Er dette angst?

[AnonymBruker]

Samboeren min kan lett bli kvass i tonen, han er litt nærtagende og kan svare kvast hvis han blir frustrert av noe jeg sier eller gjør. Dette kan være slitsomt, fordi at hvis jeg sier ifra så svarer han tilbake, som om han vil ha det siste ordet. Han må reagere, selv på små ting. Vi har vært sammen i mange år nå og det har blitt store krangler av små ting som har slete meg helt ut tidligere. Jeg vokste også opp med en streng mor som også kunne være kvass og direkte mot meg, mye dårlig minner fra de episodene der også.

Men det som har skjedd nå er at jeg får en reaksjon når jeg føler at han kommer til å si noe kvasst til meg eller når han er kvass. Da prikker det i kroppen min, under beina, ryggen. Musklene spenner seg og jeg føler ubehag lenge etter av de spente musklene. Det kan også kjennes ut som armen min blir lam noen ganger, først prikker det også blir den følelsesløs. Dette er så utrolig ubehagelig og jeg får mye problemer med vonde muskler i hverdagen. Dette skjer automatisk, jeg kan ikke stoppe det. Noen ganger prikker det bare litt under beina, det varierer mye. Men hva er det som skjer med meg?  Hvorfor får jeg disse symptomene? Hvordan stoppe det?

Anonymkode: 867d7...57c

[AnonymBruker]

Ja, det kan godt være angst. For å stoppe reaksjonen din, må vel hans oppførsel stoppes først? Lytt til kroppen din, den forteller deg at situasjonen er helt uholdbar! 

Anonymkode: 49fc8...5db

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Ja, det kan godt være angst. For å stoppe reaksjonen din, må vel hans oppførsel stoppes først? Lytt til kroppen din, den forteller deg at situasjonen er helt uholdbar! 

Anonymkode: 49fc8...5db

Jeg ønsker å tåle at folk er litt kvasse i tonen uten at kroppen min skal klikke helt. Jeg vil ikke at andre skal styre hva som skjer med kroppen min, jeg vil ha kontrollen selv. 

Noen som vet hva jeg kan gjøre?😞

Anonymkode: 867d7...57c

[AnonymBruker]

Jeg synes du bør høre på kroppen din jeg, når den sier fra at du blir behandlet på en måte som er uakseptabel. Når man går slik og lever med for høyt stress over lang tid så vil det til slutt sette seg i kroppen.

Anonymkode: da70a...bf0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Jeg ønsker å tåle at folk er litt kvasse i tonen uten at kroppen min skal klikke helt. Jeg vil ikke at andre skal styre hva som skjer med kroppen min, jeg vil ha kontrollen selv. 

Noen som vet hva jeg kan gjøre?😞

Anonymkode: 867d7...57c

Konsentrer deg om pusten når du kjenner det: la pusten gå rolig og pass på at du trekker den godt ned. Prikkingen er typisk for hyperventilering/overfladisk pust som man får ved angst.

(Men jeg syns du skal lytte til det kroppen din forteller deg. Din samboer gjør ikke deg godt..)

Anonymkode: 64b41...0b3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

han er litt nærtagende og kan svare kvast hvis han blir frustrert av noe jeg sier eller gjør.

Dette er hans problem. Skal det skje en endring, er det han som må endre seg. Normale mennesker tåler å bli frustrert over samboeren sin. 

Anonymkode: b2206...ff8

[AnonymBruker]

Ja du har angst. Enten får du fortelle han at han skaper angst ved seg så han må endre seg, eller så hadde jeg droppet han. Anbefaler deg ikke å leve med en som gjør deg psykisk dårlig. Det kan bare bli enda verre med tiden.

Anonymkode: 00430...39f

[Oslodamen]

Er det han som forteller deg at du bør tåle å bli snakket sånn til? Sier han at du er altfor sensitiv og ikke tåler noenting? 

Ingen mennesker skal tåle at samboeren snakker stygt uten grunn. Stygg behandling er psykisk nedbrytende og veldig skadelig over tid. Enten må det stoppe, eller så bør du gå. Det er ikke mulig å lære seg til å tåle å bli behandlet dårlig, fordi du blir stadig mer psykisk nedbrutt dess lenger du lever i det.

