Hvordan reagerer dere når dere hører at noen har tatt livet sitt?

[AnonymBruker]

Opplevde at en gammel kollega tok livet sitt, barndomsvenninne, bestekompisen min og en eks kjæreste. Var helt forferdelig. Man føler seg så maktesløs når det er noen som står deg nært velger å ta sitt eget liv. Jeg prøvde å hjelpe bestekompisen min. Han ringte meg kanskje noen få timer før det skjedde og jeg gikk glipp av den samtalen. Var opptatt på jobb. Da jeg ringte tilbake svarte han aldri. Så fikk jeg en telefon fra faren dagen etterpå om at han hadde hengt seg.. aldri vært så lei meg før i mitt liv. Han tok livet sitt etter at dama dumpet han og nektet han å se barnet deres. Han følte seg maktesløs. 

Eks kjæresten min slet med rus og vært deprimert lenge. Prøvde å hjelpe han også, men han ville ikke ha hjelp. Trodde alle hatet han. Var så mange som var så glade i han. Tror ikke han skjønte det helt. 

 

Prøvde selv å ta livet mitt et par ganger. Angret og fikk hjelp hver gang. Jeg følte meg som en byrde for alle. At de kom til å leve livene sine fint uten meg. Mamma sa at hvis jeg døde så kom hun til å bli knust. For jeg var hjertet hennes. Så jeg kommer aldri til å gjøre det igjen. Jeg ble mamma i etterkant og hadde min gutt tatt livet sitt så hadde livet mitt falt helt i grus. 

Psykisk helse er like viktig som fysisk helse. Glad jeg fikk den hjelpa jeg trengte. 
Det å miste sine nærmeste av selvmord er nesten værre enn sykdom. For de velger å forlate de. Livet er så mørkt og trist at de ikke ser noen annen løsning på problemet. 

Anonymkode: cf19b...163

[AnonymBruker]

Jeg vet om to som tok livet sitt av kjærlighetssorg  De var kun 18 og 20 år gamle. 

Anonymkode: 2e237...e50

[Vera]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Ok? Da kan du kanskje opplyse meg? Selv jobber jeg i det norske helsevesenet og jeg har fått hjelp av helsevesenet siden jeg var i tidlig tenårene, så vil si at jeg vet litt om hvordan det fungerer. 

Anonymkode: c74e9...21f

Jeg må si at jeg er overrasket over at du jobber i helsevesenet, når de aller fleste i helsevesenet river seg i håret over hvor lite hjelp/behandling psykisk syke får. Vil du si behandlingen er god nok når en pasient som har prøvd å ta livet sitt, blir utskrevet etter 2-4 dager med ønske om lykke til, og ingen videre oppfølgning? Vil du si at behandlingen er god nok når psykisk syke må vente 6-12 mnd på hjelp? Virkelig? Vil du si at det er adekvat behandling å tilby antidepressiva til en pasient med alvorlig depresjon - uten videre behandling med feks samtaler? Vil du si det er god nok behandling av psykisk syke barn/ungdom som får beskjed av fastlegen at det ikke er vits å henvise dem videre i systemet - fordi det ikke er kapasitet til å behandle dem allikevel? Virkelig? 
 

Måten psykisk syke blir behandlet i dette landet er ingenting annet enn tragisk og nedverdigende. Det burde du, som jobber i helsevesenet ha kjennskap til. 
 

Til trådens tema; Hva jeg tenker når et menneske er så dypt fortvilet og har det så vondt, at en avslutning virker som den eneste løsningen?
Det er katastrofe. 

Jeg kjenner det langt inni hjerteroten. Jeg føler med dem, og jeg blir dypt frustrert over at samfunnet aksepterer og godtar at noen går så langt ned i svartkjelleren at de går seg vill - uten at samfunnet tar tak og prøver å løse problemet FØR mennesket når den dypeste svartkjeller. Jeg har så vondt av disse menneskene, at jeg har vanskelig for å finne ord - og jeg tenker at hvert menneske som går tapt på denne måten, er en uerstattelig ressurs for samfunnet. 
 

