Blir alle enebarn satt i bås?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Stakkars jente! Det er sikkert greit å vokse opp som enebarn, men å ikke få oppleve tanter, onkler og søskenbarn er jo så usigelig trist. Og ikke minst når hun er voksen og blir stuck med ansvaret for to aldrende foreldre, og fire besteforeldre om så er, uten noen å dele byrden med. Håper inderlig hun finner en partner med mange søsken og får mange barn. Forblir hun enslig er hun rett og slett helt alene når dere faller fra. Uff så slemt å gjøre det mot sitt barn. 

Anonymkode: c5483...5f8

Rareste innlegget jeg har lest. Jeg har definitivt ikke noe tett forhold til mine onkler og tanter, de var mer voksne jeg måtte omgås som liten. Mine kusiner er jeg nærere, men ikke mer enn jeg er mine nærmeste venner. Foreldrene mine er aldrende, men de klarer seg fortsatt fint selv, litt usikker på hva slags byrde du mener aldrende foreldre er, dersom de er fornuftige og ikke har bolig de ikke er i stand til å ta vare på. Å snakke med og besøke dem er jo bare hyggelig, og med alle tilbud som finnes nå til dags er det jo ikke så mye ærend som må gjøres. Bestefar hadde tre barn, de så han i ferier, da de ikke bodde i samme by. Han klarte seg fortsatt fint hjemme ut livet. Om jeg hadde vært enslig hadde jeg fortsatt hatt vennene mine, som jeg har like mye felles minner og referanser med som mange har av søsken.

Anonymkode: 183dd...f54

[SPOCA]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Stakkars jente! Det er sikkert greit å vokse opp som enebarn, men å ikke få oppleve tanter, onkler og søskenbarn er jo så usigelig trist. Og ikke minst når hun er voksen og blir stuck med ansvaret for to aldrende foreldre, og fire besteforeldre om så er, uten noen å dele byrden med. Håper inderlig hun finner en partner med mange søsken og får mange barn. Forblir hun enslig er hun rett og slett helt alene når dere faller fra. Uff så slemt å gjøre det mot sitt barn. 

Anonymkode: c5483...5f8

Merkelig innlegg. Som enebarn med få tanter på mammas side (og ingen søskenbarn), og kun søskenbarn som er mye eldre enn meg på pappas side, så kan jeg med hånden på hjertet si at dette overhodet ikke er usigelig trist. 

Er det noe som provoserer meg så er det denne stakkarsliggjøringen av oss enebarn. Slutt med det. Det er fordeler og ulemper med alt. Det er heller ikke sikkert at man får et nært forhold til sine søsken når man blir voksen. Min mors bror døde i ung alder. Tante har vært syk hele livet. Å ha søsken betydde lite eller ingenting da bestefar ble syk, alene sto min mor okke som. Heldigvis har hun øvrig familie og venner rundt seg, men hjelp fra søsken fikk hun altså ikke.

Med andre ord: å ha søsken betyr ikke nødvendigvis at man har mange rundt seg. Og det å være enebarn betyr ikke nødvendigvis at man har få rundt seg.

For øvrig vil jeg råde deg ts til å prøve å få tak i boken "Storesøster, lillebror - hvordan plasseringen i søskenflokken gjør deg til den du er". En meget god bok som tar opp nettopp mange påstander det kommes med - og hvordan noen bekreftes og at en del avkreftes - og viser et litt mer nyansert bilde av enebarnet. Her fortelles det om enebarnet i eget kapittel der man også kommer inn på dette med at enebarn gjerne kan inntre i en søskenflokk - og hvorfor dette skjer. Ganske tankevekkende lesning.

