Gå til innhold

Ute av skapet


tweet

Anbefalte innlegg

Hei! 

Jeg er en 26 år gammel kvinne, alenemor til et barn på tre år. Etter 6 år i et "heterofilt" forhold, har jeg endelig innsett at jeg ikke er ment til å være med en mann. Det ble nylig slutt med barnefar, så akkurat nå er alt veldig nytt og ukjent. Det føles både trist og fint. Jeg er jo glad i bf og vi har hatt gode tider sammen, men det er mange følelser og tanker jeg har nektet meg selv å grave i. Når jeg ser tilbake, har det hele tiden vært tegn på at jeg er lesbisk, som jeg ikke har forstått. Å endelig se det, og ikke minst godta det, føles helt fantastisk. Jeg har tvilt på meg selv i månedsvis og prøvd å overbevise meg selv om at jeg liker menn, at jeg er bifil, for jeg har jo barn med en og ellers vært med flere. Men nei, nå orker jeg faktisk ikke å krangle mer med meg selv. Nå er det nok.

Jeg har aldri bodd for meg selv på denne måten før, og singellivet føles helt fjernt! Akkurat nå er fokuset å få unna mekling, adresseendring, samvær og alt annet som hører med. Jeg har begynt å jobbe med et budsjett for å få fullstendig oversikt over inntekter, utgifter osv. Jeg gleder meg veldig til å være helt selvstendig og fri. 

Jeg har tidligere skrevet dagbok her inne, fra vi planlagte å bli foreldre til nå. Det er godt å ha et sted å "blåse ut", og lese tilbake og se hvordan man utvikler seg. Jeg er en mye sterkere og mer selvsikker kvinne nå, enn hun som opprettet sin første dagbok her i 2016. Det er jeg veldig stolt over.

Nå starter jeg med blanke ark og legger min andre dagbok bak meg. Nå er det på tide å se framover 😊 

  • Liker 13
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Da var mekling unnagjort. Heldigvis er vi så enig om fordeling og alt det der, så møtet tok bare en halvtimes tid. Både meklingattest og flyttemelding er i boks nå, så da kan jeg søke om utvidet barnetrygd og evt bostøtte. Dekt barnehageplass kan jeg også få vet jeg. Økonomien kommer til å være grei fram til høsten, så overgangsstønaden stresser jeg ikke med enda. Det er i alle fall godt å ha ting litt under kontroll! Jeg føler selv jeg er i en skikkelig god flyt nå, både når det kommer til husarbeid, økonomi og humørmessig. Haha.. 

Vi har litt trøbbel med eks-svigers dessverre. Av en eller annen grunn snakker de stygt om meg hele tiden, selv hvor mye bf forsvarer meg. De tror jeg bare er ute etter penger og prøver å overtale barnefar til å betale minst mulig i barnebidrag. Jeg har jo lurt han til å få barn med meg, må dere vite. De svartmaler meg fullstendig, men later som ingenting når jeg møter dem. Jeg må virkelig ta meg sammen for å ikke klikke i vinkel! 

Sånn ellers har jeg prøvd ut tinder litt. Hvordan jeg klarte å sjekke opp damer så lett som jeg gjorde for noen år siden, aner jeg ikke. Jeg er jo helt out of my game! Kunne tenkt meg å bare date litt og se hva som er der ute, uten at det nødvendigvis blir noe seriøst. Det kryr ikke av skeive damer her i området heller, så hvem vet hvor lang tid det tar uansett. Huff 😅 

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det ER så deilig å være alene. Jeg har fått en ny hobby siden han flyttet ut. Skrive skrive ukesmeny, handleliste og handle bare én gang i uka! Elsker å fryse ned mat, finne på nye retter av det jeg har i fryser/kjøleskap, finne måter å spare penger på, følge med på tilbud osv. Tenk at noe så enkelt gir meg så mye glede. Det gir meg en følelse av at jeg har ting i orden på en måte. Jeg er en sånn person som har vært redd for postkassa og regninger, men det har jeg også helt under kontroll. Alt er på stell liksom, og det er så sykt deilig. 

Andre positive ting ved å bli alene:

- Mindre rot og klesvask 

- Kan lage helt egne rutiner som passer for meg, uten forstyrrelser og at jeg må tilpasse det en person til

- Kan bestemme alle middager alene 

- Alenetid på kvelden uten å måtte tenke på noen andre, og får sett akkurat det jeg vil på tv! 

