Trøstespiser han?

[AnonymBruker]

Har den siste tiden funnet en del gjemt "digg" etter kjæresten. Boller, sjokolade, is, godteri, kake osv. Jeg vet at han den siste perioden har virket litt nedfor. Men ikke sånn jeg har reagert veldig. Har vært grunner for det. Men nå begynner jeg å bli litt mer bekymret for om han trøstespiser. Jeg ser han har lagt litt på seg. Det gjør ikke meg noe, men jeg vet han selv ikke egentlig vil bli større. 

Vi har snakket litt om at han er nedfor for tiden. Også snakket litt om mat da jeg har lagt merke til at han spiser betydelig mer til feks frokost og middag. Har tatt det opp da jeg merker det blir dyrere og dyrere å kjøpe mat da vi må ha ekstra...

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal ta det opp. Vil ikke at han skal tro at jeg synes det er teit at han spiser nye digg, at han skal tro jeg ikke liker han fordi han legger på seg, er også redd det å ta opp trøstespising kan føre til at han ikke vil dele problemer med meg siden det for noen er tabu. 

Råd? Noen med erfaring?

Anonymkode: e5513...afd

[AnonymBruker]

Her bør man trå veldig varsomt. Jeg har selv hatt og har et vanskelig forhold til mat. Og det startet med overspising og etterhvert oppkast for å ikke legge på meg. Jeg har slitt med det i snart 15 år. Og det er så vanskelig å komme ut av. Vært en evig runddans med sulting, overspising og oppkast. Sier ikke at han havner der, men man skal være veldig forsiktig med å kommentere kroppen da det kan gjøre det enda mer skamfullt. Jeg overspiser alt fra 3-10 ganger i uken. Og klarer ikke slutte. Det er dyrt i lengden.. Men man lærer seg å handle smart, altså mat som er ikke koster så mye og som er lett å kaste opp. At han gjemmer mat er er faresignal. Det best er nok å fokusere på hvordan han har det og ikke hvordan han ser ut eller hvor dyrt det er med all maten. 

Anonymkode: 08467...c71

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Her bør man trå veldig varsomt. Jeg har selv hatt og har et vanskelig forhold til mat. Og det startet med overspising og etterhvert oppkast for å ikke legge på meg. Jeg har slitt med det i snart 15 år. Og det er så vanskelig å komme ut av. Vært en evig runddans med sulting, overspising og oppkast. Sier ikke at han havner der, men man skal være veldig forsiktig med å kommentere kroppen da det kan gjøre det enda mer skamfullt. Jeg overspiser alt fra 3-10 ganger i uken. Og klarer ikke slutte. Det er dyrt i lengden.. Men man lærer seg å handle smart, altså mat som er ikke koster så mye og som er lett å kaste opp. At han gjemmer mat er er faresignal. Det best er nok å fokusere på hvordan han har det og ikke hvordan han ser ut eller hvor dyrt det er med all maten. 

Anonymkode: 08467...c71

Har du noen spesifikke råd? 

Jeg har ikke tenkt å kommentere kroppen hans selv. Han har selv nevnt ved et par anledninger at han har lagt på seg. Har også snakket i noen måneder om å begynne å trene, men det skjer liksom aldri. Jeg har selv begynt å trene for et par måneder siden, går daglige turer med hunden, men han er sjelden med. Jeg spør, men alltid en unnskyldning. Legger også vekt på at jeg synes det er kjekt å gå tur sammen og prate i stedet for at vi bare sitter og ser på tv. Ellers er det som regel meg som står for handling. Jeg forsøker å kjøpe sunn mat. I helgene koser vi oss litt, men jeg selv prøver å begrense meg litt da jeg har gått ned 17kg.  Han sjekker gjerne kjøleskap og skuffer flere ganger om dagen. Jeg tror nok at han tror jeg ikke legger merke til det. 