Det blir ikke tøffere ❤️

[AnonymBruker]

Vera skrev (20 minutter siden):

Jeg må si at jeg er overrasket over at du jobber i helsevesenet, når de aller fleste i helsevesenet river seg i håret over hvor lite hjelp/behandling psykisk syke får. Vil du si behandlingen er god nok når en pasient som har prøvd å ta livet sitt, blir utskrevet etter 2-4 dager med ønske om lykke til, og ingen videre oppfølgning? Vil du si at behandlingen er god nok når psykisk syke må vente 6-12 mnd på hjelp? Virkelig? Vil du si at det er adekvat behandling å tilby antidepressiva til en pasient med alvorlig depresjon - uten videre behandling med feks samtaler? Vil du si det er god nok behandling av psykisk syke barn/ungdom som får beskjed av fastlegen at det ikke er vits å henvise dem videre i systemet - fordi det ikke er kapasitet til å behandle dem allikevel? Virkelig? 
 

Måten psykisk syke blir behandlet i dette landet er ingenting annet enn tragisk og nedverdigende. Det burde du, som jobber i helsevesenet ha kjennskap til.

Kan du være så vennlig å lese det jeg skriver, før du svarer? Jeg skjønner at dette er et ømfintlig og vondt tema, men ikke legg ord i munnen på meg. Det du hentyder til at jeg mener, stemmer overhodet ikke. Jeg stilte et spørsmål. Ønsker å vite. Høre andres erfaringer. Jeg skrev ingen steder at "alle psykisk syke i Norge får nøyaktig den hjelpen de trenger og dermed kan ikke samfunnet ha ansvar". Overhodet ikke. Jeg er fullstendig klar over at det er mange som ikke får den hjelpen de har krav på og trenger, og at psykiatrien i Norge kan være nådeløs - noe den kan være andre steder i verden også. Men jeg vet at noen får den hjelpen de trenger - men likevel ender opp med å ikke mestre livet, og dermed forlater det. Jeg har selv blitt avvist av fastlege, og har måtte søke hjelp privat. Det er dermed ikke sagt at det er slik for alle. 

Jeg setter ikke pris på å bli anklaget for å mene ting jeg ikke mener. Jeg jobber heller ikke i psykiatrien, så at jeg vet "alt" er så klart umulig. Men jeg er/har vært psykisk syk, og har ellers fått bra behandling, sett bort ifra da jeg ble avvist. Men i følge deg er det umulig ettersom alle psykisk syke i Norge blir behandlet dårlig. Igjen, jeg skjønner at dette er et vondt tema, men da bør man heller la være å svare om man ikke kan forholde seg rasjonelt til det. 

Anonymkode: c74e9...21f

[AnonymBruker]

Vet bare om en jeg var student med for 20 år siden. Kjente jeg tenkte mye på det og hvor glad og humørspreder han var. Blir litt sjokk...og mange tanker rundt hvordan han egentlig hadde det. 

Anonymkode: 01851...253

[Vera]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Er det ikke litt rart at et samfunn skal gjøres ansvarlig for at en person velger å forlate livet? Spesielt om vedkommende var kjent i psykiatrien og fikk hjelp? Er det ikke slik at man ikke kan hjelpe mennesker med mindre de selv ønsker hjelp? Bare en tanke, altså. 

Anonymkode: c74e9...21f

 

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Kan du si litt om hvordan selvmord på arbeidsplassen rammer arbeidsmiljøet? Hvordan håndterte ledelsen og kollegaer det? Det å snakke om selvmord er jo ganske tabulagt. Man kan se tråder her på forumet hvor folk snakker om selvmordstanker, for eksempel. Det blir stengt umiddelbart med råd om å ringe en Mental Helse telefon. 

Jeg respekterer også at noen velger å avslutte livet. Men jeg liker det så klart ikke. Syns det er tragisk og trist, og jeg skulle ønske jeg kunne gjøre noe som reddet dem. 

Nettopp. Er det da riktig å si at samfunnet har ansvaret når noen ikke orker mer og avslutter livet? Om noen har bedt om hjelp og ikke fått det; naturligvis. Om noen har bedt om hjelp, har gjort en innsats, og gjort det de kan for å få det bedre; det er vel en annen sak? 

Anonymkode: c74e9...21f

 

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Ok? Da kan du kanskje opplyse meg? Selv jobber jeg i det norske helsevesenet og jeg har fått hjelp av helsevesenet siden jeg var i tidlig tenårene, så vil si at jeg vet litt om hvordan det fungerer. 

