Partnere til bipolare

[AnonymBruker]

CaramelDevil skrev (5 minutter siden):

Vi tåler ikke at mennesker viser sårbarhet, det irriterer oss og vi vil lett starte å trykke personen nedover. 

Oh the irony...

Anonymkode: 7a898...fe0

[AnonymBruker]

Det er forskjell på grunnpersonlighetene til de med bipolar lidelse, også. Jeg er i et forhold med ei med bipolar 1, men hun er ikke dramaqueen, dominerende, selvsentrert, osv. Vanligvis er hun helt motsatt.

Depresjonene er veldig tunge å takle, og i maniene blir det mange prosjekter og høyt pengeforbruk. 

Til en viss grad må man som partner "passe på", men partneren min har støtte i FACT-team, og hun har i tillegg lært seg en del metoder for å takle svingningene, så det går helt fint å leve i et forhold med en bipolar. Det er jo også måneder med normalitet mellom svingningene. 

Anonymkode: 5afdf...511

[AnonymBruker]

CaramelDevil skrev (8 minutter siden):

Jeg vet ikke hvordan jeg kan forklare det. Men det handler vel mest om hvilken respekt partner klarer å sette seg i. Blir det kjefting eller at partner viser tårer og svakhet, tar vi de lett dessverre. Vi tåler ikke at mennesker viser sårbarhet, det irriterer oss og vi vil lett starte å trykke personen nedover. 

Takk for at du svarer ærlig, det forklarer mye for meg. Når jeg var åpen og sårbar, så var det som å vifte en rød klut i ansiktet på eksen. En av kranglene hans eskalerte i at jeg fikk et eller annet panikkanfall og klarte ikke å trekke nok luft i lungene, jeg begynte å puste og pese mens jeg gråt, og jeg ble skremt og sa "jeg skjønner ikke hva som skjer, jeg får ikke puste" og jeg slet av meg genseren som strammet i halsen. Han satt der med armene i kors og så surt på meg bare. 

Det var jævlig tøft.

Anonymkode: ff360...877

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Klarer folk her å skille mellom folk som er dust uavhengig av denne sykdommen, og de som er normale, men har sykdommen? Det virker ikke slik. 
kjæresten har denne lidelsen og jeg kjenner ikke igjen at det er så grusomt som mange sier her. 

Anonymkode: 45fce...12d

Det henger vel også sammen med personligheten til den bipolare partneren. 

Har vedkommende en litt styrende/ kontrollerende personlighet og i tillegg er bipolar, selv om det er i mild grad, så kan det bli en del drama.

Anonymkode: 2efbd...a7f

[TinaChristina]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Takk for at du svarer ærlig, det forklarer mye for meg. Når jeg var åpen og sårbar, så var det som å vifte en rød klut i ansiktet på eksen. En av kranglene hans eskalerte i at jeg fikk et eller annet panikkanfall og klarte ikke å trekke nok luft i lungene, jeg begynte å puste og pese mens jeg gråt, og jeg ble skremt og sa "jeg skjønner ikke hva som skjer, jeg får ikke puste" og jeg slet av meg genseren som strammet i halsen. Han satt der med armene i kors og så surt på meg bare. 

Det var jævlig tøft.

Anonymkode: ff360...877

Mange av oss har arvet sykdommen fra foreldre og dermed fulgt mønsteret vi har vokst opp med. 

Jeg synes det er leit å høre om hvordan du ble behandlet og jeg vet jo at dine følelser teller like mye. Vi bare automatisk føler at våre følelser er verre. Jeg håper du har det bra nå og at du vil finne/har funnet noen som ser deg også❤

[AnonymBruker]

CorvusCorax skrev (8 timer siden):

Ble nysgjerrig på hvilken sykdom du har? 

Men det er bra dere kan støtte hverandre. En diagnose er ikke svart/hvit - og dere høres ut som en god match. 

Jeg har ulcerøs kolitt 😉

Anonymkode: 80c5d...f43

[AnonymBruker]

CaramelDevil skrev (10 minutter siden):

Vi bare automatisk føler at våre følelser er verre. 

Det er nettopp derfor mange av oss ikke orker. 

Anonymkode: 7a898...fe0

[Gjest Roseglose]

CaramelDevil skrev (37 minutter siden):

Jeg vet ikke hvordan jeg kan forklare det. Men det handler vel mest om hvilken respekt partner klarer å sette seg i. Blir det kjefting eller at partner viser tårer og svakhet, tar vi de lett dessverre. Vi tåler ikke at mennesker viser sårbarhet, det irriterer oss og vi vil lett starte å trykke personen nedover. 

