Er det uvanlig å strigråte under angstanfall?

[AnonymBruker]

Jeg har i mange år hatt noen slags panikkanfall innimellom når jeg føler meg mislykket. Jeg vet aldri på forhånd om en situasjon blir for mye for meg eller ikke, men det er alltid knyttet til frykten for å ikke være god nok. 

Når det skjer knekker jeg sammen i strigråt og må legge meg ned, føler på en enorm sinne/panikk og må kjempe for å ikke skrike, jeg mister rett og slett kontrollen og må bare vente på at det går over. Jeg tror jeg skjelver og hiver etter pusten, men jeg er litt usikker siden jeg mister kontrollen sånn.

En venninne fortalte meg en gang at dette høres akkurat ut som hennes panikkangst, og jeg kommer ikke på hva annet dette kan være. Likevel - Hver gang jeg leser om angst er fokuset på frykten for å dø, og hjertebank og pusteproblemer. Jeg har aldri tenkt at jeg skal dø, og om jeg har fysiske symptomer (utenom strigråten) så tar selve panikkfølelsen såpass overhånd at det ikke er de som skremmer meg mest.

Altså - er det noen som vet dere har panikkangst, og som har det liknende? Eller har mer "typisk" panikkangst men også strigråter underveis? Eller er dette noe helt annet tror dere, selv om det utløses av frykt? Jeg skal ta opp dette med lege/psykolog såklart, men trenger hjelp til å sortere tankene først, derfor spør jeg her også.

Anonymkode: 1d38d...f5d

[AnonymBruker]

Nei det er helt vanlig under panikkanfall. 

Anonymkode: 807a6...42f

[starken]

Når jeg får et slikt anfall så er det ofte fordi jeg har en frykt for noe, men ikke for å dø. Likevel så føles det som om at jeg skal dø, så det blir ofte verre av den tanken. Det kommer ofte av kjærlighetsrelaterte problemer, eller hvis det skjer en krise i mitt liv som den gang da mamma nesten døde. Jeg får pusteproblemer og hjertebank, jeg merker dette fordi jeg er klar over det som skjer med kroppen min under et slikt anfall. Jeg prøver også å fokusere på å puste, selv om at det er vanskelig. Strigråt følger ofte med hos meg. 

Jeg tenker at vi alle sammen opplever dette forskjellig, og jeg syns det er lurt å ta dette opp med fastlegen for å få noen råd. 

[Margo]

Helt normalt. Men også helt normalt å ikke gråte. Et angstanfall er like individuelt som alt annet. 
 

Jeg gråter ikke under et panikkanfall, da er jeg for fokusert og bruker for mye energi på alt det andre som skjer i kroppen. Men under de sterkeste anfallene bryter jeg ut i krampegråt når jeg kommer meg i «sikkerhet» (blir alene, eller i nødstilfelle sammen med mannen min (kun han som får se hvordan jeg har det under et anfall, og kun han som får se meg fullstendig «sårbar og blottet» etter et anfall) og det er som tårene bidrar til en «forløsning» hvor anfallet slipper taket i kroppen, og kroppen roer seg. 

Endret 12. juni 2021 av Vera

[AnonymBruker]

Skulle ønske jeg klarte å gråte under et angstanfall. Det hadde vært forløsende for meg. Når jeg er i såpass fryktmodus så sitter tårene langt inne. Hjertebank, dødsangst og hyperventilering er som du nevner normalt for meg. Men andre opplever det annerledes. Det er individuelt. 

Anonymkode: c17b4...4f4

[AnonymBruker]

Vera skrev (2 minutter siden):

Helt normalt. Men også helt normalt å ikke gråte. Et angstanfall er like individuelt som alt annet. 
 

Jeg gråter ikke under et panikkanfall, da er jeg for fokusert og bruker for mye energi på alt det andre som skjer i kroppen. Men under de sterkeste anfallene bryter jeg ut i krampegråt når jeg kommer meg i «sikkerhet» (blir alene, eller i nødstilfelle sammen med mannen min (kun han som får se hvordan jeg har det under et anfall, og kun han som får se meg fullstendig «sårbar og blottet» etter et anfall) og det er som en «forløsning» hvor anfallet slipper taket i kroppen, og kroppen roer seg. 

Tusen takk for alt dere deler, trekker frem denne spesielt fordi det er egentlig sånn alle mine anfall føles ut. 

Som regel kjenner jeg på noe angstsymptomer over tid først, men ikke full hyperventilering og kraftig hjertebank. Men når ting blir akutt for mye kjenner jeg bare at jeg mister kontrollen innvendig og imploderer, da begynner tårer å komme enten jeg er alene eller ikke, og jeg har full krampegråt i fosterstilling en stund til det roer seg. Så hvis ikke selve panikkfølelsen bare overskygger det kroppslige, så kan det bare være anfallene mine slutter omtrent før de begynner, isåfall er jeg ganske heldig sånn sett, sånn har jeg ikke tenkt på det før.

Jeg blir jo litt redd for å ta opp dette med noen i tilfelle det ikke er angst og jeg bare er helt "sprø" hvis dere skjønner (siden jeg får så kraftige reaksjoner på frykt uten at det føles så kroppslig og dermed passer med typiske angstsymptomer), så på en måte beroligende å høre at andre kjenner på noe av det samme, selv om det ikke er helt likt.

TS

Anonymkode: 1d38d...f5d

[Othea]

Jeg kan begynne å gråte innmari sånn plutselig av seg selv. Spesielt når jeg er alene og om natten siden nettene er værst. Da kommer det bare enda mere dumme tanker.

❤️

[AnonymBruker]

Høres mer ut som et lite sammenbrudd enn et angstanfall. En føler sjelden på sinne under et angstanfall, men kun på frykt. 

Anonymkode: be596...39d

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen, har det likt. Får en voldsom gråt, hulker så høyt at jeg er redd hva naboene tenker, klarer ikke å stå oppreist, får ikke puste fordi gråten er så voldsom. Om jeg er sliten over lengre tid og bekymringer og vonde tanker har hopet deg opp kommer gjerne en sånn gråte økt. Men jeg har aldri tenkt på det som angst. Det kjennes annerledes ut for meg. Da er jeg mer anspent, urolig, kvalm og sliter med og puste ordentlig. Det er to forskjellige ting for meg. 

Anonymkode: a798f...8c5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Høres mer ut som et lite sammenbrudd enn et angstanfall. En føler sjelden på sinne under et angstanfall, men kun på frykt. 

Anonymkode: be596...39d

Et (lite) sammenbrudd og angstanfall er ofte to sider av samme sak.

Anonymkode: 2707f...64d