Noen mener at enebarn kanskje blir mer uselvstendige, bortskjemte og at de krever mer oppmerksomhet. Ja - det er jeg faktisk enig i til en viss grad; hvis foreldrene til barnet, f. eks mine foreldre, skulle ha kastet seg over meg med all sin energi. Og boka sies det også "denne typen enebarn finnes, men det er likevel slik at de fleste får servert en stor porsjon fordeler opp gjennom barndommen. Den største er selvtillit og tiltro til egne evner." Videre kommer boka inn på f. eks hvordan flertallet av verdens første astronauter var enebarn fordi de vågde å stole på egne evner. Nå skal ikke jeg legge det til grunn for mine utsagn, men jeg synes det er et interessant poeng. Det betyr ikke derimot at jeg ikke ser de negative sidene ved at barn får for "mye" selvtillit, i den forstand at de blir blærete og kjepphøye. 

Boka påpeker videre at
"I likhet med astronautene får enebarn generelt en litt videre horisont enn sine jevnaldrende fordi det ikke finnes noen søsken som sperrer veien eller utsynet for dem. En annen fordel er at de slipper søskenkonflikter og maktkamper og verken behøver å underkaste seg eller hevde seg i forhold til søsken. Enebarnet blir fritt og sterkt og kommer som voksen til å stå friere i forholdet til andre mennesker." Og dette er jo stikk i strid med det noen hevder og som jeg personlig synes er noe å faktisk ta med seg - uansett om man er enig eller ikke.

Boka kommer også innpå hvordan mange enebarn knytter seg til sine foreldre, nettopp fordi de må være mye sammen med andre voksne og ta en del av deres hverdag. "Ettersom foreldrene trekker dem inn i dagliglivet sitt og helt fra de er små gir dem mye støtte og oppmerksomhet, hender det ofte at enebarn allerede på skolen får et visst intellektuelt forsprang i forhold til andre barn". Det nevnes videre at fordi barnet er vant til å høre på voksne, liker det også å kommunisere med den voksne. Og ja - det sies også at de andre barna i klassen da kanskje vil synes at enebarnet er litt vel "veslevoksne" og "snusfornuftige" og til og med egoistiske strebere. Så jeg skal ikke si at det nødvendigvis bare er positivt. Men det står også om hvordan andre barn bruker f. eks enebarnet som en nøytralitet, nettopp fordi de kan se ting på en viss avstand.

Og boka trekker for all del inn ikke bare positive egenskaper hos enebarnet når det er sagt, den trekker fram negative også - og derfor kan det være spesielt fint å lese boka, den gir klart to sider av det å være enebarn og det å ha søsken. Det står blant annet om hvordan enebarnet kanskje kan oppfatte sitt arbeid i voksen alder som viktigere enn annet arbeid, men samtidig påpekes det at enebarn er ofte de som holder sammen en gruppe pga sin nøytrale status.

Til dette med å være bortskjemt og dette med materielle goder - det trekkes faktisk fram i boka at materielle goder eller ytre prestisje faktisk ikke betyr så mye for enebarnet. At ettersom enebarnet ikke har følt seg forbigått, har de faktisk ingen motvilje mot å dele.

Nå vil jeg bare presisere at dette er en bok som er basert på forskning og det kan for så vidt tolkes flere veier, men den påpeker kanskje en del tendenser som kan være spennende å se på. Verden er mer nyansert enn som så - også når det gjelder enebarn.

Endret 5. april 2021 av SPOCA

[AnonymBruker]

Er det ikke uansett slik at det er mange enebarn nå for tiden? Og om det er fler, så er det "mine, dine, våre"? 

Trodde Norge ble oppfordret til å lage flere barn, rett og slett fordi det er veldig mange enebarn, eller folk uten barn. 

Anonymkode: 3ae95...ece

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Som enebarn selv så kan jeg skrive under på at det ikke alltid er lett. Jeg skulle ønske jeg hadde søsken, ikke bare for å ha noen å dele byrden med nå som mine foreldre er gamle, men for å ha noen som har de samme opplevelsene som meg helt fra barndommen. Jeg har ofte kjent på en enorm følelse av ensomhet, fordi jeg er alene om alle minner, ingen å støtte meg på utenom min mann og tanken på når mine foreldre dør er jeg alt som er igjen av slekten. Jeg traff min utkårede sent i livet og valgte å ikke få barn da det var stor fare for at det ville bli enebarn, og det er ikke noe jeg ønsker for andre. