En meget stor hemmelighet.

[Gjest Gjest]

Grunnen til at de vil høre om barndommen min er fordi de er ganske sikker på at det har skjedd noe med utviklingen min...

[Celiclya]

En psykolog har taushetsplikt UANSETT. Er du over 16 år er du "myndig" innenfor helsesektoren. Jeg var på poliklinikk en liten periode (hadde nettopp blitt 16) og psykologen sa ikke et ord til mine foreldre om ikke jeg var enig i hva hun skulle si, eller ville at hun skulle nevne noenting. Hun tok seg heller ikke "til rette" med å snakke med mine foreldre om meg og min barndom (eller andre ting) uten mitt samtykke og/eller tilstedeværelse.

Er enig med de andre her - det er noe som skurrer med det du forteller. Du skal kunne stole 110 % på at psykologen/legen din

har full taushetsplikt, uansett om din mor har samme lege eller er en venn av psykologen din.

[Gjest Violetta]

Jeg er enig i det som er sagt her om at psykologen har taushetsplikt. Om du ikke føler du har tillit til dem som hjelper deg bør du få noen andre som du kan stole på.

Men en ting som er glemt her er at du ikke på noen måte har skyld i at din mor har slått deg. Barn har ikke skyld i det foreldrene gjør. Ingen barn fortjener på noen måte å bli slått.

[Gjest Gjest]

Behandleren mine sier de må ha en diagnose på meg for å hjelpe meg.

Jeg kan ikke skyfte både fastlege psykolog og alt.

Det orker jeg bare ikke..

Orker ikke å begynne på nytt, igjen...

[Gjest Gjest]

Også sier de at det eneste jeg må gjøre er å informere foreldrene mine hva de bør gjør med meg. Siden de sier at foreldrene mine gjør meg enda mere syk.

[Gjest Gjest]

Kan jeg spørrre om dette her? Jeg vet ikke. Dette er et veldig dumt spørsmål, men jeg vet ikke hvor jeg kan spørre. Dette er veldig pinlig..

Jeg er en jente på 20 år som bor hjemme sammen med foreldrene mine. Har angst og depresjoner og psykiske lidelser. Har blitt mobbet masse gjennom hele livet. Går nå til psykolog pga. alle problemene mine.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre? Jeg har blitt mobba masse på skolen. Dette har jeg også fortalt psykologen, men ikke dette:  Men nå skal jeg fortelle dere en hemmelighet. Da jeg var liten så slo mamma meg. Hun slo meg med en tresleiv. Mange ganger sånn at de knakk, da jeg var liten. Dette skjedde flere ganger, og hun kjøpte bare nye tresleiver og knakk de når hun slo meg. Jeg puttet alle de tresleivene i en pose, og gjemte de under senga. Mamma slo meg også løp jeg livredd å gjemte meg under senga, fordi hun ikke kom så godt til der. Siden det var så liten plass, og jeg som lita jente fikk krypet under. Der skalv jeg av redsel og var livredd. Det var så vondt når hun slo. Jeg ville bare død. Skjedde mange ganger. Jeg tenker på dette nesten hver dag. Men jeg turte ikke å fortelle dette til skolen eller til noen.

Har ennå ikke fortalt dette til noen. Ikke et eneste menneske. Jeg klarer bare ikke å fortlle dette. Fordi det er så mye skam i dette. For når mamma slo så sa hun det var min skyld, siden jeg var en umulig unge og at jeg fortjente dette. Og det trodde jeg på.

Følte ikke at noen likte meg. På skolen så ble jeg mobba masse, og da jeg kom hjem så slo mamma meg. Jeg vet ikke hvor ofte dette skjedde men ivertfall ti til tyve til tredve ganger. Men det knakk meg helt. Siden de på skolen kalte meg mange stygge ord, og da jeg kom hjem så fikk jeg høre de samme stygge orda av mamma. Så jeg trodde at jeg var skyld i at jeg hadde det vondt.

Saken er at jeg ikke tør å fortelle dette til psykologen. Fordi hun kjenner mamma, har pratet med mamma, også bruker vi samme fastlege, og jeg har ikke noe lyst til at han skal vite om dette. Og hvis jeg forteller til psykologen så klarer jeg ikke å se mamma mere, fordi da får jeg så stor skyldfølelse. Jeg er så glad i mamma, men jeg vet aldri hvor jeg har hun henn. I det ene øyeblikket så roper hun hei, og har kjøpt masse fint til meg og sier hun er glad i meg. Men i neste sekund så vil hun ikke se meg. Ikke prate til meg. Sier jeg er en håpløs unge. At jeg gjør henne vondt osv.

