Forklare ulike funksjonsutfordringer for barn

[AnonymBruker]

Jeg har en nydelig, nysgjerrig og alt for ivrig fireåring som spør om absolutt alt hun ser. I utgangspunktet er jeg veldig for at det skal stilles spørsmål for det er jo sånn man lærer, men det byr på en del pinlige situasjoner som da vi traff en kortvokst kvinne på gaten og hun sier så høyt at de i nabobyen antagelig hørte henne: Hvorfor er hun dama så kort? Eller når noen fra den kommunale omsorgsboligen er på lekeplassen og hun lurer på hvorfor mannen husker og synger istedet for å jobbe som pappa. 

Jeg forsøker å møte henne i spørsmålene hennes, og vil gjerne lære henne at alle er verdt akkurat like mye selv om vi ser forskjellig ut eller uttrykker oss på ulik måte, men det er ikke så lett for vi har jo ikke akkurat lært så mye om det selv. 

Han som vi stadig møter på lekeplassen er forsåvidt grei å kunne forklare, for enn så lenge har hun stor forståelse for at man kan være så glad i å huske at man må synge litt, og vi har vært på bakeriutsalget de har, så nå vet hun at han jobber med å bake "nesten like god sjokoladekake som mormor lager". Noe som jo er en veldig mye kulere jobb enn pappa har. 

Men; er det noen som har gode måter å kunne forklare for en fireåring de ulike funksjonsutfordringene (er det lov å si dette?) vi kan oppleve rundt oss? Ekstremt takknemlig dersom noen har egne erfaringer på hvordan deres utfordringer kan omtales og forklares ❤❤❤

Anonymkode: b7873...afc

[AnonymBruker]

Jeg sitter iblant i rullestol, og av og til bruker jeg krykker pga diverse helseproblemer. Og jeg kan si at for meg så gjør det meg glad når foreldre sier noe som "hun får hjelp til å bevege seg, kanskje ikke beina fungerer like bra akkurat nå" eller "det er mange grunner, kanskje hun er født slik eller kanskje hun er ekstra sliten og trenger hjelp til å komme seg rundt". Altså foreldre som forsøker å svare på nysgjerrigheten. Om man er kortvokst så kan man svare "han/hun er født slik, mennesker kommer i alle fasonger, er det ikke herlig?" f.eks. Prøv å vinkle det som en positiv ting.

Det jeg misliker er foreldre som sier hysj, nei, slikt må vi ikke snakke om. Da lærer barna at det er tabu å være annerledes, og at man ikke kan spørre. Jeg blir også glad om barnet kommer og spør meg direkte, da kan jeg si at "jeg kan ikke stå oppreist så lenge, så da kan rullestolen være beina mine". Og så er de fornøyd med det

Forsøk å forklare på en fin måte i stedet for å hysje det ned, det er det viktigste. De fleste som ser litt annerledes ut er vant til å at barn er nysgjerrige, og det er naturlig. Men sørg for å bidra til åpenhet, og ikke til at det er feil og tabu osv. Hvis jeg hører en forelder si "Nei ikke spør om slikt, sånt kan vi ikke prate om" så blir jeg fristet til å rulle bort og forklare barnet selv  

Anonymkode: 04626...0aa

[AnonymBruker]

Jeg er kortvokst selv. Kanskje et greit svar på hvorfor damen er så kort kan være fordi hun vokste veldig sakte? Så enkelt. Noen vokser fort, mens andre vokser sakte. Hvis hun spør hvorfor damen vokste så sakte, så kan du jo være ærlig og si at det vet du ikke helt. Slik er det jo for oss voksne også. Vi ser mennesker som vi oppfatter som uvanlige av en eller annen grunn, vi vet ikke helt hvorfor de er som de er og ofte får vi ikke vite det heller.

På forhånd kan man snakke litt generelt om at alle mennesker er unike og spesielle på forskjellige måter. Kanskje man kan finne ting som gjør en selv eller familiemedlemmer unike. Noen er høye, noen er lave, noen har krøller, noen bruker briller osv. Så kan dette tas opp igjen senere, husker du vi snakket om at alle er forskjellige...

Det hyggeligste for meg når jeg treffer nysgjerrige barn er hvis vi kan si hei til hverandre når vi passerer. Å si hei, smile og få øyekontakt gjør at jeg blir ufarlig for dem. Jeg tror ikke hysjing er bra. For min del hjelper det ingenting, jeg har allerede oppfattet hva som skjer. For barnets del blir jeg noe skummelt som ikke må snakkes om. Nysgjerrige barn er veldig naturlig og det minst plagsomme av ulike ting jeg opplever.

Funksjonsutfordringer er sikkert et greit ord, men funksjonsmangfold er kanskje enda bedre?

Håper det hjalp litt!

Anonymkode: f84e2...5cf

[AnonymBruker]

Serien Sånn er jeg og sånn er det på nrk super er fin for å snakke om ulikheter og få mer forståelse.  👍🙂 Ellers bra svar du har fått 🙂

Anonymkode: b28d5...1d3

[Krok1]

8 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg sitter iblant i rullestol, og av og til bruker jeg krykker pga diverse helseproblemer. Og jeg kan si at for meg så gjør det meg glad når foreldre sier noe som "hun får hjelp til å bevege seg, kanskje ikke beina fungerer like bra akkurat nå" eller "det er mange grunner, kanskje hun er født slik eller kanskje hun er ekstra sliten og trenger hjelp til å komme seg rundt". Altså foreldre som forsøker å svare på nysgjerrigheten. Om man er kortvokst så kan man svare "han/hun er født slik, mennesker kommer i alle fasonger, er det ikke herlig?" f.eks. Prøv å vinkle det som en positiv ting.

Det jeg misliker er foreldre som sier hysj, nei, slikt må vi ikke snakke om. Da lærer barna at det er tabu å være annerledes, og at man ikke kan spørre. Jeg blir også glad om barnet kommer og spør meg direkte, da kan jeg si at "jeg kan ikke stå oppreist så lenge, så da kan rullestolen være beina mine". Og så er de fornøyd med det

Forsøk å forklare på en fin måte i stedet for å hysje det ned, det er det viktigste. De fleste som ser litt annerledes ut er vant til å at barn er nysgjerrige, og det er naturlig. Men sørg for å bidra til åpenhet, og ikke til at det er feil og tabu osv. Hvis jeg hører en forelder si "Nei ikke spør om slikt, sånt kan vi ikke prate om" så blir jeg fristet til å rulle bort og forklare barnet selv  

Anonymkode: 04626...0aa

Så hjertens enig, det verste er å hysje, og si at vi ikke snakker om det. Det fører bare til enda mer stigma. 

Jeg er veldig ærlig med barna mine. Jeg kjenner til flere ulike funksjonshemninger, - nedsettelse og - utfordringer, og forklarer så godt jeg kan. Noen ganger venter jeg til jeg slipper å prøve å forklare det mens masse folk hører på (mest fordi den man prater om skal slippe å bli satt på skue uten å ha bedt om det) , men ganske ofte tenker jeg at de sikkert også har godt av litt folkeopplysning. 

Min sønn kan også fort finne på å spørre personen direkte. Jeg innbiller meg at jeg er relativt god på å lese når denne personen synes det er greit å svare og når det er min jobb å gripe inn og forklare det et annet sted (håper håper håper jeg har rett). Jeg tenker jo egentlig at de som eier situasjonen kan forklare den best og i de aller fleste tilfelle har de responderte positivt og ordentlig på muligheten til å informere (det har nok muligens med alle tilfellene der barna blir dratt bort og hysjet på).  Men skjønner jo at noen også er lei av å måtte forklare seg hele tiden. Og er også tydelig ovenfor mine barn om at det er lov å si nei til å svare på spørsmål. 

Og vi snakker ellers masse om at det at folk er forskjellige er bra, at alle har sine utfordringer, at ikke alle utfordringer synes, og at man kan få til masse selv om man har begrensninger på noen områder. 