Anonymkode: c74e9...21f

 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Kan du være så vennlig å lese det jeg skriver, før du svarer? Jeg skjønner at dette er et ømfintlig og vondt tema, men ikke legg ord i munnen på meg. Det du hentyder til at jeg mener, stemmer overhodet ikke. Jeg stilte et spørsmål. Ønsker å vite. Høre andres erfaringer. Jeg skrev ingen steder at "alle psykisk syke i Norge får nøyaktig den hjelpen de trenger og dermed kan ikke samfunnet ha ansvar". Overhodet ikke. Jeg er fullstendig klar over at det er mange som ikke får den hjelpen de har krav på og trenger, og at psykiatrien i Norge kan være nådeløs - noe den kan være andre steder i verden også. Men jeg vet at noen får den hjelpen de trenger - men likevel ender opp med å ikke mestre livet, og dermed forlater det. Jeg har selv blitt avvist av fastlege, og har måtte søke hjelp privat. Det er dermed ikke sagt at det er slik for alle. 

Jeg setter ikke pris på å bli anklaget for å mene ting jeg ikke mener. Jeg jobber heller ikke i psykiatrien, så at jeg vet "alt" er så klart umulig. Men jeg er/har vært psykisk syk, og har ellers fått bra behandling, sett bort ifra da jeg ble avvist. Men i følge deg er det umulig ettersom alle psykisk syke i Norge blir behandlet dårlig. Igjen, jeg skjønner at dette er et vondt tema, men da bør man heller la være å svare om man ikke kan forholde seg rasjonelt til det. 

Anonymkode: c74e9...21f

Summen av innleggene jeg har sitert, gjorde at jeg svarte det jeg svarte. Du stiller spørsmål til om det er samfunnets ansvar å holde en psykisk syk i live..svaret mitt på det er; selvfølgelig er det samfunnets (helsevesenets) ansvar å sørge for å få disse pasientene opp på beina igjen. Stiller vi samme spørsmål ved fysisk sykdom? Om en person må behandles for beinbrudd - og kommer tilbake til sykehuset 1 år senere med nytt benbrudd - er det da ok å si «Er det vårt ansvar å behandle deg, når vi behandlet deg for samme benbrudd for 1 år siden? Det virker jo ikke som du prøver å unngå benbrudd?» Sier vi «Nå har vi behandlet deg for urinveisinfeksjon 10 ganger, nå har du faktisk brukt opp kvoten din for behandling for denne sykdommen»? Jeg mener at slike utsagn: «Er det ikke litt rart at et samfunn skal gjøres ansvarlig for at en person velger å forlate livet? Spesielt om vedkommende var kjent i psykiatrien og fikk hjelp? Er det ikke slik at man ikke kan hjelpe mennesker med mindre de selv ønsker hjelp? Bare en tanke, altså.» Legger et umenneskelig ansvar på en person som er syk! Av og til funderer jeg på om enkelte mennesker forstår at det faktisk er sykdom det er snakk om. Det er derfor jeg mener det er på høy tid at fysisk og psykisk sykdom sidestiller. Det burde vært et pakkeforløp ved psykisk sykdom, slik det er med noen typer fysisk sykdom. Psykisk sykdom tar ekstremt mange liv, og depresjon er vel rangert som dødsårsak nr 2 på verdensbasis om jeg ikke husker helt feil. Så hvordan i all verden skal vi forsvare at pasientene selv skal ha ansvar for å bli friske og holde seg i live. Vi gjør ikke det ved fysisk sykdom. 
Det er helt ok å reflektere rundt psykisk sykdom, men vær så snill, ikke undergrav kraften i psykisk sykdom. Du har blitt bedre av din psykiske sykdom - fordi du fikk adekvat hjelp. Du var heldig. Men det finnes ekstremt mange som IKKE får adekvat hjelp - og disse finner du i statistikken som har fått behandling i flerfoldige år, men gir opp til slutt - hvorfor gir disse opp? Fordi de IKKE får adekvat hjelp. 

[AnonymBruker]

Vet om av så altfor mange. Jeg har vært inne på tanken selv også. De som blir igjen er nok utslagsgivende for å la det bli med tanken. 