Det jeg er litt redd for er om han over tid kan komme til å slite med depresjon OG trøstespising som fører til overvekt. Det kan jo igjen føre til dårligere selvbilde, tyngre vekt gjør det vanskeligere å trene og så baler kanskje problemene på seg. 

Anonymkode: e5513...afd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Har du noen spesifikke råd? 

Jeg har ikke tenkt å kommentere kroppen hans selv. Han har selv nevnt ved et par anledninger at han har lagt på seg. Har også snakket i noen måneder om å begynne å trene, men det skjer liksom aldri. Jeg har selv begynt å trene for et par måneder siden, går daglige turer med hunden, men han er sjelden med. Jeg spør, men alltid en unnskyldning. Legger også vekt på at jeg synes det er kjekt å gå tur sammen og prate i stedet for at vi bare sitter og ser på tv. Ellers er det som regel meg som står for handling. Jeg forsøker å kjøpe sunn mat. I helgene koser vi oss litt, men jeg selv prøver å begrense meg litt da jeg har gått ned 17kg.  Han sjekker gjerne kjøleskap og skuffer flere ganger om dagen. Jeg tror nok at han tror jeg ikke legger merke til det. 

Det jeg er litt redd for er om han over tid kan komme til å slite med depresjon OG trøstespising som fører til overvekt. Det kan jo igjen føre til dårligere selvbilde, tyngre vekt gjør det vanskeligere å trene og så baler kanskje problemene på seg. 

Anonymkode: e5513...afd

Synes du er veldig motsiende her.

Først er du såååå bekymret for helsa hans, men så skinner det gjennom at det eneste du er opptatt av er at han ikke skal legge på seg eller bli overvektig.

Hvis det var sant at du ikke bryr deg om at han legger litt på seg, hvorfor bruker du så mye tid på slanking selv, og så mye energi på at han ikke vil det samme?

Jeg tror «trøstespisinga» er et resultat av at du har prøvd å presse din trening og ditt slankeregime over på han. Også legger du skylden på han, at det er han som har kommentert egen vekt, når sannheten er at det er du som er opphengt i vekt og tydeligvis har et problem med at han ikke er like opptatt av å bli slank og tynn som deg. 

Aksepter at det er du som har et anstrengt forhold til vekt og ikke mannen din.

Anonymkode: 856c5...663

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

Synes du er veldig motsiende her.

Først er du såååå bekymret for helsa hans, men så skinner det gjennom at det eneste du er opptatt av er at han ikke skal legge på seg eller bli overvektig.

Hvis det var sant at du ikke bryr deg om at han legger litt på seg, hvorfor bruker du så mye tid på slanking selv, og så mye energi på at han ikke vil det samme?

Jeg tror «trøstespisinga» er et resultat av at du har prøvd å presse din trening og ditt slankeregime over på han. Også legger du skylden på han, at det er han som har kommentert egen vekt, når sannheten er at det er du som er opphengt i vekt og tydeligvis har et problem med at han ikke er like opptatt av å bli slank og tynn som deg. 

Aksepter at det er du som har et anstrengt forhold til vekt og ikke mannen din.

Anonymkode: 856c5...663

Nei, det er ikke slikt ment. Jeg har aldri mast på han om trening. Jeg har bare trent uten å gjøre noe ut av det. Trener som regel før han er hjemme. Når der gjelder mat så kjøper jeg det han liker også. Har kjøpt knekkebrød til meg, men brød og rundstykker til han. Kjøpt diverse pålegg som magert, men også fetere pålegg som rekesalat. Jeg smører på det jeg vil og han det han vil, jeg kommenter ikke noe. Når det gjelder middag så har jeg gjerne kuttet ut karbohydrater, men jeg har laget til han. 

Jeg har ingenting i mot at han veier litt mer nå enn før. Men jeg håper jo ikke at dette skjulingen av godsaker er forsi han er deprimert og trøstespiser. Jeg har aldri kommentert om han henter seg litt sjokolade. Jeg selv spiser også. Er ikke fanatisk. Det er meg som plukker med meg godt til helgen nær vi handler sammen. Og jeg spiser en del av det også. 

