Noe tyngre hverdag, og jeg føler meg helt fortapt. Hva kan jeg gjøre?

[AnonymBruker]

Når jeg sitter å tenker på hva jeg egentlig vil skrive inne her, så vet jeg ikke riktig hvor jeg vil med innlegget... jeg bare trenger å få utblåst litt, sånn anonymt på et nettforum.

Jeg er superheldig. Jeg har under covid-tiden fått barn(som forøvrig begynner å nærme seg året), ny og solid jobb. Jeg har hatt et fantastisk samboerskap i 4 år. Jeg er ung, frisk, «sprek» og har alt utenom utdanning. Men den driver jeg med, så det kommer etterhvert..

jeg har et utrolig støtteapparat rundt meg, en stor søskenflokk, snilleste foreldre, tanter og onkler, og som nevnt - min fantastiske samboer.

og her ligger jeg, gråtkvalt, elendig, ensom, og føler ikke at jeg har noen. Jeg vet de er der for meg, men jeg klarer ikke sette ord på hva jeg føler fordi jeg føler jeg bare maser på dem. Uansett hvem det skulle vært. Jeg går igjennom en tøff tid nå, med masse jobb, min mor som har drevet med kreft i noen år nå skal opereres igjen for mistanke om kreft i eggstokker(vi har en laaang lenke med kreft i familien vår), barnet mitt driver å skal utredes for epilepsi, og så er det mine indre demoner attpå til.

kjenner jeg er ekstremt redd for dette med epilepsi på barnet, når jeg selv hadde en skikkelig kraftig barne-epilepsi... hadde det ikke vært for min bakgrunn hadde vi ikke fått sjekket, for det jeg har lagt merke til med barnet er helt vanlig med alle andre barn, men dette er en uro jeg ikke klarer å slippe.

jeg er totalt paranoid, og tror at det er en baktanke ved alt som noen andre gjør meg meg... Når jeg er alene er jeg konstant redd for at noe skal skje, at noen følger etter meg, at noen sjekker hva jeg gjør til enhver tid... spesielt når jeg har pms, føler jeg ekstra mye på dette..

jeg får slike «anfall» hvor jeg bare ikke klarer å tenke på noe annet enn hvor mislykket jeg er inni sjelen min, og jeg fatter det ikke. Jeg har ikke hatt fødselsdepresjon, og barnet mitt er det fineste jeg vet om. Jeg elsker hn mer enn noe annet, og har ønsket meg barn hele livet.. svangerskapet mitt var en drøm, fordi jeg visste at hele drømmen min var på vei til å gå i oppfyllelse... og likevel føler jeg meg sånn? Jeg er så tappet for energi at jeg hver dag bestemmer meg for å ringe meg syk på jobb dagen etter, men jeg ender jo opp med å bare dra på jobb likevel - fordi fornuften snakker til meg, og jeg vet ikke hva jeg skulle ha sagt om jeg ringte å sa jeg ikke kunne møte på jobb... + at jeg vet det kommer en tid nå straks hvor vi skal utrede barnet vårt, og min mor skal opereres, og da kan jeg ikke ta på meg så mye jobb som jeg har gjort.. jeg er altså så tung, sliten og tappet.. ikke vært slik på hvertfall 3 år.. 

jeg savner å ha tiden til «sosialt» liv(i den grad det går an å være sosial nowdays)..men samtidig vil jeg bare være alene. Har også forklart det til samboer, at det er ingenting jeg heller vil enn å kose med han, men samtidig vil jeg jo bare være alene og ligge i fosterstilling i dusjen..

jeg vil også snakke med mamma om dette, men mamma har nok på platen sin nå med jobb, operasjon, alle andre type kreftundersøkelser m.m... synes denne tiden er utrolig vanskelig, og jeg blir mer og mer ubesluttsom hver dag.. kanskje jeg bare må krype til korset og snakke med samboeren min.. selv om det er utrolig vanskelig å snakke om...

Anonymkode: 9f32f...590

[AnonymBruker]

Jeg synes du skal snakke med din mor. Kan tenkes at hun også trenger å snakke om annet enn seg selv. Og hun må ha gode råd å komme med, da det var hun som var der for deg da du hadde kraftig barne-epilepsi. Innimellom trenger man bare en mamma. Og hun trenger datteren sin. Uansett hvor tungt dere begge har det. Du burde også ta en tur til legen. Få en sykemelding sånn at du kan komme litt til hektene igjen. Du fortjener en pustepause ❤

Anonymkode: e3b5a...8bd