Hvordan fikk du vite som jente - adhd?

[AnonymBruker]

Jeg er 22 år, og har siden jeg var liten slitt med sinne. Jeg husker jeg var rundt 10’års alderen da jeg satt i stolen i stua med øreklokker koblet på tv’en, og hørte mamma smatte eller lage en lyd i bakrunnen. Jeg fikk et sånt voldsomt rush av sinne i blodet, som om blodet mitt brant.. og jeg tenkte på å knuse tv’en. Heldigvis er jeg en person som tenker konsekvenser av absolutt ALT som finnes å gjøre.

I senere år har jeg slitt mye med masse følelser, altså hvis en ting ikke går min vei, så gråter jeg gjerne av frustrasjon, kan skade meg selv eller ødelegge ting rundt meg. Jeg har også fysisk angrepet eksen min tidligere når han var dritt mot meg og vi kranglet heavy. Jeg husker han prøvde å såre meg foran øynene mine, og jeg løp til kjøkkenet og tok en skarp kniv mot håndleddet, klar til å ende det der. Så sint og lei meg var jeg, men jeg er overhodet ikke suicidal. Jeg var kun suicidal på grusom prevansjon..

Jeg har vokst opp mer og klarer å kontrollere meg selv litt bedre, men jeg har skadet meg selv mye i sinne, under krangling med andre mennesker eller av hvordan jeg føler meg. Hvis mennesker truer meg med noe, eller prøver å manipulere meg så gir jeg blanke faen.

 

Min nåværende samboer er fantastisk på alle måter, men når vi lekesloss så har jeg en tendens til å dra den langt, og hvis han klyper meg hardt et sted eller biter meg hardt i lek liksom for å true meg (på lek fortsatt for vi begge gjør det), så er jeg litt sånn «ja greit bit da, bit meg I don’t give a fuck, skad meg). Det er ikke seksuelt ment btw. Vanskelig å forklare, men hvis noen truer meg så blir jeg generelt så full av stahet at jeg kunne latt dem skade meg bare fordi jeg ikke er svak og gir meg. En type adrenalin I guess. Høres kanskje merkelig ut, men jeg har det sånn under krangel også, jeg kan dra kranglet langt og da svartner det for meg av sinne, kunne fysisk skadet meg selv eller andre under sinneutbrudd, men jeg stanser alltid når det holder på å gå for langt.

Før noen nevner psykolog, så går jeg til dps, men ingen psykolog har noensinne tatt meg seriøst. Jeg er også veldig ofte negativ og irritabel, dårlig konsentrasjon og klarer aldri fullføre ting jeg starter på om det er for vanskelig eller kjedelig. Husarbeid kan til tider være en slit å få gjort, men så lenge jeg gjør litt hver dag går det fint. Blir emosjonelt og fysisk utslitt etter sånt. Jeg har perioder med ekstremt godt selvbilde, og perioder med ekstremt dårlig selvbilde. Jeg har alltid vært innadvendt og sjenert, men har jobbet med meg selv litt der. Bare en tur innom familien sliter meg helt ut. Alt det her går i perioder, så jeg føler jeg kan ha det ekstremt bra, være forelsket osv i en periode.....til å ikke spise, være deprimert og ha det vondt med meg selv som menneske en annen periode, da kommer gjerne negativitet og sinne med..

Flere har vært mistenksomme på om jeg er bipolar, og jeg selv har vurdert å bli utredet for "ADHD uoppmerksom type".

Jeg har prøvd å få hjelp for disse problemene, men ingen psykologer tar det på alvor. De sier bare «oj da», og ber meg klemme personen jeg er sint på fordi det utløser endorfiner.

 

Jeg har hatt depresjon i 2-3 år tidligere, er kvitt den for lengst, men jeg har hatt angst og ocd siden jeg gikk i 4-5 klasse, mulig yngre. Jeg utviklet med tiden angst m/dissosiasjon.. men jeg føler ikke at disse lidelsene slår røtter i sinneproblemene. Jeg er faktisk veldig redd for hva jeg kan gjøre mot meg selv om det svartner mer for meg en gang.. jeg skader aldri andre mennesket enn meg selv da! Det er veldig lite som skal til for at jeg blir frustrert og sint. Men igjen, det går i perioder. I mine dårlige føler jeg ingenting for folk, orker ikke mennesker. Andre perioder elsker jeg alt og alle og føler masser av følelser. Det er vondt å ha det slik uten å vite hvorfor. Jeg vet jeg trenget hjelp, noe jeg får (har bedt om ny behandler), men jeg lurer jo på om noen har opplevd noe av det jeg har beskrevet over?

Anonymkode: 00956...6e5

[AnonymBruker]

Jeg tenker ikke umiddelbart adhd her. Da ville det høyst sannsynlig vært andre ting du merket og. Jeg heller mer mot en personlighetsforstyrrelse enn adhd. 

Anonymkode: 61269...45d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg tenker ikke umiddelbart adhd her. Da ville det høyst sannsynlig vært andre ting du merket og. Jeg heller mer mot en personlighetsforstyrrelse enn adhd. 

Anonymkode: 61269...45d

Ja, nå har jo kvinner ikke alltid samme problem med impulskontroll under adhd, men jeg føler heller det faller litt i retning borderline. Jeg er veldig selvdestruktiv, og jeg har hatt disse problemene siden jeg var ganske ung, uten å forstå hvorfor "jeg er som jeg er". Det har vært et vanskelig spørsmål å stille seg selv. Jeg føler en veldig trang til å skade eller såre meg selv ut ifra kun en liten hendelse. Leste litt om borderline, og kjenner meg igjen i nesten alt der. Det er jo ikke sikkert det er det heller, men det hadde iallefall forklart mye. Jeg bare trodde eventuelt psykologer eller leger hadde sett det liksom?

 

-ts

Anonymkode: 00956...6e5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Ja, nå har jo kvinner ikke alltid samme problem med impulskontroll under adhd, men jeg føler heller det faller litt i retning borderline. Jeg er veldig selvdestruktiv, og jeg har hatt disse problemene siden jeg var ganske ung, uten å forstå hvorfor "jeg er som jeg er". Det har vært et vanskelig spørsmål å stille seg selv. Jeg føler en veldig trang til å skade eller såre meg selv ut ifra kun en liten hendelse. Leste litt om borderline, og kjenner meg igjen i nesten alt der. Det er jo ikke sikkert det er det heller, men det hadde iallefall forklart mye. Jeg bare trodde eventuelt psykologer eller leger hadde sett det liksom?

 

-ts

Anonymkode: 00956...6e5

Ikke manglende hyperaktivitet jeg tenker på. Men selvdestruktiv, trangen til skade osv er ikke adhd. Adhd går mer på uro, indre eller ytre. Tankekjør, manglende konsentrasjon og fokus osv. det kan ta lang tid å få på plass riktig diagnose. Spesielt om du ikke utredes spesielt for en diagnose. Jeg var ut og inn av behandling i 20 år før de skjønte jeg hadde adhd. Da hadde jeg blitt avvist bare to år tidligere av en psykolog som mente jeg ikke hadde det. 
 

borderline er en personlighetsforstyrrelse. Les og om emosjonell personlighetsforstyrrelse. Så tenker jeg det er greit å ta det opp med behandler hva du føler og tenker. 

Anonymkode: 61269...45d