deppa av jobben

[Gjest gotthard]

har en jobb jeg elsker, jeg jobber med barn.'er peddleder som hitil er utdanet pedagogisk asistent, videre har jeg mange kurs i håndtering av barn med adferdsproblemer.

tenkte og ta førskolelærerutdanelse nå men trur jeg trekker meg.

elsker som nevnt og jobbe med barn , men jeg sliter så utrolig med hovedsakelig de to assistentene på avdelingen.

eksempel i dag sier jeg før jeg går til hu ene "da er du alene til 9 i morgen"hvorpå hu fyrer opp og sier spydig "trur du ikke jeg klarer det eller? du trur du er den eneste som klarer dette du, faen så dust du er ass"så jeg sier pent og rolig at"tenkte jeg skulle si det så du slapp og lure i morgen". "jeg er ikke dust heller da" sier hu og går, ungene sitter og ser rart på hu.

jeg har prata med styre og styrer, prøvd alle mulige måter for og fikse dette og alle er enige i at hu ikke kan gjøre slik, men der stopper det.

pedlederen på den andre avdeling sa her forige dagen til meg "er så glad jeg slipper hu der altså, selv om hu ikke er slik mot meg"...

når jeg ser att dette blir godtatt av foreldre i styret, av styreren og av de andre ansatte så trur jeg ikke dette er for meg lengre.og når jeg hører folk si at slik er det mange steder, spesielt om du er gutt i dete yrket så er det slik hører jeg, ja da trur jeg verden får klare seg med en mannlig førskolelærer mindre...

jeg er en slik type som aldri gir meg , en slik som klarer og åppnå de målene jeg setter meg, men jeg orker ikke dette lengre, ser at dette påvirker meg så jeg ikke klarer og yte 100% ovenfor ungene lengre,, sitter og skriver årsplan men motivasjonen er borte. har vondt i magen når jeg skal på jobb, på den ene siden gleder jeg meg til og jobbe med ungene men på den andre siden veit jeg att hvert ord må voktes og alt jeg prøver på blir sabotert.

har ikke hjerte til og sykemelde meg, har ikke samvitighet til og slutte og er lei av og krangle.

alt jeg ønsker er og jobbe med barn, alle som vet hva jeg gjør sier jeg er flink med barn også skal ei (hovedsakelig) få lov til og ødelegge både for meg og barna? sparke beina unna oss mens foreldre (de i styret) og andre ansatte bare sitter og ser på?

dette er faen meg ikke riktig

[Gjest Tabby]

Er du avdelingsleder? (vet ikke om det er det samme som pedleder jeg) I så fall er du jo hennes overordnede og da må du jo sette deg i respekt!

Jeg ville nok tatt enda en prat med styrer jeg, det skal ikke være sånn på jobb. Forklar som du har gjort her og si at nå orker du ikke mer. Så får de finne ut hvem de helst vil ha der.

Det er så viktig at barna har mannlige rollemodeller fra småbarnsalderen at jeg håper dette ordner seg for deg. Jeg er kjempeglad for at det er 3 menn som jobber i barnehagen til sønnen min så han får slik input også.

Håper det ordner seg for deg.

[Gjest gotthard]

men hvordan sette seg i respekt da?hu slenger spydigheter i nerheten av ungene og da vil ikke jeg krangle med hu. på avdelingsmøter blir det hyling som går over i gråting og hu løper ut.

virker som det er enklere for alle at dette går utover meg nå, at jeg sliter med hu så ser de andre gjenom fingrene med dette..

glemte og si at de tidligere pedlederene har sluttet pga hu også.

[liv]

Helt enig. Det er surt at en person kan ødelegge arbeidsmiljøet og arbeidslysten så mye.

Du har ikke vurdert en annen utdanning med barn enn førskolelærer da?

[Gjest gotthard]

forslag tas i mot med takk.prøver og utdane meg til og jobbe med barn som har adferdsproblemer, men alt omtrent krever førskolelærer i bunn.

og når det da er barn i førskolealder jeg helst vil jobbe med (les helst) så er det slik jeg har klart og finne begrensa hva du kan gjøre

[Gjest gjest1]

Høres ut som en vanskelig situasjon. Det er jo synd hvis du må slutte i en jobb du tydeligvis elsker og er flink til.

