Gråt du da besteforeldrene dine døde?

[AnonymBruker]

Moren til pappa døde før jeg ble født, faren hans døde når jeg var fire. Tror ikke jeg gråt da. Når faren til mamma døde ble jeg bare glad og lettet siden han var en alkoholiker som hadde ødelagt mye i familien. Bestemor døde desverre bare et halvt år senere, hun hadde fortjent mer tid fri fra han. Jeg gråt når hun døde, hun var en av de snilleste og støttende menneskene jeg har kjent.

Anonymkode: 1c4b3...f57

[AnonymBruker]

Kvinne

Gråt kun da farfar døde, men da gråt jeg til gjengjeld fra jeg fikk beskjed om at han var på sykehuset og helt fram til begravelsen. Jeg var på hytta da min far ringte, og det er ikke bare-bare å komme seg til hjembyen min derfra. Dessuten måtte jeg hjemom for å hente klær osv (og hjem er i motsatt retning fra hytta). Så jeg rakk ikke fram før han var død. Jeg var 45 år.

Da de andre besteforeldrene mine døde var jeg mer likegyldig.

Anonymkode: 0da02...4f5

[Lorieen]

Ja, jeg gråt da alle mine døde. Særlig mormor og morfar som jeg hadde et veldig tett og nært forhold til gjennom hele oppveksten. Da mormor døde da jeg var 30, var jeg totalt knust. Gråt i ukevis.

[GammelKaktus]

Nei til alt og alle fire er døde.

Endret 17. juni 2021 av FrøkenMånestråle
La til noe...

[AnonymBruker]

Jeg ble fullstendig knust når min bestemor døde. Vi hadde et veldig nært forhold. Jeg var 23 når hun døde. Det kom brått på. Hadde fysisk vondt i mange år etterpå. Kan fremdeles begynne å grine ved tanken, 14 år senere. 

Anonymkode: 0c8d9...b0e

[AnonymBruker]

Både mormoren og morfaren min var syke, så jeg var litt lettet da de fikk slippe, men gråt fortsatt. Morfar hadde vært dement i 10 år (siden jeg var 5 år), så følte ikke at jeg «kjente han» på en måte. Gråt mye, men føler ikke så mye på savnet i ettertid. 
Mormor døde etter 2 års sykdom og jeg var helt fra meg. Ble ikke bedre av at jeg fant ut at jeg var gravid dagen vi skulle ha begravelse, da hulket jeg meg gjennom hele dagen. At barnet mitt aldri skulle få møte min fantastiske mormor ❤️ Kjenner fortsatt på savnet 6 år senere. 

Har heldigvis mine to andre besteforeldre enda.

Anonymkode: f3a00...be1

[AnonymBruker]

Jeg gråt ikke med følte en uvirkelighet over at de var borte. Spesielt morfar og mormor. På andre siden var de døde før jeg ble født. Morfar og Mormor var limet i familien. Der alle i slekten ofte var samlet. Mange gode minner fra de og jeg var for ung egentlig til å forstå det hele, det var så endelig og så mye endret seg etter de ble borte. Har bare gode minner fra de, og føler en tristhet når jeg hører julesalmen Deilig er jorden når verset "slekt skal følge slekters gang" kommer. Neste ut er min kjære far og mor om livet går naturlig, og så er det faktisk meg selv som står i den køen der. Det forteller så mye om at livet er kort og det raskt går mot livets høst. Godt å ha familien der da. En dag står vi der alene og skal gå inn i dødsriket, som slekten før oss har gjort en etter en.

Anonymkode: 774f6...2bc

[Gjest Maxwell]

Nei. Min morfar og min farfar er døde. De var begge syke i lang tid. Det var en lettelse for dem å få slippe. De var snille bestefedre begge to, men det var vondt å se dem ha det vondt og smertefullt. Så det var godt for dem å få slippe. 

[AnonymBruker]

Farfar var død før jeg ble født. Av  de tre andre gråt jeg bare da den ene bestemoren min døde. De to andre besteforeldrene var ikke verdt det å felle tårer over. 

Anonymkode: 278b1...2c2

[Gjest Skogen4]

Ja, jeg gråt så jeg knapt fikk puste da mormoren min gikk bort, hadde et svært nært forhold til henne og hun var som en ekstra mamma for meg ❤️ feller tårerfir henne minimum x1pr uke. Hun har vært død i 2,5år. 

 

Når farfar døde felte jeg noen tårer i begravelsen, ellers ingen. Vi hadde ikke noe spesielt forhold. Kjente på at det var trist at han døde og at det var synd vi ikke hadde hatt et bedre forhold. 

 

Morfar og farmor lever enda, og det er jeg glad for❤️ 

 

-kvinne, 31år.

[Eneri]

Min farfar døde da jeg var 6-7 pr. Vi bodde mange mil unna besteforeldrene på begge sider fram til jeg var sju så jeg traff de sjelden. Har ikke minne av at jeg fikk dødsbudskapet eller min reaksjon. Har fått fortalt senere at vi minste ungene ikke var med i begravelsen. Mulig det var vanlig ordning på 70-tallet.  

Mormor døde da jeg var 23, jeg gråt mye. Tror ikke jeg hadde skjønt hvor syk hun faktisk var. 

Farmor døde da jeg var 27. Hun hadde svekket helse, men det var sykdommer man dør MED, ikke AV i utgpunktet. Så det kom brått og var kjempetungt. Vi var nære, hun var både barnehage og SFO for oss etter at vi flyttet til samme by. Da hun døde hadde jeg baby på fem mnd, så var hormonell i tillegg 

Morfaren min døde da jeg var 40, så jeg føler meg heldig som fikk ha en besteforelder så lenge. Gråt da også.

For alle tre siste gråt jeg både ved dødsbudskapet og begravelsene. 

Gråter sjelden med mindre jeg blir rørt eller ved sorg. 

Noen gråter ikke, men sørger likevel. Det er ikke et mål på hvor stor sorgen er antall tårer man feller. Sorg gir seg uttrykk på forskjellige måter.

[Alice123]

Kvinne. Alle er ikke borte, men har så langt grått da de som er borte døde, kommer til å gråte når de resterende dør. Gråt ikke under selve begravelsen, fordi om jeg først begynte ikke ville klart å slutte.

Har/hadde et nært forhold til alle.

[AnonymBruker]

Min mormor og mormor døde lenge før jeg var født. Bestefar døde da jeg var 4 år, tror ikke jeg gråt. Synes det var trist han døde. Jeg husker han selvom jeg bare var 4 år. Bestemor, min livs aller beste venn døde da jeg var 6 år. Verden ble knust og livet uten mening etter hu døde. Det kan jeg kjenne på enda. Jeg gråt ikke foran andre, men sorgen har vært sterk i 30 år over min kjære Bestemor❤️

Jeg er kvinne

Anonymkode: 161e9...c73

[AnonymBruker]

Gråt ikke så mye. Sliter med å få ut følelser. Men var i dyp sorg

Anonymkode: 4f344...c6a