Droppe morsmålet?

[AnonymBruker]

Det er anbefalt å snakke morsmålet med barnet fordi morsmålet er hjertespråket.

Anonymkode: 8efbe...9bb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Det er anbefalt å snakke morsmålet med barnet fordi morsmålet er hjertespråket.

Anonymkode: 8efbe...9bb

...og disse barnas morsmål er vel norsk?

Anonymkode: 378ce...4b2

[Ananas.]

Det er mange fordeler ved å være flerspråklig. Søk litt etter fagartikler om emnet på nettet, du vil finne langt mer faglig baserte råd enn du får her inne. Hvor stor nytte barnet deres vil ha av det, kommer jo som du er inne på også an på hvor sterke dere er i språket og hvor mye det brukes. Les litt om det, og ta et informert valg. 

[AnonymBruker]

Har en tospråklig 3 åring. Hun lå og ligger foran jevnaldrende på norsk og forstår andrespråket, og har begynt å sette sammen setninger på andrespråket. Så det at det blir tospråklig betyr ikke at det blir tregt på norsk. 

Anonymkode: 76a23...276

[AnonymBruker]

Brunello skrev (22 minutter siden):

Ikke enig. Man kommer fra der man er født.

TS: Vel, SSB er uenig med deg. Man kan føle seg norsk, si at man er norsk og identifisere seg med norske verdier og kultur, men så lenge man har utenlandske foreldre så er man ikke etnisk norsk. Det tar to eller tre generasjoner før man regnes som etnisk norsk:) Etnisitet og tilhørighetsfølelse er to forskjellige ting. Barnet mitt vil kanskje føle seg norsk, men hun vil aldri være etnisk norsk. Og det vil heller ikke mine barnebarn være da det tar som sagt en del generasjoner før man regnes som etnisk norsk  Derfor opererer SSB med statistikker om førstegangs- og andregansgenerasjonsinnvandrere. 

Anonymkode: b1593...e74

[AnonymBruker]

Lær barna så mye språk som mulig. Barna kan tilsynelatende ligge etter en stund fordi de må lære seg flere språk, men i lengden vil barna tjene på både flere språk og kunne identifisere seg med flere kulturer. Mine barn bodde i utlandet til de var 5 og 3, og snakker nå ingenting av det språket.  Hadde dette språket vært et annet enn svensk hadde jeg tviholdt på å fortsette å lære de språket. Yngste var riktignok kjempesen med språket og pratet ikke ordentlig før hen hadde kun norsk å forholde seg til, men alle blir ikke like påvirket av å ha ett språk hjemme og ett i barnehagen.  
Barn lærer språk kjempefort. Vi har bodd i utlandet etter dette også og ungene snappet opp engelsk kjempefort og mange år senere har de en uttale alle klassekompiser kan musunne dem.  Hadde jeg selv kunnet flere språk ville jeg forsøkt å lære de det. 
 

Barna har mange venner hvor foreldrene er født i utlandet og de prater utelukkende dårlig norsk til barna, da ville jeg heller også lært de eget språk.  Etter å ha bodd i USA har jeg sett nok av personer som kun snakker dårlig engelsk og ikke storfamiliens språk og har bodd i USA hele livet til å se hva det gjør med identiteten.  Bare se på andre tråder her om samisk språk.

Anonymkode: 43c15...66e

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker said:

TS: Vel, SSB er uenig med deg. Man kan føle seg norsk, si at man er norsk og identifisere seg med norske verdier og kultur, men så lenge man har utenlandske foreldre så er man ikke etnisk norsk. Det tar to eller tre generasjoner før man regnes som etnisk norsk:) Etnisitet og tilhørighetsfølelse er to forskjellige ting. Barnet mitt vil kanskje føle seg norsk, men hun vil aldri være etnisk norsk. Og det vil heller ikke mine barnebarn være da det tar som sagt en del generasjoner før man regnes som etnisk norsk  Derfor opererer SSB med statistikker om førstegangs- og andregansgenerasjonsinnvandrere. 

Anonymkode: b1593...e74

SSB tar utgangspunkt i fødested. Dersom du føder barnet ditt i Norge vil hun ikke være en innvandrer i Norge. Hun vil være norskfødt med en utenlandskfødt forelder. 