Vet du hvorfor denne personen får fortsette, hvorfor hun ikke har fått sparken? Å hyle og grine på møter er vel en måte å få sympati på...

Synes det er spesielt graverende at hun mister besinnelsen foran barna.

Synes også det er merkelig at sjefen på jobb eller verneombud ikke tar tak i dette. Virker jo som en situasjon som går på både arbeidsmiljø og faglig innhold.

[Gjest gotthard]

hun er forsat i jobb forde hun er organisert, foreldrene gjør alt på fritiden og vi har ikke råd til en eventuel rettsak.

når hun fikk skriftelig advarsel( 2 år siden) så fikk barnehagen brev fra fagforbundet hennes, hu er venninde med noen av foreldrene og vanker med de på kveld/helger, hun prater da mye om meg og siden jeg ikke får svart på beskyldninger jeg ikke hvet hva inneholder og jeg ikke vil synke så lavt som og fly på bygda og prate om hu, ja da taper jeg der.

foreldrene i styret ønsker kunn og ordne det de må, de vil ikke bruke kvelder og arbeidstid på en intern krangel.

alle vet at om hu sparkes så er vi konkurs om hu går til sak.enklere da og la hu slite ut pedledere, jeg er nr 3 på 5 år

[Gjest Gjest]

Hun oppfatter deg kanskje på en provoserende måte (uten at du mener å være det). Når du gir henne beskjeder som at hun vil være alene til...og ....kan hun tolke det som "ja, jeg vet jo det! Herregud, jeg er ikke et barn". Hva om du behandler henne litt annerledes enn de andre? Alle mennesker er ikke like, derfor må de behandles med ulike taktikker.

En god menneskekjenner- og dermed en ypperlig lederkandidat vet dette helt av seg selv - uten å ha lest bøker.

Hun må takles, behandles og snakkes til på en annen måte enn du snakker til andre. Hun er et spesielt individ som krever spesiell oppmerksomhet fra deg som er hennes overordnede. Hvis du ikke ser dette kommer dere ikke videre.

[Gjest gotthard]

jeg prøver og se det , jeg tenker meget bevist på hvordan jeg sier ting til hu og hvordan jeg ordlegger meg.

og jeg får ikke slik reaksjon i fra andre, de andre har ikke noe problem med hvordan jeg prater til de.

jeg har ikke ønske om en sjefs stilling, vil bare jobbe med barn og bli flinkest mulig til det, grunnen til jeg er pedleder nå er at de ikke fikk søkere så jeg måtte.

men hun er slik at hun klager over at koppene hopper rundt når hun vasker (industri oppvaskmarskin) jeg sier at om hun setter en kurv over koppene også så går det bedre, da er jeg blærete og hoven, trur jeg kan alt osv.

hu har noe i mot sjefer, ingen skal fortelle hu noe.

er sikkert ikke uten feil jeg heller og jeg prøver hele tiden og forbedre meg , men uanseth hva jeg prøver så er det bare bråk tilbake,og når du da først er lei så er det ikke let og smile, be pent og håpe hun har en rolig dag.

[Gjest Gjest]

jeg prøver og se det , jeg tenker meget bevist på hvordan jeg sier ting til hu og hvordan jeg ordlegger meg.

og jeg får ikke slik reaksjon i fra andre, de andre har ikke noe problem med hvordan jeg prater til de.

jeg har ikke ønske om en sjefs stilling, vil bare jobbe med barn og bli flinkest mulig til det, grunnen til jeg er pedleder nå er at de ikke fikk søkere så jeg måtte.

men hun er slik at hun klager over at koppene hopper rundt når hun vasker (industri oppvaskmarskin) jeg sier at om hun setter en kurv over koppene også så går det bedre, da er jeg blærete og hoven, trur jeg kan alt osv.

hu har noe i mot sjefer, ingen skal fortelle hu noe.

er sikkert ikke uten feil jeg heller og jeg prøver hele tiden og forbedre meg , men uanseth hva jeg prøver så er det bare bråk tilbake,og når du da først er lei så er det ikke let og smile, be pent og håpe hun har en rolig dag.