- Hører på den musikken jeg vil, på det volumet jeg vil 

- Hele senga for meg selv 

- Slipper å irritere meg over noen andres uvaner 

  • Liker 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå er jeg så frustrert og lei meg at jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Som nevnt tidligere, har jeg problemer med eks-svigers. Til meg direkte tør de ikke si noen ting, men til barnefar klager og tyter de konstant om meg. Jeg må få minst mulig bidrag, jeg har kasta han ut av sitt eget hus, stakkars han som blir behandlet så dårlig av meg.. Og ikke nok med det, så har moren hans sagt at jeg ikke må ha tilgang til min sønns fond eller sparekonto, fordi jeg kan stjele penger fra han. At de kan si sånne ting om meg, er så sinnsykt at jeg ikke vet om jeg skal le eller grine. Bf har kranglet og forsvart meg, men de lytter ikke. Det tærer veldig på både han og meg. Men akkurat nå har han ikke noe annet sted å bo, dermed må sønnen vår være med de folka der når bf har samvær. Jeg føler meg helt lost. 

Jeg kan klare å finne meg i alt de sier om meg for en stund, men i dag sa C noe som gjorde meg direkte kvalm. Han var lei seg og gråt for noe i kveld, og da sa jeg at det er lov å være trist, og trøstet han så godt jeg kunne. Da sa han at det ikke er lov å være lei seg i farmor sitt hus, og at hun har sagt han ikke skal gråte.. Det er fullstendig uakseptabelt. Dette har skjedd før, og da fikk hun virkelig høre det. Jeg trodde ikke det var et problem lenger, men når C sier dette helt uten at jeg har nevnt farmor med ett ord, kommer det fra hjertet. Hva gjør jeg nå?? Har sagt fra til bf, men jeg kan ikke stole på dem alene med sønnen min. Hvem vet hva annet de finner på å si til han.. Nå føler jeg meg virkelig motløs og så ufattelig lei. Jeg kan ikke akkurat nekte bf samvær pga besteforeldrene. Ikke er det noen god idé at bf flytter inn igjen for en periode, for det kommer til å ødelegge det gode forholdet vi har nå. Det er jeg sikker på.

Jeg tror jeg må hjelpe han å komme seg ut, så fort vi bare kan. Se etter boliger å leie, eventuelt søke om kommunal bolig, bostøtte.. Ett eller annet, og deretter bpa sånn han kan ha C alene. 

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 4 uker senere...

Annonse

Hei! Nå er det en liten stund siden jeg skrev sist. Etter forrige utblåsning, har jeg ikke hørt noe mer om hva eks-svigers eventuelt sier om meg. Jeg kommuniserer ikke med dem utenom under levering og henting ved samvær, og det er ikke så ofte lenger, fordi det som oftest skjer i barnehagen. Det vil si at jeg leverer i barnehagen, barnefar henter, og deretter henter jeg han i bhg når samværet er over. Og apropos det, ser det ut til at bf tar mye mer ansvar enn før. Vi prater ikke så veldig ofte, kun når vi har noe å fortelle om C eller avtale noe angående han. Men denne uken skal vi faktisk finne på noe gøy sammen alle tre. Tror det blir fint for C å se at foreldrene kommer overens og er venner. 

I dag bestemte gutten seg endelig for å droppe bleien! Han ville plutselig i barnehagen uten bleie, og gikk uten helt til leggetid. Det har vært vanskelig å motivere tidligere, så dette kom som en overraskelse! Han har hatt tre uhell i løpet av dagen (blant annet i sofaen.. Fuck), men ellers vært flink å si fra. Håper det fortsetter! 

Jeg må bare si igjen hvor deilig det er å være alene. Nå har jeg så mye mer energi og overskudd enn før. Jeg tror forholdet og identitetskrise har vært en stor trigger, og vært hovedgrunnene til at psyken min var helt i ubalanse. På det verste etter nyttår, hadde jeg rett og slett suicidale tanker. Nå er jeg mye mer stabil, uten de store svingningene. Jeg kan akutt bli veldig sliten hvis jeg ikke passer på aktivitetsnivået, men ellers føler jeg meg bra! Nå orker jeg faktisk å holde styr på hjemmet og gå inn for å ha det koselig her. Utsetter ingenting liksom, og det har jeg slitt veldig med før. Det er nok en kombinasjon av lettelse etter brudd og fint vær som gjør at jeg har det så bra, men prøver å ikke tenke for mye på at det kan snu. Det er ikke vits å kaste bort energi på å bekymre seg. 

