Ute av skapet

[tweet]

Åh, M bestilte fly hjem tidligere enn planlagt for å overraske meg. Jeg gleder meg så mye til å se henne igjen! Det trengte jeg virkelig nå, for jeg har vært i et helt forferdelig dårlig humør de siste dagene. Livet har virket helt meningsløst liksom. Jeg skal utredes for ocd, men ventetiden er lang. Jeg føler jeg ikke har tid til å vente, for plagene begrenser meg veldig i hverdagen, men jeg må jo bare. Ikke har jeg råd til å skaffe hjelp privat heller, så jeg får bare være takknemlig for at jeg i det minste blir tatt seriøst denne gangen. Er så drittlei av psykiske lidelser nå, men er lite man får gjort med det.

[tweet]

Nå har jeg ikke skrevet på en stund, så denne oppdateringen kan bli lang! 

Jeg kan jo starte med situasjonen med barnefar. Jeg er veldig skuffet over innsatsen, eller mangelen på den, ovenfor sønnen vår. Han bor fortsatt hos foreldrene og tar ca null ansvar mens C er der. Moren hans gjør alt for han, mens han egentlig bare er en gøy far som leker litt, men som ikke gjør annet enn det. Våre måter å være foreldre på er helt forskjellige, og sånn skal det ikke være. Han må ta like mye ansvar som meg, på det praktiske, oppdragelse og alt annet, men jeg føler det er jeg og eks-svigermor som deler foreldreansvar og ikke han. Det er ingen hemmelighet at jeg ikke kan fordra den dama. Ønsker ikke at hun skal oppdra min unge bare fordi bf er en ansvarsløs idiot. Det er rett og slett vondt. Han må komme seg ut av det huset, skaffe seg sitt eget liv og lære å være pappa uavhengig av andre. Assistent må han nok ha, men det er han som er pappaen. Jeg vet ikke hvordan jeg skal nå inn til han. Vi har pratet så mange ganger om det, men han er rett og slett bare slapp og umoden. Jeg ser meg nødt til å ta en runde til hos familievernkontoret om dette fortsetter. 

Jeg kjenner at jobben min sakte men sikkert dreper meg fra innsiden. Jeg er så lei at jeg klikker snart. Mistrives og føler ledelsen ikke ser meg overhodet. Men jeg kan ikke annet enn å holde ut, for jeg vet ikke hvilke andre alternativer jeg har akkurat nå. Ingen utdanning betyr lite andre jobbmuligheter. Akkurat nå er jeg ikke i stand til å gå på skole, med den psyken jeg har. 

Og apropos psyke, så har jeg fortsatt ikke hørt noe fra psykiatrisk poliklinikk angående utredning. Jeg vet bare det blir innen slutten av oktober. Jeg er ganske sikker på at det er ocd jeg har, og jeg trenger behandling i går. Det påvirker hverdagen min i en sånn grad at jeg ikke er i stand til å kjøre lengre enn til barnehage, jobb og butikk. Jeg kommer meg ingen andre steder alene og er avhengig av hjelp fra familie. Tvangshandlingene/-tankene har spredd seg til andre ting også nå, så jeg er redd det kan bli hundre ganger verre. 

C er en fantastisk nydelig gutt, som har blitt litt vel sta i det siste. Jeg merker godt at han får viljen sin litt for ofte hjemme hos faren, og det igjen får jeg svi for. Det kan bli en del frustrasjon fra min side noen dager, men det er vel bare naturlig. Det er utrolig tungt å være alenemor noen ganger, men samtidig elsker jeg det. Vi to har et unikt og fint forhold. Han er min lille sjelevenn. Min sjelevenn som enda ikke har sluttet med bleie. Jeg vet rett og slett ikke lenger hva jeg skal gjøre for å få det til. Det gikk jo bra en periode, men så ble det full stopp og han nekter. Han slutter nok når han endelig er klar for det, men jeg er altså så lei av å ha bleiebarn nå! 

Det høres sikkert ut som livet er ganske kjipt, men jeg har det egentlig veldig fint. M og jeg er offisielt kjærester, og jeg kan helt ærlig si at jeg aldri har følt det slik som nå. Endelig føles alt riktig. Endelig blir jeg sett og forstått slik jeg fortjener. Det er sånn her det skal føles! Hadde jeg bare visst det før! Hun er virkelig vakker tvers gjennom, og jeg forstår ikke hvordan jeg kan være så heldig. Vi er ordentlig kvalme, og lever opp til den lesbiske stereotypen, men jeg elsker hver bidige del av det. Avstanden er noe dritt, men vi gjør det beste ut av det. Det kommer ikke alltid til å være sånn om dette skulle vare, så det er verdt det. 

