Sorg etter samlivsbrudd

[Gjest Gjest]

Jeg går i gjennom et samlivsbrudd. Og jeg blir bare værre og værre. Jeg griner hele tiden..klarer ikke smile. Klarer ikke spise. Orker ingeting. Orker ikke en gang å dusje... Og jeg føler i tillegg dårlig samvittighet for jeg føler at jeg ikke har "lov" å være lei meg. Folk sier at jeg må ta vare på meg selv og tenke på meg selv. Men jeg klarer det ikke. Jeg klarer ikke ta meg sammen... Jeg går rundt som en zombie. Jeg tror ikke jeg klarer dette alene.. bør jeg ta kontakt med legen? Og hva sier man... er så redd for å ikke bli tatt på alvor. Men jeg er redd jeg er på vei i en depresjon. Har vært deprimert før så jeg kan signalene. Men jeg kom meg ut av det selv da. Men først etter 4 måneder. Men jeg orker ikke gå igjennom det.. jeg føler meg rett og slett helt vekke.

[Hu i Svingen]

Hadde det likedan jeg. Ikke noe stas

Det er vanlig med depresjon i en slik situasjon, og da trenger du litt oppbacking. Gå til legen med en gang.

[Gjest Gjest]

Takk for svar Fikk du hjelp eller klarte du det selv? Hvor lang tid gikk det......?

[Hu i Svingen]

Jeg fikk god hjelp av fastlegen min. Jeg fikk innsovningstabletter som hjalp meg til i det minste å få søvn, og hun er veldig OK å prate med. Etter noen måneder begynte jeg på antidepressiva som jeg fortsatt går på, men det er ikke et resultat av bruddet alene. Jeg har vært depressiv jevnlig i årevis, og fant ut at det var på tide å gjøre noe aktivt med det.

Jeg kom over bruddet relativt raskt, men det er vel kanskje fordi han gjorde en del dritt som såret meg, og da er det jo lettere å innse at det var til det beste. Likevel var det slik du beskriver det, og helt jævlig de første 4-6 ukene. Nå er jeg overlykkelig over at det ble slutt.

Bruddet kom i juni i fjor, og nå har jeg det helt supert med ny kjæreste og alle greier.

Ikke vær redd for ikke å bli tatt alvorlig av legen, men fortell skikkelig om hvordan du har det. Det kan være ekkelt å gå i detaljer slik, men det lønner seg hvis legen skal kunne hjelpe deg på best mulig måte.

[iselhek]

[ashera]

Uffda...

Noen menigheter i Den norske kirke arrangerer sorg/samtalegrupper for mennesker som har vært gjennom samlivsbrudd. Konseptet heter "Sorgen det ikke sendes blomster til". Søk på nettet eller sjekk med din lokale menighet. Man trenger ikke å være kristen for å være med.

[Hu i Svingen]

Hvordan går det?

[LilleBille]

Konseptet heter "Sorgen det ikke sendes blomster til".

←

Det er faktisk veldig godt sagt - for det er ofte ikke mindre traumatisk å miste partneren sin gjennom skilsmisse enn ved dødsfall - men det er ikke like aksepteret at man sørger.

[Imedeen]

Ta kontakt med legen din, siden du har vært deprimert før kan det sikkert være lurt å snakke med en psykolog. Noen ganger trenger man hjelp til å endre tankemønstre når man har begravd seg i egen sorg..... Var noen timer hos psykolog for noen år siden.... Var utbrent, umotivert og i et forhold som under omstendighetene var mer belastning en støtte. Det å snakke med en objektiv person gjorde underverker:) Etter et par ganger hadde han hjulpet meg til å tenke på en annen måte uten å gjøre dette direkte! Har fortsatt glede av de teknikkene jeg lærte da, og er OVERBEVIST om at de kommer til å redde meg fra en eventuell fremtidig depresjon.... Ta følelsene dine seriøst, men gjør noe med det:) Du skal se at alt ordner seg!

[diddi]

Det er nå over i år siden jeg opplevde det samme.

Det tok et par måndere, der jeg sa til meg selv at jeg hadde lov til å ha det jævlig. Etter en måned klarte jeg imidlertid å begynne å planlegge noe jeg alltid hadde hatt lyst til, men som eksen ikke ville; å dra på interrail. Endelig fikke jeg gjøre noe som jeg ville. Så flyttet jeg inn på studentbyen og skaffet meg nye venner. Jeg startet et nytt liv, og kuttet all kontakt med ham.

Han ringte noen ganger, og selv et år etterpå så satt jeg og gråt etter å ha snakket med ham. Men jeg visste inni meg at det ikke ville bli oss, og at denne sorgen måtte jeg bare gjennom.

En måned før bruddet så fikk jeg et kort fra en "gammeltante". Det sto et dikt på det, et dikt som heter "Livsveven". Det hjalp meg gjennom hele "hælvetet", og siden har det alltid vært med meg.

Siden du har vært deprimert tidligere så vil jeg vel råde deg til å ta kontakt med fastlegen.

