Blir alle enebarn satt i bås?

[AnonymBruker]

Jeg har en sønn under året som mest sannsynlig blir enebarn (mye sykdom i svangerskap, fødselskade og tidlig overgangsalder). Jeg merker at jeg bekymrer meg endel for kommentarer angående dette i fremtiden - spesielt for hans sin del. 

Jeg har lest mye om familier med enebarn hvor barna deres blir automatisk satt i en "bås" fordi de ikke har søsken. Hvis barnet trasser eller er lei seg så er det på grunn av mangel på sosial trening. Hvis et tilsvarende barn med søsken har samme utagering så er det alderen. Hvis barnet presterer bra så er det også fordi barnet er enebarn og foreldrene har all verdens tid til å følge det opp. Hvis et tilsvarende barn med søsken presterer bra så er det medfødte evner.

Er det flere som opplever at barna deres blir sett annerledes på siden de ikke har søsken? 

Babyen min er forøvrig 5 måneder og jeg har allerede fått kommentarer om at han er bortskjemt fordi han ikke må dele oppmerksomheten min med noen 🙃 

 

Anonymkode: 0832b...e3b

[AnonymBruker]

Jeg skal bare ha ett barn. Min sønn er 14 måneder, og om noen skulle satt han i bås fordi han er enebarn blir like dumt som at andre skal sette trassige barn som har søsken i bås fordi foreldrene ikke har tid til å gi oppdragelse.

 

Fordelene med å ha enebarn er mange og fordelene med å ha søsken er mange. Ingen familie er perfekte uansett og du må velge det som passer deg best! 
For min egen del ser jeg helt klart størst fordeler med å ha enebarn! 

Anonymkode: 376b9...bb2

[AnonymBruker]

Har et enebarn på seks år.  Har aldri opplevd at noen har sagt noe som helst om at barnet mitt er enebarn.  Mitt inntrykk er at dette er noe folk var mer opptatt av før.  Nå finnes alle slags forskjellige familier. 

Anonymkode: cbe32...691

[AnonymBruker]

Faren min har mange barn og en ting han alltid har gjort varmer hjertet mitt. Når noen har skrytt til ham, om barna hans eller våre prestasjoner har han alltid sagt at det er vi som har gjort arbeidet. Det er vi som greide det og vi som har trent/øvd/lest/lagd. Det var vi som skulle få skinne når vi gjorde det bra. Å forklare enebarn sine prestasjoner med fordelen med at de er enebarn er litt slemt gjort mot de barna. De jobber, øver, trener, leser og står på for å nå sine mål. På samme måte som det er ugreit å forklare "dårlige" sider ved et barn med at de er dårlig sosialiserte enebarn.

Anonymkode: 29dc8...9ed

[AnonymBruker]

Har et enebarn på 8.5 år.....sånn ble det, selv om ønsket var 2 barn. Vårt barn er veldig sosial,  og er godt likt.  Hun er nok kanskje bortskjemt på enkelte områder, men vi setter grenser i henne motstand på lik linje som de som har flere barn. Husker bl.a de jobbet med å "dele " leker i bhg da hun begynte som snaut 1-åring. Der hadde i ikke klart å bære konsekvente nok, så hun trengte virkelig flere barn å spille på der. Hun får mye oppmerksomhet her hjemme fordi vi har mulighet, men hun møter også svar som (dkal gjøre dette ferdig først,  kan du prøve selv til jeg kommer,  fram til kl da og da er jeg  opptatt og vil ikke forstyrresom det ikke er superviktig). Tror det er mer virkig for oss med 1 barn og være tydeligere med grenser og ikke gjøre oss tilgjengelig hele tiden(selv om vi kan). Vi skal ha et liv utenom vi også.  

Anonymkode: 7b07e...592

[AnonymBruker]

Mange elsker å kommentere på det med enebarn, i litt negative ordelag. Men det er bare å overse synes jeg. Jeg er enebarn, min mann er enebarn og vår jente blir enebarn. 