Hun, C og meg har hengt sammen litt de siste dagene. De kommer så godt overens og C spør om henne hele tiden. Det varmer hjertet mitt å se dem prate og leke sammen. Hun er mer engasjert og "på" enn det barnefar er liksom. C vet ikke at vi er kjærester enda, så for han er hun bare mammas venninne. Slik kan det nok bare få være en stund. Det kan kanskje bli litt mye for en liten sjel, så akkurat der trør vi veldig varsomt. 

Så alt i alt kan jeg si at jeg møter en del motstand og har mye å finne ut av i livet, men jeg har i alle fall den fineste dama i verden ved min side, og en helt fantastisk sønn. Jeg er ufattelig heldig. 

[Rucula]

tweet skrev (På 20.9.2021 den 23.52):

Nå har jeg ikke skrevet på en stund, så denne oppdateringen kan bli lang! 

Jeg kan jo starte med situasjonen med barnefar. Jeg er veldig skuffet over innsatsen, eller mangelen på den, ovenfor sønnen vår. Han bor fortsatt hos foreldrene og tar ca null ansvar mens C er der. Moren hans gjør alt for han, mens han egentlig bare er en gøy far som leker litt, men som ikke gjør annet enn det. Våre måter å være foreldre på er helt forskjellige, og sånn skal det ikke være. Han må ta like mye ansvar som meg, på det praktiske, oppdragelse og alt annet, men jeg føler det er jeg og eks-svigermor som deler foreldreansvar og ikke han. Det er ingen hemmelighet at jeg ikke kan fordra den dama. Ønsker ikke at hun skal oppdra min unge bare fordi bf er en ansvarsløs idiot. Det er rett og slett vondt. Han må komme seg ut av det huset, skaffe seg sitt eget liv og lære å være pappa uavhengig av andre. Assistent må han nok ha, men det er han som er pappaen. Jeg vet ikke hvordan jeg skal nå inn til han. Vi har pratet så mange ganger om det, men han er rett og slett bare slapp og umoden. Jeg ser meg nødt til å ta en runde til hos familievernkontoret om dette fortsetter. 

Jeg kjenner at jobben min sakte men sikkert dreper meg fra innsiden. Jeg er så lei at jeg klikker snart. Mistrives og føler ledelsen ikke ser meg overhodet. Men jeg kan ikke annet enn å holde ut, for jeg vet ikke hvilke andre alternativer jeg har akkurat nå. Ingen utdanning betyr lite andre jobbmuligheter. Akkurat nå er jeg ikke i stand til å gå på skole, med den psyken jeg har. 

Og apropos psyke, så har jeg fortsatt ikke hørt noe fra psykiatrisk poliklinikk angående utredning. Jeg vet bare det blir innen slutten av oktober. Jeg er ganske sikker på at det er ocd jeg har, og jeg trenger behandling i går. Det påvirker hverdagen min i en sånn grad at jeg ikke er i stand til å kjøre lengre enn til barnehage, jobb og butikk. Jeg kommer meg ingen andre steder alene og er avhengig av hjelp fra familie. Tvangshandlingene/-tankene har spredd seg til andre ting også nå, så jeg er redd det kan bli hundre ganger verre. 

C er en fantastisk nydelig gutt, som har blitt litt vel sta i det siste. Jeg merker godt at han får viljen sin litt for ofte hjemme hos faren, og det igjen får jeg svi for. Det kan bli en del frustrasjon fra min side noen dager, men det er vel bare naturlig. Det er utrolig tungt å være alenemor noen ganger, men samtidig elsker jeg det. Vi to har et unikt og fint forhold. Han er min lille sjelevenn. Min sjelevenn som enda ikke har sluttet med bleie. Jeg vet rett og slett ikke lenger hva jeg skal gjøre for å få det til. Det gikk jo bra en periode, men så ble det full stopp og han nekter. Han slutter nok når han endelig er klar for det, men jeg er altså så lei av å ha bleiebarn nå! 