 

Fra deres sider:

https://www.ssb.no/befolkning/statistikker/innvbef

«For utfyllende informasjon, se delkapittel 1.4 i rapporten Oversikt over personer med ulik grad av innvandringsbakgrunn.

Innvandrere er personer som er født i utlandet av to utenlandsfødte foreldre og fire utenlandsfødte besteforeldre.

Norskfødte med innvandrerforeldre er personer som er født i Norge av to utenlandsfødte foreldre og fire utenlandsfødte besteforeldre.

Fødeland er hovedsakelig mors bosted ved personens fødsel.»

Anonymkode: 9fa19...a97

[Brunello]

AnonymBruker skrev (46 minutter siden):

TS: Vel, SSB er uenig med deg. Man kan føle seg norsk, si at man er norsk og identifisere seg med norske verdier og kultur, men så lenge man har utenlandske foreldre så er man ikke etnisk norsk. Det tar to eller tre generasjoner før man regnes som etnisk norsk:) Etnisitet og tilhørighetsfølelse er to forskjellige ting. Barnet mitt vil kanskje føle seg norsk, men hun vil aldri være etnisk norsk. Og det vil heller ikke mine barnebarn være da det tar som sagt en del generasjoner før man regnes som etnisk norsk  Derfor opererer SSB med statistikker om førstegangs- og andregansgenerasjonsinnvandrere. 

Anonymkode: b1593...e74

Norsk og etnisk norsk er to forskjellige ting. Jeg tipper mannen din ikke har pakistansk eller tyrkisk pass.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har utenlandsk bakgrunn og er gift med en mann som kommer fra samme land som meg. Han ble født i Norge, mens jeg flyttet til Norge da jeg var barn. Vi kommuniserer med hverandre på norsk. Foreldrene våre og søsken snakker norsk med hverandre(bare foreldrene som kommuniserer med hverandre på morsmålet). Vi har lite familie i hjemlandet og pleier ikke å reise til hjemlandet. Jeg er gravid og vurderer å droppe å lære barnet morsmålet vårt. Det vil være rart å kommunisere med hverandre på morsmålet, og ingen av oss er noe særlig flinke til det. Mannen min er veldig dårlig til å snakke morsmålet vårt og barnet kommer uansett til å snakke gebrokken. Vi tenker jo å lære barnet grunnleggende ord som "jeg elsker deg", "mamma", "pappa", "søsken", "tante", "bestefar/bestemor" osv. Men er det egentlig noe vits i å lære morsmålet? Har noen av dere valgt å droppe morsmålet?

 Jeg er redd for at barnet kommer til å ligge bak andre barn som har norsk som morsmål. Jeg vet jo selv hvor vanskelig det var å begynne på barneskolen uten å kunne snakke norsk. Ja, jeg vet barna lærer fort- jeg snakket flytende norsk etter ett halvt år, men det gir jo visse preg på barnets læringsutvikling og språkutvikling? En venninne av meg fikk beskjed om å snakke norsk hjemme, fordi barnet nektet å snakke norsk med andre barn og barnehagelærere. Jeg har heller ikke noe tro på at et språk kan åpne mange dører, da ingen av mine venner med utenlandsk bakgrunn bruker morsmålet sitt i jobbsammenhenger. Sannheten er at det er bare noen få jobber der du kan få behov for andre språk, og ingen kan garantere at barnet vil velge en slik yrkesretning. Det er nærmest umulig å bli diplomat, og jeg kommer ikke på noen andre yrker der det er behov for andre språk. Jeg vet at i mange yrker er det et krav om bruk av tolk. 

Anonymkode: b1593...e74

Tospråklighet åpner derimot flere koblinger i hjernen og det er en gave til barn. Du kan snakke morsmålet til barnet, mens mannen snakker norsk - da vil ikke barnet få noen utfordringer med å tilegne seg norsk og vil helt naturlig lære seg morsmålet. Men dere må være konsekvente. Så kan dere ha norsk som "fellesspråk" rundt middagen feks.

Anonymkode: a94bc...40c

[AnonymBruker]

Jeg ville ikke tenkt så mye på hva som er "riktig", jeg ville heller ikke brydd meg om det er en fordel eller ulempe for barn å lære to språk, det kan umulig ha veldig mye å si. Jeg ville heller tenkt på hva som føles naturlig for min familie. På det du skriver høres det ut som at det mest naturlige er å snakke norsk med barnet, fordi det er språket dere bruker hjemme, og lære det noen ord som bestemor/bestefar. Det høres ikke ut som at dere har særlig tilknytning til "hjemlandet", og hvis den er lav for dere blir den nok enda mindre for barna.