Anonymkode: d2073...21c

[AnonymBruker]

Jeg har ett barn på 10 år og har nesten aldri opplevd å få sånne kommentarer. Det er vel stort sett bare her inne, når jeg har kommet i skade for å nevne at jeg bare har ett barn i forbindelse med at jeg har svart med mine tanker og erfaringer rundt et spørsmål som er stilt (om barn). Da har jeg fått høre et par ganger at jeg ikke kan uttale meg siden jeg bare har ett. 😛

Men i den virkelige verden opplever jeg det ikke sånn. Det er heller jeg som kommenterer det av og til selv, f.eks. når andre snakker om diverse utfordringer med barn som jeg ikke kjenner meg igjen i. "Unnskylder" meg for at jeg ikke har det problemet med "men jeg har jo bare én da". 😛

Men, når jeg tenker over det, så har folk skrytt mye av barnet siden han var liten, over hvor grei han er med andre barn, flink til å dele, vente på tur osv. Ingen har nevnt det at han er enebarn direkte, men kanskje slikt skryt sitter løsere fordi han er det, at det er mer forventet av de som har søsken? Men tipper det er ubevisst i tilfelle.

Anonymkode: e902a...ef6

[Mt3]

Det er vel akkurat like vanlig å ha ett som flere barn nå til dags, og bortskjemte "drittunger" finnes både som enebarn og i flerbarnsfamilier.

Det viktigste er vel å lære barna å dele, att ikke alt går etter deres pipe bestandig og at en hjelper de til å danne vennskap.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Mange elsker å kommentere på det med enebarn, i litt negative ordelag. Men det er bare å overse synes jeg. Jeg er enebarn, min mann er enebarn og vår jente blir enebarn. 

Anonymkode: d2073...21c

Stakkars jente! Det er sikkert greit å vokse opp som enebarn, men å ikke få oppleve tanter, onkler og søskenbarn er jo så usigelig trist. Og ikke minst når hun er voksen og blir stuck med ansvaret for to aldrende foreldre, og fire besteforeldre om så er, uten noen å dele byrden med. Håper inderlig hun finner en partner med mange søsken og får mange barn. Forblir hun enslig er hun rett og slett helt alene når dere faller fra. Uff så slemt å gjøre det mot sitt barn. 

Anonymkode: c5483...5f8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Stakkars jente! Det er sikkert greit å vokse opp som enebarn, men å ikke få oppleve tanter, onkler og søskenbarn er jo så usigelig trist. Og ikke minst når hun er voksen og blir stuck med ansvaret for to aldrende foreldre, og fire besteforeldre om så er, uten noen å dele byrden med. Håper inderlig hun finner en partner med mange søsken og får mange barn. Forblir hun enslig er hun rett og slett helt alene når dere faller fra. Uff så slemt å gjøre det mot sitt barn. 

Anonymkode: c5483...5f8

Huff....har det noengang slått deg at det finnes mange ulike grunner til at barn er enebarn? Hvorfor stakkarsliggjøre enebarn, egentlig??? Ikke sikkert livet farer så bra med barn som har større familie, heller🤷‍♀️

Anonymkode: 9f0a5...03d

[AnonymBruker]

22 minutter siden, AnonymBruker said:

Stakkars jente! Det er sikkert greit å vokse opp som enebarn, men å ikke få oppleve tanter, onkler og søskenbarn er jo så usigelig trist. Og ikke minst når hun er voksen og blir stuck med ansvaret for to aldrende foreldre, og fire besteforeldre om så er, uten noen å dele byrden med. Håper inderlig hun finner en partner med mange søsken og får mange barn. Forblir hun enslig er hun rett og slett helt alene når dere faller fra. Uff så slemt å gjøre det mot sitt barn. 

Anonymkode: c5483...5f8

Jøss, jeg er mer bekymra for dine eventuelle barn enn personen du siterer sitt enebarn. Makan til holdning. Du vet jo ikke hvorfor hun blir enebarn heller, uff så slemt av deg å kommentere på denne måten. En del eldre greier faktisk å ta ansvar for seg selv også, og blir ikke nødvendigvis en byrde. Man kan jo ta høyde for at man bare har ett barn og se til at man ikke belaster det for mye. 

Anonymkode: 2ecf1...380

[AnonymBruker]

Som enebarn selv så kan jeg skrive under på at det ikke alltid er lett. Jeg skulle ønske jeg hadde søsken, ikke bare for å ha noen å dele byrden med nå som mine foreldre er gamle, men for å ha noen som har de samme opplevelsene som meg helt fra barndommen. Jeg har ofte kjent på en enorm følelse av ensomhet, fordi jeg er alene om alle minner, ingen å støtte meg på utenom min mann og tanken på når mine foreldre dør er jeg alt som er igjen av slekten. Jeg traff min utkårede sent i livet og valgte å ikke få barn da det var stor fare for at det ville bli enebarn, og det er ikke noe jeg ønsker for andre. Når jeg vokste opp ble jeg sett på som bortskjemt og "litt på siden" av alle andre, selv om det igrunn ikke var sannheten. 