[AnonymBruker]

Funksjonsmangfold er nydelig! Og tusen takk for at dere deler av deres erfaringer! Det er så fortvilende å stå mellom å ville kunne gi et godt svar på den ene siden og å mangle innsikt og begreper som man vet man kan bruke på den andre. Så tusen takk! Og vi skal sjekke nrkseriene det ble tipset om allerede nå i regnværet. Helt perfekt! ❤❤

Anonymkode: b7873...afc

[AnonymBruker]

Det dere glemmer, er at barn ikke ser forskjell på funksjonshemming (i mangel av et bedre ord) og andre «annerledesheter». Her var eksemplene rullestol, psykisk utviklingshemming og kortvoksthet. Men barn kommenterer ikke bare det. De kommenterer også at folk ser annerledes ut.

Hvorfor har han mannen ikke noe hår? - er kanskje en av de «snillere», der offeret for oppmerksomheten ikke har noe i mot å høre det forklart offentlig at noen menn har hår og andre ikke. 

Men det kan oppleves veldig ubehagelig når ungen spør:

- Hvorfor har han mannen så stor mage? 

- Hvorfor har dama så stor nese?

...og lignende. Man vil jo gjerne lære barnet at det ikke er pent å kommentere andre folk og deres utseende, og barn forstår ikke forskjell på en rullestol og en diger mage. Derfor kan noen foreldre kanskje lavmælt minne barna på at vi ikke kommenterer og spør om slikt høyt. For i noen tilfeller kan det såre,

Anonymkode: f4e5c...3de

[Krok1]

4 hours ago, AnonymBruker said:

Det dere glemmer, er at barn ikke ser forskjell på funksjonshemming (i mangel av et bedre ord) og andre «annerledesheter». Her var eksemplene rullestol, psykisk utviklingshemming og kortvoksthet. Men barn kommenterer ikke bare det. De kommenterer også at folk ser annerledes ut.

Hvorfor har han mannen ikke noe hår? - er kanskje en av de «snillere», der offeret for oppmerksomheten ikke har noe i mot å høre det forklart offentlig at noen menn har hår og andre ikke. 

Men det kan oppleves veldig ubehagelig når ungen spør:

- Hvorfor har han mannen så stor mage? 

- Hvorfor har dama så stor nese?

...og lignende. Man vil jo gjerne lære barnet at det ikke er pent å kommentere andre folk og deres utseende, og barn forstår ikke forskjell på en rullestol og en diger mage. Derfor kan noen foreldre kanskje lavmælt minne barna på at vi ikke kommenterer og spør om slikt høyt. For i noen tilfeller kan det såre,

Anonymkode: f4e5c...3de

Synes det samme gjelder her, jeg. Hvis man hysjer på barn som spør og lærer dem at man ikke spør om slikt lærer de samtidig at det er skambelagt å ikke se ut som på Instagram. 

Det er mye bedre å forklare dem at mangfold i utseende er en bra ting,og at folk er like verdifulle uansett. Det lærer de ikke hvis man avviser dem. 

 

I den samtalen går det fint an å legge til at man ikke skal kommentere folks utseende på en negativ måte, det er noe alle må lære, og som altfor mange voksne har glemt. 

[AnonymBruker]

Krok1 skrev (15 timer siden):

Min sønn kan også fort finne på å spørre personen direkte. Jeg innbiller meg at jeg er relativt god på å lese når denne personen synes det er greit å svare og når det er min jobb å gripe inn og forklare det et annet sted (håper håper håper jeg har rett). Jeg tenker jo egentlig at de som eier situasjonen kan forklare den best og i de aller fleste tilfelle har de responderte positivt og ordentlig på muligheten til å informere (det har nok muligens med alle tilfellene der barna blir dratt bort og hysjet på).  Men skjønner jo at noen også er lei av å måtte forklare seg hele tiden. Og er også tydelig ovenfor mine barn om at det er lov å si nei til å svare på spørsmål. 

