Dagen i dag er en grusom dag,

[reddelinnea]

Jeg er så trøtt og sliten. Og da svir det i øynene mine, og klør. Det klør masse i øynene mine hele tiden. Føler meg så sliten. Vet ikke hvorfor det klør og svir sånn i øynene mine jeg. Har ikke peiling. Men jeg får jo ikke sove om natta heller. Kanskje det er derfor. Det tar så lang tid før jeg får til å sove. Akkurat som om jeg ikke klarer å roe meg ned til å falle i søvn. Jeg er så redd det skal komme noen mens jeg sover. Redd for å miste kontrollen når jeg sover. Og når jeg skal sove så får jeg enda mere angst også. Og blir enda mere depremert. Har så lyst til å gråte. Men jeg klarer ikke å gråte fordi alt hoper seg opp inne i meg. Klarer ikke å få ut det vonde inne i meg. Det er så mye vondt inne i magen som klumper seg i en stor vond tung klump inne i magen. Angstklump i magen min. Ekkelt å ha så mye angst hele tiden. Er så lei. Jeg er så redd jeg aldri kommer ut av angsten og depresjonen min jeg siden jeg har hatt det sånn siden jeg var liten jeg. Føler angsten min og depresjonen min er kronisk jeg. Siden jeg har vært syk hele livet. Jeg vil bare ikke være sånn. Vil ikke være meg selv. Vil være en annen. Hater meg selv. Hater reddelinnea......

[reddelinnea]

I dag har jeg prøvd å sove lenge. Jeg har så lyst til å sove mest mulig fordi da slipper jeg angsten og sånn. Men det er så vanskelig å få sovne om kvelden, også våkner jeg midt på natta også. Jeg er så urolig lissom. Også har jeg spist frokost, og etterpå gikk jeg ned her som jeg sitter ennå. Jeg kjeder meg så innmari også. Synes alt er så kjedelig. Finner ingenting som jeg liker eller intresserer meg for. Har ingen hobbyer heller som får tida til å gå. Jeg liker ingenting jeg da. Synes ikkeno er morsomt. Ting som andre liker som feks. gå på kino, spise mat på resturant, gå på teater, lese en bok, internett, idrett, se på TV, lage mat, være med venner, familie, spille fotball, idrett, naturen, fjellet, formingsaktiviteter, strikking, biler, frimerker, jogge, lage mat ol. liker jeg ikke. Jeg finner ingenting som jeg liker jeg. Alt er kjedelig. Livet er kjedelig, kjedelig og atter kjedelig. Og kjedelig, og kjedelig.. Jeg vet ikke hvorfor det har blitt sånn heller. Jeg finner ingen hobbyer som jeg intresserer meg for. Alt er et stort ork. Også har det vart i så mange år også. Siden jeg var barn. Og det er mange år siden. Lurer på hvorfor livet er så kjedelig jeg da. Lurer på hvorfor jeg ikke finner noe som intresserer meg heller. Lurer på hvorfor livet har blitt sånn. Hvorfor jeg ikke klarer å være glad? Hvorfor jeg ikke klarer å være lykkelig inne i meg? Hvorfor livet er så tungt og vanskelig. Og kjedelig. Hvorfor finner jeg ikke noe som jeg liker?

[reddelinnea]

:cry: :cry: Jeg klarer ikke å få noen tårer jeg. Alt hoper seg opp. Hoper seg opp i magen som en stor tung klump. Stopper opp i halsen også. Jeg får ikke ut det vonde. Det går ikke. Og jeg vet ikke hvorfor jeg ikke får ut noe tårer. :cry: :cry:

[Hu i Svingen]

[reddelinnea]