Det høres sikkert ut som livet er ganske kjipt, men jeg har det egentlig veldig fint. M og jeg er offisielt kjærester, og jeg kan helt ærlig si at jeg aldri har følt det slik som nå. Endelig føles alt riktig. Endelig blir jeg sett og forstått slik jeg fortjener. Det er sånn her det skal føles! Hadde jeg bare visst det før! Hun er virkelig vakker tvers gjennom, og jeg forstår ikke hvordan jeg kan være så heldig. Vi er ordentlig kvalme, og lever opp til den lesbiske stereotypen, men jeg elsker hver bidige del av det. Avstanden er noe dritt, men vi gjør det beste ut av det. Det kommer ikke alltid til å være sånn om dette skulle vare, så det er verdt det. 

Hun, C og meg har hengt sammen litt de siste dagene. De kommer så godt overens og C spør om henne hele tiden. Det varmer hjertet mitt å se dem prate og leke sammen. Hun er mer engasjert og "på" enn det barnefar er liksom. C vet ikke at vi er kjærester enda, så for han er hun bare mammas venninne. Slik kan det nok bare få være en stund. Det kan kanskje bli litt mye for en liten sjel, så akkurat der trør vi veldig varsomt. 

Så alt i alt kan jeg si at jeg møter en del motstand og har mye å finne ut av i livet, men jeg har i alle fall den fineste dama i verden ved min side, og en helt fantastisk sønn. Jeg er ufattelig heldig. 

❤️❤️❤️

[tweet]

Jeg sliter veldig med psyken nå. Jeg kjenner det daler nedover nå når høsten er her. Gråter mye, finner lite mening med livet, alle små problemer blir store. Jeg hater jobben min, men har ingen andre alternativ akkurat nå. Jeg venter fortsatt på utredning for ocd og andre greier, og behandling. Jeg er så lei av å vente. Jeg er lei av å leve med bipolar lidelse og alt det fører meg seg. Alt føles virkelig helt fullstendig håpløst akkurat nå. Hva er vitsen med alt liksom? 

Synes oppriktig synd på M som har forelsket seg i meg. Et menneske med så himla mange issues og så mye drit i hodet jeg må rydde opp i. Hun har jo sitt eget å deale med, også skal hun takle alle sidene ved meg i tillegg. Jeg føler meg som en skikkelig byrde som ikke har en dritt å bidra med. Jeg er en byrde for alle rundt meg og føler meg ikke særlig mye verdt. Sånn føles det akkurat nå. 

[tweet]

Jeg kan dessverre ikke si at psyken har blitt noe særlig bedre i det siste, men jeg har i alle fall fått dato for utredning. Føler meg fortsatt ubrukelig og stakkarslig, noe jeg hater! Jeg vil være selvstendig og sterk, men føler meg som det motsatte. Det er skikkelig frustrerende. Jeg vil være et menneske som står stødig på egne ben, som stiller opp for de rundt meg og være min kjæreste sin klippe. Det er så kjipt å ikke føle at man strekker til slik man vil. 

Barnefar er bare en stor skuffelse av en far. Jeg vet ikke hvor mye mer det er å si om det. Han stiller ikke opp slik han skal og ser ikke ut til å endre seg uansett for mye jeg prater med han om det, så jeg vet da faen hva jeg skal gjøre lenger. Vi kranglet om hvor lite tid han brukte sammen med C sist han var der, også får jeg vite at han har nesten ikke vært sammen med sønnen de tre dagene de har hatt samvær. Jeg kan ikke kontrollere hva den fyren velger å gjøre heller, så hvilke alternativ har jeg? Det er så vondt at C gruer seg og er trist før han skal til faren, nesten hver gang. Jeg vil jo beskytte han fra alt vondt, men det er ikke riktig av meg å ta fra han tid med faren heller. Det er så vanskelig.. Jeg har konstant dårlig samvittighet. 

M er bare helt fantastisk med C. Vi tre har det så fint sammen og C savner henne så mye hver gang hun drar. Hun er engasjert, ansvarsfull og så omtenksom og god med barn. Det er både fint og vondt på samme tid, fordi jeg ser hvor lite bf stiller opp i forhold til henne. C sier ofte at han heller vil være med M enn sin egen far. 