Den siste og tristeste skjebnen var nok jenta på 16. Faren sørget på seg kreft og døde 2 år senere. 

 

Anonymkode: bc070...50b

[AnonymBruker]

Vera skrev (25 minutter siden):

Summen av innleggene jeg har sitert, gjorde at jeg svarte det jeg svarte. Du stiller spørsmål til om det er samfunnets ansvar å holde en psykisk syk i live..svaret mitt på det er; selvfølgelig er det samfunnets (helsevesenets) ansvar å sørge for å få disse pasientene opp på beina igjen. Stiller vi samme spørsmål ved fysisk sykdom? Om en person må behandles for beinbrudd - og kommer tilbake til sykehuset 1 år senere med nytt benbrudd - er det da ok å si «Er det vårt ansvar å behandle deg, når vi behandlet deg for samme benbrudd for 1 år siden? Det virker jo ikke som du prøver å unngå benbrudd?» Sier vi «Nå har vi behandlet deg for urinveisinfeksjon 10 ganger, nå har du faktisk brukt opp kvoten din for behandling for denne sykdommen»? Jeg mener at slike utsagn: «Er det ikke litt rart at et samfunn skal gjøres ansvarlig for at en person velger å forlate livet? Spesielt om vedkommende var kjent i psykiatrien og fikk hjelp? Er det ikke slik at man ikke kan hjelpe mennesker med mindre de selv ønsker hjelp? Bare en tanke, altså.» Legger et umenneskelig ansvar på en person som er syk! Av og til funderer jeg på om enkelte mennesker forstår at det faktisk er sykdom det er snakk om. Det er derfor jeg mener det er på høy tid at fysisk og psykisk sykdom sidestiller. Det burde vært et pakkeforløp ved psykisk sykdom, slik det er med noen typer fysisk sykdom. Psykisk sykdom tar ekstremt mange liv, og depresjon er vel rangert som dødsårsak nr 2 på verdensbasis om jeg ikke husker helt feil. Så hvordan i all verden skal vi forsvare at pasientene selv skal ha ansvar for å bli friske og holde seg i live. Vi gjør ikke det ved fysisk sykdom. 
Det er helt ok å reflektere rundt psykisk sykdom, men vær så snill, ikke undergrav kraften i psykisk sykdom. Du har blitt bedre av din psykiske sykdom - fordi du fikk adekvat hjelp. Du var heldig. Men det finnes ekstremt mange som IKKE får adekvat hjelp - og disse finner du i statistikken som har fått behandling i flerfoldige år, men gir opp til slutt - hvorfor gir disse opp? Fordi de IKKE får adekvat hjelp. 

Jeg skjønner absolutt hva du mener, men med psykisk sykdom må man ofte ta i bruk verktøy man lærer via behandling. Når man for eksempel lider av depresjon så er det mye man må gjøre på egenhånd, men så klart i samarbeid med behandlingen man får, for eksempel samtaleterapi og medisiner. Psykisk sykdom er vanskelig og komplekst. Om en person får tildelt de riktige verktøyene, får god oppfølging og ting blir gjort "etter boka" og tilpasset den enkelte, er det da riktig å ansvarliggjør samfunnet og hjelpeapparatet som gjorde så godt de kunne? Det er jo en kjent sak at selvmord ikke alltid kan forutsees. Om jeg gikk og tok mitt liv nå så hadde jeg lagt igjen et skriv om at min psykolog ikke skulle holdes ansvarlig for det, blir kvalm av tanken på at familien min kanskje hadde holdt psykologen skyldig og ansvarlig, når psykologen bare har gjort så godt hun kan. Du skriver at jeg er heldig, men jeg skrev ingen steder at jeg er frisk, og at hjelpen har vært god nok, for øvrig. Men hjelp har jeg fått. Har på ingen måter prøvd å undergrave psykisk sykdom, men som du skriver er det ok å reflektere rundt det og stille spørsmål ved ting. Det betyr ikke at man da samtidig antyder at ting er slik og slik, og bastant mener at det er sånn og sånn. Jeg VET at det er mange som ikke får den hjelpen de trenger, og at psykolog og god nok hjelp for psykisk syke er en mangelvare i dagens samfunn. 