Jeg er bare redd for at han kan være deprimert og at depresjonen forverrer seg, og at evt trøstespising vil gjøre han enda mer nedfor dersom han over tid ville lagt på seg mye, få dårligere helse, unngår aktiviteter. Jeg vet jo at slike ting kan gå utover det sosiale også. Jeg vil bare det beste for han. Om han er 80kg eller 110kg - han er fremdeles kjæresten min. 

Anonymkode: e5513...afd

[AnonymBruker]

Det er vanskelig (umulig?) å slutte med overspising uten å fikse det som utløser overspisingen. 

Anbefaler å overse de begynnende problemene med mat, og heller fokusere på mental helse. Hvis han få hjelp, eller andre måter å håndtere stress/depresjon på, vil overspisingen avta/slutte som en naturlig konsekvens. 

Anonymkode: cdef4...69e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Nei, det er ikke slikt ment. Jeg har aldri mast på han om trening. Jeg har bare trent uten å gjøre noe ut av det. Trener som regel før han er hjemme. Når der gjelder mat så kjøper jeg det han liker også. Har kjøpt knekkebrød til meg, men brød og rundstykker til han. Kjøpt diverse pålegg som magert, men også fetere pålegg som rekesalat. Jeg smører på det jeg vil og han det han vil, jeg kommenter ikke noe. Når det gjelder middag så har jeg gjerne kuttet ut karbohydrater, men jeg har laget til han. 

Jeg har ingenting i mot at han veier litt mer nå enn før. Men jeg håper jo ikke at dette skjulingen av godsaker er forsi han er deprimert og trøstespiser. Jeg har aldri kommentert om han henter seg litt sjokolade. Jeg selv spiser også. Er ikke fanatisk. Det er meg som plukker med meg godt til helgen nær vi handler sammen. Og jeg spiser en del av det også. 

Jeg er bare redd for at han kan være deprimert og at depresjonen forverrer seg, og at evt trøstespising vil gjøre han enda mer nedfor dersom han over tid ville lagt på seg mye, få dårligere helse, unngår aktiviteter. Jeg vet jo at slike ting kan gå utover det sosiale også. Jeg vil bare det beste for han. Om han er 80kg eller 110kg - han er fremdeles kjæresten min. 

Anonymkode: e5513...afd

Du setter kjæresten din veldig i bås her, og setter følelser på han uten en gang å vite om det er tilfelle. Hadde jeg blitt fortalt at jeg var deprimert så hadde jeg blitt sjokket og lei meg. Slutt å trekk konklusjoner.

Jeg sier ikke at det ikke er fint å bry seg, men å overbevise seg selv om at han kan være deprimert er ikke bra, for alt du vet kan han ha det helt fint. Slutt å diagnotisere og sette ord på følelsene til mannen din, det er ikke bra.

Anonymkode: 856c5...663

[AnonymBruker]

Hvis han gjemmer unna godsaker, så er det tegn på spiseforstyrrelse. Kanskje er det trøstespising, men kan også være overspising, evt at han bruker mat som belønning. Disse tre faktorene kan gjerne gå hånd i hånd. 

Jeg trøstespiser. Jeg spiser når jeg er sliten og trøtt, deppa eller barna har vært trassige eller lignende. Jeg overspiser, uten at jeg egentlig har svar på hvorfor. Metthetsfølelsen eksisterer knapt. Jeg bruker mat som belønning når jeg har gjort noe, først større prestasjoner (som når man er barn, at man feirer gode nyheter, prestasjoner osv med god mat. Scorer mål: feire med mat. Gode karakterer: god mat. Ny jobb: god mat), for så at jeg nå belønner med mat og godis bare jeg har gjort noe fornuftig og hverdagslig, som å handle i butikken (sliter med angst, så for meg er dette litt ekstra). Gjør husarbeid: mat og godis etterpå. Går en tur: mat og godis. 

