Krangling og utredning

[AnonymBruker]

Noen som har følt seg litt alene under utredningen? Samboer støtter meg i å utredes, men det er så mye mer enn det tekniske. Hver syklus er slitsom. Å gjennomgå spontanabort er en skikkelig stor smell for psyken. Det er sykmeldinger, angst og fysisk smerte kombinert med selvbebreidelse og utrygghet. Det er min kropp og min jobb å passe på når eggløsning kommer. Det er jeg som utredes og må ta fri fra jobb. Det går allerede utover min karriere pga. 17 dagers fravær. Jeg får ingen lønnsøkning og stjerne i boka for å være ustabil og utilgjengelig. Det er jeg som går og bekymrer meg. Han tenker på de praktiske tingene og om han får reist på ferie i september. For meg er dette altoppslukende. 

 

Og når jeg da kommer hjem for å fortelle om utredningen, stopper han ikke en gang tastingen på tastaturet. Han er tross alt på jobb.

Det er bra og viktig at vi ikke begge graver oss helt ned, for da hadde vi brått hatt enda flere probmemer.

Jeg blir bare så alene. 

Noen som føler det likt?

 

Anonymkode: 77a8e...bae

[AnonymBruker]

Uff, dette hørtes ikke greit ut.

Men mannen din burde vel også utredes, da det like gjerne kan være han som er infertil eller har DNA-skader i arvematerialet sitt? Hos hos fant vi tilslutt ut at det var sædkvaliteten til mannen som var utfordringen, og vi endte med å måtte bruke sæddonor.

Anonymkode: b180f...868

[AnonymBruker]

Det høres jo ut som om du er blant dem som tar dette ekstra inn over seg, og det er jo veldig slitsomt for en annen å leve med. Du har allerede nesten samme antall sykedager som jeg hadde gjennom 5 år med prøverørsforsøk. Så ville mulig prøvd ut profesjonell hjelp, noen å prate med. 

Jeg har selv vært gjennom 9 mislykkede prøverørsforsøk, og store plager med hormoner, sprøyter satt på toalettet mens jeg var på kundebesøk, til og med på flytoalett en gang. 

Jeg så slik på det at prøvingen var en del av livet, men ikke livet. Det å begrave seg i hvor vondt dette er bidrar ikke til noe. Det var viktig å opprettholde sosialt samvær med andre, og være på jobb som normalt. Mannen var en god samtalepartner når jeg tok opp temaet, for jeg hadde jo større behov for å prate enn han, men om jeg hadde kommet inn døra og snakket i vei om dette stadig vekk... da tror jeg at jeg hadde slitt ut både han og forholdet ganske raskt. 

Vi planla også ferier, bryllup, og annet, som vanlig. Det hjelper virkelig, ingenting å grave seg ned i sorgen slik du gjør. Er du ikke gravid er ferie i september en super avveksling, er du i gang med prøverør kan man enkelt tilpasse dette en ferie, i verste grad stå over en syklus, er du gravid går det helt fint å dra på ferie. 

Anonymkode: 58769...b56

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Det høres jo ut som om du er blant dem som tar dette ekstra inn over seg, og det er jo veldig slitsomt for en annen å leve med. Du har allerede nesten samme antall sykedager som jeg hadde gjennom 5 år med prøverørsforsøk. Så ville mulig prøvd ut profesjonell hjelp, noen å prate med. 

Jeg har selv vært gjennom 9 mislykkede prøverørsforsøk, og store plager med hormoner, sprøyter satt på toalettet mens jeg var på kundebesøk, til og med på flytoalett en gang. 

Jeg så slik på det at prøvingen var en del av livet, men ikke livet. Det å begrave seg i hvor vondt dette er bidrar ikke til noe. Det var viktig å opprettholde sosialt samvær med andre, og være på jobb som normalt. Mannen var en god samtalepartner når jeg tok opp temaet, for jeg hadde jo større behov for å prate enn han, men om jeg hadde kommet inn døra og snakket i vei om dette stadig vekk... da tror jeg at jeg hadde slitt ut både han og forholdet ganske raskt. 

Vi planla også ferier, bryllup, og annet, som vanlig. Det hjelper virkelig, ingenting å grave seg ned i sorgen slik du gjør. Er du ikke gravid er ferie i september en super avveksling, er du i gang med prøverør kan man enkelt tilpasse dette en ferie, i verste grad stå over en syklus, er du gravid går det helt fint å dra på ferie. 

