Gruppeterapi, noen som har erfaring med det?

[AnonymBruker]

Jeg tenker å begynne i gruppeterapi for å behandle unnvikende pf, men så er jeg også ganske deppa, og lurer på om dette er noe man tar opp i disse timene? Jeg føler nesten at livet er over, mangler mål og mening nå som jeg er godt over 30 og har feila totalt. Har utdannelse og alt, men det har vært mer til bry og økonomisk stress enn noe annet. Er også redd for at jeg kommer til å føle meg enda verre fordi jeg kanskje kommer til å være en av de eldste i gruppa.

Anonymkode: 75a83...268

[AnonymBruker]

Er det virkelig ingen som har gått i gruppeterapi på kg? Er det liksom en billig løsning for de som trenger hjelp men som er for friske til å bli tatt inn over lengre tid hos dps?

Anonymkode: 75a83...268

[AnonymBruker]

Vil bare si at for min del hørtes det interessant ut. Sikkert fint å prate med andre som opplever livet slikt! Har ingen erfaring, men heia heia. 

Anonymkode: 223b3...995

[AnonymBruker]

Slapp av, du kommer ikke til å være den eldste. Og om du så skulle være det, så er du en ressurs for resten av gruppa. Har selv gått på gruppeterapi, og det var alt fra tenåringer til (nesten) pensjonister tilstede. Depresjon henger som oftest sammen med andre psykiske lidelser, dette er såklart noe man kan ta opp til diskusjon, eller dele med de andre. I min gruppe var vi veldig åpne, og det var rom for å snakke om alt som plaget oss. Ville ikke vært foruten denne gruppeterapien, den var til stor hjelp. Håper du får det samme ut av det. Lykke til

Anonymkode: c4a17...8bb

[AnonymBruker]

Jeg har erfaring fra gruppeterapi. Var med i en traume gruppeterapi, der vi gjekk igjennom boken "tilbake til nåtid". Et kapittel i uken + oppgaver. Vi snakket ganske fritt oss deltakere som var med. Jeg har også deltatt i gruppeterapi i forbindelse med rus innlegelse. 3 ganger i uken, også en plass hvor en delte ganske fritt om ting. Andre med samme eller lignende opplevelser skjønner på måter de profesjonelle behandlere ikke kan. Og det å dele erfaringer med andre og få tips av andre har for meg vært utelukkende positivt. Men det kommer jo litt an på hvilken innsats en legger i det selv.. Altså hvor mye en deler og hvor mye en er villig til å ta til seg av andres historie.

I begge gruppene var det blanda alder, det er bare positivt synes jeg. 

Nå er det som sagt andre gruppeterapi grupper jeg har erfaring med enn deg. Men vil tro at dette du lufter her i HI er absolutt innenfor å dele i en gruppe.

Masse lykke til😊

Anonymkode: 5c5e3...687

[AnonymBruker]

Jeg har gått i 3 forskjellige grupper. Den ene var for panikkangst, sosial angst og angst generelt. Den andre generell gruppe med folk med forskjellige diagnoser og problemer. Den siste var MBT gruppe for de med emosjonell ustabil PF og unnvikende PF. Siste nevnte gikk jeg i 2 år. Skal kanskje starte opp igjen etter sommeren. 

Husker ikke hva de to første het eller hva slags type grupper det var. Husker så vidt jeg var der men vet og husker at jeg ikke fikk stort utav det. Fordi det var feil type behandling for meg og fordi jeg var for syk den gang. Begge de to gruppene hadde faste tema hver gang, med hjemmelekser. 

Anbefaler MBT for de med personlighetsforstyrrelser. For der er det folk med lignende problematikk og man lærer like mye av de andre som man lærer av seg selv og egen fremgang. Men de gruppene er kun for de som er aller sykest, så spørs om du fyller kriteriene. 