Den siste tiden har jeg blitt litt kjent med et par damer. Det er skikkelig spennende! To av dem har jeg virkelig bra kjemi med og har avtalt å treffes i nærmeste framtid. Jeg merker at jeg kan bli veldig ivrig på å ta igjen det jeg har "gått glipp av", men jeg må ta det rolig og ikke rushe inn noe. Jeg har på ingen måte lyst til å gå inn i noe forhold, i alle fall ikke noe seriøst. Det er jeg helt åpen om, for det synes jeg er viktig. 

Anyways. Så alt i alt går det veldig bra med meg! 

  • Liker 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

"Snikleser" fra den andre dagboken din her, hei!🖐️

Så fint å lese at du har fått det bedre og ser mer lyst på ting😊 Og ikke minst at du og eksen ser ut til å klare å samarbeide godt.

Gleder meg til å følge deg videre, alt godt❤️

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Turkis Sau skrev (7 timer siden):

"Snikleser" fra den andre dagboken din her, hei!🖐️

Så fint å lese at du har fått det bedre og ser mer lyst på ting😊 Og ikke minst at du og eksen ser ut til å klare å samarbeide godt.

Gleder meg til å følge deg videre, alt godt❤️

Alltid hyggelig når sniklesere sier hei 🤩

Tusen takk ❤️

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei fra en snikleser 😊 Morsomt å følge deg! Er selv skeiv, og heier selvfølgelig på folk på vei ut av skapet - men ikke minst fordi du har det mye bedre nå som du er alene! Lykke til med datinga 😊

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Siden onsdag har barnefar vært her hos oss, fordi foreldrene var vært bortreist. Det gikk omtrent ett døgn før jeg ver så irritert og lei at jeg var på nippet til å klikke. Jeg forstår ikke at jeg fant meg i så mye og så lenge som jeg gjorde. 

Jeg er sykmeldt i helgen på grunn av konflikt på jobb (lang historie, men har blitt behandlet urettferdig av ledelse lenge). C skulle til faren i helgen, men det blir ikke noe av fordi eks-svigermor ikke er i form (ikke korona-relatert). Det er utrolig frustrerende at bf er så avhengig av hjelp at sønnen ikke kan være hos han fordi farmoren er dårlig. Hadde han tatt mer initiativ og prøvd mer, så hadde han klart å ta seg av ungen selv med lite hjelp. Jeg så fram til å være helt for meg selv og lade batteriene etter noen (mildt sagt) jævlige dager på jobb, men sånn blir det ikke. 

Det går helt midt på treet med bleieslutt. Han har gått store deler av dagene uten bleie hele uken, men har veldig mange uhell i løpet av dagen. Han klarer ikke å kjenne etter og si fra tidsnok før det kommer ut. Inni meg blir jeg frustrert, men jeg gjør ingen big deal ut av det. Det blir en del klesvask, men sånn er det 😅

I morgen hadde jeg egentlig planlagt tinderdate, men det blir det ikke noe av likevel. Det er så kjedelig! Er til og med blitt bedt på fest i morgen, men det går jo ikke uten barnepass og korona, så... 🤷‍♀️

På mandag har jeg lagt planer med en annen dame. Vi skal finne en plass å gå tur og spise lunsj. Hun har jeg ikke snakket så mye med egentlig, men håper det blir koselig! Det er jo lettere å bli kjent face to face, så krysser fingrene for at det ikke blir en klein første date.. Haha. Kanskje det blir litt flørting også. Det savner jeg noe så innmari, nesten som jeg craver det. Jeg har jo vært sammen med en blind mann i seks år, så den blikkontakten og flørting via kroppsspråk er ganske "ny" for meg. 

Første date med en dame siden i fjor (da det var slutt en periode med eksen). Ønsk meg lykke til! 

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

I går ble det ikke noe av daten, men hun inviterte meg med til svømmehallen i morgen. Først synes jeg det var et sykt rart forslag, for skal vi bokstavelig talt blotte oss for hverandre første gang vi møtes liksom?? Hjelp? 😂 Men så tenkte jeg at hun da må være ganske åpen og avslappet, så why not. Det kan jo bli en opplevelse. Håper bare det ikke blir kleint, for det er virkelig det verste i verden. Hun er ikke fra Norge og forstår ikke alltid sarkasmen min eller når jeg prøver å tulle/flørte, så jeg er litt redd for at vi kan kommunisere litt dårlig. 