Sånn ellers ser jeg stadig etter ny jobb. Jeg gruer meg til hver eneste arbeidsdag og føler virkelig jeg kommer til å gå på veggen snart. Har sendt inn søknad på en jobb jeg håper å få svar på snart. Alt jeg vil er å ha en jobb å trives i, sånn jeg klarer å tjene såpass greit at vi kan ha det behagelig sånn økonomisk sett. Nå stresser jeg så mye rundt penger, spesielt før jul. Helt ærlig, så skammer jeg meg veldig over den situasjonen jeg er i akkurat nå. 

Håper på lysere tider og en mer positiv oppdatering neste gang. 

[tweet]

Nå har jeg herved blitt alenemamma på heltid. Jeg satte foten ned og sa til bf at det er nok nå. Nå er jeg så lei av å hele tiden mase om at han må bruke mer tid på C, ta ansvar, være tilstede osv, uten å bli hørt. C hylte og skrek sist jeg leverte han hos bf, og det var så vondt at jeg hulket hele veien hjem. Det var virkelig dråpen som fikk begeret til å renne over. Bf prøvde å skylde på foreldrene og sa det var deres feil at C ikke trives der. Det er jo bare enda en grunn til å ikke sende han dit igjen. Han ble til slutt enig i at det beste for C er å være 100% hos meg, og kun besøke faren når han har lyst. Jeg håper bf ser på dette som en motivasjon til å skaffe seg eget bosted og kjempe for å få et godt forhold til sønnen igjen, for dette trenger absolutt ikke være en permanent løsning. Jeg har mine tvil på at han kommer til å prøve noe særlig  dessverre. Det er ekstremt trist hele greia, og jeg gruer meg til den dagen C begynner å stille spørsmål om faren. 

Sånn ellers har jeg begynt med full utredning på DPS. Vi har startet fra scratch, så jeg er utrolig spent på hva det ender med. Det er snakk om å henvise meg til ocd-klinikk hvis jeg får den diagnosen. Jeg føler meg fortsatt dritt og sliter veldig med å fungere i hverdagen på flere områder, men nå ser jeg i det minste et lite håp. Angående jobb vet jeg fortsatt ikke hva jeg skal gjøre, men jeg står i det pga pengene. 

Det går fortsatt veldig bra mellom M og meg ❤️ Jeg er så forelsket i den dama! Hun er bare en så fantastisk støtte og det jeg alltid har lengtet etter, men trodde jeg aldri skulle finne.. Eller fortjene! Jeg føler egentlig at jeg ikke fortjener henne, men det kommer nok av det fucka forholdet jeg har vært i tidligere. Forholdet til meg og eksen har gjort noe med meg, og det innser jeg bare mer og mer. Fy flate, så mye jeg har funnet meg i! Jeg blir fortsatt "sjokkert" bare av at M tømmer oppvaskmaskinen eller støvsuger liksom. Hun lytter og forstår, jeg har lov til å vise følelser, det er lov å gråte, jeg må ikke forklare ihjel hver bidige ting jeg føler. Hun møter meg med aksept og respekt alltid. Det er så uvant og befriende, men samtidig bittert fordi jeg skulle ønske jeg kom meg bort fra bf lenge før han klarte å skade meg så mye. 

Så alt i alt er det håp og et lys i enden av tunnelen, men jeg har mye å jobbe med framover. Det skal nok gå bra til slutt. 

[tweet]

Siden sist har ting bedret seg. Sønnen min virker mye tryggere og gladere nå enn for noen måneder siden! Barnefar er på besøk hos oss en dag i uken, og nå i det siste har C selv uttrykt ønske om å bli hentet i barnehage av far, besøke han uten meg der osv. Det har han selvfølgelig fått. Vi følger hans tempo og håper han skal bli trygg nok til å overnatte med faren igjen etterhvert. Da må bf selvfølgelig ta mer ansvar enn han har gjort. Han ser etter andre steder å bo og har tenkt å ta opp lån når han kjøpes ut av vår leilighet. 

Og apropos det, så bor M hos oss nå og er den som ønsker å kjøpe S ut 🥰 Det har skjedd automatisk og naturlig egentlig at hun flyttet inn. Hun er bare så fantastisk, og C elsker henne. C vil ofte at hun følger og henter i barnehage, og de har flere ganger vært alene hjemme når jeg har jobbet. Hadde han ikke vært såpass trygg på henne, hadde hun aldri flyttet inn selvfølgelig. Men vi har det virkelig så fint sammen, alle tre. 