Men en ting er sikkert. Ikke gå i gruppe om du ikke er motivert og er villig til å lytte, dele og å være aktiv i timen. Har opplevd 3 medpasienter som har ødelagt for de andre og alle i gruppa var lettet da de sluttet. Han ene ble kastet ut, på grunn av at han ikke var aktiv i det hele tatt og møtte sjeldent opp. Og det var etter at samtlige klaget over personen i individuell terapi. Det å skylle på angst og unnvikende trekk er ikke en god nok unnskyldning til å ikke være aktiv. Du må kunne gi av deg selv og å være aktiv, hvis ikke så ødelegger du for alle og du ødelegger behandling for samtlige i gruppa. 

Anonymkode: 2da03...0ab

[AnonymBruker]

Takk for tilbakemeldinger! Jeg er gira på gruppeterapi altså, men jeg forstår ikke helt hvordan det fungerer og hvordan det på en måte kan hjelpe meg. Jeg sliter med å si ting og å holde samtaler. Ikke fordi jeg har unnvikende (tror jeg), det bare er helt tomt, rett og slett. "Været er fint ja" og det var det. Er redd jeg kan ødelegge dynamikken i gruppa uten å mene det. Men forhåpentligvis ikke. 

Anonymkode: 75a83...268

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Takk for tilbakemeldinger! Jeg er gira på gruppeterapi altså, men jeg forstår ikke helt hvordan det fungerer og hvordan det på en måte kan hjelpe meg. Jeg sliter med å si ting og å holde samtaler. Ikke fordi jeg har unnvikende (tror jeg), det bare er helt tomt, rett og slett. "Været er fint ja" og det var det. Er redd jeg kan ødelegge dynamikken i gruppa uten å mene det. Men forhåpentligvis ikke. 

Anonymkode: 75a83...268

(uthevet) Det er det samme som å være unnvikende 🥰

Du har ikke feilet, det er noe du selv tenker og føler. Når man sliter eller er deprimert kan det føles sånn ut. Og kjempe bra at du nå tar tak i det - det betyr heller at du prøver, ikke feiler.

Prøv heller å legg bort alle bekymringene rundt gruppeterapien og tenk at du skal gjøre det for din egen del og helse. Det er ditt "prosjekt". Går det ikke, så finnes det andre terapiformer. 

Gruppeterapi kan gi god innsikt i både hvorfor man er slik og hva man kan gjøre for å bli bedre, bli eksponert under kontrollerte forhold og det å ikke være så alene om det. Du sitter ikke kun med en terapaut som har det teoretisk på plass, men også andre med samme sykdom. 

Masse lykke til ♥️

Anonymkode: 6a220...429

[AnonymBruker]

Jeg har unnvikende personlighetsforstyrrelse, og gikk i gruppeterapi i 2 år, fra jeg var 28-30. Det som var dumt var at jeg ikke klarte å si noe på 2 år pga unnvikende personlighetsforstyrrelse, og ingen andre i gruppa hadde det. De pratet i vei og var litt sammensveiset, og jeg ble bare sittende der. 

Skulle ønske jeg hadde gått i en gruppe hvor flere hadde unnvikende personlighetsforstyrrelse, og at jeg kunne hjelpe meg frem. 

Anonymkode: 6177a...cb1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Jeg har gått i 3 forskjellige grupper. Den ene var for panikkangst, sosial angst og angst generelt. Den andre generell gruppe med folk med forskjellige diagnoser og problemer. Den siste var MBT gruppe for de med emosjonell ustabil PF og unnvikende PF. Siste nevnte gikk jeg i 2 år. Skal kanskje starte opp igjen etter sommeren. 

Husker ikke hva de to første het eller hva slags type grupper det var. Husker så vidt jeg var der men vet og husker at jeg ikke fikk stort utav det. Fordi det var feil type behandling for meg og fordi jeg var for syk den gang. Begge de to gruppene hadde faste tema hver gang, med hjemmelekser. 

Anbefaler MBT for de med personlighetsforstyrrelser. For der er det folk med lignende problematikk og man lærer like mye av de andre som man lærer av seg selv og egen fremgang. Men de gruppene er kun for de som er aller sykest, så spørs om du fyller kriteriene. 