Det vil jeg si er pisspreik. Da er du en manipulerende person og det er uavhengig av diagnosen. Er du sikker på at du ikke har diagnose som narsissist ? For det er oftere normalt med slike diagnoser. Det som kjennetegner bipolare er jo at de har to poler. Altså en 😭 og en 😁 som vi svinger mer og sterkere på. Det er ikke et kjennetegn at vi bruker folk og trykker de ned om de viser følelser eller svakhet. Da er man enten bare en dårlig person eller har narsissistisk personlighetsforstyrrelse. 

[AnonymBruker]

Jeg trodde bipolar «bare» var mani og depresjon og at man er «normal» mellom episodene? Er drama og andre ting som blir skrevet i tråden en del av mani/depresjon eller personlighet ved bipolar lidelse?

Anonymkode: d60a4...a47

[TinaChristina]

Roseglose skrev (25 minutter siden):

Det vil jeg si er pisspreik. Da er du en manipulerende person og det er uavhengig av diagnosen. Er du sikker på at du ikke har diagnose som narsissist ? For det er oftere normalt med slike diagnoser. Det som kjennetegner bipolare er jo at de har to poler. Altså en 😭 og en 😁 som vi svinger mer og sterkere på. Det er ikke et kjennetegn at vi bruker folk og trykker de ned om de viser følelser eller svakhet. Da er man enten bare en dårlig person eller har narsissistisk personlighetsforstyrrelse. 

Og du er kompetent til å uttale deg om dette, eller har du bare lest deg til det? Et av tegnene på bipolar er storhetsfølelse, grandiose tanker, vrangforestillinger og det at man setter seg selv høyest og "tror man er noe". Når man er manisk vel og merke. Når man er depressiv er man ikke verdt noe føler man.

[AnonymBruker]

CaramelDevil skrev (57 minutter siden):

Mange av oss har arvet sykdommen fra foreldre og dermed fulgt mønsteret vi har vokst opp med. 

Jeg synes det er leit å høre om hvordan du ble behandlet og jeg vet jo at dine følelser teller like mye. Vi bare automatisk føler at våre følelser er verre. Jeg håper du har det bra nå og at du vil finne/har funnet noen som ser deg også❤

Ja, det må jo være noe i ham fra oppveksten tenker jeg, han hadde ekstremt lite selvinnsikt og forståelse i ting. Takk, jeg gikk fra det til slutt, etter mange måneder der jeg gjorde mitt beste var jeg fortsatt bare fæl mens alle andre var bedre enn meg. Nå går han rundt og griner om hvor fæl jeg var. Det er tøft å se ham gjøre offer av seg mens jeg var den som fikk svi. 

Anonymkode: ff360...877

[AnonymBruker]

CaramelDevil skrev (1 time siden):

Jeg vet ikke hvordan jeg kan forklare det. Men det handler vel mest om hvilken respekt partner klarer å sette seg i. Blir det kjefting eller at partner viser tårer og svakhet, tar vi de lett dessverre. Vi tåler ikke at mennesker viser sårbarhet, det irriterer oss og vi vil lett starte å trykke personen nedover. 

«Vi»? Hvem «vi» er det du snakker om? Jeg er bipolar å kjenner meg overhodet ikke igjen i det der. Skal man snakke om sin psykiske lidelse så bruker man «jeg»  

Anonymkode: 3826f...5fe

[AnonymBruker]

Jeg har bipolar type to, som jeg fikk fire år inn i forholdet. Vi hadde fire tøffe år, og så fikk jeg diagnosen. Jeg har vært medisinert lenge nå.

Jeg har en mann som er veldig bedagelig i sinn, og tar livet med ro. Han har ikke så mye forståelse, men han har aksept og toleranse. Han har hundre prosent kontroll over økonomien, og gir meg "ukepenger", for jeg kan bruke penger ukontrollert i hypomane perioder. Jeg har aldri dratt på meg gjeld, så det kunne vært verre. Det er egentlig det eneste han har måttet "jekke ned". 
Jeg ommøblerer ellers, flytter rundt på alt, roter alt ut, sorterer, kaster, gir bort, fikser på, pusser opp om jeg har utstyr tilgjengelig. Henter gis-bort greier. Så rydder jeg alt, vasker vegger, tak, tørker støv av gulvlistene og pusser vinduene sikkert fem ganger i løpet av ei uke. Jeg rydder i hagen, og i fjor sensommer/høst så pløyde jeg hele hagen for hånd, fikk planert stedet og sådde nytt gress. Min venninne er alltid spent på hvordan det ser ut hjemme hos oss neste gang hun kommer. Jeg er med andre ord ganske så effektiv på noen områder når jeg er oppe, selv om ting kan skje på ugunstige tidspunkt (nattestid) og at jeg er mye rastløs. Jeg klarer derimot ikke å jobbe disse periodene, da jeg er "overalt", og kan oppleves virkelighetsfjern.
Som deprimert orker jeg ingenting, men han får/tar ikke ekstra ansvar for hus og hjem av den grunn. Livet fortsetter som før, og huset flyter over frem til jeg er over depresjonen. 

