Andre som har opplevd å stagnere i terapi?

[AnonymBruker]

Andre som har opplevd å stagnere i terapi? Hva gjorde dere med det?

Jeg går til psykolog hvor vi jobber med følelser, vi hadde litt fremgang i starten men for øyeblikket har vi stagnert helt, kommer ingen vei. Jeg har fortsatt ikke kontakt med følelsene mine og jeg merker litt at det virker som psykologen begynner å gi opp, noe jeg også gjør. 

Anonymkode: 3f71d...c79

[Minted]

De fleste psykologer har ikke nok kunnskap om følelser til å kunne gjøre den jobben. Så da stagnerer det litt, når de tror de skal "fikse" det. Jeg fant mine egne metoder i stedet, og brukte psykologen som støtte/venneerstatning med den h*n kunne støtte til.

[AnonymBruker]

Minted skrev (11 timer siden):

De fleste psykologer har ikke nok kunnskap om følelser til å kunne gjøre den jobben. Så da stagnerer det litt, når de tror de skal "fikse" det. Jeg fant mine egne metoder i stedet, og brukte psykologen som støtte/venneerstatning med den h*n kunne støtte til.

Hvilke metoder brukte du?

Anonymkode: 3f71d...c79

[Minted]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Hvilke metoder brukte du?

Anonymkode: 3f71d...c79

Emosjonell vipassana og The completion prosess vil jeg si er de to viktigste. Yin yoga. Yoga pusteteknikker. Kundalini yoga. Diverse selvhealing, og mye egen lesing og selvstudering av hvordan følelser, tanker, kropp og sjel faktisk fungerer.

[AnonymBruker]

Minted skrev (På 10.6.2021 den 12.07):

Emosjonell vipassana og The completion prosess vil jeg si er de to viktigste. Yin yoga. Yoga pusteteknikker. Kundalini yoga. Diverse selvhealing, og mye egen lesing og selvstudering av hvordan følelser, tanker, kropp og sjel faktisk fungerer.

Det hørtes veldig alternativt ut, men skader vel ikke å prøve. Takk for tips. 

Anonymkode: 3f71d...c79

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 9.6.2021 den 21.08):

Andre som har opplevd å stagnere i terapi? Hva gjorde dere med det?

Jeg går til psykolog hvor vi jobber med følelser, vi hadde litt fremgang i starten men for øyeblikket har vi stagnert helt, kommer ingen vei. Jeg har fortsatt ikke kontakt med følelsene mine og jeg merker litt at det virker som psykologen begynner å gi opp, noe jeg også gjør. 

Anonymkode: 3f71d...c79

Sitter dere bare å snakker? 
du må bruke kognitiv terapi skjema, der du skriver ned tankene dine. 
for for å føle må du ha en tanke først. 
 

Anonymkode: 50f99...a6b

[AnonymBruker]

Jeg gikk til behandling i ett år, 1 gang i mnd ca. Kan huske 1 gang, hvor jeg følte at vi gjorde noe nyttig, hvor vi dykket litt dypere i barndom, oppvekst, hvor angsten kan ha kommet fra. Men det ble med den ene gangen. Jeg hadde ikke noe erfaring med å gå å snakke med noen, så stolte på at behandleren tok opp tråden neste gang vi møttes eller at hun hadde ett "oppelgg" eller rutine for sånne samtaler, men det hadde hun visst ikke...

Anonymkode: da79a...143

[AnonymBruker]

Er bedre å lese selvhjelpsbøker enn å stole på psykologen!

Anonymkode: 68665...de1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (48 minutter siden):

Jeg gikk til behandling i ett år, 1 gang i mnd ca. Kan huske 1 gang, hvor jeg følte at vi gjorde noe nyttig, hvor vi dykket litt dypere i barndom, oppvekst, hvor angsten kan ha kommet fra. Men det ble med den ene gangen. Jeg hadde ikke noe erfaring med å gå å snakke med noen, så stolte på at behandleren tok opp tråden neste gang vi møttes eller at hun hadde ett "oppelgg" eller rutine for sånne samtaler, men det hadde hun visst ikke...

Anonymkode: da79a...143

Dette kjenner jeg meg igjen i. Går ukentlig til psykolog, så i utgangspunktet burde han jo ha klart å ta opp tråden fra forrige gang, samt hatt en slags fremdriftsplan. Han skal jo tross alt utrede meg. Men timene går i at jeg tar opp emner fra uka som har gått, og så dykker jeg/vi ned i hvorfor jeg reagerte sånn og sånn. Men vil egentlig si at jeg driver frem terapien selv, mens han kommer med "hm", "åh?" og "det må ha vært vondt for deg". Virker ikke som at han har en plan i det hele tatt...

Anonymkode: a7fef...ee3

[AnonymBruker]

Ja, stagnerte kan du si. Lite som hjalp. Ble dog feilbehandlet. Led av en fysisk sykdom, ikke psykisk. 