[Cata]

Skjønner deg godt. Opplevde noe liknende for 3 måneder siden og er fremdeles i dårlig form. Sover lite, gråter i tide og utide, orker ikke gå ut osv... Har nå forsøkt det meste, sovetabletter akupunktur, beroligende osv... Har til og med hatt et par timer hos psykolog. Og i mitt tilfelle er det ingenting som hjelper. Selv ikke psykologen ser ut til å ha noen gode råd å by på. Dvs. råd får jeg, men de er helt uforenlige med min innstilling til hvordan jeg skal komme over dette her, så da fungerer det naturligvis ikke.

Har ikke kommet så langt at jeg har forsøkt antidepressiva, men det er vel neste trinn.

Har selvsagt også prøvd de tradisjonelle "reise bort", "finne på ting på egenhånd" osv.... Men det hjelper så lite når det bare er ett eneste menneske jeg ønsker å ha hos meg, og han ikke vil.

Men det naturlige er jo å oppsøke fastlegen når tilværelsen blir så tung som du beskriver. Vil tro de fleste får hjelp, selv om jeg ikke har vært allverdens heldig.

[Gjest Forlatt gjest]

Kjære deg

Det er så vondt å høre hvordan du har det! Jeg kjenner meg så utrolig godt igjen i det du skriver. Etter fire og et halvt år bestemte min tidligere forlovede seg for å avslutte forholdet,- vårt tre måneder før vårt planlagte bryllup. Grunnen var at han var blitt usikker på følelsene sine. Jeg var, -og er, aldri i tvil om mine følelser for ham. Dette var i juni i år. Etter det har jeg gått gjennom mange ulike faser, og sorgen er fortsatt stor og vond. Men dagene blir litt lettere etterhvert, og kanskje finner jeg en dag en annen person som kan gjøre meg glad igjen.

Det som har betydd mest for meg i denne tiden har vært å ha venner som stiller opp når jeg trenger det, - både når jeg har lyst å være sammen med noen og når jeg egentlig bare har lyst å ligge under dynen og kjenne på hvor trist jeg er. Uten disse vennene vet jeg ikke hvordan jeg skulle kommet meg gjennom de månedene som har gått. Jeg håper derfor at du har folk rundt deg som kan være hos deg og dra deg med på ting. Du har sikkert ikke hverken lyst eller styrke til å delta i så mye nå, men mitt råd er å la vennene dine komme til deg. Lag middag sammen, se en god film, og gråt når du trenger det. Sorgen blir ikke mindre av det, men dagene blir litt lettere å komme gjennom.

Jeg kan ikke trøste deg med at dette er noe som går fort over, men jeg håper at du snart finner tilbake til noe av det som tidligere gjorde deg glad. I går oppdaget jeg hvor nydelige høstfarger det er blitt i naturen. Kanskje dette er et tegn på at dagene er blitt lysere og sorgen er blitt mindre.

Tenker på deg og er så lei for at du må gå gjennom dette du også!

[Gjest Gjest]

Kjære deg

Det er så vondt å høre hvordan du har det! Jeg kjenner meg så utrolig godt igjen i det du skriver. Etter fire og et halvt år bestemte min tidligere forlovede seg for å avslutte forholdet,- vårt tre måneder før vårt planlagte bryllup. Grunnen var at han var blitt usikker på følelsene sine. Jeg var, -og er, aldri i tvil om mine følelser for ham. Dette var i juni i år. Etter det har jeg gått gjennom mange ulike faser, og sorgen er fortsatt stor og vond. Men dagene blir litt lettere etterhvert, og kanskje finner jeg en dag en annen person som kan gjøre meg glad igjen.

Det som har betydd mest for meg i denne tiden har vært å ha venner som stiller opp når jeg trenger det, - både når jeg har lyst å være sammen med noen og når jeg egentlig bare har lyst å ligge under dynen og kjenne på hvor trist jeg er. Uten disse vennene vet jeg ikke hvordan jeg skulle kommet meg gjennom de månedene som har gått. Jeg håper derfor at du har folk rundt deg som kan være hos deg og dra deg med på ting. Du har sikkert ikke hverken lyst eller styrke til å delta i så mye nå, men mitt råd er å la vennene dine komme til deg. Lag middag sammen, se en god film, og gråt når du trenger det. Sorgen blir ikke mindre av det, men dagene blir litt lettere å komme gjennom.

Jeg kan ikke trøste deg med at dette er noe som går fort over, men jeg håper at du snart finner tilbake til noe av det som tidligere gjorde deg glad. I går oppdaget jeg hvor nydelige høstfarger det er blitt i naturen. Kanskje dette er et tegn på at dagene er blitt lysere og sorgen er blitt mindre.

Tenker på deg og er så lei for at du må gå gjennom dette du også!

←

Det der hørtes helt grusomt ut! Et mareritt.... Håper virkelig du har det bedre nå!!! Har du kontakt med din tidligere forlovede nå?

[Gjest Embla s]

Har ikke så mange råd å komme med, men tror ikke du skal være redd for at legen din ikke tar deg på alvor eller skjønner problemet.