Å sammenligne depresjon med urinveisinfeksjon og beinbrudd syns jeg ikke er helt innafor. Jeg kan, kanskje, en vakker dag, ved hjelp av tankemønster og mental kapasitet, få orden på min depresjon, med de verktøyene jeg har. Men jeg kan ikke gå på en pillekur i noen dager for å fikse den, slik jeg kan med urinveisinfeksjon. Det er også sannsynlig at jeg aldri blir frisk siden jeg lider av kronisk depresjon i følge psykologer og psykiatere. Det er ikke slik at man bare kan tenke seg til et bedre liv. Men mye av arbeidet ligger i hodet. Det er det jeg vil frem til angående dette med ansvar, kan si ansvar for egen helse. Samme som at man går til legen om man kjenner en kul i brystet eller merker på kroppen at noe ikke er som det skal. Det hjelper ikke å gå i behandling om man ikke ønsker å bli frisk, og man kan ikke tvinge folk som ikke ønsker hjelp til å behandles. Man kan strekke ut en hånd, gjøre så godt man kan, men til syvende og sist må man selv ønske å hjelpe seg. Nå tar jeg i utgangspunkt sykdommer som depresjon, angst og lignende. 

Er man psykisk syk må man søke hjelp. OG FÅ DET. Det er så klart første bud. Hjelpeapparatet må fungere, og det må være stødig, og pasienten må få god oppfølging. Man har krav og rett på hjelp. Tenkte jeg måtte understreke det i tilfelle innlegget mitt blir mistolket og satt i et annet lys enn hva det er ment. 

Anonymkode: c74e9...21f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Jeg skjønner absolutt hva du mener, men med psykisk sykdom må man ofte ta i bruk verktøy man lærer via behandling. Når man for eksempel lider av depresjon så er det mye man må gjøre på egenhånd, men så klart i samarbeid med behandlingen man får, for eksempel samtaleterapi og medisiner. Psykisk sykdom er vanskelig og komplekst. Om en person får tildelt de riktige verktøyene, får god oppfølging og ting blir gjort "etter boka" og tilpasset den enkelte, er det da riktig å ansvarliggjør samfunnet og hjelpeapparatet som gjorde så godt de kunne? Det er jo en kjent sak at selvmord ikke alltid kan forutsees. Om jeg gikk og tok mitt liv nå så hadde jeg lagt igjen et skriv om at min psykolog ikke skulle holdes ansvarlig for det, blir kvalm av tanken på at familien min kanskje hadde holdt psykologen skyldig og ansvarlig, når psykologen bare har gjort så godt hun kan. Du skriver at jeg er heldig, men jeg skrev ingen steder at jeg er frisk, og at hjelpen har vært god nok, for øvrig. Men hjelp har jeg fått. Har på ingen måter prøvd å undergrave psykisk sykdom, men som du skriver er det ok å reflektere rundt det og stille spørsmål ved ting. Det betyr ikke at man da samtidig antyder at ting er slik og slik, og bastant mener at det er sånn og sånn. Jeg VET at det er mange som ikke får den hjelpen de trenger, og at psykolog og god nok hjelp for psykisk syke er en mangelvare i dagens samfunn. 

Å sammenligne depresjon med urinveisinfeksjon og beinbrudd syns jeg ikke er helt innafor. Jeg kan, kanskje, en vakker dag, ved hjelp av tankemønster og mental kapasitet, få orden på min depresjon, med de verktøyene jeg har. Men jeg kan ikke gå på en pillekur i noen dager for å fikse den, slik jeg kan med urinveisinfeksjon. Det er også sannsynlig at jeg aldri blir frisk siden jeg lider av kronisk depresjon i følge psykologer og psykiatere. Det er ikke slik at man bare kan tenke seg til et bedre liv. Men mye av arbeidet ligger i hodet. Det er det jeg vil frem til angående dette med ansvar, kan si ansvar for egen helse. Samme som at man går til legen om man kjenner en kul i brystet eller merker på kroppen at noe ikke er som det skal. Det hjelper ikke å gå i behandling om man ikke ønsker å bli frisk, og man kan ikke tvinge folk som ikke ønsker hjelp til å behandles. Man kan strekke ut en hånd, gjøre så godt man kan, men til syvende og sist må man selv ønske å hjelpe seg. Nå tar jeg i utgangspunkt sykdommer som depresjon, angst og lignende. 

