Forstyrret kroppsbilde

[Sarah93]

Hei! Jeg har hatt psykiske problemer siden tenårene, men aldri noen form for spiseforstyrrelse. For to år siden, da jeg var på avrusning, var det imidlertid som jeg "erstattet" det å døyve følelser med rus, til en vegring mot å spise, og jeg gikk ned ca 5 kg. Jeg har spist lite i disse årene, men ikke ekstremt lite - jeg har mistet mensen og har ofte kalde hender og føtter, men har en (lav) normalvekt og stort sett greit med energi. Jeg har, etter objektive standarder, en slank og veltrent kropp, men jeg har blitt besatt av å finne feil i speilet, google tynne folk og pro ana, og prøve å gå ned enda mer i vekt (uten hell). Skammen over hvordan jeg ser ut og besettelsen tar helt av til tider. Jeg prøver å skifte fokus, og er klar over at dette er "teit" siden jeg er 28, men jeg sliter nå en gang veldig.

Jeg kvalifisiserer ikke for en spiseforstyrrelses-diagnose, men det er skikkelig vanskelig, og blir verre. Går til psykolog som sier tankemønstrene blir opprettholdt av lavt matinntak og prøver å øke det i perioder - men så føler jeg meg feit og faller tilbake.

Jeg har hørt den beste kuren mot dette er å vende blikket utover og dyrke interessene sine, men jeg HAR mange interesser og er opptatt å være noe for andre (dette tror jeg hjelper mot å bli enda mer sugd inn i det).  Jeg føler meg bare skikkelig fanget i en ekstrem forfengelighet og usikkerhet, som også gir meg et eller annet - jeg kan bli "høy" på å kontrollere matinntaket og være såpass tynn. Men det har gått så langt at jeg ikke vil bli gravid med samboeren min, mye fordi jeg ikke orker tanken på vektoppgang.

Har veldig mange traumer og har slitt siden barndommen, men vet ikke om dette har noe med det å gjøre.

Noen som har tanker om hva jeg kan gjøre selv for å takle dette bedre? Eller erfaringer å dele? Det føles som et tankevirus. Kan legge til at dette er et sårbart tema, så gjerne respektfulle svar! 

 

[gjestvest]

Hei TS

Du virker redd. Du gir uttrykk for det: " dette er et sårbart tema, så gjerne respektfulle svar! "
Det virker som du har satset alt på kroppsfokuset og slankingen, at det nesten er som en livbøye idet du holder på å drukne. Du holdt på å drukne: Du var på avrustning, og erstattet det med dette. Du forteller også om en bakgrunn med mange traumer.

Når noe er vanskelig kommer tidligere traumer lettere på overflaten. Derfor trenger du mer enn noensinne å holde fast på din livbøye. Spørsmålet er hvor lurt det er. Du kan tross alt ikke bli i vannet forevig og satse alt på en livbøye. 

Du vet du kan svømme. 

Endret 24. juni 2021 av gjestvest
skrivefeil