Men en ting er sikkert. Ikke gå i gruppe om du ikke er motivert og er villig til å lytte, dele og å være aktiv i timen. Har opplevd 3 medpasienter som har ødelagt for de andre og alle i gruppa var lettet da de sluttet. Han ene ble kastet ut, på grunn av at han ikke var aktiv i det hele tatt og møtte sjeldent opp. Og det var etter at samtlige klaget over personen i individuell terapi. Det å skylle på angst og unnvikende trekk er ikke en god nok unnskyldning til å ikke være aktiv. Du må kunne gi av deg selv og å være aktiv, hvis ikke så ødelegger du for alle og du ødelegger behandling for samtlige i gruppa. 

Anonymkode: 2da03...0ab

Dette er det værste jeg har hørt. Det å være unnvikende handler jo om å tørre å ta plass i grupper og hvis en skal sitte å være redd for å bli kasta ut av gruppa og ødelegge for andre i tillegg til at en prøver å tørre å gi av seg selv og være aktiv fungerer dårlig. Jeg er selv unnvikende og går i gruppe. Jeg har nytte av gruppa på den måten at jeg lytter til andre og forstår at mine tanker og følelser ofte er de samme for andre. Etter ca 1 år i gruppa klarte jeg å dele noe. Har fått skryt at jeg har kommet dit hvor jeg klarer å si noe. Jeg trenger veldig lang tid på å føle meg trygg. Har fortatt timer hvor jeg ikke sier noe. 

Så det at en MÅ være aktiv, og gi av seg selv for å ikke ødelegge for andre eller bli kasta ut høres for meg helt forferdelig ut. Da tenker jeg at det er feil gruppe en har havnet i. Enig at en må møte da. 

Dessuten så skylder en vel ikke på det å være unnvikende... Jeg er helt sikker på at alle som har denne diagnosen ikke ville hatt den og de som går i gruppe er der for en grunn. Det blir som å si til en med en annen diagnose feks depresjon at du kan ikke skylde på den for at du ikke "gidder" å stå opp i dag. 

Unnvikende er der for å få hjelp til akkurat det å unnvike. Det å ta plass og det å tørre å stole på andre mennesker. 

Beklager men kjente jeg ble litt provosert av dette innlegget. 

Anonymkode: d024d...058

[Pipaluk]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Dette er det værste jeg har hørt. Det å være unnvikende handler jo om å tørre å ta plass i grupper og hvis en skal sitte å være redd for å bli kasta ut av gruppa og ødelegge for andre i tillegg til at en prøver å tørre å gi av seg selv og være aktiv fungerer dårlig. Jeg er selv unnvikende og går i gruppe. Jeg har nytte av gruppa på den måten at jeg lytter til andre og forstår at mine tanker og følelser ofte er de samme for andre. Etter ca 1 år i gruppa klarte jeg å dele noe. Har fått skryt at jeg har kommet dit hvor jeg klarer å si noe. Jeg trenger veldig lang tid på å føle meg trygg. Har fortatt timer hvor jeg ikke sier noe. 

Så det at en MÅ være aktiv, og gi av seg selv for å ikke ødelegge for andre eller bli kasta ut høres for meg helt forferdelig ut. Da tenker jeg at det er feil gruppe en har havnet i. Enig at en må møte da. 

Dessuten så skylder en vel ikke på det å være unnvikende... Jeg er helt sikker på at alle som har denne diagnosen ikke ville hatt den og de som går i gruppe er der for en grunn. Det blir som å si til en med en annen diagnose feks depresjon at du kan ikke skylde på den for at du ikke "gidder" å stå opp i dag. 

Unnvikende er der for å få hjelp til akkurat det å unnvike. Det å ta plass og det å tørre å stole på andre mennesker. 

Beklager men kjente jeg ble litt provosert av dette innlegget. 