←

Du sier at de andre ikke reagerer slik på det du sier. Nei, men hun her er ikke "de andre", hun er seg selv. Ok, kanskje du synes hun er vanskelig og du forstår ikke hvorfor hun ikke bare kan gjøre som du foreslår (oppvaskmaskinen).

Men hun vil tydeligvis ikke ha forslag og råd hun ikke hasr bedt om! Det er mange av oss som er slik faktisk: vi blir pisse irriterte på folk som skal si noe eller kommentere noe i løpet av arbeidstiden foprdi de føler de "må si noe", for å holde kontakten.

Men nå ser du jo at din metode ikke funker. Du sier at du prøver og har "prøvd alt", så da spør jeg deg: virker det - virker din metode?

Hvis du nå svarer nei - betyr det at du må finne en ny metode som faktisk virker.

Jeg foreslår at du ikke gir henne tips og velmenende råd. Hun her er selvstendig og individuell og vil oppfatte det meste av det som kommer ut av din munn som korrigering og ovenfra og ned-holdning. Derfor: hold deg unna henne verbalt!

Ha gjerne øyekontakt, smil gjerne, fortell henne gjerne noe om deg selv, eller en morsom episode: å fortelle om deg selv eller andre er ufarlig.

Men for guds skyld: IKKE gi henne råd om hvordan hun skal gjøre ting (enten det er oppvask eller annet). Hvis hun ikke klarer noe eller står der rådløs: ikke hjelp henne eller si noe før hun ber om det selv.

Herregud, folk ass.

[Gjest Pjusk]

Joda, jeg er enig i at folk er forskjellige og må behandles individuellt. Men det må da virkelig være grenser...! Hvis Skidrow sin fremstilling er rett, og hun har en slik atferd og språk på arbeidsplassen synes jeg jammen det er hun som burde endre seg - ikke alle andre.

[Gjest gotthard]

da gjør ikke jeg min jobb som leder.

selv om jeg ikke har hvert på lik bølgelengde som enkelte av sjefene minne i løpe av livet så har jeg behandlet de med respekt.

minn jobb er og veilede om hun trenger det, når hun spør om ting så svarer jeg.

er egentlig litt lei at alle skylder på alkle andre enn hu, de tidligere pedlederene følte det også slik, att hun blei beskyttet hele tia, att det altid var andre sin skyld.

når du nermer deg 30 år så må du klare og få en besked uten og skrike ut, om ikke er du faktisk for ustabil til og jobbe med barn..

[Gjest Gjest]

"Burde" ja, i en ideal verden er det mange som burde endre seg..

Hvis hun virkelig er som han fremstilte henne, endrer hun seg ikke.

Derimot er det den som ser dette utenfra, som er den mest ressurssterke - forelderer om du vil - som må endre seg: eller rettere sagt: endre taktikk.

Det finnes alltid taktikker /ulike nøkler som virker på ulike mennesker.

Hvis man mener de er umulige er det den overordende/forelderen/læreren som svikter.

[Gjest gotthard]

om dette er noe jeg har skylld i med min måte og opptre på ovenfor henne, hvordan kan det da ha seg at samtlige pedledere har sliti med hu. de har faktisk alle også nevt henne som en av grunnene til at de sluttet, den p,lederen før meg sa opp kunn pga henne.

hvorfor er det da alltid andre sin skyll?

hvorfor skal da alle andre tilpasse seg henne?

er så drit lei av og bruke tid på og tulle med hu når det er ungene jeg blir betalt for og tulle med

[Gjest Pedagogen]

Kjære Skidrow!

Kjenner meg igjen, for jeg har gått gjennom slike lignende situasjoner med medarbiedere flere ganger. Og tro meg: det er verre når det er bare du som ser problemet med å oppføre seg slik. Vil bare si at selv om du blir så frustrert og lei av hele saken at du får lyst til å sette tenna fast i en stein før du går med den til ei elv hvor du hiver den uti samtidig som du drar av deg neglene: Ikke gi opp!

Du har tidligere og fortsatt virker du som en reflektert person, og det vil hjelpe deg godt på vei. Det er helt klart at det er viktig å ha et godt samarbeid og god kommunikasjon når en arbeider i en barnehage.