Du kan eventuelt prøve å fortelle ham at dette må ta slutt nå. Du har rett til å bli behandlet respektfullt og omsorgsfullt av din samboer! Hvis han er stygg mot deg hver dag, er dette muligens psykisk vold.

Hver gang han snakker stygt til deg, påpeker du det: "Ikke snakk sånn til meg, jeg svarer deg ikke før du snakker ordentlig" eller "Jeg godtar ikke lenger at du snakker sånn til meg, hvis du ikke stopper nå, går jeg ut".

Det å reagere med å stå opp for deg selv kan muligens hjelpe på angsten, for da vil du føle deg mindre hjelpeløs. Spørsmålet er jo om du klarer det, for det skal mye til å stå imot en som behandler deg respektløst og foraktfullt.

Susan Forward beskriver en metode for å stanse psykisk vold/stygt snakk i boken "Menn som hater kvinner og kvinnene som elsker dem". Da starter du med å velge å reagere slik du alltid har gjort. Hvis du pleier å bli stille, velger du å være stille osv. Poenget med denne øvelsen er å adskille deg litt fra din egen reaksjon slik at du deretter kan begynne å velge en annen reaksjon. I tillegg gir det deg mer trygghet når du opplever at du klarer å velge hvordan du skal reagere, istedenfor at du blir maktesløs i situasjonen, helt prisgitt hans humør og dine egne angstreaksjoner. Når du opplever at du klarer å velge reaksjon (dvs slik du alltid har reagert) og har blitt trygg på det, går du videre til neste steg og begynner å øve deg på å reagere annerledes. For nå skal du reagere med å si at du ikke godtar å bli snakket sånn til lenger. Øv deg masse på forhånd før du sier det.

Ikke gå inn i diskusjoner med ham. Bare gjenta "jeg godtar ikke lenger at du snakker sånn til meg". Hvis han prøver å krangle med deg, skal du ikke forsvare eller forklare deg, men heller bare stadfeste det han sier. Hvis han feks kritiserer deg for at du kommer sent hjem, svarer du bare "Ja, jeg ble litt sen". Hver gang han sier noe stygt og du prøver å forklare, unnskylde og forsvare deg, havner du på defensiven, da får han overtaket og du føler deg liten, og det medfører at du føler deg hjelpeløs og får angst. Derfor må du komme deg opp i stående posisjon og stå imot hans verbale angrep. Ikke forklar eller forsvar og ikke godta oppførselen hans mer.

Du kan låne Susan Forwards bok på biblioteket. Metoden hjalp meg enormt da jeg var i et slikt forhold selv.

[AnonymBruker]

Ts her. Tusen takk for mange fine svar.

Han sier når følelsene hans er roet seg og jeg er litt trist og jeg sier at han må slutte å reagere slik, for jeg tåler det ikke. Når ting er normalt og rolig da er han enig.

Han sier da at han skal slutte med det og jobbe med det. Men jeg ser det er vanskelig for han, han reagerer ofte på følelsene med en gang og der og da ser han kun seg selv. Det er da jeg får angst og venter på å føle meg trygg igjen.

Han vil stoppe med dette og han et en utrolig god kjæreste utenom dette. Han må lære seg å kjenne på følelsene og reagere på en annen måte. Jeg håper han klarer det snart for jeg orker ikke å oppleve å føle meg utrygg mer. Vil absolutt ikke gå ifra han, siden han er helt fantastisk på alle måter. Alt er perfekt nesten om han stopper med disse reaksjonene.

Anonymkode: 867d7...57c

[AnonymBruker]

Alt er nesten perfekt, bortsett fra det han gjør som gjør deg syk..? Da er ikke forholdet nesten perfekt, det er skadelig.

Du kan få et kronisk helseproblem og står i fare for å måtte leve med symptomer som dette, eller verre, resten av livet. Du kan få hjelp med dette hvis du snakker med fastlegen. Jo før man tar tak i angstproblemer, jo lettere å gjøre noe med dem.

Du forteller at du vokste opp med en mor som antagelig skadet deg. Jeg tror at du derfor aksepterer det uakseptable i forholdet du er i nå.

Han må virkelig ta dette på alvor. At han må oppsøke profesjonell hjelp tenker jeg er et minimum...