Min mann tåler mine episoder, hvor enn gode eller dårlige de er. Vi har vært sammen i 17 år nå, og har det godt sammen. 

Anonymkode: 71ae7...413

[AnonymBruker]

CaramelDevil skrev (3 timer siden):

Litt uenig i det at vi er avhengige av partneren. Mange av oss støter de fra oss fordi vi vet at det blir for vanskelig. Det handler ikke om å ta på seg et ansvar, men å kunne stå i det, og sette foten ned. Vi klarer oss selv. Og noen ganger blir vi verre av å ha en partner å ta hensyn til. Så jeg foretrekker å være alene. Jeg har barn. Blir ikke på samme måte med de. Der er morsinstinktet høyest av alt.

Mens andre vil at partner skal være en bauta i periodene man går inn i depresjon og skammer seg over alt det man har gjort høyt oppe. Folk er forskjellige men tror bare ikke det er så mange som ønsker å i det ene øyeblikket få en kald skulder og oppleve at partner gjør mye rart, for så at partner plutselig skal trøstes, holdes rundt, tilgis osv. Har opplevd i egen krets noen med kraftige svigninger som "ødela" partneren sin med alt sammen. Han var selvfølgelig glad i henne og hadde vansker for å gå men ble en skygge av seg selv da han måtte godta alt. Ethvert forsøk på å si ifra at feks. dette er ikke greit osv. ble møtt med "jeg var jo syyyk og hadde ingen valg", totalt grinesammenbrudd eller ignoranse i periodene hun var høy. Tror det er vanskelig å leve med personer som har veldig store svigninger. Hvordan skal man forklare adferd for små barn feks? mamma vil ikke være hjemme å lese for deg ikveld, hun er nok på byen og driter seg ut men det er jo bare sykdommen hennes....hun kommer tilbake

Anonymkode: ef56c...143

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har bipolar type to, som jeg fikk fire år inn i forholdet. Vi hadde fire tøffe år, og så fikk jeg diagnosen. Jeg har vært medisinert lenge nå.

Jeg har en mann som er veldig bedagelig i sinn, og tar livet med ro. Han har ikke så mye forståelse, men han har aksept og toleranse. Han har hundre prosent kontroll over økonomien, og gir meg "ukepenger", for jeg kan bruke penger ukontrollert i hypomane perioder. Jeg har aldri dratt på meg gjeld, så det kunne vært verre. Det er egentlig det eneste han har måttet "jekke ned". 
Jeg ommøblerer ellers, flytter rundt på alt, roter alt ut, sorterer, kaster, gir bort, fikser på, pusser opp om jeg har utstyr tilgjengelig. Henter gis-bort greier. Så rydder jeg alt, vasker vegger, tak, tørker støv av gulvlistene og pusser vinduene sikkert fem ganger i løpet av ei uke. Jeg rydder i hagen, og i fjor sensommer/høst så pløyde jeg hele hagen for hånd, fikk planert stedet og sådde nytt gress. Min venninne er alltid spent på hvordan det ser ut hjemme hos oss neste gang hun kommer. Jeg er med andre ord ganske så effektiv på noen områder når jeg er oppe, selv om ting kan skje på ugunstige tidspunkt (nattestid) og at jeg er mye rastløs. Jeg klarer derimot ikke å jobbe disse periodene, da jeg er "overalt", og kan oppleves virkelighetsfjern.
Som deprimert orker jeg ingenting, men han får/tar ikke ekstra ansvar for hus og hjem av den grunn. Livet fortsetter som før, og huset flyter over frem til jeg er over depresjonen. 

Min mann tåler mine episoder, hvor enn gode eller dårlige de er. Vi har vært sammen i 17 år nå, og har det godt sammen. 

Anonymkode: 71ae7...413

Du høres nesten ut som en Speedfreak, altså en person som tar amfetamin holder på sånn som deg😆

Anonymkode: 2efbd...a7f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (53 minutter siden):

Du høres nesten ut som en Speedfreak, altså en person som tar amfetamin holder på sånn som deg😆

Anonymkode: 2efbd...a7f

Hehe, ja, jeg har ei venninne som sier det samme! Men jeg har aldri tydd til rusmidler 🙂 

Anonymkode: 71ae7...413

[AnonymBruker]

Jeg var sammen med en som var bipolar, han slet med diverse andre psykiske sykdommer også. Vanskelig å skille de ulike fra hverandre, men han var ikke til å leve med tim slutt. Slet meg totalt ut å være i det forholdet. Han brøt meg ned psykisk og fysisk og jeg kunne aldri vite hvilket humør han var i. Det svartnet ofte for han og endevendte møbler, kastet ting i veggene, slo rundt seg, kjeftet og lagde mye bråk. Så dessverre orket jeg ikke stå i det. 

Anonymkode: 1e38c...bf3

[AnonymBruker]

Har ikke lest alt, men her synes jeg det var mye generalisering! Det er jo mange ulike måter bipolar lidelse kommer til uttrykk på. Alle er ikke like.

Moren min fikk diagnosen noen år før jeg begynte på ungdomsskolen. Jeg så mest av de maniske periodene, lite av nedstemthet. Hun var innlagt flere ganger. Samboeren hennes stakk etter to år med diagnosen. Litt etter det stabiliserte ting seg veldig fordi hun fikk riktig dose medisin.

Skjønner at det ikke er lett for en partner. Men jeg husker jeg syntes "stefaren" min (sammen i nesten 10 år) var veik som fordufta. Følte at han forlot meg i kaoset også. Mor hadde jo ingen innsikt i egen situasjon på det verste, hun ble tvangsinnlagt noen ganger. En gang var hun f.eks. helt sikker på at jeg kom til å bli drept av de som kom for å ta henne med til psykehuset. Det er jo en sykdom dette, ville ikke kalt henne en dramaqeen akkurat. Andre ganger følte hun at hun begynte å "spore av" og kontaktet hjelp selv.

Anonymkode: e45cd...1b5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Forstår at bipolar er en tung og vanskelig diagnose for de som har det, men se bare på Camilla koht og pernille. Koht rauses jo opp i skyene for å være en "ærlig" drittsekk... hun har jo ligget med andre, driti i kjæresten sin fullstendig osv. Hva har dette med kjærlighet å gjøre? Man er syk ja, men hvis man påfører andre så mye faenskap med sykdommen sin så er det kanskje like greit å være singel. Alkoholikere er jo også syke, men de påfører pårørende mye vondt fordet desverre.. Spørsmålet er om det er riktig å tynge ned og påføre andres liv masse traumer og drit med den bakgrunn at "det er jo fordi jeg er syk selv"? Hva med barn osv. som må leve i dette?

Anonymkode: ef56c...143

Har tenkt noe av det samme. Klart det er synd at Christine Koht er syk osv., men jeg klarer ikke å se det sjarmerende med å være frekk og drittsekk. Greit at man ikke kan for at man er syk (verken på den ene eller andre måten), men jeg skjønner ikke poenget med å skryte av å være så frekk og jævlig, og så nyter hun oppmerksomheten hun får av det.

Mulig jeg er fryktelig intolerant, men jeg synes bare det er tåpelig og usympatisk.

 

Anonymkode: edb48...c93

[Fruamdal]

Jeg har ikke vært i kjæresterelasjon med noen som har bipolar lidelse, men har et søsken som har lidelsen. Det kan være utrolig slitsomt å forholde seg til høyt og lavt, og i dette tilfellet finnes det ikke konsekvenstenkning. H*n er i utgangspunktet en utrolig smart og viljesterk person og fungerer greit når medisinene blir tatt. Er når personen finner ut at h*n ikke trenger medisiner lenger det sklir helt ut. Og alle er jo forskjellige ift diagnosen. Det virker jo som at du har kontroll på lidelsen selv, og at du er flink til å bruke de psykiske aspektene av lidelsen som en fordel, noe som jeg syntes er veldig fint. Jeg tror mange som er i forhold med en som har bipolar lidelse har alt for lite kunnskap om kompleksiteten rundt diagnosen. Jeg vil også rose kjæresten din som gir deg tid og rom når du er i den depressive fasen, og rose deg for at du klarer å formidle det. Livet til den vanlige mannen i gata går jo også opp og ned, og i mitt hode handler det jo bare om å ta alle for den de er.