[Gjest Gjest]

Jeg vet så godt hvordan du har det! Det er nå bare litt over 2 uker siden samboeren min gjorde det slutt etter 6 år som kjærester og det er virkelig det vondeste jeg noen sinne har opplevd. Har fremdeles litt problemer med maten, men jeg håper dette kommer seg etter en stund.

Selv gikk jeg til legen og fikk en sykemelding og sovetabletter så jeg skulle få tid til å hente meg litt inn igjen før jeg prøver å leve videre uten han. Det var også kjempegodt å snakke med noen "proffe".

Anbefaler å deg å gå til legen for å få hjelp og bruk de du har rundt deg for slike ting er vanskelige å komme gjennom alene.

Lykke til!

[Gjest ikke innlogget starie]

Innlegget over er meg

[Gjest Gjest]

En sorg så stor...

For 5 år siden traff jeg min store kjærlighet, vi forlovet oss ett år senere, giftet oss året etter og for to år siden fikk vi en pike som er en vakker engel.

For ca 1 år tilbake begynte min mann å føle seg "tom", han hadde ikke mer å gi, noe som resulterte i at jeg ga desto mer. Dette siste året har vært en følelsesmessig berg og dalbane. Jeg har undergravet meg selv, gått med på utenkelige ting - jeg har til og med fått en liste med ting jeg må forandre, som jeg har forandret. Undertiden har han ikke behandlet meg særlig pent.

Allikevel har det vært gode lyspunkter som feks. for en uke siden"Jeg elsker deg høyere enn du forstår".

På lørdag falt bomben: "Jeg har ingen følelser for deg lenger, og ingen respekt".

Han mente vi hadde forsøkt lenge nok, og ville ikke mer.

Min sorg er så stor. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre...

Hjelp meg...

Vær så snill...

[Gjest Gjest]

En sorg så stor...

For 5 år siden traff jeg min store kjærlighet, vi forlovet oss ett år senere, giftet oss året etter og for to år siden fikk vi en pike som er en vakker engel.

For ca 1 år tilbake begynte min mann å føle seg "tom", han hadde ikke mer å gi, noe som resulterte i at jeg ga desto mer. Dette siste året har vært en følelsesmessig berg og dalbane. Jeg har undergravet meg selv, gått med på utenkelige ting - jeg har til og med fått en liste med ting jeg må forandre, som jeg har forandret. Undertiden har han ikke behandlet meg særlig pent.

Allikevel har det vært gode lyspunkter som feks. for en uke siden"Jeg elsker deg høyere enn du forstår".

På lørdag falt bomben: "Jeg har ingen følelser for deg lenger, og ingen respekt".

Han mente vi hadde forsøkt lenge nok, og ville ikke mer.

Min sorg er så stor. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre...

Hjelp meg...

Vær så snill...

←

[Gjest Forlatt gjest]

Det der hørtes helt grusomt ut! Et mareritt.... Håper virkelig du har det bedre nå!!! Har du kontakt med din tidligere forlovede nå?

←

Noen dager føles det som jeg har klart å komme meg litt videre og kan legge meg uten å gråte, mens andre dager er alt vondt og vanskelig fortsatt. Det er lenge siden jeg opplevde å være skikkelig glad, men etterhvert som tiden går gråter jeg litt mindre, og smiler litt mer. Jeg skal nok få det godt igjen en vakker dag...

I går hadde jeg besøk av min tidligere forlovede for første gang etter at jeg kjøpte meg leilighet og flyttet ut fra vært felles hjem. Det var veldig koselig og veldig vondt på en gang. Jeg håper vi kan ha flere slike gode kvelder i tiden fremover, og hvem vet, kanskje vil vi en gang finne tilbake til det vi hadde sammen?

[Gjest Forlatt gjest]

En sorg så stor...

For 5 år siden traff jeg min store kjærlighet, vi forlovet oss ett år senere, giftet oss året etter og for to år siden fikk vi en pike som er en vakker engel.

For ca 1 år tilbake begynte min mann å føle seg "tom", han hadde ikke mer å gi, noe som resulterte i at jeg ga desto mer. Dette siste året har vært en følelsesmessig berg og dalbane. Jeg har undergravet meg selv, gått med på utenkelige ting - jeg har til og med fått en liste med ting jeg må forandre, som jeg har forandret. Undertiden har han ikke behandlet meg særlig pent.

Allikevel har det vært gode lyspunkter som feks. for en uke siden"Jeg elsker deg høyere enn du forstår".

På lørdag falt bomben: "Jeg har ingen følelser for deg lenger, og ingen respekt".

Han mente vi hadde forsøkt lenge nok, og ville ikke mer.

Min sorg er så stor. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre...

Hjelp meg...

Vær så snill...

←

Jeg vet ikke hva jeg skal si for å hjelpe deg, annet enn at jeg føler med deg og håper så inderlig du klarer å ta vare på deg selv i denne tiden. Jeg tenker på deg og krysser fingrene for at han en dag vil komme på bedre tanker og klare å gjøre dere begge lykkelige igjen!