Konsentrasjonsvansker i sorg

[AnonymBruker]

Nesten 6 mnd etter mammas dødsfall har jeg begynt å få konsentrasjonsproblemer. Jeg kjenner samtidig veldig på sorgen og den kommer ofte og når som helst. Rett etter hun døde klarte jeg å skyve ting mer unna, ha fokus på jobb etc. Noen mnd etter mamma døde fikk jeg ikke videreført vikariat, så etter det gikk jeg rett i overlevelsemodus og søkte jobb for harde livet, og fikk det. Nå slapper jeg mer av med det med jobb, samtidig som jeg er sliten og det er ikke mye rom for å slappe av fordi jeg må prestere i ny jobb. Jeg klarer stort sett å gjøre jobben men jeg føler jeg rakner innvendig. På fridager er jeg utslitt, og redd for å ta for mye fri siden jeg fortsatt ikke er ferdig med all opplæring. Jeg glemmer iblant å gjøre ting hjemme også, som å betale regninger. Avtaler er veldig vanskelig, iblant husker jeg kjapt hvilken dag det er.

Er det noen som har tips til meg? Eller vet hvordan det er? 

Anonymkode: 81f70...dd9

[Gjest Acer]

AnonymBruker skrev (På 24.6.2021 den 8.39):

Nesten 6 mnd etter mammas dødsfall har jeg begynt å få konsentrasjonsproblemer. Jeg kjenner samtidig veldig på sorgen og den kommer ofte og når som helst. Rett etter hun døde klarte du  å skyve ting unna, og  ha fokus på jobb etc. Noen mnd etter mamma døde fikk jeg ikke videreført vikariat, så etter det gikk jeg rett i overlevelsemodus og søkte jobb for harde livet, og fikk det. Nå slapper jeg mer av med det med jobb, samtidig som jeg er sliten og det er ikke mye rom for å slappe av fordi jeg må prestere i ny jobb. Jeg klarer stort sett å gjøre jobben men jeg føler jeg rakner innvendig. På fridager er jeg utslitt, og redd for å ta for mye fri siden jeg fortsatt ikke er ferdig med all opplæring. Jeg glemmer iblant å gjøre ting hjemme også, som å betale regninger. Avtaler er veldig vanskelig, iblant husker jeg kjapt hvilken dag det er.

Er det noen som har tips til meg? Eller vet hvordan det er? 

Anonymkode: 81f70...dd9

 Du er i en situasjon som mange kjenner seg igjenn i som har opplevd dødsfall av nære pårørende. Ein kan tidvis føle seg i en slags psykisk ubalanse, og ikkje uvanleg ein får konsentrasjonsvansker.  Du hevder at  du rett etter dødsfallet klarte  å skyve sorgen unna, og ha fokuset på jobben.   Nei, du la nok troleg bare sorgen  "på vent" utan å få den skikkeleg  igjennomarbeidet.  Omstendighetene omkring dødsfallet er ofte avgjørende for hvordan ein reagerer psykisk. og  hvor nær knyttet ein var til den avdøde.  Det å ha noen snakke med som, støtten  m.m er avgjørende 

  Spørmål som ofte kværner i hodet til nære pårørende er  hvordan blir kvardagen når eit av den   beste støtte, og omsorgsperson er blitt borte.  Hvordan blir kvardagen overfor andre søsken ?hvordan blir  Arveoppgjøret ? .  Mange opplever at etter at foreldrene er borte begynner den interne krangelen om arveoppgjøret.  Ja, mange foreldre har ikkje tatt høgde for det før kistelokket settes på.  Sjølv har eg stått overfor en rekke dødsfall av nære pårørende, venner, og vert med å båret mange kister ut / inn kyrkjedøra, og ein blir på ein måtte etterhvert hærdet.  Den er først når ein kistelokket er satt på det kommer en  rekke positive omtaler av avdøde, som vedkomende sikkert hadde satt pris på å høre før sin død. Det er ofte etter ein person sin død ein ser hva vedkomende har betydd for mange  rundt seg.     

Endret 22. juli 2021 av Skybe

[AnonymBruker]

Jeg slet veldig etter to dramatiske dødsfall i familien. Gikk rundt som en zombi på jobb, alt jeg klarte å gjøre var å tømme søppel, ellers veldig lite annet. Hjemme klarte jeg ikke å gjøre noe, hadde jeg  to oppgaver eks vaske klær og ta ut av oppvaskmaskinen, ja så ble det for mye for meg. Dette bedret seg etter ca 2 mnd. Ulykken utløste en slitenhet som jeg bærer med meg den dag idag 12 år etter ulykken. Om jeg blir stresset og sliten så er det hukommelsen det første som forsvinner. Utviklet også angst mot bilkjøring i mange år selv om det ikke hadde noe med ulykken å gjøre. 