Det er en virkelig ond sirkel, og også spiseforstyrrelse. Jeg er i terapi for å nøste opp i årsaken, hva som ligger bak denne spisinga. Først da kan man endre mønsteret, ifølge "alle". Foreløpig har jeg ikke kommet noen vei... 

Spiser han foran en skjerm eller mens han gjør noe? Det er i så fall en trigger til økt sultfølelse/manglende metthetsfølelse. Tenker på måltidene som har økt i mangde. Det er som om kropp og hode ikke registrerer at den får i seg mat. Jeg fungerer i hvert fall. Spiste frokost mens jeg surfa her på KG, jeg er akkurat like sulten. Visste ikke skivene var borte engang før jeg skulle ta et nytt bitt... Det er skikkelig uvane.

Anonymkode: 14fc8...08d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Hvis han gjemmer unna godsaker, så er det tegn på spiseforstyrrelse. Kanskje er det trøstespising, men kan også være overspising, evt at han bruker mat som belønning. Disse tre faktorene kan gjerne gå hånd i hånd. 

Jeg trøstespiser. Jeg spiser når jeg er sliten og trøtt, deppa eller barna har vært trassige eller lignende. Jeg overspiser, uten at jeg egentlig har svar på hvorfor. Metthetsfølelsen eksisterer knapt. Jeg bruker mat som belønning når jeg har gjort noe, først større prestasjoner (som når man er barn, at man feirer gode nyheter, prestasjoner osv med god mat. Scorer mål: feire med mat. Gode karakterer: god mat. Ny jobb: god mat), for så at jeg nå belønner med mat og godis bare jeg har gjort noe fornuftig og hverdagslig, som å handle i butikken (sliter med angst, så for meg er dette litt ekstra). Gjør husarbeid: mat og godis etterpå. Går en tur: mat og godis. 

Det er en virkelig ond sirkel, og også spiseforstyrrelse. Jeg er i terapi for å nøste opp i årsaken, hva som ligger bak denne spisinga. Først da kan man endre mønsteret, ifølge "alle". Foreløpig har jeg ikke kommet noen vei... 

Spiser han foran en skjerm eller mens han gjør noe? Det er i så fall en trigger til økt sultfølelse/manglende metthetsfølelse. Tenker på måltidene som har økt i mangde. Det er som om kropp og hode ikke registrerer at den får i seg mat. Jeg fungerer i hvert fall. Spiste frokost mens jeg surfa her på KG, jeg er akkurat like sulten. Visste ikke skivene var borte engang før jeg skulle ta et nytt bitt... Det er skikkelig uvane.

Anonymkode: 14fc8...08d

Jeg vet han spiser en del på jobb. Ofte baguette, sjokomelk, pizzahorn (som et måltid). Hvis han handler på vei hjem så har han ofte med seg papir fra varmdisken eller pose med boller (halvspist eller oppspist). Spiser alltid to middagsporsjoner (store). Til kvelds er det ofte 3 rundstykker med rekesalat, andre typer majones-salater, salami (sjeldent magert pålegg). Utenom dette finner jeg jo støtt og stadig ispapir, sjokoladepapir, papirposer fra bakeri, oppspiste kjekspakker. Har funnet i søppelet hjemme, i bilen, i klærne hans (hvis jeg har vasket og sjekker lommene for rusk og rask). Han spiser nesten alltid foran TV. Opplever også at han ikke venter på å forsyne seg mer. Lar ikke maten synke for å se an om han er mett. Skal vi på tur skal det alltid være med noe digg. Skal vi kjøre i et besøk en 30min tid unna, så vil han gjerne på bensinstasjonen for å kjøpe en pølse på veien osv. 

Hvordan hadde du ønsket at en partner hadde tatt det opp uten å virke anklagende? Er jo helst psyken jeg er redd for. 