Anonymkode: d024d...058

Jeg er helt sikker på at det ligger mye mer bak frustrasjon over en person som ikke er aktiv i gruppa. Det er mange måter å være aktiv på. Det viktigste er kroppsspråket. Du viser med deg at du synes det er interessant og viktig å være der. Du har et ønske om å delta, men har problemer med å ta plass. Det tror jeg ikke gruppemedlemmer ser på som problematisk. 

Det som blir vanskelig er hvis en person er unnvikende og tillegg har et avvikende kroppsspråk. Da blir det svært vanskelig å lese personen og medlemmene kan lett føle at personen er i gruppa uten at han selv ønsker å være der.  Hvis personen samtidig ikke møter opp, så kan det inntrykket bli sterkere.  I en gruppeterapi så må også terapeuten(e) følge opp deltakerne underveis.  Hvis atferden til denne personen representerer et så stort problem at andre reagerer på det, så må vedkommende gjøre noen endringer. Hvis  person da ikke er åpen om sine vansker, eller vil endre på noe, så er veien kort til at han enten slutter selv, eller blir anbefalt et annet opplegg. 

Så er det slik at bestillingen for gruppeterapi må passe med problemene man har. Hvis dette med at du selv ikke klarer å bidra eller ta plass ikke står nevnt fra før, så blir det vanskelig å gjøre noe med det når dette oppstår i gruppa.  Jeg er helt sikker på at du har vært ærlig med terapeutene og problembildet på forhånd, slik at dette ikke kom som en bombe på dem. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg har unnvikende personlighetsforstyrrelse, og gikk i gruppeterapi i 2 år, fra jeg var 28-30. Det som var dumt var at jeg ikke klarte å si noe på 2 år pga unnvikende personlighetsforstyrrelse, og ingen andre i gruppa hadde det. De pratet i vei og var litt sammensveiset, og jeg ble bare sittende der. 

Skulle ønske jeg hadde gått i en gruppe hvor flere hadde unnvikende personlighetsforstyrrelse, og at jeg kunne hjelpe meg frem. 

Anonymkode: 6177a...cb1

Min erfaring også, men gikk ikke så lenge da. Var borti en versjon av gruppeterapi ifb med behandling på Modum Bad, og der var det forskjellig angstproblematikk i gruppa. Sier seg selv at når man som har sosial angst og er unnvikende blir satt i gruppe med folk som mestrer å prate og det sosiale, så kan det hindre og forstyrre forsøket på å redusere tryggingsstrategiene. Jeg fikk ingenting ut av den gruppeerfaringen, men det er godt mulig det fungerer bedre i mer like og fokuserte grupper med god behandler.

Anonymkode: 468d2...4fd

[Gnå]

Jeg gikk i gruppeterapi for sf. Vi spiste først sammen, og så snakket vi. Det var ganske fint, men utfordrende. Det som var bra, var å møte andre som strevde med noe av det samme, men som også hadde ulike perspektiver på ting. Og bare det å ha en "gjeng" å snakket med var bra. Vi hadde to flinke psykologer som styrte, og det fungerte bra. Hvis jeg var deg, ville jeg prøvd å tenke at din jobb er å møte opp, og så er det lederne sitt ansvar at det blir et fint møte. 

Her er en podcast om temaet: # 201 Om gruppeterapi, med gruppeanalytiker Siri Johns - Pia og psyken - RadioPlay

Lykke til!

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Dette er det værste jeg har hørt. Det å være unnvikende handler jo om å tørre å ta plass i grupper og hvis en skal sitte å være redd for å bli kasta ut av gruppa og ødelegge for andre i tillegg til at en prøver å tørre å gi av seg selv og være aktiv fungerer dårlig. Jeg er selv unnvikende og går i gruppe. Jeg har nytte av gruppa på den måten at jeg lytter til andre og forstår at mine tanker og følelser ofte er de samme for andre. Etter ca 1 år i gruppa klarte jeg å dele noe. Har fått skryt at jeg har kommet dit hvor jeg klarer å si noe. Jeg trenger veldig lang tid på å føle meg trygg. Har fortatt timer hvor jeg ikke sier noe. 

