Psykisk psyk men oppegående?

[AnonymBruker]

Jeg sliter med og få den hjelper jeg trenger. Jeg er ganske punktlig og flink til og møte til avtaler blant annet. Dette har gjort at jeg virker frisk og oppegående, på det meste har jeg hatt 2 avtaler i uke. Og for min del er 2 midt i blinken. Og jeg møter med glede opp for og kunne snakke med noen. 
 

Men når jeg først møter opp vet jo åssen vi mennesker skal opptre, og jeg opptrer jo som et annet normalt menneske ville gjort. Har heller ikke noe problemer med det. Men så fort man er hjemme, det er jo da problemene med depresjon og angst. Kjenne på selvmordstanker og redsel kommer. Det er da jeg virkelig sliter, når traumene begynner og få meg i ekkelt humør. Alt dette er hjemme. 
 

Jeg snakker jo ut om alle problemene, men føler jeg aldri får noe hjelp. «Jeg er så flott og oppegående» blir skrevet fra hva enn jeg har startet med. 
 

Flere som har sliti med det? Minimalisering av problemene? Fordi du virker så frisk de få timene i uka du er ute. 

 

Anonymkode: a3c9d...ded

[AnonymBruker]

Dette kjenner jeg meg igjen i. Jeg er også sånn som deg, pliktoppfyllende, møter alltid opp, er høflig og hyggelig, har blikkontakt osv. Får høre jeg har «bra funksjon og klarer mye» sammenlignet med andre pasienter, men synes ikke det hjelper meg for jeg er jo fortsatt utenfor arbeidslivet pga psyken, og synes selv jeg tar mye hensyn i hverdagen. 
jeg synes selv jeg skjuler mye, og tar meg sammen når jeg møter folk som ikke vet om mine problemer. Men det er kanskje vanligere enn man tror? 

Anonymkode: 9535e...b09

[AnonymBruker]

Helsevesenet holder på sånn med alle. Jeg klarer ikke møte opp og fikk nylig høre av en vikarlege på fastlegekontor: jammen du har jo møtt opp her i dag! Det skulle liksom være argumentasjon for at jeg sikkert ville greie å gå til psykolog én gang i uka..Fuck of, sier bare jeg. Stol på deg selv. Helsevesenet er fullt av drittfolk som er full av skit.

Anonymkode: 3c220...f12

[AnonymBruker]

Men er det ikke greit å være psyk men samtidig oppegående, da? 

Jeg sliter selv med depresjon, dysmorfofobi, angst og diverse. Men jeg "fungerer". Det vil si at jeg er i jobb og jeg møter opp til avtaler (men det hender jeg avlyser). Jeg blir sett på som oppegående. Jeg ser ikke på dette som et problem med mindre det gjør at mine problemer ikke blir tatt alvorlig. Når du sier du ikke føler du får hjelp, hva tenker du er problemet da? Jeg har opplevd å få den hjelpen jeg trenger, samt bli tatt alvorlig. De færreste ville gjettet at jeg er suicidal og har så store problemer med psyken som jeg har, men siden jeg er åpen i kommunikasjon med behandler, så får jeg den hjelpen jeg trenger. Ofte må man være påpasselig med å kommunisere sin problematikk ordentlig, slik at man blir forstått. Så klart finnes det evneveike mennesker også blant helsepersonell, men de fleste som jobber med mennesker er flinke i sitt fag nettopp fordi de ønsker å gjøre en god jobb. Så om du er uheldig med din behandler kan du bytte. 

Poenget mitt er at man må ta ansvar for egen lidelse og hvordan man kommuniserer sine problemer og behov. Det er viktig at du gjør deg sett. Behandlere og helsepersonell kan IKKE lese tanker, og om du er god til å skjule problemene dine og fake et smil og annet kroppsspråk, så blir det jo umulig å vite hva som er problemet. 

Anonymkode: 6bc1e...541

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen, de få gangene jeg leser journalen og kan lese "møtte opp til avtale, virket i godt humør..." samtidig som jeg omtrent har en hegeløkke i taket hjemme.. 

Men, skulle jeg få hjelp måtte smile revne der jeg kunne få hjelp..

Når panikken og depresjonen lenker meg til sengen så har jeg laget meg en bruker på pinterest, i en av tavlene der har jeg lagret mørk kunst, mørke dikt og sitater som ikke legger to fingre imellom hvordan jeg egentlig har det.. 1000 vis av bilder av innvendige demoner.. Jeg viste psykologen dette og tenkte: nå får det bære eller briste, jeg er jo her for å få hjelp, ikke for å spille skuespill.

Jeg er fremdeles blid, hyggelig og "en solstråle", pliktoppfyllende osv, og jeg har fremdeles problemer med grensesetting og når psykologen spør meg om hvordan jeg har det, sier jeg fremdeles "fint", før hun sier "ja du har det jo alltid bra" med en viss ironi men vi jobber veldig med dette. Sist uke tok jeg telefonen da psykolog ringte og orket ikke fake, jeg orket ikke gjøre meg lys og trivelig i stemmen så sa hun "det høres ikke ut som du har det så bra" -joda, livet er en fest svarte jeg med den mest ironiske depressive stemmen en kan tenke seg. Da sa hun "yees vi er på rett vei". Fordi jeg ikke faket et smil igjennom telefonen.

Når en er en skuespiller i livet, slik vi ofte er så hjelper det ingen, (eller kanskje andre får det mer behagelig da, men i en behandling er slikt bare å spyle penger/tid/energi i do). En en nødt til å være råærlig først og fremst for og med seg selv.  Snakke og lære om gode verktøy en kan bruke når livet er drit hjemme.

Å finne en kommunikasjonsform der en kan være ærlig med behandler er alfa og omega for i det hele tatt ønske/ klare å krype seg litt opp av driten. En går jo ikke til legen med en knekt arm og sier "nei jeg har det helt fint".. 

Anonymkode: e5341...730