Anonymkode: da70a...bf0

[Oslodamen]

Min eks var også en fantastisk og skjønn mann, snill, varm og klok mesteparten av tiden. Bortsett fra de gangene der han snakket stygt til meg eller hisset seg opp, da gikk han inn for å krenke meg. Det skjedde kanskje maks et par ganger i uken, men det var nok til å gi meg angst fordi han var så uforutsigbar. Jeg visste aldri når neste spydige stikk eller sinneutbrudd kom, men fordi han lovet bot og bedring og var perfekt ellers, holdt jeg ut i håp om at det ikke skulle skje igjen. Fordi jeg holdt ut, ble jeg psykisk nedbrutt, jeg mistet selvtilliten til jeg til slutt følte meg verdiløs. Det skjedde så sakte at jeg ikke forsto det før jeg var skikkelig redd ham.

Når han var rolig, forsto han alltid at det var helt uholdbart å oppføre seg sånn, men hver gang han glapp, ble han en ego drittsekk. Han forandret seg dessverre ikke, men Forwards metode hjalp meg til å få motet tilbake. Jeg klarte å bli rasende og aksepterte det ikke mer. 

Det spiller ingen rolle hvor skjønn og perfekt mannen din er ellers, hvis oppførselen hans gir deg angst, MÅ han slutte med det umiddelbart! Det er ikke du som skal tåle mer ❤️.

[AnonymBruker]

Oslodamen skrev (2 timer siden):

Min eks var også en fantastisk og skjønn mann, snill, varm og klok mesteparten av tiden. Bortsett fra de gangene der han snakket stygt til meg eller hisset seg opp, da gikk han inn for å krenke meg. Det skjedde kanskje maks et par ganger i uken, men det var nok til å gi meg angst fordi han var så uforutsigbar. Jeg visste aldri når neste spydige stikk eller sinneutbrudd kom, men fordi han lovet bot og bedring og var perfekt ellers, holdt jeg ut i håp om at det ikke skulle skje igjen. Fordi jeg holdt ut, ble jeg psykisk nedbrutt, jeg mistet selvtilliten til jeg til slutt følte meg verdiløs. Det skjedde så sakte at jeg ikke forsto det før jeg var skikkelig redd ham.

Når han var rolig, forsto han alltid at det var helt uholdbart å oppføre seg sånn, men hver gang han glapp, ble han en ego drittsekk. Han forandret seg dessverre ikke, men Forwards metode hjalp meg til å få motet tilbake. Jeg klarte å bli rasende og aksepterte det ikke mer. 

Det spiller ingen rolle hvor skjønn og perfekt mannen din er ellers, hvis oppførselen hans gir deg angst, MÅ han slutte med det umiddelbart! Det er ikke du som skal tåle mer ❤️.

Ts her. Bra skrevet, jeg får nesten litt presentasjons angst, tusen takk❤. Jeg kjenner meg igjen i det du skriver og det skremmer meg, jeg blir lei meg nå, jeg vil ikke miste det fine vi har.. 

Han har egenskaper som jeg sjeldent har sett, han gjør mye for at jeg skal ha det bra, tar alltid telefonen, vil alltid gi meg klemmer og gjør mange tjenester for meg, fikser opp og lager mat til meg. Bra sexliv, har noen like interesser, støtter meg og gir råd. Kan ramse opp utrolig mye positivt med han. Derfor er dette trist, for den følelsen av at jeg aldri vet når det kommer, er det som egentlig gir meg mest angst. Kroppen min advarer meg på en måte. Samme som deg så ser han kun sitt egent ego der og da, uansett hvor vondt jeg får det av situasjonen. Jeg forsvarte meg tidligere og argumenterte imot, men det endte bare opp med at jeg ble helt psykisk knekkt. Det har skjedd i mange år og nå nylig har jeg fått meg psykolog. Jeg har enda ikke klart å forklare h*n situasjonen, for jeg har ikke sett det helt selv, trodde det var meg, at jeg var for sensitiv. Først nå begynner jeg å se litt alt sammen.

Nå har det også endret seg til at jeg får angst og spenner hele kroppen, blir kvalm og klump i halsen. Dette skjer FØR han har gjort noe i det hele tatt, det er utrolig slitsomt. Jeg blir skuffet over meg selv at jeg får angst av noe som ikke hat skjedd. Men logisk så forstår jeg det, kroppen min vil advare meg, siden jeg flere ganger har blitt psykisk knekt. Off, tenk om det egentlig er min feil😞 jeg skal se på den metoden du tipset om.