Er man psykisk syk må man søke hjelp. OG FÅ DET. Det er så klart første bud. Hjelpeapparatet må fungere, og det må være stødig, og pasienten må få god oppfølging. Man har krav og rett på hjelp. Tenkte jeg måtte understreke det i tilfelle innlegget mitt blir mistolket og satt i et annet lys enn hva det er ment. 

Anonymkode: c74e9...21f

Dine innlegg må være tull? Jeg håper det. Dette her er skikkelig ureflektert, naivt og uvitende rundt et alvorlig tema. Du er bastant som faen og påstår at du jobber i helsevesenet. Da er det vel kanskje ikke så rart at helsevesenet er så dårlig når slike folk går rundt med rosa solbriller på og ikke klarer å se hvor sviktende helsevesenet er mange ganger, både i psykisk og fysisk helse. Du nevner også at du måtte gå privat. Har du tenkt på at kanskje ikke alle har råd til det og dermed ikke fikk adekvat hjelp, som du gjorde? Reflekter gjerne rundt dette, du.

Anonymkode: fab24...bbc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Dine innlegg må være tull? Jeg håper det. Dette her er skikkelig ureflektert, naivt og uvitende rundt et alvorlig tema. Du er bastant som faen og påstår at du jobber i helsevesenet. Da er det vel kanskje ikke så rart at helsevesenet er så dårlig når slike folk går rundt med rosa solbriller på og ikke klarer å se hvor sviktende helsevesenet er mange ganger, både i psykisk og fysisk helse. Du nevner også at du måtte gå privat. Har du tenkt på at kanskje ikke alle har råd til det og dermed ikke fikk adekvat hjelp, som du gjorde? Reflekter gjerne rundt dette, du.

Anonymkode: fab24...bbc

Måtte ta opp forbrukslån for å gå privat. Og måtte slutte fordi jeg ikke hadde råd mer. Pass på deg selv du.. 

Anonymkode: c74e9...21f

[AnonymBruker]

Det spørs hvem det er og hvorfor. 
Omtrent 10 fra trinnet mitt på barneskolen har prøvd, og to har gjennomført. 
Dette treffer meg langt inn i hjertet og jeg blir utrolig trist! Og trist for at de ikke fikk hjelp da de trengte det.

Men las også om en mann i en annen tråd her om en mann som tok livet av seg ved å hoppe med den 9 mnd gamle datteren sin og drap henne samtidig. Og det var en annen mann som drap seg selv etter å ha tent på en bil med ekskona og alle barna. Slikt blir jeg bare sint av og all sympatien jeg vanligvis har for selvmordsofre er ikke eksisterende for de.   

Anonymkode: f5d86...a18

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Måtte ta opp forbrukslån for å gå privat. Og måtte slutte fordi jeg ikke hadde råd mer. Pass på deg selv du.. 

Anonymkode: c74e9...21f

Ja ikke sant... Og du påstår enda et helsevesenet ikke svikter syke mennesker? Man må pådra seg forbrukslån for å få hjelp i det private! Sånn kan det gå når man er fattig og syk. Andre som ønsker å være økonomisk forsvarlig og prøve å få hjelp offentlig står det ikke alltid like bra til, som da kan føre til selvmord eller forverre sykdommer.

Anonymkode: fab24...bbc

[tussi84]

Jeg opplevde for snart 5 år siden at et søskenbarn av meg tok selvmord. Jeg reagerte først med sjokk og lammelse. Jeg gråt noe, men de 3 første dagene etter hendelsen stirret jeg mest ut i lufta. Spiste lite, og det føltes som jeg bare eksisterte og at jeg levde utenfor kroppen på en måte. Jeg kunne ikke forstå at vedkommende kunne gjøre noe sånt. Jeg trodde ikke vedkommende var i stand til det. Alt føltes uvirkelig og fælt.

Etter det verste sjokket hadde gitt seg vekslet jeg mellom å være sint, og lei meg. Jeg var sint på vedkommende for å ha forlatt meg og resten av familien sin. Jeg gikk også i hodet igjennom alt som ble sagt da jeg fikk vite at vedkommende hadde tatt livet sitt. Jeg husker den dag idag hva moren min sa til meg på tlf, og tonefall hennes selv om jeg ikke daglig tenker på det lenger.

