Åsfrids dagbok

[Åsfrid]

Tenkte jeg skulle starte en dagbok, men som med alt annet jeg gjør, får vi se hvor lenge det varer. Kanskje dette blir første og siste innlegg. Egentlig er det veldig ulikt meg, å starte en dagbok på nett, men trenger et sted for å skrive ned tankene mine, og kanskje finne noen likesinndede i samme slengen. 

Sitter her og burde egentlig gjøre helt andre ting, men angsten holder grep over meg. Føler den har blitt mer invalidiserende de siste månedene. Så her er min strategi for å unngå å kjenne på angsten - sitte å surfe på nett. Helt meningsløst egentlig. Lurer på hvor mange timer jeg har kastet bort ved å sitte å lese om og se på helt meningsløse ting. Jeg blir faktisk kvalm av tanken på det. Samtidig som angsten sitter i brystet, har jeg en stor vond klump i magen. Jeg har begynnt å få angst for så mye nå. Det strekker seg over så mange områder, sosialt, angst for å åpne mail, post og meldinger, angst for livet rett og slett. Terapi har jeg prøvd, men funket ikke, har i grunnen ikke tro på det heller. Hørte nylig en episode fra radioprogrammet "Ekko" hvor en mann som har slitt psyisk, ikke har troen på psykologer. Det var i grunn deilig å høre, for jeg har tenkt tanken mange ganger. SKjønner ikke hvorfor jeg er så jævla lei meg heller, jeg er jo heldig, sånn sett. Jeg har vokst opp i verdens beste land. Har hatt tilgang til skole, mat og hatt tak over hode. Økonomi og familie sistuasjon har vært sånn passe dårlig, men alt i alt har jeg hatt alle muligheter for å ha et bra liv. Det er bare mine egene valg som har ødelagt for meg, kanskje derfor den store klumpen i magen er der, det er selvforskyldt.. 

[Åsfrid]

I dag har egentlig bare vært grusom. Våknet med masse angst, og fæle tanker. Grubler og grubler på hva slags mislykket menneske jeg er, og hvorfor jeg egentlig har så ekstremt dårlig selvbilde. Kan med hånden på hjerte si at jeg forakter meg selv, og at jeg aldri har kjent på noen form for kjærlighet til meg selv. Lurer på om alle har følt det slik? Er det egentlig normalt? Det regner ute, og jeg liker det. Synes det er fælt å være et grettent jævlig menneske, også skinner solen ute. Regnet forløser bitterheten på en måte. Sitter her og lurer på om jeg noen gang kommer til å komme meg opp av dette hullet. Føler jeg alltid kommer meg litt opp, også går det noen måneder så faller jeg langt ned igjen. Skal livet bare være sånn? Er det bare å akseptere det og slutte å kjempe? Kanskje jeg bare skal ligge her i det lille hullet mitt foralltid. Tenker mer og mer at det bare er slik det skal være for noen mennesker. Det er ikke en mennekserett å ha det bra, noen er bare heldig med deg (og har sikkert jobbet veldig hardt, men har de riktige genene, den gode trygge oppveksten osv ).  Det er ikke synd på meg, altså. Jeg hadde sikkert mislikt meg selv hvis jeg tilfeldigvis hadde trykket meg inn på denne dagboken. Blir nok veldig sutrete her, og det får jeg  bare beklage. Bitterheten lyser gjennom, men det er vel i grunnen en ærlig sak...