Anonymkode: 867d7...57c

[Oslodamen]

Kjære Ts, så utrolig trist at du kjenner deg igjen i det jeg skrev. Jeg håper for din skyld at samboeren din er en av dem som klarer å forandre seg.

Ja, det verste var å ikke vite om han var den som ville meg vel eller den som ville meg vondt når jeg våknet om morgenen eller kom hjem fra jobb om ettermiddagen. Når han var snill var det nesten uvirkelig at slike episoder skjedde, da virket det bare som en vond drøm. Men så skjedde det igjen og igjen og igjen. Til slutt gikk jeg på nåler og hadde smerter overalt i hele kroppen. 

Du skal ikke skamme deg over å ha angst for noe som ikke har skjedd. Samboeren din burde være din trygge havn der du fant hvile, men istedenfor vet du ikke hvor du har ham, fordi han hvert øyeblikk kan bli stygg mot deg. Det er ikke sånn det skal være i et trygt og kjærlig forhold.

Ja, les Susan Forwards bok, den er veldig god og kan også hjelpe deg til å sette ord på hva som skjer. 

[AnonymBruker]

Oslodamen skrev (45 minutter siden):

Kjære Ts, så utrolig trist at du kjenner deg igjen i det jeg skrev. Jeg håper for din skyld at samboeren din er en av dem som klarer å forandre seg.

Ja, det verste var å ikke vite om han var den som ville meg vel eller den som ville meg vondt når jeg våknet om morgenen eller kom hjem fra jobb om ettermiddagen. Når han var snill var det nesten uvirkelig at slike episoder skjedde, da virket det bare som en vond drøm. Men så skjedde det igjen og igjen og igjen. Til slutt gikk jeg på nåler og hadde smerter overalt i hele kroppen. 

Du skal ikke skamme deg over å ha angst for noe som ikke har skjedd. Samboeren din burde være din trygge havn der du fant hvile, men istedenfor vet du ikke hvor du har ham, fordi han hvert øyeblikk kan bli stygg mot deg. Det er ikke sånn det skal være i et trygt og kjærlig forhold.

Ja, les Susan Forwards bok, den er veldig god og kan også hjelpe deg til å sette ord på hva som skjer. 

Nesten skremmende så mye jeg kjenner meg igjen i din opplevelse, det er helt likt, feks det å våkne på morningen å ikke vite hvordan han vil være. Du har hjulpet meg masse med å sette ord på dette, du forklarer det utrolig bra. Nå er det også lettere for meg å fortelle psykologen min om situasjonen også, som jeg enda ikke har klart å få til.  Jeg skal kjøpe boken du anbefaler, virker veldig interessant. Hadde du forresten peiling på at han var stygg mot deg og gjorde feil? Jeg har tenkt i alle år at det er min feil, at han sikkert hadde grunn til å reagere slik, det er først nå de siste månedene jeg har begynt å se at det ikke er meg, men han som ikke behandler meg bra. Det kan være pga oppveksten min, at jeg har måtte finne meg i å bli trakket på over grensen min. Sliter også på jobb med å si ifra om ting. Men kan også være at det skjedde så smått over tid, at han reagerte slik litt og litt...

Anonymkode: 867d7...57c

[Purple_Pixiedust]

Jeg var sammen med min eks i ni år. Det ble ikke bedre. Faktisk vil jeg si det ble verre. Jeg ble helt ødelagt av det til slutt. Er enda ødelagt av det. Veldig psykisk syk. Da jeg endelig klarte å gå, så knakk jeg fullstendig sammen. Det var da den virkelige reaksjonen på hvordan dette hadde påvirket meg kom. De psykiske problemene jeg hadde i utgangspunktet eksploderte ut av dimensjoner. 

Det vil jo forhåpentligvis ikke skje med deg, jeg slet psykisk i utgangspunktet, men det viser bare hvor alvorlig skadelig det kan bli til slutt. Jeg vet ikke om jeg noen gang kan fungere i et forhold igjen.

 

[AnonymBruker]

Min ex var også sånn, jeg svarte tilbake at han ikke skulle snakke til meg slik. Det ble bare verre og endte med vold... Kom deg unna før det er for sent. Jeg sliter fortsatt, har fått angst og det som følger med. Psykisk vold er oftere mer skadelig enn fysisk på lang sikt...