Nå er jeg sulten igjen. Selv om jeg nettopp har spist. Jeg har så matlyst for tiden. Har så lyst på mat hele tiden. Tenker på mat, mat, og atter mat. Spesielt sukker, som sjokolade. Det ligger i skapet mitt, og jeg småspiser sjokolade, og trøstespiser. Eneste trøsten jeg har i dette vonde livet, og noe må jeg også trøste meg med. Jeg spiser også brød og middag ol. Men det er sjokoladen som jeg er helt avhengig av. Jeg har et så merkelig forhold til mat jeg. Siden jeg spiser så mye. Og hvis jeg spiser så får jeg dårlig samvittighet etterpå. Fordi jeg har lagt på meg så mye i det siste. Har gått opp ti kilo på et år, og det er mye. Jeg er så lei meg fordi jeg har gått opp, og har så lyst til å få bort de ti kiloene igjen. Og hver gang jeg ser at jeg ikke har gått ned så blir jeg bare enda mere lei meg og skuffa over meg selv. Jeg får det bare ikke til. Jeg klarer bare ikke å gå ned når sjokoladen er det eneste høydepunktet i hverdagen. Og sjokolade er det masse kallorier i, og ikke en slankemat. Jeg føler meg så stygg, og hvis jeg legger på meg enda mere så føler jeg meg enda styggere. Jeg har masse fett som ligger og slenger her og der. Orker ikke å trene heller. Føler meg stygg. Skjønner ikke hvorfor jeg har blitt så stygg jeg. Jeg er så missfornøyd med meg selv. Blir helt skremt når jeg ser meg i speilet. Alt er galt og stygt på meg. Nesa mi ser så rar og stor ut, øynene mine står rett ut. Hodet mitt ser så merkelig ut på den runde kroppen. Rumpa mi er stor. Og magen står rett ut som en ballong??.

Og når jeg tar på meg klær så føler jeg at klærne ser så stygge ut på meg. De sitter ikke pent på meg. Og da tar jeg av meg klærne, og prøver noen nye, som jeg heller ikke er fornøyd med. Genserne ser så rare ut på meg. Men på andre så ser de fine ut. Men bare ikke på meg. Og buksene så ser man jo rumpa som står rett ut. Og det er ikke noe pent heller på meg. Jeg synes bare jeg ser så merkelig ut. Hele kroppsfasongen min er stygg. Jeg er aldri fornøyd uansett hva jeg har på meg jeg. Og håret mitt er også stygg. Den rødfargen som håret mitt har er ikke noe pent. Men på andre så er rødt hår pent, men bare ikke på meg. Også har jeg fregner. Og jeg kler ikke fregner heller. Masse fregner på nesa mi som står rett ut. Som en hoppbakke?

[reddelinnea]

←

Tusen takk.. :rosasmil:

[reddelinnea]

Jeg tror jeg går ned til kjøkkenet og lager meg noe mat nå jeg. Er bare så sulten. Også tenkte jeg skulle bade litt. For å myke opp de stramme musklene mine. Hjelper litt med et varmt bad med skum i. Også er det så stramt i musklene og de spenner seg. Og når jeg bader så varmer jeg også opp klumpen i magen min. Den dumme klumpen i magen som er helt pyton å føle på. Helt grusomt. Så når jeg sitter å skriver her så tar jeg beina opp på stolen sånn at jeg klemmer klumpen i magen flat, også varmer jeg magen med beina mine. Jeg er gal jeg da.

[reddelinnea]

Jeg spiste potetgull, og sjokolade selvfølgelig. Det er så godt. Også smaker det. Og er enkelt å lage. Jeg orker ikke å lage middag ol. Det er så kjedelig. Jeg er veldig lat. Enormt lat.

[reddelinnea]

