Psykiske ettervirkninger, unge voksne enslige

[littleangel]

Hei

Det er mye fokus på unge og eldre, men de enslige unge voksne føler jeg er en gruppe som har falt helt bort fra all diskusjon. Vi er bare "utsiden" av alt. Jeg er en kvinne i starten av 30-årene.

Mitt liv siden 12.mars 2020 til nå på ubestemt tid:

• hjemmekontor på fulltid, stirret i 3 skjermer fra kl 0800-1800 (10t), men rapporterer bare 7,5t fordi jeg ikke føler jeg har jobbet "effektivt nok".
• bor helt alene og er alene hver eneste dag. De gangene jeg ser folk er på matbutikken.
• ingen venner i nærheten, sett venner kanskje 5 ganger siden mars i fjor (jeg bor på landet og de i byen fordi jeg ikke har råd til bolig i byen...)
• sett/møtt familie kanskje 1g/uke (men vi har ikke noe godt forhold, så det gir meg veldig lite)
• den eneste fysiske kontakten jeg har hatt fått er 5 klemmer fra noen venner
• er ikke i noen sin kohort så i familien har jeg vært en "ekstra" som går utenpå kohortene..(mine søsken er voksne)

Følgende konsekvenser merker jeg:

• Jeg sliter med å le. Har prøvd å digitale møter med venner men jeg klarer ikke le og må "tvinge" frem at jeg syns noe er gøy. Det føles som om noe inni meg har dødd, men jeg klarer ikke sette ord på hva. Merker når jeg snakker med folk at jeg har mistet evnen/interessen for å småprate og le. 
• Jeg er utslitt etter kort tid de få gangene jeg har vært med folk. Når jeg feks møter familie/venner så vil jeg bare hjem igjen etter 30 min for da er jeg tom og ferdig. 
• Jeg føler jeg ikke har noe mer å tilby dette livet. Det eneste lysglimet i livet mitt er å sove  (jeg er ikke suicidal)
• Tap for fremtid og håp. Det å ikke vite når alt er over gjør det vanskelig å skulle tenke fremover og jeg har resignert. Det er bedre å "bare holde ut" enn å drømme/håpe på en bedre livsstiuasjon.
• Jeg ser ikke frem til fremtiden og klarer ikke glede meg på andres vegne. I min alder får "alle" unger og gjør "store ting" om dagen, mens jeg gjør ingenting
• Mye skam forbundet med å være så enslig som jeg er. Alle medier osv og måten man prater på "forutsetter"/tar for gitt at alle har noen å klemme, noen som er glad i deg og at du er glad i noen. At du har en hytte. Alle de små tingene som en enslig ung voksen ikke er en del av.
• Vet ikke om jeg er glad i noen lengre og savner ingen. Jeg føler meg frakoblet/avkoblet, rotløs, utenfor og ikke en del av noe.
• Jeg har begynt å grue meg til at vi skal "tilbake til normalen" for noe er endret inni meg og det virker som at vi bare skal fortsette der vi slapp, men etter snart 13 mnd i "isolat" er jeg ikke den jeg var. Jeg klarer ikke se for meg å skulle begynne å pendle igjen og sitte på kontor med mennesker så mange timer igjen. 
• Jeg finner ingen interesse for jobben og vil egentlig bare slutte, men siden jeg er så tom så vet jeg ikke hva jeg vil i stedet.  Likegyldig til alt.
• jeg eksisterer men lever ikke. Den følelsen er veldig rar og destruktiv. 
• En sorg har begynt å etablere seg. Jeg trodde jeg skulle bruke de siste årene  på å reise og leve livet. En sorg over tapte år her og nå, men også mht ettervirkningene (jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre av meg etter dette lenger. Identitet, integritet, selvtillit og selvfølelse er på bunn)

 

Noen flere som opplever lignende, eller som er i samme situasjon?

 

Endret 6. april 2021 av littleangel
kom på noe

[KoopaTroopa]

Jeg kjenner meg igjen.

Er på samme alder som deg. Jevnaldrende får barn eller skal gifte seg. Det eneste som hadde vært positivt med å være aleine er at man har en frihet til å leve livet før man forhåpentligvis møter en å slå seg ned med. Jeg har kjempelyst til å møte den rette, men alt er bare satt på vent mens den siste tida til å ha det gøy og finne en partner renner ut i koronarestriksjoner. Jeg ser ikke noe lyspunkt nå om dagen og har gråten i halsen hver dag.