Det som er uthevet syns jeg er viktig, for mange av oss blir ofte spurt av andre voksne "hva feiler det deg da?". Når man er i butikken og bare vil bli ferdig med ærend, og komme seg hjem. Det kan bli slitsomt også, og vi har ingen krav til å forklare oss for noen heller  Jeg føler ikke alltid for å snakke om min diagnose, eller informere vilt fremmede. Jeg er sliten og vil hjem, og bare få gjort det jeg må. Noen blir for pågående rett og slett, og da svarer jeg at det er privat. Men stort sett er folk heldigvis hjelpsomme og hyggelige.

Jeg har også rett til privatliv og å få gjort ærend  Jeg forstår at folk er nysgjerrige og jeg vil gjerne bidra til åpenhet, men noen dager har jeg vondt og bare orker ikke. Jeg har ikke opplysningsplikt, akkurat som at funksjonsfriske heller ikke har det. Jeg kan forklare hva jeg trenger uten å snakke om diagnose også.

Men forskjellen er stor på barn og voksen. Barn er nysgjerrige, og barn (samt høflige voksne når jeg har tid og er i humør)= forklarer jeg gjerne, så de lærer fra ung alder. Forskjellen for meg blir om du som voksen møter meg med en ovenfra og ned holdning, og er skeptisk til om jeg faktisk trenger stolen min eller krykkene mine, eller om du prøver å lære for å møte andre bedre i fremtiden. Håper det gir mening. Veldig bra at du lærer barna at man har lov å si at nei, det passer ikke nå eller nei, det er privat, det er god folkeskikk. Og at du følger med på hvordan de barna spør reagerer. Tommel opp!

Anonymkode: 04626...0aa

[Krok1]

10 hours ago, AnonymBruker said:

Det som er uthevet syns jeg er viktig, for mange av oss blir ofte spurt av andre voksne "hva feiler det deg da?". Når man er i butikken og bare vil bli ferdig med ærend, og komme seg hjem. Det kan bli slitsomt også, og vi har ingen krav til å forklare oss for noen heller  Jeg føler ikke alltid for å snakke om min diagnose, eller informere vilt fremmede. Jeg er sliten og vil hjem, og bare få gjort det jeg må. Noen blir for pågående rett og slett, og da svarer jeg at det er privat. Men stort sett er folk heldigvis hjelpsomme og hyggelige.

Jeg har også rett til privatliv og å få gjort ærend  Jeg forstår at folk er nysgjerrige og jeg vil gjerne bidra til åpenhet, men noen dager har jeg vondt og bare orker ikke. Jeg har ikke opplysningsplikt, akkurat som at funksjonsfriske heller ikke har det. Jeg kan forklare hva jeg trenger uten å snakke om diagnose også.

Men forskjellen er stor på barn og voksen. Barn er nysgjerrige, og barn (samt høflige voksne når jeg har tid og er i humør)= forklarer jeg gjerne, så de lærer fra ung alder. Forskjellen for meg blir om du som voksen møter meg med en ovenfra og ned holdning, og er skeptisk til om jeg faktisk trenger stolen min eller krykkene mine, eller om du prøver å lære for å møte andre bedre i fremtiden. Håper det gir mening. Veldig bra at du lærer barna at man har lov å si at nei, det passer ikke nå eller nei, det er privat, det er god folkeskikk. Og at du følger med på hvordan de barna spør reagerer. Tommel opp!

Anonymkode: 04626...0aas

Skjønner veldig godt hva du mener. 

Ikke at jeg ville møtt deg med en ovenfra og ned - holdning, jeg har også funksjonsnedsettelser, jeg jobber med tilrettelegging, og jeg kjenner mange med ulike former for utfordringer og nedsettelser. Men joda, skjønner hva du mener 😊

Og så er det nettopp det med forskjell på barn og voksne. Barn kan ikke alle de sosiale kodene enda, de må lære dem. 

Voksne burde kunne dem, men mange tenker altfor kort og tenker at de har rett på forklaring og informasjon om alt som er utenfor deres egen standard. Men de kan man fint be om å ta seg en bolle, ja. 

Endret 16. mai 2021 av Krok1