I dag så har jeg bare vært inne, og vært veldig ensom som vanlig. Nå sitter jeg å tenker på andre som er ute og er sosiale og har det hyggelig. Og som er normale. Jeg tør bare ikke å gå ut å begynne å prate med andre. Tør ikke å ta kontakt. Også trekker jeg meg unna alle andre også. Og det er jo bare dumt fordi jeg får jo ingen venner av det. Også er det så skummelt å være ute også. Så jeg sitter inne hver eneste dag. Spennende liv jeg lever ja? Veldig spennende liv. Men jeg tør bare ikke å være sammen med andre fordi jeg har så sterk sosialangst som heller ikke gjør det noe lettere heller, og asperger. Også har jeg unnvikende, engstelig personlighetsforstyrrelse og det hjelper jo ikke det heller. Når jeg er så engstelig og trekker meg unna. Men samtidig så er jeg helt avhengig av andre. Også har jeg avhengig personlighetsforstyrrelse også. Merkelig dette siden jeg også er avhengig av andre. Jeg klarer ikke å ta avgjørelser eller ta avmeg selv. Også er jeg så usikker på alt. Er bare så redd jeg. Uff, nå forteller jeg jo om alle personlige greier her inne da. Jeg er så redd noen kjenner meg og sånn da. Er så redd for å skrive å åpne meg her inne. Men her er jeg jo anonym. Heldigvis. Jeg hadde ikke turt å skrive her hvis jeg ikke hadde vært anonym. Jeg er rar. Nå kjeder jeg som som vanlig. Synes livet er så kjedelig. Finner ikke noe som jeg liker. Men det er ikke så lett å like noe når jeg er så redd. Vanskelig å være redd for alt sammen. Og når man er redd så er det umulig å like noe også. Føler at det er en som står bak meg med en øks som skal kappe meg i tusen biter jeg, selv om det ikk er noen. Jeg er så redd som om det skulle ha vært noen der. Og det er veldig slitsomt. Helt uutholdbart er det. Det er så vondt å ha det sånn. Å være så redd hele tiden. Hele dagen lang, hver eneste time, og minutt. Uff. Jeg har alltid hatt det sånn så jeg vet ikke om noe annet heller. Jeg har så lyst til å være normal, akkurat som alle andre mennesker. Har så lyst til å slippe angsten og redselen. Lurer på hvordan det er å være trygg jeg. Det er sikkert herlig å være trygg. Trygg på seg selv. Jeg tror aldri jeg har vært trygg jeg. Har vært engstelig, redd og nervøs så lenge jeg klarer å huske. Merkelig. Nå er jeg sliten. Sliten av livet. Sliten og trøtt, men samtidig så er jeg så urolig, og klarer ikke å sitte stille. Masse uro inne i meg. Uro inne i magen. Også kribler det overalt.

[Gjest Gjest]

Slapp helt av, vi aner ikke hvem du er

Når det gjelder dette med å føle seg trygg; kanskje vi ikke kan det helt noen av oss? ikke hele tiden ihvertfall. Kanskje man rett og slett må våge å sjanse litt? Våge at ting går på trynet og våge å tørre?

Jeg føler meg mye trygg, men er jo situasjoner der jeg føler meg veldig ukomfortabel. Men jeg hopper i det likevel, for det er som regel ikke så farlig når det kommer til stykket - og er det likevel det, ja, så lærer jeg noe.

Jeg vet at å nå dit sikkert er en lang vei for deg å gå, men det går an å kanskje prøve litt hver dag? Spiller ingen rolle hva det er eller hvor mye/lenge du gjør det, men at du prøver å utfordre deg selv litt daglig? tenke gjennom hva du er redd for, finne ut det du er minst redd for og prøve det først?

Kunne gått an å prøve vet du Rom ble ikke bygd på en dag, men jeg tviler ikke på at du kommer videre på en eller annen måte

[reddelinnea]

Jeg er så lei meg jeg. Er så lei meg fordi jeg har blitt sånn. Synes det er så synd på foreldrene mine som har fått meg jeg. Stakkars dem. De maser at jeg må komme meg ut, og å ta meg sammen. Og at jeg må jobbe ol. Og det er så sårt når de sier sånn. Fordi grunnen til at de vil at jeg skal jobbe er at da kan de skryte av meg til venner og familie at jeg også duger til noe. At jeg klarer noe. Foreldrene mine sier at de skammer seg over meg fordi jeg bare går inne og ikke gjør noe. At jeg er veldig lat. Det sårer veldig. Og jeg blir så lei meg når jeg hører at jeg er lat. Også sier de at de skammer seg over å ha fått meg som datter. Det sårer langt inne i hjertet. Og hvis jeg forteller at jeg ikke orker å jobbe fordi jeg er så redd og har så mye angst og er depremert. Ja, så sier da bare at de er enda mere reddere enn meg og har enda mere angst og er mere depremert. Og siden de klarer å jobbe så må jeg også jobbe. Merkelig. De tror jeg er akkurat som dem. Men de har aldri vært innlagt eller gått i terapi, så jeg vet ikke jeg. Men sykere er de ivertfall ifølge dem. Og hvis jeg sier at jeg har vondt i hodet, ja da sier de bare at de har enda mere vondt i hodet. Og da vet jeg ikke hva jeg skal si jeg da, og sier heller ingenting. Så nå har jeg gitt opp å fortelle foreldrene mine hvordan jeg har det. Men hvis de spør meg forlanger de at de skal få svar om hvordan det går, men jeg forteller minst mulig jeg. Også maser de at jeg må gå ut og på tur sammen med andre mennesker. Men jeg tør ikke jeg. Og føler meg som den svikeren som ikke tør å gå ut. Stakkars foreldrene mine. Jeg vil så gjerne glede dem ved at jeg tør å gjøre det som andre tør. Jeg vil så gjerne være normal og at de aksepterer meg som den jeg er. Jeg vet at jeg er misslykka og dum som ikke takler livet. Men jeg prøver, jeg prøver mitt aller beste, men jeg får det ikke til. Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke får til. Jeg vet bare ikke. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre heller.

[reddelinnea]

Slapp helt av, vi aner ikke hvem du er

Når det gjelder dette med å føle seg trygg; kanskje vi ikke kan det helt noen av oss? ikke hele tiden ihvertfall. Kanskje man rett og slett må våge å sjanse litt? Våge at ting går på trynet og våge å tørre?

Jeg føler meg mye trygg, men er jo situasjoner der jeg føler meg veldig ukomfortabel. Men jeg hopper i det likevel, for det er som regel ikke så farlig når det kommer til stykket - og er det likevel det, ja, så lærer jeg noe.

Jeg vet at å nå dit sikkert er en lang vei for deg å gå, men det går an å kanskje prøve litt hver dag? Spiller ingen rolle hva det er eller hvor mye/lenge du gjør det, men at du prøver å utfordre deg selv litt daglig? tenke gjennom hva du er redd for, finne ut det du er minst redd for og prøve det først?

Kunne gått an å prøve vet du Rom ble ikke bygd på en dag, men jeg tviler ikke på at du kommer videre på en eller annen måte

←

tusen takk..

Ja, jeg prøver å gjøre det jeg er redd for. Men det hjelper ikke. Jeg er redd for å være hjemme også og det er jeg hver dag, men jeg blir jo ikke noe mindre redd av den grunn. Merkelig. Også prøver jeg å gå i butikken selv om det er skremmende, men jeg føler bare at jeg må. Presse meg og tvinge og presse. Det er så slitsomt. Har gjort det sånn i mange år jeg. I barndommen også. Har presset meg masse gjennom hele livet jeg. Føler ikke at jeg er verdt å leve. Er ikke verdt å ha det bra jeg, å være trygg.

Så flott at du føler deg mye trygg. Det er bra

Tusen takk for svar frysepulver

Håper du får en fin dag

[Gjest gjest 0]

Det er mange som ikke klarer å sette seg inn i en slik situasjon som du er og da forstår man ikke at ting man sier virker negativt på den som har problemer.

Min søster har hatt en lang periode med depresjon nå, og mamma og pappa klarer ikke å forstå hvorfor hun gjør som hun gjør, og derfor blir alt de sier bare galt.

Det du må vite er at de er glade i deg og vil bare ditt beste. Og det beste er selfølgelig å komme deg tilbake til et "normalt" liv, men de forstår kanskje ikke hvor vanskelig det er for deg.

Jeg har ikke så mye lurt å si men vil bare gi deg en

[Gjest Gjest]

tusen takk..

Ja, jeg prøver å gjøre det jeg er redd for. Men det hjelper ikke. Jeg er redd for å være hjemme også og det er jeg hver dag, men jeg blir jo ikke noe mindre redd av den grunn. Merkelig. Også prøver jeg å gå i butikken selv om det er skremmende, men jeg føler bare at jeg må. Presse meg og tvinge og presse. Det er så slitsomt. Har gjort det sånn i mange år jeg. I barndommen også. Har presset meg masse gjennom hele livet jeg. Føler ikke at jeg er verdt å leve. Er ikke verdt å ha det bra jeg, å være trygg.

Så flott at du føler deg mye trygg. Det er bra

Tusen takk for svar frysepulver

Håper du får en fin dag

←

Kjempefint at du går i butikken! Bare det er jo en øvelse det! Alle er verdt noe! Du og! Og alle fortjener å ha det bra!

[Gjest gjest 0]

Men du sier du er så lat og bare spiser usunn mat....