Blir også trist av å være helt glemt. Tenker at barn og unge har jo hele livet foran seg og ikke noe press. Jeg føler at jeg virkelig mister dyrebare år!

[littleangel]

KoopaTroopa skrev (På 7.4.2021 den 1.41):

Jeg kjenner meg igjen.

Er på samme alder som deg. Jevnaldrende får barn eller skal gifte seg. Det eneste som hadde vært positivt med å være aleine er at man har en frihet til å leve livet før man forhåpentligvis møter en å slå seg ned med. Jeg har kjempelyst til å møte den rette, men alt er bare satt på vent mens den siste tida til å ha det gøy og finne en partner renner ut i koronarestriksjoner. Jeg ser ikke noe lyspunkt nå om dagen og har gråten i halsen hver dag.

Blir også trist av å være helt glemt. Tenker at barn og unge har jo hele livet foran seg og ikke noe press. Jeg føler at jeg virkelig mister dyrebare år!

Godt å vite at man ikke er helt alene om dette. Jeg kjenner også på at jeg mister dyrebare år. De årene som går er år jeg skulle brukt på å finne en partner, men i stedet er jeg i "husarrest" og det er allerede vanskelig nok å finne the one i vanlig tider, og i tillegg skal man få dårligere tid (vi kvinner har jo en biologisk klokke uavhengig av om folk sier man har "god tid". Etter 7 år som singel vet jeg hvor mange frosker man møter og hvor få potensielle partnere det er å velge mellom (der begge skal like hverandre i tillegg).

 

[Skogkatten]

Takk for at dere skriver dette. Jeg har hatt det på samme måte i det siste og jeg begynte å tro at det var noe galt med meg. Det virker jo som alle andre fikser denne tilværelsen uten problemer, og om man snakker høyt om at man ikke har det så bra så står flinkisene klare til å fortelle deg at du gjør noe galt.

Jeg bor et sted med lite smitte så jeg har vært av og på hjemmekontor det siste året. Men selv i de periodene jeg er på jobb og ikke hjemme så er det noe som ikke stemmer fordi store deler av de ansatte velger å jobbe hjemmefra uansett. Da blir det til at jeg føler meg like alene, bare på en litt annen måte siden jeg sitter helt alene i min avdeling med bare tomme kontorer rundt meg.

Jeg har vært singel i flere år og har alltid vært fornøyd med det, jeg har ikke forsøkt å finne noen ny siden det forrige forholdet røk. Det jeg ikke hadde forutsett i denne situasjonen er et jeg som singel og barnløs nå ikke blir en del av noens kohort. De som har barn omgås jo andre barnefamilier av hensyn til barna og deres kohorter. Så dermed sitter jeg her helt alene hver eneste dag. Siste gang jeg fikk en klem var 13. mars i fjor, sist gang et annet menneske tok på meg var en gang i sommer da en kollega ga meg et klapp på ryggen etter bra utført jobb.

Jeg har heller ikke bil, og siden det vi frarådes å reise kollektivt kommer jeg meg ingen steder. Sist gang jeg så foreldrene mine var i sommer. Jeg valgte å ikke reise hjem til jul siden smittesituasjonen der foreldrene mine bodde var og fortsatt er ganske alvorlig, og om jeg hadde blitt syk kunne jeg blitt bedt om å reise til hjemkommunen min. Det hadde jo ikke gått om jeg måtte reise kollektivt. Og så er jeg på toppen av det hele innflytter her jeg bor og har ingen av de som står meg nærmest her. De jeg kjenner er først og fremst de jeg jobber sammen med, hvor de fleste har barn og kun omgås andre barnefamilier. Jeg har til nå feiret to bursdager helt alene med kjøpekake, og selv om ikke bursdagene i seg selv spiller så stor rolle så føler man seg litt ekstra alene da. 

Jeg føler meg så alene og har så til de grader resignert at jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Og om jeg en sjelden gang blir bedt om å være med på noe så føles det kunstig. Det føles som en slags veldedighet, fordi de synes synd på meg og tenker jeg er en de må ta seg av. Jeg gråter i dusjen hver kveld. Og jeg gråter nå når jeg skriver dette. Det er liksom så forventet at alle på vår alder har familie, bil og hytte, vi som ikke har det er ikke engang en del av regnestykket. Det er liksom kun de eldre og ungdommen som ofrer noe, det forventes at vi skal ha noen. Ingen snakker om oss som ikke har det?