Jeg lurte også veldig på om det var planlagt at det skulle skje den dagen det skjedde, og om han angret underveis men at det var forsent å angre. Jeg lurte på om han hadde det vondt mens han gjorde det osv. Jeg lurte på om drt kunne vært unngått om han hadde fått den hjelpen han trengte tidligere.. Spørsmålene var mange og fortsatt kommer de igjen av og til, selv om jeg vet at jeg aldri får noen svar.

Begravelsen var en fortvilelse. Det var en verdig begravelse, men det var så mye fortvilelse å se hos de pårørende. Jeg var også i fortvilelse og fortsatt i uforstårlighet, men jeg var fortsatt sint. Jeg syntes det var unødvendig at han skulle begraves i jorda på en måte, fordi det var selvforskyldt. Det gav ingen mening for meg at han skulle bli gravlagt. Han skulle ikke ha vært der..

Det tok et par år før jeg klarte å dra på grava hans uten å føle meg noe sint. Det har tatt år å godta det at han ikke gjorde dette for å være slem mot oss som sitter igjen. Jeg vet at han gjorde det fordi han var syk og ikke så noen annen utvei. Jeg er ikke sur på han lenger, men selvmordet har satt sine spor i meg. Jeg er redd for at andre jeg kjenner skal gjøre det samme. Spesielt redd er jeg for å miste søsken, mannen min, foreldrene mine eller sønnen min (når sistnevnte blir gammel nok) på den måten.

Psykisk helsevern i Norge er generelt en vits. Det er mange som ikke blir trodd, og mange får ikke behandling engang. Skammelig.

[skreppamedleppa]

Å miste noen uavhengig av dødsårsak er vondt. Og dess nærmere en står noen så blir det også være. Dette er kjærlighetens medalje's bakside.

Jeg har hatt en ubeskrivelig god venninne som tok sitt eget liv, et savn

Men jeg er av den oppfatning av at vi alle som en bestemmer over vårt eget liv, og således vår egen død. Noen mennesker har såpass smerter at vi kan si "så deilig hen slapp", ikke fordi vi er noen monster men fordi vi unner mennesker med store smerter å få slippe, dette bør gjelde psykisk så vel som fysisk smerter! 

Jeg håper at selvmord kan bli snakket om som ved abort, skillsmise etc.. altså at vi kan gå mer åpenhet i forkant om dette. Jeg er for retten at mennesker ikke skal ha store smerter i livet. Har levd med et nært familiemedlem som har hatt store psykiske smerter og har vært en av veldig mange som så "ah, endelig fikk hun sleppe disse smertene", når hun døde..  De levde hun med så alt for lenge og det livet hun levde de siste 10 årene var et uverdig liv jeg ikke unner noen. Hadde hun tatt livet sitt mye før hun døde naturlig hadde jeg absolutt forstått det.. Enkelte mennesker har en kronisk lidelse som fører til mye vondt både psykisk og fysisk..Samme med kreft pasienter eller andre i en stor lidelse som velger å dø "før tiden deres" 

Igjen det er alltid trist når noen dør.!  Jeg oppfordrer ingen til det. ! Men jeg kan forstå det om situasjonen er slik... 

Endret 25. april 2021 av skreppamedleppa

[skreppamedleppa]

skreppamedleppa skrev (18 minutter siden):

Å miste noen uavhengig av dødsårsak er vondt. Og dess nærmere en står noen så blir det også være. Dette er kjærlighetens medalje's bakside.

Jeg har hatt en ubeskrivelig god venninne som tok sitt eget liv, et savn

Men jeg er av den oppfatning av at vi alle som en bestemmer over vårt eget liv, og således vår egen død. Noen mennesker har såpass smerter at vi kan si "så deilig hen slapp", ikke fordi vi er noen monster men fordi vi unner mennesker med store smerter å få slippe, dette bør gjelde psykisk så vel som fysisk smerter! 