For det første er det viktig å erkjenne at en selv også kan endre seg, selv om det bare er 'den andre' som er problemet. Som noen andre har sagt, så reagerer hun helt annerledes på ting og bekjeder enn de andre. Kanskje du kan tenke på hvordan du kan gi de samme beskjedene på en annen måte? Det må være èn måte hun tar på best mulig måte. Alle er forskjellige. Og man oppfører seg også forskjellig til ulike personer. Du bør kanskje gå gjennom deg selv for å virkelig bli klar over at du ikke har en atferd som gjør at du (ubevist) torpederer forholdet. Når man har et anstrengt forhold til noen som man synes er ekstra vanskelige, så går man inn i kommunikasjonen på en helt annen måte enn med en person man liker godt. Det er så lett at man kan bli irritert av den minste ting som skjærer seg og så ender det at man sier en ting på en enda mere provoserende måte, uten egentlig å ville det.

For det andre så tror jeg at det ikke hjelper å snakke med alle andre om det: Snakk med henne det gjelder! Om hun føler at hun blir baksnakket, så hjelper ikke det på konflikten. Vær ærlig, hun har det sikkert ikke så fint på jobben hun heller. Og når du legger frem saken for henne, ikke få henne til å føle at hun er hele problemet: Når man blir anklaget av noen man allerede har et anstrengt forhold til (selv om det er berettiget) så går man rett i forsvarsposisjon. Hva med å si at DU ikke føler deg som en god leder når du gjør henne sint ved å gi henne beskjed. Hvordan kan jeg gi beskjeder og høre om ting med deg, på mest mulig måte for deg? Altså; hun må hjelpe deg. For det er faktisk bare hun som kan si hvordan hun ikke "flyr i taket" når du gir henne beskjed. Kanskje hun føler at måten du gir beskjed på sier at du ikke liker henne? At du er belærende? At hun "kan" ingenting? (hun får aldri oppmerksomhet på ting hun kan?) Det kan være så mangt, men det er bare hun som vet. Og kanskje klarer hun å komme med en innrømmelse at hun har et snev av autoritetsangst? Om det er det hun har altså... Hvem vet?

En ting kan jeg i alle fall si deg: Ikke slutt å studere! Jeg hadde forstått om du ville ha slutta i jobben, men ikke studiene. Dette er absolutt beste stedet og måten på å finne ut hvordan man skal håndtere konflikter. Og du plukker opp garantert en hel del mere som du får bruk for.

Lykke til og ikke gi opp!

[MiaMamma]

Jeg kjenner meg godt igjen i det du skriver. Er selv utdannet forskolelerer (beklager stavefeil, har ikke norske bokstaver pa tastaturet), jobbet som ped. leder i 3 ar, og opplevde en lignende situasjon som du beskriver.

Det er vel dessverre slik at mange opplever miljoproblemer pa jobb i de tradisjonelle kvinneyrkene. Mange har fortalt meg lignende historier og problemer.

Jeg synes det er en god ide, som noen skriver her, a ta det opp med henne pa tomannshand. Det a sette fingeren pa problemet, og a kunne diskutere det i saklige og siviliserte former kan hjelpe. Som nevnt over, kan det vere hjelp til deg selv a finne ut av hvordan det er lurt a forholde seg til henne. Bare ver forsiktig sa hun ikke oppfatter deg som anklagende. Bruke jeg-meldinger, og vere tydelig pa at du er apen for at du har din del av ansvaret for at ting ikke fungerer sa bra.

Nar det oppstar situasjoner der hun "utagerer" foran barna, kan det vere en god ide a ta henne med seg inn pa et rom for dere selv, og gi klar beskjed om at den oppforselen ikke er akseptabel. Dersom hun har et problem, ma hun kunne fortelle det pa en skikkelig mate, og i alle tilfelle skal konflikter ikke tas opp foran barna.

Det kan ogsa vere en ide a ha arbeidsmiljo mer generelt som tema f.eks. pa personlamoter eller lignende. A jobbe sammen for et bedre miljo kan gjore personalet litt mer sammensveiset, og det kan hende du plukker opp noen utilsiktede tips fra vedkommende som en bonus.