Et alternativ er å la besteforeldrene snakke "sitt" språk med barnebarna, sånn at de lærer det via dem.

Anonymkode: 7c7e8...786

[AnonymBruker]

I teorien så er det positivt med flerspråklige barn, det står "overalt", så det tar deg to sekunder å finne flere gode kilder på dette. Og for deres barn, tenker jeg at det er positivt å få en innføring i språket om/med den forelderen som snakker flytende. Snakker ingen av dere flytende, så ville jeg personlig ha  droppa det og så bare lære de koselige ordene som "elsker deg" osv. 

I praksis opplever jeg at svært mange flerspråklige barn ikke kan skikkelig norsk, men det er jo fordi foreldrene ikke kan norsk skikkelig selv. Bor et sted med mye utenlandske foreldre, og jobber med barn her i området. Men dere kan jo norsk flytende, så jeg tenker dere kan lese dere opp på emnet, og så fatte en beslutning etterpå.

Anonymkode: 0ff24...b27

[AnonymBruker]

Tenker det kommer an på barnet. Jeg slet med det. Hjemme snakket jeg ett språk, og så ute skulle jeg snakke et annet språk og så begynte jeg på skolen og da skulle det læres et tredje språk og så et fjerde og på vgs et femte. Jeg kan ingen språk flytende og sliter en del med å finne ord. 

Anonymkode: c8ed6...4e9

[AnonymBruker]

Ananas. skrev (1 time siden):

Det er mange fordeler ved å være flerspråklig. Søk litt etter fagartikler om emnet på nettet, du vil finne langt mer faglig baserte råd enn du får her inne. Hvor stor nytte barnet deres vil ha av det, kommer jo som du er inne på også an på hvor sterke dere er i språket og hvor mye det brukes. Les litt om det, og ta et informert valg. 

Enig i dette. I barnehagen vår er det mye fokus på hvor bra det er med tospråklighet hos småbarn (gjelder ikke vårt barn). Jeg ville nok lagt litt arbeid inn i det for å lære mitt barn norsk hvis vi hadde bodd i utlandet. Det er mye vanskeligere å ta igjen senere. Dere må regne med at barnet ikke vil snakke morsmålet ditt perfekt, kan hende vil det ikke snakke det i det hele tatt (dvs svare på norsk). Men å kunne et språk passivt (forstå det) har også en verdi. 

Anonymkode: ac97e...a49

[Sago]

Dere kan jo også gå for en løsning der dere bruker hvert deres språk. Altså, du snakker morsmålet, mens far snakker norsk med barnet. Det anbefales der foreldrene har forskjellig morsmål, og det kan jo også passe bra for dere, i og med at du snakker dette språket bedre enn han gjør. Og så kan dere bare snakke det som faller seg naturlig når dere snakker med hverandre. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

SSB tar utgangspunkt i fødested. Dersom du føder barnet ditt i Norge vil hun ikke være en innvandrer i Norge. Hun vil være norskfødt med en utenlandskfødt forelder. 

 

Fra deres sider:

https://www.ssb.no/befolkning/statistikker/innvbef

«For utfyllende informasjon, se delkapittel 1.4 i rapporten Oversikt over personer med ulik grad av innvandringsbakgrunn.

Innvandrere er personer som er født i utlandet av to utenlandsfødte foreldre og fire utenlandsfødte besteforeldre.

Norskfødte med innvandrerforeldre er personer som er født i Norge av to utenlandsfødte foreldre og fire utenlandsfødte besteforeldre.

Fødeland er hovedsakelig mors bosted ved personens fødsel.»

Anonymkode: 9fa19...a97

TS: jeg har jo ikke sagt at barnet mitt blir en innvandrer, så hvor har du dette fra? Det bekrefter jo bare at barnet ikke blir etnisk norsk.

Anonymkode: b1593...e74

[AnonymBruker]

Jeg er norsk, gift med en tysker. Vi har alltid kommunisert på norsk og litt engelsk. Vi hadde planer om å lære ungene tysk fra start. Men eldstemann hadde dårlig hørsel som liten, og slet nok med å lære norsk. Så det ble naturlig å droppe tysken. da minstemann kom, så ble det bare ikke et tema. Resultatet er at vi har to unger som nå snakker engelsk og norsk, men ikke tysk 😛 gjør det du føler er riktig. 