Anonymkode: 2e7d6...9f5

[AnonymBruker]

Purple_Pixiedust skrev (1 time siden):

Jeg var sammen med min eks i ni år. Det ble ikke bedre. Faktisk vil jeg si det ble verre. Jeg ble helt ødelagt av det til slutt. Er enda ødelagt av det. Veldig psykisk syk. Da jeg endelig klarte å gå, så knakk jeg fullstendig sammen. Det var da den virkelige reaksjonen på hvordan dette hadde påvirket meg kom. De psykiske problemene jeg hadde i utgangspunktet eksploderte ut av dimensjoner. 

Det vil jo forhåpentligvis ikke skje med deg, jeg slet psykisk i utgangspunktet, men det viser bare hvor alvorlig skadelig det kan bli til slutt. Jeg vet ikke om jeg noen gang kan fungere i et forhold igjen.

 

Off, stakkars deg❤ Man vet aldri hvordan man vil reagere av slikt😔 Det er bra du har fjernet det som skadet deg, da vil du bli bedre med tiden så lenge du holder avstand fra giftige mennesker og er god med deg selv, så vil du uansett få det bedre med tiden ❤

Jeg har sagt ifra til han på en fin måte i dag når stemningen var god at jeg har fått angst pga han, at han må stoppe hvis vi skal forsette dette forholdet, at jeg seriøst må gå ifra han for å redde helsen min. Han vil ikke miste meg og han sa at vi kan gå i parterapi som siste utvei, for han ønsker ikke miste meg. Han vil gjøre noe med det, derfor kan jeg bare håpe.  Glad og stolt at han vil gå i terapi med meg, veldig bra. Men han må bevise det veldig lenge før jeg kan gjøre noe med angsten da, den forsvinner ikke før kroppen min føler seg helt trygg på han over lengre tid. Trist at mennesker kan skade så mye😞Det er derfor jeg er mye frivelig alene...

TS❤

Anonymkode: 867d7...57c

[Oslodamen]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Nesten skremmende så mye jeg kjenner meg igjen i din opplevelse, det er helt likt, feks det å våkne på morningen å ikke vite hvordan han vil være. Du har hjulpet meg masse med å sette ord på dette, du forklarer det utrolig bra. Nå er det også lettere for meg å fortelle psykologen min om situasjonen også, som jeg enda ikke har klart å få til.  Jeg skal kjøpe boken du anbefaler, virker veldig interessant. Hadde du forresten peiling på at han var stygg mot deg og gjorde feil? Jeg har tenkt i alle år at det er min feil, at han sikkert hadde grunn til å reagere slik, det er først nå de siste månedene jeg har begynt å se at det ikke er meg, men han som ikke behandler meg bra. Det kan være pga oppveksten min, at jeg har måtte finne meg i å bli trakket på over grensen min. Sliter også på jobb med å si ifra om ting. Men kan også være at det skjedde så smått over tid, at han reagerte slik litt og litt...

Anonymkode: 867d7...57c

Jeg skjønte at han sa stygge ting til meg, men jeg skjønte ikke i begynnelsen at han faktisk  mente det, fordi han hevdet det var en misforståelse, at jeg husket feil, at det ikke var sånn han mente det eller at det bare var i mitt hode etc. Dermed ble jeg usikker på situasjonene og hva jeg skulle tro om det. Siden han ellers var så fantastisk ble det veldig vanskelig å tenke seg at han faktisk mente å såre meg. Etterhvert ble episodene verre og ikke noen tvil om at han var stygg mot meg, men da var jeg blitt så glad i ham og siden han lovet å forandre seg ønsket jeg å gi ham en sjanse til... 

Han fortalte meg også at jeg var altfor sensitiv og ikke tålte noenting, men det var jeg uenig i. Derimot ble det dessverre sant etterhvert, fordi jeg gikk på nåler og ventet på neste utbrudd. 

For min del hjalp det å bli modig igjen. Jeg var jo sterk i begynnelsen av forholdet og sto opp for meg selv, men selvtilliten forsvant. Med Susan Forwards metode kom jeg meg ut av forholdet. 

Likevel - vær forsiktig. AB...9f5 over her ble jo utsatt for fysisk vold da hun sa at han ikke skulle snakke sånn til henne. 