Anonymkode: 1f9d4...447

[AnonymBruker]

Fremgang er ikke rett frem, det er min erfaring. Fremgang for meg er å gå mange skritt tilbake. Jeg blir sykere, mer ustabil emosjonelt og lider mer. Noe som er fremgang og en bra ting, for det betyr at jeg jobber med gamle traumer som gjør at jeg får en traumereaksjoner som skulle ha hatt for over 15 år siden. Men jeg har fortrengt, unngått og dyttet ned alt av følelser og reaksjoner. Fremgang i terapi gjør meg sykere, fordi jeg jobber med ting som jeg må jobbe med for å bli friskere. To ganger har jeg blitt avsluttet, fordi psykologen konkluderte med at jeg ble sykere av behandling. Noe som er bullshit. 

Har opplevd at behandling låser seg og at jeg blir trøtt og sliten av behandling. For det er tungt å jobbe med det samme om å om igjen. Da kan det føles ut som at det stopper opp. Det er ikke lett å se fremgang mens man står i det, man ser det kun når man ser seg tilbake. I slike perioder hvor jeg blir trøtt og frustrert av behandling, så er ny innputt redningen. Som i form av gruppeterapi. Der får jeg nye syn på egne reaksjoner og følelser fra de andre som sliter med det samme. Jeg får også innputt fra andre enn bare psykologen. Jeg får også brukt det jeg har lært i terapi, alle aha-opplevelsene ovenfor meg selv og mine problemer og indre følelsesverden og alt jeg har lært fra psykologen, det bruker jeg ved å hjelpe andre i gruppe. Selv når jeg ikke enda er i stand til å bruke det på meg selv enda. Bare det lærer jeg ufattelig mye av. Tiden etter gruppeterapi er på en måte en ny start, og vi får begge en ny driv i behandling og ting går da fortere fremover. 

Veien har ikke vært rett frem fra dag 1. Vi startet ikke med en gang og selv etter 4 år så har vi så vidt begynt. Psykologen har prøvd ut flere behandlingsmetoder, forskjellige metoder å jobbe på og å tilnærme seg meg og mine utfordringer, samtidig som at vi har bygd opp en relasjon over tid. Jeg forandrer meg, mål og tema for behandling forandrer seg, og da må også behandlingsformen forandre seg. 
De tre psykologene jeg har dårlig erfaring med, de jobbet alle på én måte fra første dag til siste dag. De nektet å fornye seg, nektet å prøve noe nytt. To av dem brukte standard skjema og hjemmeoppgaver, et oppsett tatt ut fra lærebøkene. Ikke personlig tilpasset meg i det hele tatt. Hun jeg går til nå, vi to sammen har prøvd og feilet mye, lært mye på veien og har funnet en måte å jobbe på sammen som funker for meg. Det har vært nøkkelen til fremgang. 

Riktig og en god behandler er alfa omega. Uten det så havner du i et pakkeforløp på 10-12 timer og rett ut. Terapi er nesten levende og det endrer seg over tid, da må også behandlingsformen forandre seg. Det er psykologen som skal prøve ut nye behandlingsmetoder og mange av dem er ikke vi som pasient klar over en gang. Er ikke psykologen i stand til det, så kommer du ingen vei og terapi stopper opp. 
 

Anonymkode: 2d033...999

[AnonymBruker]

Noen ganger tar ting litt tid eller blir vanskelig. Da gjelder det å stå i det og at behandler er av en slik sort man kan være helt ærlig med. Det blir også stress når tiden er tilmålt. Det hindrer en i å slappe av nok til at de frie tanker og følelser får fritt spillerom. Og til et svar over her der brukeren skriver at en tanke kommer først og følelsene etterpå; slett ikke nødvendig. Hele grunnlaget for angst er følelser fra fortiden, som kommer inn i nåtiden. Fryktsituasjonen er ikke der lenger, tankene på noe annet, men følelsen kommer plutseligere og mer skremmende på enn ett fysisk overfall. Fordi følelser ikke har tid. Det går også ann å syntes at angst er noe tull, men likefullt bli overmannet av den. Opprinnelsen for frykten kan være glemt eller slettet fra minnet. Med å snakke og jobbe rundt dette kan klare tanker komme frem.

Jeg har gått årevis i terapi og syntes det har vært en fantastisk (og krevende ) reise. En reise i følelser, tanker og fantasier. Og viktigst av alt; å avslutte terapi burde være pasienten sin avgjørelse. 

Anonymkode: bb89f...758

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Sitter dere bare å snakker? 
du må bruke kognitiv terapi skjema, der du skriver ned tankene dine. 
for for å føle må du ha en tanke først. 
 

Anonymkode: 50f99...a6b

Ikke nødvendigvis....da jeg hadde alvorlig depresjon lærte jeg å identifisere negative tanker som førte til negative følelser. Jeg lærte å stoppe tankeprosesser som førte til følelsen. Men fortsatt sliter jeg med ekstremt ubehagelige følelser som stammer fra traume. De kommer av ytre triggere og ikke tanker.

Anonymkode: 0859f...e5e