Anonymkode: e5513...afd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jeg vet han spiser en del på jobb. Ofte baguette, sjokomelk, pizzahorn (som et måltid). Hvis han handler på vei hjem så har han ofte med seg papir fra varmdisken eller pose med boller (halvspist eller oppspist). Spiser alltid to middagsporsjoner (store). Til kvelds er det ofte 3 rundstykker med rekesalat, andre typer majones-salater, salami (sjeldent magert pålegg). Utenom dette finner jeg jo støtt og stadig ispapir, sjokoladepapir, papirposer fra bakeri, oppspiste kjekspakker. Har funnet i søppelet hjemme, i bilen, i klærne hans (hvis jeg har vasket og sjekker lommene for rusk og rask). Han spiser nesten alltid foran TV. Opplever også at han ikke venter på å forsyne seg mer. Lar ikke maten synke for å se an om han er mett. Skal vi på tur skal det alltid være med noe digg. Skal vi kjøre i et besøk en 30min tid unna, så vil han gjerne på bensinstasjonen for å kjøpe en pølse på veien osv. 

Hvordan hadde du ønsket at en partner hadde tatt det opp uten å virke anklagende? Er jo helst psyken jeg er redd for. 

Anonymkode: e5513...afd

Det er et utrolig vanskelig tema! Man føler seg gjerne ekstremt truffet om noen tar det opp, og reagerer deretter. Jeg kan ikke snakke for ham, men jeg baserer svaret utifra hvordan jeg selv er. 

Men han er allerede klar over at matbudsjettet er økt og dere har snakket litt om mat. Han er med andre ord klar over at han overspiser, og det kan være grunnen til at han gjemmer det. Han gjemmer det for deg, men egentlig også for seg selv. For det man ikke ser, trenger man ikke forholde seg til - så i hans hode så koster ikke dette noe og det er ikke noe han legger på seg av. Det var i hvert fall slik jeg følte det, enda jeg jo åpenbart vet at det ikke er riktig... Det er likevel unnskyldninga hodet bruker. Ute av syn, ute av sinn - dvs. det koster ikke noe og man kan ikke legge på seg noe som man ikke spiser. Så spiser man en smule i ny og ne, og det gjør jo ikke, man legger ikke på seg av èn bollebit eller èn liten is. Man legger ikke på seg av den ene pølsa på bensinstasjonen, gjør man vel? Neida, det skjer jo bare iblant, ikke sant? 
Det er som om hodet lurer en trill rundt. Jeg forsto sannheten, at jo, man legger på seg av den ene isen, fordi "den ene isen" blir spist hele tida. Men hodet fornektet det fullstendig. "Den ene isen" som ble spist hele tida, gjorde ingen skade. 

Jeg er ikke så glad i når folk rører i grøten før de kommer til poenget, om de noen gang kommer til poenget. Hinting og ymting ville bare gjort meg usikker og jeg ville følt at jeg kaaaanskje var blitt avslørt, og det er en ubehagelig følelse som gjør vondt verre. Jeg vet sannelig ikke hva du bør si, jeg. 
 Du bør ikke utdype vektøkning eller at du har funnet "beviser" i form av gjemte godsaker og emballasje etter godsaker (det kan gjøre vondt verre - han vil bare gjemme det bedre). Kanskje kan du si rett til ham at du tror han har en spiseforstyrrelse. Eller kanskje du kan spørre ham om han tror han kan ha en spiseforstyrrelse. Ikke sikkert han er klar over at overspising er en spiseforstyrrelse, kanskje har han ikke engang tenkt at han har et problem (vanlig med fornektelse ved spiseforstyrrelser). Men å ha en spiseforstyrrelse betyr at man kan få hjelp! 
Ber han om konkrete eksempler for hvorfor du tror han har det, så kan du nevne økning i matbudsjettet og at du har lagt merke til at han spiser mer enn før + er nedfor, og at det gjerne har en sammenheng. Jeg vet ikke om noe av dette egner seg å si til din mann, men det er i hvert fall et par forslag.
 

Anonymkode: 57565...ef2