Så det at en MÅ være aktiv, og gi av seg selv for å ikke ødelegge for andre eller bli kasta ut høres for meg helt forferdelig ut. Da tenker jeg at det er feil gruppe en har havnet i. Enig at en må møte da. 

Dessuten så skylder en vel ikke på det å være unnvikende... Jeg er helt sikker på at alle som har denne diagnosen ikke ville hatt den og de som går i gruppe er der for en grunn. Det blir som å si til en med en annen diagnose feks depresjon at du kan ikke skylde på den for at du ikke "gidder" å stå opp i dag. 

Unnvikende er der for å få hjelp til akkurat det å unnvike. Det å ta plass og det å tørre å stole på andre mennesker. 

Beklager men kjente jeg ble litt provosert av dette innlegget. 

Anonymkode: d024d...058

Jeg har unnvikende PF! Jeg er en av de 4 som hadde unnvikende som primær diagnose. Det krever mye å være aktiv og det vet jeg alt om. Det er hard jobbing, men du må være i stand til å presse deg selv, hvis ikke så har du ingenting der å gjøre. Jeg har hatt panikkanfall flere ganger på grunn av for høy angst, det er tøft og langt ifra enkelt! Men du kan ikke gå inn i en gruppe og si "Jeg klarer ikke å si noe" i 2 år, da ødelegger du for de andre, samme hvor vanskelig det er for deg å høre det. Så klart er det vondt å vite at man er en byrde, men man kan ikke unnlate å si det bare for å passe på dine følelser. Det er andre medpasienter som er like viktig som deg. Alle er der av en grunn og alle er syke og trenger hjelp. Det er veldig ødeleggende når to medpasienter sitter å fikler med nøkler, stirrer i gulvet  fra de kommer inn til de går hver uke og sier ikke et ord i 2 år. Pluss en som nesten aldri møter opp. Trygghet og relasjonsproblemer er noe alle med de to diagnosene sliter med, ikke bare de unnvikende. Det at noen virker totalt uinteressert er vanskelig for mange. Det at noen oppfører seg slik i gruppe, blir som oftest bli mottatt som avvisning og det ødelegger for de andre. Samme faen hvor vondt det er for deg å høre det, så er det fakta. 

Det er helt innafor å slite med å ta plass, men da må du bruke gruppa og prate om det. Ikke sitte der å være inaktiv. Det er jo hele poenget med behandling, å prate om alt som er vanskelig. Uten det så har du ingenting der å gjøre.

Min erfaring er at man får mange sjanser når man er inaktiv. Det blir lagt press på de som ikke deler over tid og de blir pushet frem. Det er rom å vokse, men et sted går faktisk grensen. Spesielt når det går utover tryggheten og kjemien i gruppa som en helhet. For vi er faktisk ikke bare individuelle pasienter, vi er én gruppe. Det er hele poenget med gruppe.
Det handler ikke bare om å dele om seg selv, men å være til stede. Lytte og gi tilbakemelding til de andre. Det å bli trygg nok til å dele om seg selv er noe helt annet og det har alle forståelse for tar tid. 
Er normalt å ha dårlige dager og si "I dag vil jeg ikke dele noe", men det forventes at du deltar i de andres problemstillinger, ikke bare sitte der bomstille fra start til slutt. 

Kjenner jeg blir mer provosert av ditt innlegg! Du er ikke verdens navle. Gruppe består av flere med lignende problemer, og alles følelser og trygghet er viktig, ikke bare din. 

Anonymkode: 2da03...0ab

[AnonymBruker]

Pipaluk skrev (3 timer siden):

Jeg er helt sikker på at det ligger mye mer bak frustrasjon over en person som ikke er aktiv i gruppa. Det er mange måter å være aktiv på. Det viktigste er kroppsspråket. Du viser med deg at du synes det er interessant og viktig å være der. Du har et ønske om å delta, men har problemer med å ta plass. Det tror jeg ikke gruppemedlemmer ser på som problematisk. 