Og ja, jeg sørger også over tapte år. Jeg hadde spart opp til tidenes reise som skulle finne sted i fjor, når jeg ser de pengene nå så klarer jeg ikke glede meg over det lenger. Hvem vet når jeg kan reise så kanskje jeg skal bruke dem på noe annet i stedet, liksom. Det føles bare vondt og bittert alt sammen, følelsen av å være nedprioritert både av folk rundt meg og av myndighetene. 

[Kågebruker]

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du beskriver. Men livet mitt er likevel bedre enn for noen år siden. Merker på flere at de har det tøft nå. Kunne veldig fort vært i en superkjip situasjon selv.

[littleangel]

Takk for at du deler så mye. Jeg leste hele innlegget ditt, og fikk vondt av deg og føler virkelig med deg. Jeg er jo i samme situasjon med deg. Skulle gjerne gitt deg en klem. Tenk så mange vi er som er i samme båt, helt alene, men likevel er vi ikke alene fordi det finnes flere av oss, men vi er alle separert. Men ingen adreresser oss så her  sitter vi her på hver vår haug og tror vi er helt alene i verden om å føle seg forlatt/uønsket/uelsket/ensom ulv/avvik.  

Skogkatten skrev (13 timer siden):

Jeg føler meg så alene og har så til de grader resignert at jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Og om jeg en sjelden gang blir bedt om å være med på noe så føles det kunstig. Det føles som en slags veldedighet, fordi de synes synd på meg og tenker jeg er en de må ta seg av.

Dette med kunstighet og veldedighet kjenner jeg meg så godt igjen! Har ikke klart å sette ord på det før du skrev det; men det føles som en kunstig situasjon der "de med sine kohorter" en gang i blant inkluderer de "stakkarsene" som står utenfor "å titter igjennom vinduet" på middag hele tiden. Det er blitt så synlig hvor alene man er, og man føler seg en taper (fordi myndighetene hele tiden har snakket om alle andre enn "oss unge voksne"; for vi er tydeligvis ikke-eksisterende, og om vi finnes er vi bare "unntaket" eller noe?

Skogkatten skrev (13 timer siden):

Det er liksom så forventet at alle på vår alder har familie, bil og hytte, vi som ikke har det er ikke engang en del av regnestykket. Det er liksom kun de eldre og ungdommen som ofrer noe, det forventes at vi skal ha noen. Ingen snakker om oss som ikke har det?

SÅ SANT. Er akkurat slik jeg oppfatter det også. 

Skogkatten skrev (13 timer siden):

Og ja, jeg sørger også over tapte år. Jeg hadde spart opp til tidenes reise som skulle finne sted i fjor, når jeg ser de pengene nå så klarer jeg ikke glede meg over det lenger. Hvem vet når jeg kan reise så kanskje jeg skal bruke dem på noe annet i stedet, liksom. Det føles bare vondt og bittert alt sammen, følelsen av å være nedprioritert både av folk rundt meg og av myndighetene. 

Samme her. Jeg hadde planlagt å reise siste året (hadde byttet jobb og alt, lagt til side masse penger), men nå har drømmen slukket. Jeg har alltid drømt om reising, men nå er jeg kommet dit at jeg ikke en gang vet hvor jeg vil dra når det åpner. Vet ikke om det er resignasjon, likegyldighet eller apati som er årsaken. 

Jeg skal derimot reise igjen når det åpner, men jeg hadde ikke sett for meg å være langt ute i 30-årene når jeg skulle på "min store livsreise". Jeg prøver dog å ha i bakhode: da jeg var rundt 21 år og reiste en del så møtte jeg på mange unge kvinner i starten av 30-årene. Jeg tror det er noen fordeler med å være eldre og reise; du har mer penger til å oppleve, du gjør de tingene du vil (ikke like opptatt av å følge strømmen og du er tryggere på deg selv) og du reiser kanskje mer meningsfullt. Prøv å hold på pengene til reising (gjem de vekk) og tenk heller at du må reise for å kompensere for disse tapte årene (jeg regner med at vi må holde ut rundt 2 år før vi kan reise som før uten at jeg er en ekspert-spåkone, men bedre å være litt pessimist enn altfor optimistisk).

 

Det siste du skriver kjenner jeg på. Jeg tror det også er noe av årsaken til hvorfor jeg føler meg frakoblet fra de jeg trodde var venner og familie. For nå ser jeg hvor lite "betydning" jeg har og at når vi lever i en pandemi så er jeg ikke så veldig viktig. Jeg som alene kan ikke bare mase på de som er par; det er mer naturlig at de med par og "komplekse kohorter" tenker på den ene "søstra", "vennen" osv som du vet sitter alene hver eneste time dag etter dag.