Kan du ikke prøve å sette deg et mål for i morgen. Du skal lage deg skikkelig middag.

Så kan du gi deg selv et gjøremål hver dag (vaske toalettet, støvsuge, gå i butikken, bake en kake etc etc)

Hvis du klarer å holde deg i aktivitet kan det hende du blir mindre lat og ting føles litt lettere etterhvert.

Du trenger ikke ha et mål hver dag heller... Men begynn i de små og øk etterhvert

[reddelinnea]

Det er mange som ikke klarer å sette seg inn i en slik situasjon som du er og da forstår man ikke at ting man sier virker negativt på den som har problemer.

Min søster har hatt en lang periode med depresjon nå, og mamma og pappa klarer ikke å forstå hvorfor hun gjør som hun gjør, og derfor blir alt de sier bare galt.

Det du må vite er at de er glade i deg og vil bare ditt beste. Og det beste er selfølgelig å komme deg tilbake til et "normalt" liv, men de forstår kanskje ikke hvor vanskelig det er for deg.

Jeg har ikke så mye lurt å si men vil bare gi deg en

←

Ja, det er nok veldig vanskelig å sette seg inn ja.

Skammer meg veldig fordi jeg ikke klarer å være som alle andre.

Føler meg som en taper.

Jeg er så veldig glad i foreldrene mine og har så lyst til å glede dem med å være normal, sånn at de ikke skammer seg over å ha fått meg. Stakkars dem.

Tusen takk for svar.

Håper du får en fin dag.

[Gjest gjest 0]

Du trenger ikke skamme deg over noenting reddelina!

Men husk at de ikke mener noe vondt med det de sier!

[reddelinnea]

Men du sier du er så lat og bare spiser usunn mat....

Kan du ikke prøve å sette deg et mål for i morgen. Du skal lage deg skikkelig middag.

Så kan du gi deg selv et gjøremål hver dag (vaske toalettet, støvsuge, gå i butikken, bake en kake etc etc)

Hvis du klarer å holde deg i aktivitet kan det hende du blir mindre lat og ting føles litt lettere etterhvert.

Du trenger ikke ha et mål hver dag heller... Men begynn i de små og øk etterhvert

←

Tusen takk for masse fine forslag.

Jeg har prøvd dette før, men det ble ikke noe bedre. Det er et stort ork å komme igang også. Jeg har prøvd å rydde ol. men det er så kjedelig.

Men det var et smart forslag.

Tusen takk vampyra

Håper du får en fin dag.

[reddelinnea]

Du trenger ikke skamme deg over noenting reddelina!

Men husk at de ikke mener noe vondt med det de sier!

←

Ja, sant det. Jeg er så følsom jeg. Overfølsom. Altfor følsom. og alt det folk sier tar jeg med rett inn i det sorte hjertet mitt. Også er jeg veldig sårbar.

Hmm.

[reddelinnea]

Jeg gruer meg til jula jeg. Gruer meg innmari. Fordi da er "alle" så glade og fornøyde. Også er de sammen med venner og kjæreste og ol. Og har det bra. Jeg føler meg ekstra ensom i jula, siden jeg ikke har noen venner å være sammen med, og ikke kjæreste heller. Har aldri hatt det. Jeg er en enstøing. Har så lyst til å ha venner, men jeg får det ikke til. Også synes jeg det hadde vært synd på hun vennen fordi da har hun meg som venn. Og jeg som er så udugelig. Jeg synes jula er så vanskelig og tung tid jeg. Også bringer den så mange minner om den vonde barndommen på jula ol. Og masse vonde tanker kommer fram. Og nyttårsaften er enda værre fordi da er "alle" ute å har det gøy, men jeg bare er helt anlene og sitter der med angsten og redselen ulykkelig langt inn i det svarte hjertet mitt. En vond klump som er ekstra vond i jula. Også er det så vondt at folk kjøper julepresanger til venner, men jeg har ingen å kjøpe julepresang til? Det er så sårt. Føler meg ekstra ensom da. Ingen som vil ha julagaven min? Ingen venner? Bare helt alene. Men det er min egen skyld da. Siden jeg ikke klarer sånne sosiale greier. Tør ikke å være sosial jeg.