Anonymkode: 58769...b56

Det er jo fint å være som deg, som klarer å bytte mellom flere roller. Du kobler av og på. Det er for min del svært vanskelig. Er jeg i sorg, så er jeg i den og kjenner den fullt og helt, inntil den slipper taket.

For meg er dette en eksistensiell krise. 

Jeg ba om psykolog, men fastlegen sa nei. Jeg blir totalt nedbrutt av tanken på å jobbe kun for å beholde hus og ha mat på bordet til dagen jeg dør. For en meningsløst liv. Reise..joda. Vært verden rundt. Bodd i ulike land, lært kulturer å kjenne, så for min del er sommeren i Norge i september mer enn bra nok. Kanskje vi kan starte adopsjon parallelt. Da foretar jeg meg i alle fall noe meningsfullt. Adopsjon et for meg et godt alternativ. Det gir mening.

Jeg snakker ikke om dette så mye hjemme. Jeg snakker svært lite om det, men tenker mye på det, og det er jo naturlig at man gjør når hele syklusen er i fokus for når mannen kan reise bort, når jeg kan drikke alkohol og spenningen etter hver eggløsning som bygger seg opp for så å briste i en skuffelse.

Jeg synes ikke det er gøy å måtte tilføres hormoner. Jeg vil ikke det. Alt dette er nytt for meg, og det er så mye å bearbeide. Jeg har et stort behov for å vise, og snakke om følelser, gråte, skrive. 

Mannen min vet ikke en gang hva slags prøver jeg har tatt og hvor nærvepirrende det er å vente på svar fra alt fra HIV til hvorvidt jeg er i overgangsalder. Det er som om det ikke angår han.

 

Anonymkode: 77a8e...bae

[AnonymBruker]

Fastlegen din er teit. Infertilitet og prøvekjøret er absolutt en belastning for psyken (og parforholdet!) og det høres jo ut som du kunne hatt godt av å snakke med noen om det. Kanskje spørre fastlegen på nytt? Eller bytt fastlege og spør den nye🤷‍♀️

Anonymkode: 767df...1da

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Det er jo fint å være som deg, som klarer å bytte mellom flere roller. Du kobler av og på. Det er for min del svært vanskelig. Er jeg i sorg, så er jeg i den og kjenner den fullt og helt, inntil den slipper taket.

For meg er dette en eksistensiell krise. 

Jeg ba om psykolog, men fastlegen sa nei. Jeg blir totalt nedbrutt av tanken på å jobbe kun for å beholde hus og ha mat på bordet til dagen jeg dør. For en meningsløst liv. Reise..joda. Vært verden rundt. Bodd i ulike land, lært kulturer å kjenne, så for min del er sommeren i Norge i september mer enn bra nok. Kanskje vi kan starte adopsjon parallelt. Da foretar jeg meg i alle fall noe meningsfullt. Adopsjon et for meg et godt alternativ. Det gir mening.

Jeg snakker ikke om dette så mye hjemme. Jeg snakker svært lite om det, men tenker mye på det, og det er jo naturlig at man gjør når hele syklusen er i fokus for når mannen kan reise bort, når jeg kan drikke alkohol og spenningen etter hver eggløsning som bygger seg opp for så å briste i en skuffelse.

Jeg synes ikke det er gøy å måtte tilføres hormoner. Jeg vil ikke det. Alt dette er nytt for meg, og det er så mye å bearbeide. Jeg har et stort behov for å vise, og snakke om følelser, gråte, skrive. 

Mannen min vet ikke en gang hva slags prøver jeg har tatt og hvor nærvepirrende det er å vente på svar fra alt fra HIV til hvorvidt jeg er i overgangsalder. Det er som om det ikke angår han.

 

Anonymkode: 77a8e...bae

 

Det er ikke slik at vi som handterer situasjoner bedre, automatisk har "lettere for det". Det handler om tankemønster, og mental trening. Innlegget ditt her beviser at du ikke prøver å snu fokus. I stedet for å være nysgjerrig og spørrende om mine teknikker, og hvordan disse årene var for meg, for å lære, så velter du deg i egen sorg og frustrasjon. Det er selvforsterkende.