Anonymkode: a08e0...b7d

[AnonymBruker]

Tospråklighet kan være en enorm ressurs, men dersom dere ikke gjør det med entusiasme og er godt motiverte, så tror er det verre. Man risikerer at barnet snakker to språk dårlig, og ikke behersker ett fullt og helt. 

Jeg bor i utlandet og skal definitivt lære barnet mitt norsk, men jeg er veldig opptatt av språk og barnet vil trenge norsk for å kommunisere med besteforeldre, tanter og onkler og søskenbarn i Norge. Jeg var veldig lei meg for at moren min i sin tid ikke lærte oss morsmålet sitt - fordi jeg er veldig opptatt av språk og har lært meg mange i voksen alder. Så for mitt barn ser jeg på det som en gave å gi det et språk ekstra. Forskning tyder på at det øker hjernekapasitet og refleksjonsevne. MEN, som sagt; det kan ikke gjøres halvveis. 

Anonymkode: eb770...813

[AnonymBruker]

Jeg synes du skal lære barnet ditt det språket du har det rikeste ordforrådet i. Et språk er så mangt, det er kultur, og det er viktig at man på minst ett språk har et rikt ordforråd innen følelser, ordtak og lignende som er et litt dypere nivå enn bare substantiver og bøying av verb. 

Det går helt fint for barnet om du snakker ditt morsmål, far snakker det språket han er sterkest i, barnet vil sjonglere fint mellom dette. 

Barnehager og skoler som ber foreldre "snakke mer norsk hjemme" er utdaterte - det aller viktigste er at barna får et rikt morsmål, så de har et fundament å basere resten av språkene på. Så kan de heller se på norsk barne-TV, lese bøker på norsk (og morsmål) og høre på lydbøker. 

 

Anonymkode: 4d9d5...154

[AnonymBruker]

5 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg har utenlandsk bakgrunn og er gift med en mann som kommer fra samme land som meg. Han ble født i Norge, mens jeg flyttet til Norge da jeg var barn. Vi kommuniserer med hverandre på norsk. Foreldrene våre og søsken snakker norsk med hverandre(bare foreldrene som kommuniserer med hverandre på morsmålet). Vi har lite familie i hjemlandet og pleier ikke å reise til hjemlandet. Jeg er gravid og vurderer å droppe å lære barnet morsmålet vårt. Det vil være rart å kommunisere med hverandre på morsmålet, og ingen av oss er noe særlig flinke til det. Mannen min er veldig dårlig til å snakke morsmålet vårt og barnet kommer uansett til å snakke gebrokken. Vi tenker jo å lære barnet grunnleggende ord som "jeg elsker deg", "mamma", "pappa", "søsken", "tante", "bestefar/bestemor" osv. Men er det egentlig noe vits i å lære morsmålet? Har noen av dere valgt å droppe morsmålet?

 Jeg er redd for at barnet kommer til å ligge bak andre barn som har norsk som morsmål. Jeg vet jo selv hvor vanskelig det var å begynne på barneskolen uten å kunne snakke norsk. Ja, jeg vet barna lærer fort- jeg snakket flytende norsk etter ett halvt år, men det gir jo visse preg på barnets læringsutvikling og språkutvikling? En venninne av meg fikk beskjed om å snakke norsk hjemme, fordi barnet nektet å snakke norsk med andre barn og barnehagelærere. Jeg har heller ikke noe tro på at et språk kan åpne mange dører, da ingen av mine venner med utenlandsk bakgrunn bruker morsmålet sitt i jobbsammenhenger. Sannheten er at det er bare noen få jobber der du kan få behov for andre språk, og ingen kan garantere at barnet vil velge en slik yrkesretning. Det er nærmest umulig å bli diplomat, og jeg kommer ikke på noen andre yrker der det er behov for andre språk. Jeg vet at i mange yrker er det et krav om bruk av tolk. 

Anonymkode: b1593...e74

Å bare snakke norsk? Det hadde Quisling blitt fornøyd med!

Anonymkode: 2202e...12c

[AnonymBruker]

Om dere snakker det såpass dårlig som du sier er det neppe morsmål.

Anonymkode: 05987...8f5