Det som blir vanskelig er hvis en person er unnvikende og tillegg har et avvikende kroppsspråk. Da blir det svært vanskelig å lese personen og medlemmene kan lett føle at personen er i gruppa uten at han selv ønsker å være der.  Hvis personen samtidig ikke møter opp, så kan det inntrykket bli sterkere.  I en gruppeterapi så må også terapeuten(e) følge opp deltakerne underveis.  Hvis atferden til denne personen representerer et så stort problem at andre reagerer på det, så må vedkommende gjøre noen endringer. Hvis  person da ikke er åpen om sine vansker, eller vil endre på noe, så er veien kort til at han enten slutter selv, eller blir anbefalt et annet opplegg. 

Så er det slik at bestillingen for gruppeterapi må passe med problemene man har. Hvis dette med at du selv ikke klarer å bidra eller ta plass ikke står nevnt fra før, så blir det vanskelig å gjøre noe med det når dette oppstår i gruppa.  Jeg er helt sikker på at du har vært ærlig med terapeutene og problembildet på forhånd, slik at dette ikke kom som en bombe på dem. 

Dette stemmer. Problemet med to av de tre i den gruppen jeg gikk i sist. Var at flere av de andre sa at de følte seg avvist. De slet med følelser og tanker om at de ikke var god nok, at de ble dømt og sett ned på av de to som bare satt der. 
Det var null blikkontakt. De delte ingenting om seg selv. Hadde lite å si om andre. Det føles ut som at de avviste oss og ville ikke være der. Vi forsto jo at de syntes det var vanskelig å være der, men det føltes fortsatt som avvisning for de fleste i gruppa. Og det er problematisk når unnvikende og emosjonell ustabil pf sliter med relasjonsvansker og avvisning fra før av. 

Det er tøft å dele vanskelige tanker og følelser, også får du "Jeg vet ikke" og stillhet når terapeuten spør vedkommende "Hva tenker du om det xxx forteller?". Også vrir hele samtalen over til den unnvikende, for å få personen til å si noe! Mens den som deler noe som de sliter med der og da, som f.eks selvmordstanker og planer, får ikke den hjelpen de har behov for. Flere ganger så brukte vi hele timen på å få de to til å prate. Slik at de som slet med selvmordstanker og selvskadningproblematikk fikk ikke den hjelpen de hadde behov for der og da. En gang så måtte en person bare gå midt i timen og få en hastetime til individuell terapeuten, for hele timen ble brukt på hun ene med unnvikende, hvor tema var å få hun til å prate mer. Det er ødeleggende for alle, og det er vondt for den med unnvikende som føler seg presset og de andre som ikke får den hjelpen de har behov for. 

Har også hatt ei med unnvikende som ofte snakket om hvor tøft det var å ta plass. Hvor vondt det var å føle seg uvelkommen og uønsket. Det var egentlig det hun pratet mest om på det året hun gikk der. Og det var helt innafor. Hun delte litt om barndommen og årsaken til hvorfor hun var som hun var. Men det meste gikk i det at hun sleit med å være til stede og det var helt greit for alle tror jeg. Hørte ikke noe negativt om det, men så snakket hun også om de andre. Hun foretrakk å prate om de andre enn om seg selv. Så hun var aktiv på flere måter. Til tross for at det var tydelig at det var vanskelig for henne. 
 
De to som var lite aktiv ble ikke kastet ut. De sluttet selv, fordi de fikk det ikke til. Kun han ene med høyt fravær ble kastet ut. Jeg sluttet selv i ene gruppen, ikke MBT men en annen, fordi jeg mestret ikke å være aktiv fordi jeg var får syk. Jeg vet ikke om det var problematisk for de andre, for de sa ikke noe, men kan være. 
MBT gruppen var flink til å prate om konflikter og problemer i gruppa. Så jeg vet mer hva de andre følte og tenkte rundt akkurat dette. De to andre gruppene jeg gikk i, så var ikke gruppeproblematikk et tema og ikke noe vi snakket om. 

Anonymkode: 2da03...0ab