Jeg er så forvirra. Vet ikke hva jeg skal tro. Jeg er så glad i henne, og vil ikke miste henne. Men jeg vet sannerlig ikke hva jeg skal gjøre...

Nå skriver dere sikkert at jeg skal fortelle psykologen etterpå... Men jeg klarer bare ikke å fortelle dette. Da klarer jeg ikke å se mammaen min mere. Og hvis jeg ikk klarer å se mamma og at jeg blir enda dårligere inne i meg. Og føler meg slem fordi jeg sladrer. Og hvis jeg ikke klarer å se mamma mere så får jeg så vondt inne i meg. Jeg er helt avhengig av mamma.

Hva skal jeg gjøre? Jeg vet ikke mine armer råd. Jeg klarer ikke mer. Klarer ikke å holde på denne grusomme hemmeligheten min mere. Men samtidig så klarer jeg ikke å åpne meg og fortelle dette til psykologen fordi da vil jeg aldri se mamma mere. Og det må jeg. Hun er jo tross alt mammaen min..

Nå er jeg helt forvirra... Og fortvila....

←

mamma,mamma du er over 20 år. på tide å klippe navlestrengen?

Skal du komme noen veg, så må du åpne deg. at psykolog kjenner mor og dere har samme fastlege har ikke noe å si. Ingen sier noe videre.

Ta det opp med din mor.

[Gjest Gjest]

mamma,mamma du er over 20 år. på tide å klippe navlestrengen?

Skal du komme noen veg, så må du åpne deg. at psykolog kjenner mor og dere har samme fastlege har ikke noe å si. Ingen sier noe videre.

Ta det opp med din mor.

←

Ps) Virker som du har angst overfor din mor. Er du redd for å såre henne? Du skader deg selv med å ikke ta de opp siden du tenker så mye på dette.

En psykolog MÅ ikke ringe din mor om du ikke vil.Alle har tausetsplikt.

Kansje du burde få hjelp til å flytte hjemmefra og stå på egne ben?

SYNS DET SKURRER MYE I DENNE HISTORIEN DIN.

[:-) anna]

Stoler du på psykologen din?

Da bør du fortelle at det er noe du ikke sier, og forklare hvorfor.

Hva om du skrev ut det du har skrevet ned her og ba henne lese det.

Det hun sier om at det må ha skljedd noe i barndommen din, stemmer jo.

[Gjest Gjest]

Synes det er mye som skurrer i denne historien. Er det et forsøk på å gjøre narr av lignende innlegg som har vært oppe her kanskje...

[Gjest Gjest]

Synes det er mye som skurrer i denne historien. Er det et forsøk på å gjøre narr av lignende innlegg som har vært oppe her kanskje...

←

Eller er det noen som er overvåket igjen?

[Gjest jamsi]

Hvis det er noen som tuller her så er det veldig dårlig gjort overfor de som sliter med disse problemene. Mangel på empati kalles det, og de folka burde gått til psykolog for å finne ut hva som har gjort dem slik.

Men over til alvoret:

En psykolog har taushetsplikt!!!!

Hvis du ikke åpner deg og forteller hvor problemet ligger, hva som har skjedd deg gjennom livet så har du heller ingen mulighet til å komme deg videre i livet. Den dårlige erfaringen din vil alltid ligge som en mursten i bagasjen din. Du er ikke den eneste som har vært utsatt for helseskadelige foreldre, det er mange og ingen kommer videre før de innser at de må åpne seg opp om dette.

For andre som har eller har hatt helseskadelige foreldre i sitt liv vil jeg anbefale boken " Ut av dine foreldres grep" av Susan Forward.

[Gjest Gjest]

Kanskje er det denne informasjonen de ringer hjem for å få vite om? Bare at de ikke vet at det er dette de mangler for å kunne hjelpe deg?

Det blir som om jeg går til legen og sier jeg er syk, men vil ikke fortelle hvor det gjør vondt.

Jeg forstår godt at du tror du trenger mammaen din, men det høres ikke ut som om det er så veldig bra for deg å være sammen med henne. Jeg tror du ville klart deg mye bedre uten henne, fordi du da slipper å gå rundt og lure på hvor du har henne. Slikt er slitsomt, og ingen skal behøve å ha det sånn.

Det virker som om kanskje moren din også kunne hatt nytte av terapi, for slik som du beskriver henne, så kan hun høres ut som en sosiopat. Søk på disse ordene på nett, og se om ikke beskrivelsen av disse stemmer overens med slik du oppfatter moren din: SOSIOPAT PSYKOPAT

Siden dette er alvorlige saker, dette med at moren din også psyket deg ned og slo deg, så tror jeg det ville være veldig bra for DIN psykiske helse å fortelle dette til psykologen.

