Til dere med ME og som er overvektige

[AnonymBruker]

Hei! Vet dette er en litt "betent" tematikk.. Men vil bare dele noen erfaringer. Jeg hadde alvorlig ME i tre år. Klarte ikke dusje selv osv. Måtte hvile etter å ha stått oppreist. Hadde noen få dager i mnd hvor jeg orket å lage middag, gå tur, og dusje, men var da helt ferdig lenge etterpå. La på meg helt utrolig mye også. Følte jeg ikke fikk noe hjelp som hjalp i de tre årene. Og jeg tenkte at jeg kan jo ikke bare ligge her og se at muskler forsvinner, livet mitt forsvinner med jobb, det sosiale, kropp osv. Samtidig som vektøkningen laget ekstra problemer for meg. 

Jeg sluttet å få besøk de dagene jeg egentlig orket det, brukte først 1-2 minutter på trening ca hver dag i stedet. Sånn holdt jeg på i noen uker. Så økte jeg etterhvert til 5-6 minutter. Kuttet ut helt sukker (ble en sånn negativ spiral av det, fordi det ga meg energi jeg så sårt trengte,men la på meg pga inaktiviteten og sykdommen) og kuttet ut kjøtt, og spiste bare grønnsaker og fisk. Jeg gikk ned ca 30 kg på 6 mnd. Og etter det har jeg "bare" hatt moderat til mild ME i to år etterpå. Kan ha perioder hvor jeg er sengeliggende i mange dager, men har minst like mange dager hvor jeg kan leve ca "normalt". Studier nå, trener, er en gladere mamma for barnet mitt. Jeg er helt sikker på at de prioriteringene og selvhjelpen jeg gjorde har gjort meg mye bedre. 

Jeg vet det er mange som har ME, jeg kjenner noen også som sier bare tvert: jeg kan ikke trene, jeg blir sykere. Sånn følte jeg det også! Men kroppen blir jo bare sykere hvis man ligger og ikke gjør noe? Det hjelper jo heller ikke. Kostholdet og vektnedgangen har også gjort at jeg er mindre utmattet. Det er såklart sårt å ha mistet over halvparten av vennene mine pga prioriteringene, men helsen først tenkte jeg! Og de få som ble igjen etterpå, tenker jeg er de ekte vennene. Uansett føler jeg at det har vært verdt det! 

I dag veier jeg 65 kg og har fått muskler og merker med engang hvis jeg drikker eller spiser noe med sukker i, får jeg ekstra vondt i kroppen etterpå... 

Jeg synes det er altfor lite hjelp å få som alvorlig ME-syk. Fikk bare beskjed om at det kan ta mange år før jeg ble frisk, og tilbud om fysioterapi hvis jeg trengte det. Og fikk hjelp av familie til dusj og vasking/rydding hjemme ++ i de dagene jeg ikke klarte noe som helst. 

Jeg mener (vet som sagt dette er betent) at ut i fra erfaringene jeg hadde, og jobben jeg gjorde, at det å bare ligge og være passiv absolutt ikke hjelper over lang tid, men gjør det verre. Og at overvekt i tillegg hindrer å bli frisk. 
Hva tenker dere som er overvektige og har ME om dette? Evt andre? 









 

Anonymkode: 48913...22f

[AnonymBruker]

Hvem tok seg av barnet ditt da du var sengeliggende og på det dårligste?

Anonymkode: d22f2...696

[AnonymBruker]

Enig med deg. Jeg har hatt ME i 15 år, er overvektig, men på vei ned i vekt. Jeg var undervektig da jeg ble syk og gradvis, gjennom mange år økte vekten. Så fikk jeg noen tabletter som gjorde at jeg gikk ned, men så var det opp igjen. For meg var det umulig å gå ned i vekt fordi jeg ikke beveget meg. "Jeg blir bare sykere av det", og ja, det stemte jo fordi jeg ikke startet rolig nok og kroppen sa ifra om at det var for hardt. For å klare å gå ned i vekt måtte derfor matvanene endres på, og kun det, men maten var også en glede når dagene var tunge. I vinter var jeg på mitt absolutt sykeste. Jeg var farlig deprimert, noe som ikke gjorde MEen lettere. Jeg dusjet ikke på flere uker, jeg gikk ikke i postkassa, jeg spiste mat i senga fordi jeg ikke orket å gå i trappene  Det var ille og jeg var alvorlig bekymret for egen helse. 

Så fikk jeg endret antidepressive-dosen min og ble psykisk bede. Dette er et viktig punkt, og da psyken gradvis ble bedre bestemte jeg meg for at nå skal jeg ned i vekt og det uten piller og shake-kurer. Begynte å gå korte turer og det var så ufattelig tungt og vondt og rett og slett forferdelig. Men jeg visste at jeg måtte over den kneika for at det skulle bli lettere. Kroppen måtte bygges opp igjen, musklene måtte bygges opp igjen. 

Nå fem måneder senere og nesten 20 kilo lettere har jeg det så mye bedre. Det gjør fortsatt vondt å gå turer, misforstå meg rett og jeg etr fortsatt overvektig, men nå kan jeg trene uten å holde på å "dø". Kroppen min er sunnere, men MEen er der og den vil nok aldri forsvinne. Jeg trenger mer hvile og søvn enn gjennomsnittet, men jeg klarer å trene, og jeg trener mye. Det føles så godt! Jeg kan ikke/vil ikke gå opp i vekt igjen. Jeg kan ikke bli så syk som jeg var. Jeg overlever ikke en sånn nedtur igjen og for å holde vekten nede må jeg trene, ME eller ikke. Man blir ikke friskere av å ligge i senga og hvile. 

Litt rotete innlegg, men her er hva jeg tenker om ME, overvekt og "jeg er for syk til å trene".

Jeg får forresten også veldig vondt i kroppen av å spise mye sukker og hvetemel. 

Anonymkode: 5ee01...49c