitter og rakker ned på andres barn og andres oppdragelse, og mangel på sådan: grøss! Å være mor betyr ikke at man automatisk har gått noen mil i alle andre mødres sko!

Det jeg undrer meg over med barnløse, er at de alltid har så sinnsykt dårlig tid. Når jeg tenker over hvor mye tid og energi jeg bruker på mine barn ved siden av alt annet som skal gjøres, da tenker jeg at jeg som mor er utrolig mye mer organisert og effektiv enn jeg var som barnløs...

Endret 27. oktober 2007 av Julianne

[Gjest Gjest]

Er glad jeg ikke har barn,og at jeg heller ikke har noen ønske om å få det Selv om jeg har meninger om mange forskjellige saker og ting,er jeg nokså bevisst på når og hvor jeg deler dem. Og jeg aksepterer fullt ut at andre ikke har samme meninger og holdninger som meg.

For å snu saken på hodet: det blir som når mine venninner som har vært i forhold,og hatt barn i de siste 10 årene skråsikkert uttaler seg om hvordan det er å være singel kvinne i tjue/trettiåra... For det har de ikke PEILING på!!

[mamut75]

Konklusjon etter å ha lest denne tråden :

mange mener mye om barneoppdragelse .

Jeg har ikke barn selv , men håper å få om ca 8 måneder , så da slenger jeg meg vel på gjengen av "bedrevitende foreldre " ca da hehe .

[Betsy]

Syns at det skulle vært et krav at de som jobber i barnehagen burde hatt barn... For som det ble sagt, man kan virkelig ikke sette seg inn i det før man selv har fått barn. Ei barnløs i barnehagen vår går etter "hundeoppdragelse-metoden".

Og nøyaktig hva er galt med å bruke hundeoppdragelse på barn? Nåtidens herskende teori er å rose posistiv adferd og overse negativ atferd... Håper forøvrig ingen går så langt at de setter ungene i bånd.

Huff, nå var jeg slem.

Endret 30. oktober 2007 av Betsy

[Wonders]

Jeg liker ikke en gang å holde min øyesten på kafé,

i frykt for at barnet skal gråte

å forstyrre andre gjester

fordi hun vil tilbake til sin mamma.

[Cienna]

Eneste jeg vet som barnløs er at jeg har god greie på barn....Eksen hadde nevøer og nieser som kunne være vanskelige og trasse iblandt, men det var bare jeg som greide å roe dem ned på minutter...uansett hva det gjaldt. Og dette var foreldrene kjempeglad for, for de lærte noen triks av meg...Uten at jeg prøvde å "belære" dem....de så bare hva jeg gjorde annerledes...

Noen sier at barn er som dyr...jeg tenker ofte at dyr er som barn....La oss ta en hund...vi er større og sterkere enn dem. Vi kan oppdra dem på en rolig og avbalansert måte, noen skriker på hunden og andre slår eller kniper hunden når de er "slemme".

Jeg ser mye dårlige hundeeiere...og det er ER mange dårlige foreldre...men det er forskjell på dårlige hundeeiere og foreldre, og uvitende/naive.

Er man konsekvente og bestemte med en hund, altså har regler og rutiner og et system som går på positiv læring og belønning, så får de fleste en hund som er glad, tilfreds og lydig. Samme gjelder barn. Om de har rutiner og foreldre som ikke gir etter noe ungene maser, og får belønning(det kan være en lek, dessert, Tv titting, lese bok etc) så oppfordres god oppførsel...gjør de noe galt så er det bra å overse dem, og i noen tilfeller vise dem at det blir konsekvens(og da mener jeg ikke straff...liker ikke det ordet, ved at barnet mister en gode...som en kul leke, Tv titting, dessert etc).

Et barn kan ofte ikke si ifra om det er noe galt...akkurat som en hund...da er det viktig å sette seg ned med barnet og prøve å se saken fra barnets side...er det noe barnet ikke er fornøyd med? Er det noe barnet synes er urettferdig? Kommunikasjon er viktig synes jeg. Som med en hund....det er som oftest en grunn til at hunden har en uønsket atferd...ved å se nærmere på hunden og daglige rutiner, så kan en finne roten til atferden og jobbe med den.

Min mor kunne ofte skrike til meg når hun ble frustrert....hun viftet med armene og bli ganske hysterisk....så jeg ble helt lik. Når jeg ble sinna og frustrert så skrek jeg og var kjempesinna. Hun lærte meg at slik skal en være når en er sinna og frustrert. Blir en hund skreket til eller slått så vil den bli mer aggressiv og sjansen for at den biter blir større enn om en snakker rolig til hunden og prøver å få den til å forstå at atferden ikke er ønskelig. Mannen min ble oppdratt med rolige og snille stemmer...han reagerer annerledes enn meg i stressede situasjoner...han snakker med rolig stemme og blir ikke oppjaget. Jeg må jobbe mer med meg selv når jeg er stresset.

Mange som kanskje flyr i taket nå, men jeg ser på det slik....og både dyr og barn liker meg veldig godt....fordi jeg lytter til dem og behandler dem med respekt.

Jeg blir litt sjokkert over dem som skal straffe barna ved å slå dem eller å ta fra dem middagen....Tenk hvordan det ville vært for deg selv? Det er en menneskerett å ikke bli slått og få mat. Det er en menneskerett for et barn å bli respektert,å være trygg i sitt eget hjem med egne foreldre. Barn skal ikke frykte mamma og pappa...

[Midus]

Mine fordommer mot unger og foreldre som prøver å oppdra dem har jeg nok bare fordi jeg ikke har barn selv og ikke vet hvor vanskelig det er.

Festlig nok fikk jeg meg en vekker da jeg og samboern skaffet oss katt. En nydelig liten pusejente som var helt fantastisk den første måneden (hennes 4. måned her på kloden). Men så begynte hun å vokse seg til, fikk egen vilje og personlighet, og viste seg å være både intelligent og utspekulert.

I nesten ett år oppførte hun seg akkurat som en drittunge. Skrek og søyt, klatra i gardinene, spiste ting hun ikke skulle, vekket oss om natta, klorte oss for ting hun hadde tolerert tidligere osv, og GUD så lei jeg ble det lille kreket.

Nå er det heldigvis bedre, hun er over "fjortis-alderen" nå

Poenget var i hvertfall at når en liten katt kan være SÅ sta og vanskelig, hvor vanskelig må da ikke være å oppdra en unge

Samtidig som jeg ikke skjønner hvordan noen unger kan slippe unna med å være så rampete, så har jeg en viss følelse av at jeg ikke helt vet hva jeg snakker om når jeg kritiserer dårlig barneoppdragelse.