Jeg måtte jevnlig fortelle meg selv: "det å ikke få barn er vondt nok, men ønsker jeg virkelig å ødelegge forholdet, vennskap, karriere og fysisk form, i samme dragsuget?" Og så tar man tak, og fokuserer på å leve livet som normalt, og tenke på det som faktisk er godt. 

De er forresten ikke slik at om du ikke finner lykken i livet uten barn, vil bli lykkelig med barn. Barn er krevende, og knallhard jobbing. Så kommer kjærligheten og små øyeblikk som lyspunkt som gjør alt verd det likevel. Imidlertid er det vanlig for de som prøver å få barn å snu alt fokuset dit, slik du nå gjør. Jeg vil virkelig anbefale deg å finne lykken i eget liv, før du skal ta ansvar for en annen. 

Og gå til psykolog. Jeg har også hatt andre tøffe tak i livet, og det å ha en profesjonell som hjelper deg å sortere er gull verdt. Jeg har gjort det selv, men har da gått privat da det offentlige ikke stiller opp for oss som er "friske nok". Egen helse er virkelig verdt det. 

Anonymkode: 58769...b56

[AnonymBruker]

Jeg synes det høres ut som du er deprimert. Da får man ofte tunnelsyn og tanker som går i ring om de samme tingene. Utfordringene du har, er der, og blir ikke lettere av at de får ta over livet. Jeg har også prøvd, mistet og fokusert veldig, men skjønte at det ikke var sunt for meg. Jeg trengte å ha andre ting å se frem til, jeg trenger å fylle livet mitt med andre, så når graviditeten faktisk kom, ble ikke den heller sentrum i livet mitt, for jeg hadde spennende jobbprosjekter, ferie i horisonten og andre saker å ta meg til. 

Anonymkode: b1c75...9b4

[AnonymBruker]

Hei du!

Jeg vet hvordan du har det, jeg lover. Jeg har skrevet en tråd her om prøvetid som går mot slutten.

Det jeg kan si til deg er at jo lenger du prøver, jo mindre vil de 17 dagene virke. De er bare dager fra jobb. De skader ikke karrieren din noe mer enn en eventuell permisjon gjør.

Når det kommer til å leve livet som fri og frank uten barn så er det noe som blir veldig platt å høre om. Jeg trakk meg ut fra diverse prøver forum fordi man liksom skulle glede seg over at andre ble gravide, for da ble noen det. Jeg kan ikke leve sånn og tenke at det er bra når jeg ikke fikk det til, og jeg driter da i om jeg kan reise og drikke meg drita.

Derimot kan du tenke at du får gjøre det du kan ut av tiden som prøver. Vi satte oss en sluttdato langt frem i tid( ikke så langt lenger nå men), etter en ekstrem krangel etter 1 års prøving hvor det nesten ble slutt 

Jeg følte jeg ikke kunne prate om prøving, jeg kunne ikke hinte til sex etc for mannen min bare orka ikke høre om det. Han mente jeg var besatt. Jeg mente han var uengasjert og det var han nok. Mange menn er det. Min mann forsto ikke hva det skulle hjelpe å prate om det, for man blir ikke gravid av det liksom. Sant nok, men det kan være fint å ha en partner og ikke bare folk på nettet å prate med. Vi gikk derfor til parterapeut sammen.

Anonymkode: 119f9...3d4

[AnonymBruker]

Jeg tenkte nok en god del mer enn mannen på prøvingen, og syntes til tider det var en blanding av vanskelig og flaut at jeg ble så besatt. Vi snakket en del om at vi opplevde det ulikt, og det syns jeg hjalp mye for vår del.

Mannen min sa at det egentlig ikke var så viktig for ham å få barn, han håpet det gikk, ville bli trist om det ikke gikk, men syntes vi alt hadde et godt liv. For meg var det mer en eksistensiell krise, og jeg hadde måttet gjennom en skikkelig sorgprosess hvis det ikke hadde gått til slutt. Å snakke om det som lå i bunnen hos hver av oss, forestillinger, drømmer og følelser, tror jeg hjalp til slik at vi forstod hverandres tilnærming til og reaksjoner på prøving, hormoner og IVF bedre. 

Anonymkode: 8b332...ac8