Du kan også kontakte krisesenter eller Alternativ til Vold. De tilbyr samtaler og hjelp til voldsutsatte kvinner. Også til de som "bare" er utsatt for psykisk vold.

[Oslodamen]

Forresten: Hvis samboeren din er av den manipulerende typen, kan parterapi gjøre mer skade enn gagn. En parterapeut skal være objektiv og lytte til begge. Det du trenger er at noen støtter deg og det er ikke sikkert at du vil få den støtten av terapeuten. Hvis terapeuten blir for ensidig støttende, risikerer de å miste den andre partens tillit, dermed prøver de å være balanserte.

For min del gjorde det alt mye verre å gå til familieterapi i og med at han fikk støtte på at jeg misforsto, overdrev og var altfor sensitiv og at han selvfølgelig ikke hadde noen aggresjonsproblemer. Jeg fikk beskjed om at jeg skulle prøve å tåle mer og han skulle på sin side prøve å ta mer hensyn til meg, siden jeg tålte så lite. 

Det er ikke så lett å snakke åpent om psykisk vold når personen som utsetter deg for det sitter rett ved siden av deg og hører alt du sier.

Endret 12. april 2021 av Oslodamen

[Purple_Pixiedust]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Off, stakkars deg❤ Man vet aldri hvordan man vil reagere av slikt😔 Det er bra du har fjernet det som skadet deg, da vil du bli bedre med tiden så lenge du holder avstand fra giftige mennesker og er god med deg selv, så vil du uansett få det bedre med tiden ❤

Jeg har sagt ifra til han på en fin måte i dag når stemningen var god at jeg har fått angst pga han, at han må stoppe hvis vi skal forsette dette forholdet, at jeg seriøst må gå ifra han for å redde helsen min. Han vil ikke miste meg og han sa at vi kan gå i parterapi som siste utvei, for han ønsker ikke miste meg. Han vil gjøre noe med det, derfor kan jeg bare håpe.  Glad og stolt at han vil gå i terapi med meg, veldig bra. Men han må bevise det veldig lenge før jeg kan gjøre noe med angsten da, den forsvinner ikke før kroppen min føler seg helt trygg på han over lengre tid. Trist at mennesker kan skade så mye😞Det er derfor jeg er mye frivelig alene...

TS❤

Anonymkode: 867d7...57c

Takk for støttende ord.

Så bra at du klarte å være så tydelig! Jeg og min eks gikk i terapi. Første runde ble ting noe bedre, men så skled det gradvis tilbake og etter hvert nådde det nye dimensjoner. Dro på nytt til samme terapeut etter 1,5 år. Da var jeg så nedbrutt. I timene vi hadde så kunne jo ikke terapeuten si ting direkte ut om hvordan han så situasjonen når min eks var der. Han fokuserte på både meg og han, men vi kom ingen vei. Selv om det var en dyktig terapeut. Etter hvert ringte jeg og spurte om å få komme på en time alene. Da jeg kom dit så sa han at han hadde ventet på den telefonen fra meg. Da dro han frem noen skjema som skal kartlegge fysisk og psykisk vold. Og det var da det for alvor gikk opp for meg hvor ille det var blitt. 

Tre dager senere så hadde vi time sammen igjen. Det gikk fullstendig i stå så han sa han ville snakke med oss separert. Først snakket han med min eks. Deretter med meg. Han spurte om hva jeg ville framover. Om jeg så for meg å fortsette forholdet. Da klarte jeg endelig å si at det trodde jeg ikke at jeg ville. Så kom min eks inn og jeg fikk hjelp til å gjøre det slutt på stedet. Min eks klikket og gikk ut av rommet og slamret døren så hardt at bildene flyttet på seg. Så vekslet han mellom trygling og fortvilelse og sinneutbrudd og trusler i noen dager. Jeg klarte å holde på mitt, selv om jeg var en hårsbredd fra å ta han tilbake. 

Jeg fortsatte å gå hos terapeuten noen måneder alene etter bruddet. Og det hender seg ennå at vi skriver til hverandre. Han hjalp meg på så mange måter. Dessverre var jo skadene fra det forholdet allerede satt seg kraftig. 

Så for min del var det mye hjelp i familievernkontoret. Selv om hjelpen førte til brudd. 

Endret 12. april 2021 av Purple_Pixiedust