Jeg haper du ikke gir opp. Det finnes jo andre barnehager, hvis det skulle skjere seg helt. Forskolelererutdannelsen anbefaler jeg pa det varmeste. Dersom du har ork, sett i gang!

Lykke til i alle fall.

[Gjest Turi]

Ville bare nevne i forbifarten at medarbeidere som denne kvinnen finner du i flere yrkeskategorier. Det er kanskje en grunn til å bytte avdeling eller barnehage, men slett ikke noen grunn til å bytte karriere.

Syns ellers du har fått mange gode råd. Sitter selv i en konflikt på jobb som jeg vet at ikke er min skyld, og som "alle" sier ikke er min skyld. Allikevel må JEG endre adferd, for "motspilleren" min kommer ikke til å gjøre det. Så får jeg bite i meg alle sure epler i verden og gjøre det da. Tilpasse meg et menneske jeg gjerne skulle hatt sparket. Fordi sånn er verden - urettferdig.

[Gjest Gjesta]

Det må da finnes andre barnehager du kan jobbe i? Jeg hadde ikke orket å ha det slik på jobben. All honnør til deg som holder ut og som prøver...

Greit at man kan endre måten man snakker til hverandre på, men enhver har faktisk ansvar for sitt eget følelsesliv - og hvis denne assistenten føler at du "belærer" henne så burde hun ta det opp med deg - og ikke slenge med leppa til deg foran barna. Blir sjokkert over sånn oppførsel jeg - hva lærer barna av sånt??!!

Jeg syns det er en god ide at du snakker med henne på tomannshånd - og legger det fram ,som noen sier her, på en måte som ikke anklager henne.

Men jeg frykter at det ikke blir lett å få noe ut av et sånt møte med de holdningene denne dama har...

Jeg hadde som sagt aldri holdt ut med en sånn arbeidsplass, men jeg er kanskje bortskjemt...

[Gjest Gjest]

om dette er noe jeg har skylld i med min måte og opptre på ovenfor henne, hvordan kan det da ha seg at samtlige pedledere har sliti med hu. de har faktisk alle også nevt henne som en av grunnene til at de sluttet, den p,lederen før meg sa opp kunn pga henne.

hvorfor er det da alltid andre sin skyll?

hvorfor skal da alle andre tilpasse seg henne?

er så drit lei av og bruke tid på og tulle med hu når det er ungene jeg blir betalt for og tulle med

←

Jeg finner meg slev i en merkelig situasjon her: å forklare enkel menneske psykologi til en som er pedagogisk leder?!

Det er jo ikke snakk om at noe er din skyld!

Forstår du ikke dette...og skriver som en gris fra Drammen verre enn Svein i hotel Cæsar - da fortjener du ikke bedre.

[Gjest Gjest]

jeg har det nogen lunde likedan med en av mine kollegaer på jobb. arbeider også med barn (ungdommer). her en kveld jeg var på jobb, og vi var alene, tok jeg "tyren ved hornene" og sa til henne at jeg har fått høre igjen ganske mange negative kommentarer hun har sagt til andre om meg (tviler på min faglighet, syntes jeg sjefer for mye, tror jeg bestemmer alt etc). jeg sa til henne at jeg er fagelig ansvarlig og er derfor nødt til å si ifra noen ganger men at dette kun oppfattes negativt av henne og dersom hun er uenig er det greit at hun sier dette på en grei måte til meg, ikke til andre. jeg ønsker ikke at hun skal sette ut usanne rykter om meg, eller få andre med seg på disse tankene. jeg sa til henne dette rolig, men kokte innvendig. hun ble så flau, nektet først på at hun hadde sagt alt dette. men etter hvert så sa hun, mens hun rakk frem hånda; "ok, da er det slutt på alt dette." hun ble tatt på senga, og det var som å irettesette et barn (føltes slik for meg). hun er eldre enn meg (19 år eldre) så det var ikke så lett, men noen ganger må ting tas opp på en måte som er ubehagelig "at the time", men forhåpentligvis blir det bedre etter hvert.

tenkte jeg bare ville dele denne historien.