Jeg håper at selvmord kan bli snakket om som ved abort, skillsmise etc.. altså at vi kan gå mer åpenhet i forkant om dette. Jeg er for retten at mennesker ikke skal ha store smerter i livet. Har levd med et nært familiemedlem som har hatt store psykiske smerter og har vært en av veldig mange som så "ah, endelig fikk hun sleppe disse smertene", når hun døde..  De levde hun med så alt for lenge og det livet hun levde de siste 10 årene var et uverdig liv jeg ikke unner noen. Hadde hun tatt livet sitt mye før hun døde naturlig hadde jeg absolutt forstått det.. Enkelte mennesker har en kronisk lidelse som fører til mye vondt både psykisk og fysisk..Samme med kreft pasienter eller andre i en stor lidelse som velger å dø "før tiden deres" 

Igjen det er alltid trist når noen dør.!  Jeg oppfordrer ingen til det. ! Men jeg kan forstå det om situasjonen er slik... 

Leifer pga trøtte nye og ordfeil samt en setning som ble litt forandret!

[Meridian]

Jeg føler med alle som tar selvmord og forstår de godt. Iblant kan man ikke se annen løsning, og det er mange grunner til at de velger dette. 

Det er selvsagt trist når noen dør, selvmord eller andre dødsårsaker, men livet går videre og jeg har mer enn nok med mine egne problemer. 

Prøver å overleve og å holde hodet over vann som folk flest. 

Livet er hardt og for mange brutalt. 

[AnonymBruker]

Svogeren min døde av selvmord, etterlot seg 4 små barn.

Skjønte jo at han var syk, men samtidig tenkte jeg nok mer på de etterlatte barna mer enn akkurat han som voksen sånn sett. Spesielt den ene sønnen var i en alder hvor han hadde rukket å knytte tette bånd til pappaen sin. Fikk et klart inntrykk i at han var veldig glad i barna sine, og egentlig kunne være en ganske god pappa. 

Hans dødsfall fikk veldig negative ringvirkninger i lang tid for de etterlatte.

For å være ærlig så var det nok ikke bare psykisk sykdom som gjorde at han ikke tenkte på andres beste, han tok endel egoistiske og ødeleggende valg generelt både økonomisk og relasjonelt. Men sammen med psykisk uhelse og rusproblemer så utgjorde vel det at han ikke tenkte på hvordan dette ville påvirke ungene på sikt - sånn er det vel for alle som tror den verste løsningen er best. 

 

Anonymkode: c2278...576

[AnonymBruker]

De gangene jeg har hørt om folk som har tatt livet sitt. Så har tankene gått til hva den personen tenkte like før han gjorde det. Hvor "gal" i hodet er du i det du gjør det. Vet av to som har skutt seg og en som hang seg.

Han ene som skjøt seg hadde jeg gått barneskole med. Og jeg lurte på hvorfor en mann på 31 år den gangen kunne gjøre sånn når han hadde barn og kjæreste. Senere kom den virkelige sannheten frem. Han hadde fått vite at han hadde fått tilbake kreft. muligens uhelbredelig den gangen. (jeg visste ikke at han hadde hatt kreft) Å tanken på å igjennom en ny cellekur ble for mye for han. 

Men så hørte jeg om en mann som bare gikk og hengte seg. Kona skjønte ikke at han hadde det tøft i hverdagen. De hadde levd et "lykkelig og fredelig liv". Hun vet ikke den dag i dag hvorfor han hengte seg.

Anonymkode: cd96e...e49

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Vet om av så altfor mange. Jeg har vært inne på tanken selv også. De som blir igjen er nok utslagsgivende for å la det bli med tanken. 

Den siste og tristeste skjebnen var nok jenta på 16. Faren sørget på seg kreft og døde 2 år senere. 

 

Anonymkode: bc070...50b

Går ikke an å sørge på seg en sykdom som kreft. Det hadde han nok fått uansett tilstand rundt seg. 

Det samme som ei gammel dame sa til meg at hun hadde brodert på seg grå stær. Jeg sa til henne at det er nok ikke broderingens skyld nei. 

Anonymkode: cd96e...e49

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Jeg vet om to som tok livet sitt av kjærlighetssorg  De var kun 18 og 20 år gamle. 

Anonymkode: 2e237...e50

Ja det var nok litt forhastet ja. For kjærlighetssorg går over med tiden. Selv om det kan ta 2 eller 20 år...

Anonymkode: cd96e...e49