Har du forresten blitt umyndiggjort? Da er det mulig at dine behandlere kan fortelle mammaen din hva som blir sagt.

Du kan også spørre behandlerene om de forteller moren din ting du forteller til dem. Det kan jo hende at de bare spør moren din om hendelser fra barndommen og ikke forteller henne noe tilbake annet enn at "Joda, det går greit"?

[Gjest Gjest]

Vet du, denne historien har jeg hørt før her inne. Er det du som skrev den gangen og? Eller er det et vanlig problem at psykologer går utover sine fullmakter?

[Gjest Gjest]

Jeg har ikke skrevet her inne før nei.

Og jeg tuller ikke. Det er selvfølgelig sant.

Jeg klarer ikke å få tankene mine ned på papiret.

Derfor blir det så surrete når jeg skriver, men det er sant.

Jeg lyver jo ikke..

[Gjest Gjest]

Jeg har en diagnose som heter avhengig personlighets fortstyrrelse. Og jeg er helt avhenigi av moren min. Ble veldig lei meg når dere skrev at jeg må klippe navlestrengen jeg.

[Gjest Violetta]

Jeg har en diagnose som heter avhengig personlighets fortstyrrelse. Og jeg er helt avhenigi av moren min. Ble veldig lei meg når dere skrev at jeg må klippe navlestrengen jeg. 

←

Det er det som er her inne, man får ikke svar fra folk som faktisk vet hva de snakker om vanligvis. Det som kommer frem her inne er bare synsing, og ingen her kan fortelle deg hva du egentlig bør gjøre, bare hva de selv synes høres fornuftig ut. Og det kan være mange grunner til at de mener det.

[aline]

For det første så skal vel psykologer aldri snakke med noen andre om deg så lenge du ikke godkjenner at dette skjer, gjør de det så bryter de taushetsplikten uansett hvor mye de har diskutert på bakrommet og kommet frem til ditt og datt.

du er der fordi DU trenger hjelp eller? ikke tvangsinnlagt eller fordi moren din mener det er noe galt eller fordi andre trenger hjelp?

om de mener det har skjedd noe med deg som liten, så bør de jobbe med å klare å få den informasjonen nettop fra DEG og KUN deg!

er de profesjonelle så klarer de faktisk det.

jeg ville satt ned foten i forhold til det tullet du skriver, dersom dette stemmer, og sagt klart ifra om at dette handler om DEG ikke om moren din eller noen andre og at du krever at evt ting som har skjedd i DIN fortid, får de jobbe med i forhold til deg og kun deg, så lenge du ikke godkjenner noe annet fordi du synes det er ok.

at man er avhengig av sin mor... vel, på ett eller annet tidspunkt blir man faktisk nødt til å avslutte den avhengigheten uansett om man vil eller ikke. foreldre lever sjelden, og forhåpentligvis ikke, like lenge som barna sine!

på ett tidspunkt må man bli kvitt avhengigheten til mamma, og det MÅ da være mulig å gjøre dette nå istedenfor å vente til man blir tvunget eller mister mor.

synes også det er "for mange" historier som henspeiler udugelige psykologer og institusjoner for psykisk helse. synes det er skremmende, dersom det er sant og det faktisk ER så mange psykiske avdelinger som overhode ikke klarer å forholde seg til regler og hjelpe pasienten, så er det helt utrolig!

og er det ikke sant, så lurer jeg virkelig på hva folk får utav å finne opp historier som gir inntrykk av det.

når jeg gikk i terapi, måtte de be meg om lov til alt de evt skulle gjøre utenom prat med meg. om min situasjon skulle drøftes med utenforstående, så var de nødt til å ha mitt samtykke før slikt kunne skje.

at de drøftet meg og min situasjon også når jeg var der er nok så, men de gikk aldri utenfor den gruppen som jobbet med meg, og hadde heller ikke hatt rett til å gjøre det.

dersom de aner at det er noe moren din vet, så burde jo ting som å innkalle henne til terapi sammen med deg eller samtidig i hvert sitt rom vært alternativer.

og kjenner din mor alle psykologene?

du nevnte at psykologen din kjenner din mor, men plutselig har du jo mange, kjenner alle din mor?

er det ingen av disse alle som du kan stole på? som faktisk vil holde taushetsplikten sin?

[Gjest Gjest]

Det er en poliklinikk med mange forskjellig behandlere. De samarbeider sammen. Og da mener lissom alle det samme. Siden at noen ikke sakl si det ene, mens andre sier det helt motsatte.