Jeg kjenner jeg er veldig nervøs, spesielt nå når jeg skriver om det! Vi kjenner hverandre ikke litt engang, og vi skal se hverandre NAKNE! Bør jeg barbere meg? Hva er det man har med seg til en svømmehall igjen? Føler meg plutselig ikke så selvsikker lenger, men det er jeg egentlig til vanlig. Hva har vi å prate om? Uæh! 

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Well.. Jeg måtte på et møte og hadde glemt en avtale med en venninne, så daten ble ikke noe av. Hørtes ut som en dårlig unnskyldning, men jeg så virkelig fram til daten! Jeg angret litt senere, men kunne virkelig ikke avlyse de opprinnelige planene mine. Æsj 😅 Vi får prøve igjen neste uke. 

På lørdag får jeg besøk av en annen veldig kul dame. Vi har pratet en stund, så det var på tide. Hun er veldig søt, spesiell, interessant og vi "klikker" bra, men hun er i et åpent forhold med sin samboer. Det gjør det hele litt rart. Selv om jeg ikke er ute etter noe forhold, så føles det feil at jeg alltid kommer til å være nr.2 hvis det skulle bli noe ut av det. Men det kan jo bli et bra vennskap, så vi får se! 

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tegn på at jeg er gay, som jeg ikke har skjønt før alt gikk opp for meg:

Jeg har søkt etter bekreftelse hos menn, og likt følelsen av at noen har lyst på meg, men alltid blitt skuffet etterpå. Det har aldri vært bra nok, og jeg har ikke skjønt hvorfor. Sex med menn generelt har aldri tilfredsstilt meg helt. Noe har manglet, jeg har trodd noe var feil med kroppen min fordi den ikke har "reagert riktig".. 

Jeg klarte aldri å finne meg i at jeg skulle være med en mann resten av livet. Jeg sørget over at jeg aldri fikk være sammen med en dame igjen hvis jeg giftet meg med barnefar. Det var også grunnen til at jeg aldri kunne svare på om jeg ville gifte meg med han eller ei. Å tenke på å gifte meg med en mann ga meg angst. 

Jeg ble sjalu og bitter av å se bilder av skeive par på sosiale medier. Skulle innerst inne ønske jeg var dem.

Var livredd for at andre jeg skulle tro jeg var heterofil.. Hatet å si til andre (spesielt skeive) jeg var bifil og sammen med en mann, for da kom de til å tenke jeg "egentlig" var hetero. Sluttet å legge ut bilder av meg og eksen fordi det ødelagte "imaget" mitt. 

Dette har jeg aldri sagt før, men eksen og jeg var i et åpent forhold i et par år før det ble slutt. Jeg har vel innsett nå at det var mest for at jeg kunne flørte/ligge med damer igjen, og ikke fordi "jeg ikke er sjalu" og "ikke ville begrense oss"..... 😬 

Som liten jente hadde jeg utelukkende crusher på kvinnelige karakterer. Ariel, Mulan, Kiara, Rapunzel.. You name it!

Jeg forstår ikke, og har aldri forstått, hvordan noen kvinne i verden kan være 100% lykkelig med en mann. No offense. 

----

Jeg kan fortsette i en evighet 🙈 Men hele tiden har jeg sådd tvil i meg selv, og jeg sliter fortsatt litt med det. Det føles helt rett for meg å si jeg er lesbisk, men stemmene mine i hodet stiller meg spørsmål om det hele tiden. Er jeg HELT sikker? Hvordan har jeg klart å være med en mann så lenge? Er jeg HELT HELT sikker? 

Internalized homophobia is real 😅

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse
kleshengeren skrev (9 timer siden):

Fortalte du daten din at du nettopp var kommet ut før dere møttes?

Daten ble ikke noe av da sønnen min ble forkjøla.. Skikkelig kjipt! Men ja, jeg fortalte henne det under første samtale da hun spurte om legningen min 😊 

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 4 uker senere...

Jeg har møtt noen! En vakker, omtenksom, morsom og interessant dame. 

Vi matchet på tinder for en måned eller to siden, og møttes endelig forrige uke. Vi drakk litt vin, pratet hele natten (med mer🤪) og hun overnattet. Jeg tror jeg aldri har møtt noen for første gang og følt meg komfortabel og trygg så fort. Daten var bare helt perfekt, det var rett og slett skikkelig trist da hun dro! Vi skal møtes igjen på tirsdag. Jeg har omtrent ikke tenkt på noe annet enn henne siden fredag, så jeg gleder meg skikkelig. 