Anonymkode: af90f...aac

[AnonymBruker]

Skybe skrev (På 22.7.2021 den 20.11):

 Du er i en situasjon som mange kjenner seg igjenn i som har opplevd dødsfall av nære pårørende. Ein kan tidvis føle seg i en slags psykisk ubalanse, og ikkje uvanleg ein får konsentrasjonsvansker.  Du hevder at  du rett etter dødsfallet klarte  å skyve sorgen unna, og ha fokuset på jobben.   Nei, du la nok troleg bare sorgen  "på vent" utan å få den skikkeleg  igjennomarbeidet.  Omstendighetene omkring dødsfallet er ofte avgjørende for hvordan ein reagerer psykisk. og  hvor nær knyttet ein var til den avdøde.  Det å ha noen snakke med som, støtten  m.m er avgjørende 

  Spørmål som ofte kværner i hodet til nære pårørende er  hvordan blir kvardagen når eit av den   beste støtte, og omsorgsperson er blitt borte.  Hvordan blir kvardagen overfor andre søsken ?hvordan blir  Arveoppgjøret ? .  Mange opplever at etter at foreldrene er borte begynner den interne krangelen om arveoppgjøret.  Ja, mange foreldre har ikkje tatt høgde for det før kistelokket settes på.  Sjølv har eg stått overfor en rekke dødsfall av nære pårørende, venner, og vert med å båret mange kister ut / inn kyrkjedøra, og ein blir på ein måtte etterhvert hærdet.  Den er først når ein kistelokket er satt på det kommer en  rekke positive omtaler av avdøde, som vedkomende sikkert hadde satt pris på å høre før sin død. Det er ofte etter ein person sin død ein ser hva vedkomende har betydd for mange  rundt seg.     

Vi har klart å unngå det meste av krangling etter mammas død. Vi prøver å være rause med hverandre, og for oss ungene gjelder det at pappa har siste ord når det gjelder gravstein og anna. 

Mamma var veldig sosial, og fikk nok mye av rosen mens hun levde også. Vi hadde heller ingenting uppgjort. Hennes død er rein sorg. På mange måter har vi som familie kommet nærmere. Vi søsken har fokus på å hjelpe pappa. Det er ikke noe arveoppgjør, pappa sitter i uskifta bo så vi har kun fordelt klær og andre småting. Viktig for pappa å sitte på bilder og alt som var deres felles. Men vi hjelper ham også med å ommøblere soverommet til én, og sette istand gjesterommene så han lett kan få besøk. Vi gjør mye som familie, er på hytta sammen, synger. Nå er gravstein bestilt. 

Det vondeste for meg er at vi søsken ikke har fått barn enda, og at hun aldri får møte barnebarna sine 😪 Men pappa blir bestefar for to. Jeg føler egentlig litt press på meg til å få barn for hans del. Men vil det selv også, selvom sorgen på en måte blir dypere da. 

Anonymkode: 81f70...dd9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 22.7.2021 den 20.18):

Jeg slet veldig etter to dramatiske dødsfall i familien. Gikk rundt som en zombi på jobb, alt jeg klarte å gjøre var å tømme søppel, ellers veldig lite annet. Hjemme klarte jeg ikke å gjøre noe, hadde jeg  to oppgaver eks vaske klær og ta ut av oppvaskmaskinen, ja så ble det for mye for meg. Dette bedret seg etter ca 2 mnd. Ulykken utløste en slitenhet som jeg bærer med meg den dag idag 12 år etter ulykken. Om jeg blir stresset og sliten så er det hukommelsen det første som forsvinner. Utviklet også angst mot bilkjøring i mange år selv om det ikke hadde noe med ulykken å gjøre. 

Anonymkode: af90f...aac

Så leit å høre om dødsfallene og dramatikk rundt. Det må gjøre ting ekstra vanskelig.

Mammas død var udramatisk, hun var på dødsleiet med langt framskreden sykdom. Vi hadde mye ventesorg og så kom sorgen. 

Jeg føler jeg har mye konsentrasjon på jobben, jeg vet hva jeg skal der. Hjemme går praktiske ting greit, som husarbeid og matinnkjøp, det går litt på autopilot. Men jeg sliter litt med å være helt tilstede, og med å ta nye avgjørelser eller gjøre lett ubehagelige oppgaver på fritida. Jeg får litt paranoia og katastrofetanker rundt uviktige småting. 

Søstrene mine også sier at de sliter mye med beslutningsvegring etter at mamma gikk bort. Alt stopper liksom litt opp, livet blir i sirup. Broren min er mer sint for rare ting. Og pappa gråter mye. 

Ja, det er mye rare følelser. Jeg prøver å bare la alt komme. Men jeg føler iblant at mamma er med meg og våker over. Da føler jeg meg trygg. 

Anonymkode: 81f70...dd9