At folk mener barn bør skjermes fra LHBT-tema er virkelig bare tull. Barn gir blanke f hvem folk er og hva de liker, så lenge de er snille, rett og slett. Sønnen min har sakte men sikkert fått vite om at M er trans, noe han har tatt så bra. En dag sa hun til han at hun må ta medisiner for å bli jente, fordi hun var født gutt. Da svarte han: "jeg var også født gutt, men jeg er det enda da" ❤ Det viser bare at barn tar ikke skade av det og de er mye smartere enn vi tror! For C er M bare M, samme hva hun er. 

Jeg er sykmeldt nå for å konsentrere meg om behandlingen mot ocd. Det går så som så.. Det er skikkelig tøft, og nå i det siste har jeg ikke klart så mye som jeg ønsker. Å eksponeres for noe av det man er mest redd for i livet, er ingen spøk. Det tar også lang tid, så her må jeg smøre meg med tålmodighet. Og ikke gi opp!

Det har vært noen slitsomme, men samtidig fine måneder så langt. Jeg er enda mer forelsket, C er trygg og glad, og samværet går riktig vei. 

[tweet]

Wow, tiden flyr virkelig.. Hvor skal jeg begynne?

Siden forrige innlegg har ting med bf begynt å løsne. Han ser ut til å ta alt mer seriøst. Vi skal ringe takstmann nå i juni sånn vi får kjøpt han ut av leiligheten. Han sjekker stadig ut leiligheter i området. Det har også skjedd store framskritt med samvær. For noen dager siden overnattet gutten hos faren, til og med på hans rom i den skumle kjelleren! Jeg ble helt satt ut da C var helt med på å overnatte. Så det var skikkelig fint, og forhåpentligvis kommer vi dit at han kan være der til faste tider. 

Forholdet mellom M og jeg, og hun og ungen, blir bare bedre for hver dag som går. Jeg er så forelsket og heldig som har funnet en så fantastisk dame. C er veldig trygg på henne, og også familien hennes, som har tatt imot oss med åpne armer. Det er helt sinnsykt deilig å være i et så sunt forhold! Jeg har liksom ingen negative ting å si. Ikke er jeg lei av henne på noen måte heller, og jeg har vært en sånn person som ofte trenger alenetid. Det er litt sprøtt for å være meg egentlig. 

Behandlingen mot ocd går sakte oppover. Jeg tøyer grenser hele tiden og ser nå et lite håp, men jeg har en lang vei å gå. Jeg driver å prøver ut nye medisiner nå, som krever mye av meg. Den ene gjør meg veldig trøtt og sliten, så det har vært umulig for meg å jobbe i det siste. Jeg har ikke sjans til å stå opp tidlig og jobbe i 12 timer. Det føles ikke særlig godt. M har fulgt C i bhg ofte i det siste på grunn av dette. Føler meg veldig som en byrde for andre, men jeg prøver å tenke at det bare er midlertidig og at jeg må fokusere på helsen. Jeg driver å kutter ned på den medisinen og prøver noe annet, så forhåpentligvis blir jeg ikke så sløv framover. Psykiske lidelser er noe forbanna dritt. Jeg skulle ønske jeg slapp alt det styret. Jeg har konstant dårlig samvittighet ovenfor de rundt meg, spesielt sønnen min, fordi jeg ikke fungerer 100% i hverdagen. Heldigvis har jeg stor støtte i M og familien min, og jeg prøver så godt jeg kan, så den ungen har det virkelig bra. 

Apropos jobb, så har jeg søkt på en høyere stilling nå. Jeg angrer litt når jeg ser hvor mye jobben tapper meg for energi, men jeg trenger pengene. Det er ikke snakk om mange vaktene på en måned siden det er langvakter heldigvis. Er spent på om jeg blir vurdert i det hele tatt. 

Jaja, så livet går veldig opp og ned nå. Prøver å akseptere at det er bare sånn det er akkurat nå, jeg kommer meg gjennom dette også. Det kunne jo vært verre. 

[tweet]

I dag ble jeg og kvinnen i mitt liv forlovet ❤ Spesielt etter tragedien i Oslo og alt hatet mot pride i det siste, føltes det veldig riktig å fri i dag 🥰