Hun er fra et sted ikke så langt fra meg, men bor i Oslo, så det er ganske kjipt. Det må litt planlegging til for å få til å møtes. Men fortsetter det å være så bra som dette, er det kanskje verdt innsatsen. Vi får se! Jeg velger i alle fall å nyte tiden og den gode følelsen jeg får av å være med henne, så lenge det måtte vare. 

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi tilbringte over to døgn sammen denne uken. Jeg har hatt det så koselig at jeg føler meg enda litt høy av hele opplevelsen. Hun er så utrolig fin og behagelig å være sammen med, og vi har funnet på så mye hyggelig. Vi fant et fint, privat sted å bade på kvelden, spilt spill, pratet masse, laget mat sammen, sett på film, gått tur. Den dama er virkelig en av de fineste jeg har møtt, både inni og utenpå. Jeg får ikke nok! Jeg tenker på og savner henne hele tiden, sånn at jeg blir skikkelig kvalm av meg selv. 

Da blir jeg jo litt redd for hvordan jeg takler avstanden. Nå vet jeg ikke når jeg ser henne igjen, og det gjør meg skikkelig rastløs og nedfor. Det er veldig slitsomt (men også fint) med de kjærlighetsgreiene, noe jeg sa til meg selv jeg ikke ville oppleve enda. Men å møte en kvinne som virkelig forstår meg og møter meg på så mange punkt jeg har savnet, gjør det vanskelig å overse. Jeg er også redd for at hun skal innse at jeg egentlig er ganske kjedelig og at det blir for innviklet at jeg har barn. Tenk hvis hun bare plutselig bestemmer seg for at dette ikke er noe hun vil satse på. Æsj, jeg blir litt dårlig av å tenke på det. 

Jeg fikk enda flere åpenbaringer av å være sammen med henne disse dagene. Jeg som har trodd det feilet kroppen min noe (i senga), også stemmer det ikke i det hele tatt. Før hun kom gruet jeg meg til å ha sex, fordi jeg har hatt visse utfordringer. Nope. Borte, niks, nada. Absolutt alt føltes bra, til og med ting jeg har hatet før. Det beviser jo bare enda mer at menn absolutt ikke har vært noe for meg. Kroppen min har ikke respondert "som den skal"! 

Vi møtte på min far og stemor helt tilfeldig. De var så søte og varme, noe som gir meg så mye glede. Det er så godt å ha støttende og gode foreldre. Jeg skulle ønske jeg kunne si det samme om moren min, men jeg er jamen ikke sikker på hvor jeg har henne. Én ting er at hun har sagt bak ryggen min at "hun har jo vært med menn før" og sånt, men da jeg nevnte jenta jeg hadde møtt og at jeg gledet meg til date, var det som at hun overså hele temaet. Hadde det vært snakk om en mann, ville hun visst alt og stilt en million spørsmål. Jeg orker ikke engang tenke på hva hun kommer til å si eller hvordan hun vil reagere når hun får vite at det er en transkvinne jeg har møtt. Det har jeg kanskje glemt å nevne? Men ja.. Det er virkelig så enkelt som at hun er like mye kvinne som meg, med et annet utgangspunkt, men jeg tror ikke alle skjønner det. Og at min egen mor kanskje er en av de, det gjør meg skikkelig skuffa og trist. Blir spennende å se, men jeg håper jeg blir positivt overrasket. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...

Det går veldig bra mellom meg og M, som jeg har tilbringt mye tid med siden sist. Nå er hun tilbake i Oslo og vi får ikke sett hverandre på nesten en måned. Det suger! Jeg savner henne veldig allerede. 

Familien min er veldig støttende og virker positiv til M og jeg. Til og med mamma, så det føles veldig godt. De stiller spørsmål og lurer ofte på når jeg skal møte henne igjen. Og selvfølgelig har de mange spørsmål om henne som trans. 

Jeg har nevnt henne for sønnen min så vidt, bare sånn han vet at hun finnes, men ikke mer enn det.  Søsteren min var tidlig ute med å introdusere hennes nye partnere for datteren, som viste seg å være en dårlig idé i flere tilfeller. Jeg må vite at det er 100% rett før C og M eventuelt møtes. 

Men åh, som jeg gleder meg til å se henne igjen! Den vakreste jenta jeg vet om. Når hun kommer, skal vi feire pride i byen (om ikke covid herjer for mye). Det blir så gøy! 

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...