Kan man få flere barn, så er det absolutt å anbefale. Kan man ikke, så kan man ikke. 

Anonymkode: 01b8b...977

[AnonymBruker]

Ja, vi får høre alt du nevner her og mer til. Har enebarn av samme grunner som du nevner. 
 

Jeg pleier å starte med å si at «ja, det kan være vanskelig å følge med på forskning, men det er faktisk slett ikke sånn at enebarn er assosiert med høyere insidens av noe av dette». Og så følger jeg opp med å si at barn som er i barnehage normalt vokser opp i barneflokker som holdes nærmest permanente over flere år, og så begynner de på skolen og SFO/AKS og er der minimum 8:30 til 15, så teknisk sett finnes det knapt enebarn her i landet. 
 

INGEN barn som går i barnehage og SFO vokser opp med den typen manglende «peer socialisation» som enebarns-stereotypiene tar utgangspunkt i. 
 

Gir de seg ikke da så pleier jeg faktisk å be dem gå og knyte seg.

Anonymkode: 7ad73...594

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Som enebarn selv så kan jeg skrive under på at det ikke alltid er lett. Jeg skulle ønske jeg hadde søsken, ikke bare for å ha noen å dele byrden med nå som mine foreldre er gamle, men for å ha noen som har de samme opplevelsene som meg helt fra barndommen. Jeg har ofte kjent på en enorm følelse av ensomhet, fordi jeg er alene om alle minner, ingen å støtte meg på utenom min mann og tanken på når mine foreldre dør er jeg alt som er igjen av slekten. Jeg traff min utkårede sent i livet og valgte å ikke få barn da det var stor fare for at det ville bli enebarn, og det er ikke noe jeg ønsker for andre. Når jeg vokste opp ble jeg sett på som bortskjemt og "litt på siden" av alle andre, selv om det igrunn ikke var sannheten. 

Kan man få flere barn, så er det absolutt å anbefale. Kan man ikke, så kan man ikke. 

Anonymkode: 01b8b...977

Vel, jeg er yngst av 3, og kan relatere meg til alt du som enebarn skriver.

Anonymkode: 9f0a5...03d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Vel, jeg er yngst av 3, og kan relatere meg til alt du som enebarn skriver.

Anonymkode: 9f0a5...03d

Jeg er også yngst av tre søsken.. hun i midten er en narsissist jeg skulle helst unngått kontakt med.. men pga at hun er søstren min så «må» jeg holde kontakten. Hun eldste er veldig ålreit da men hun er åtte år eldre så våre barndomsminner er fullstendig forskjellig og vi ble ikke gode venner før jeg ble 25 år +.. 

Anonymkode: 376b9...bb2

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker said:

Vel, jeg er yngst av 3, og kan relatere meg til alt du som enebarn skriver.

Anonymkode: 9f0a5...03d

Eldst av fire her, kjenner meg også igjen i alt som ble sitert her. Og i tenårene tenkte jeg mye på hvor mye av min barndom som har blitt ofret for småsøsknene mine. Ser spesielt at atpåklattene har fått i pose og sekk og at det har gått på bekostning av de eldste av oss.

Er nok lett å tenke at det at jeg er enebarn/storesøster/lillebror etc er grunnen til at livet er hardt, men tror ikke man kategorisk kan si at det ene er kjipere enn det andre. Gresset er alltid grønnere osv...

Anonymkode: 2ecf1...380

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Som enebarn selv så kan jeg skrive under på at det ikke alltid er lett. Jeg skulle ønske jeg hadde søsken, ikke bare for å ha noen å dele byrden med nå som mine foreldre er gamle, men for å ha noen som har de samme opplevelsene som meg helt fra barndommen. Jeg har ofte kjent på en enorm følelse av ensomhet, fordi jeg er alene om alle minner, ingen å støtte meg på utenom min mann og tanken på når mine foreldre dør er jeg alt som er igjen av slekten. Jeg traff min utkårede sent i livet og valgte å ikke få barn da det var stor fare for at det ville bli enebarn, og det er ikke noe jeg ønsker for andre. Når jeg vokste opp ble jeg sett på som bortskjemt og "litt på siden" av alle andre, selv om det igrunn ikke var sannheten. 

Kan man få flere barn, så er det absolutt å anbefale. Kan man ikke, så kan man ikke. 

Anonymkode: 01b8b...977

Er en god del yngre enn de to søsknene og føler jeg hadde en annen oppvekst. Vi har ikke samme oppfatning av barndommen, men kanskje på grunn av min alder. Jeg opplever at de sier ting som jeg ikke kjenner meg igjen i eller ikke kan huske. De gjorde mye før jeg ble født, og jeg gjorde mye etter de hadde flyttet ut. En av dem er så vanskelig å omgås at jeg sjelden gjør det. Å ta seg av foreldre kan man nok dele på, men når den dagen kommer st man skal arve disse kan det i mange familier skape masse problemer og fiendtlighet. Så mye familie er ikke bare idyll det heller. Å være ensom i livet er nok noe enhver kjenner på.

Anonymkode: 24027...ccc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Som enebarn selv så kan jeg skrive under på at det ikke alltid er lett. Jeg skulle ønske jeg hadde søsken, ikke bare for å ha noen å dele byrden med nå som mine foreldre er gamle, men for å ha noen som har de samme opplevelsene som meg helt fra barndommen. Jeg har ofte kjent på en enorm følelse av ensomhet, fordi jeg er alene om alle minner, ingen å støtte meg på utenom min mann og tanken på når mine foreldre dør er jeg alt som er igjen av slekten. Jeg traff min utkårede sent i livet og valgte å ikke få barn da det var stor fare for at det ville bli enebarn, og det er ikke noe jeg ønsker for andre. Når jeg vokste opp ble jeg sett på som bortskjemt og "litt på siden" av alle andre, selv om det igrunn ikke var sannheten. 

Kan man få flere barn, så er det absolutt å anbefale. Kan man ikke, så kan man ikke. 

Anonymkode: 01b8b...977

Jeg er enebarn og kjenner meg ikke igjen. Var alltid glad jeg ikke hadde søsken i oppveksten, da jeg ble så sliten av yngre søsken da jeg besøkte vennene mine. Var deilig å få komme hjem og puste ordentlig. Nå når jeg er voksen og foreldrene mine er gamle, har jeg god hjelp av både partner og nære venner. Jeg har venner nå som jeg også hadde som barn (fra 1. klasse og oppover), så har heldigvis mange fine minner å dele der også. Det er ikke nødvendigvis trist å være enebarn, selv om din erfaring dessverre er det.

Jeg og mannen er enige om at det blir med ett barn for oss også, mye pga min egne positive erfaring med det, samt hans negative erfaring med å vokse opp med søsteren sin (og litt andre årsaker da, som romsligere økonomi og bedre tid til oppfølging).

Anonymkode: 91d64...5f9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Stakkars jente! Det er sikkert greit å vokse opp som enebarn, men å ikke få oppleve tanter, onkler og søskenbarn er jo så usigelig trist. Og ikke minst når hun er voksen og blir stuck med ansvaret for to aldrende foreldre, og fire besteforeldre om så er, uten noen å dele byrden med. Håper inderlig hun finner en partner med mange søsken og får mange barn. Forblir hun enslig er hun rett og slett helt alene når dere faller fra. Uff så slemt å gjøre det mot sitt barn. 

Anonymkode: c5483...5f8

Ditt innlegg illustrerer trådens problemstilling på en ironisk og teit måte 😂

Anonymkode: c3a36...cbb

[Hannah80]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Stakkars jente! Det er sikkert greit å vokse opp som enebarn, men å ikke få oppleve tanter, onkler og søskenbarn er jo så usigelig trist. Og ikke minst når hun er voksen og blir stuck med ansvaret for to aldrende foreldre, og fire besteforeldre om så er, uten noen å dele byrden med. Håper inderlig hun finner en partner med mange søsken og får mange barn. Forblir hun enslig er hun rett og slett helt alene når dere faller fra. Uff så slemt å gjøre det mot sitt barn. 

Anonymkode: c5483...5f8

Latterlig innlegg.  Jeg har også kun ett barn. Men jeg har mange søsken. Som jeg knapt treffer, da vi er spredt over hele landet. Skulle jeg latt være å få barn da, tenker du?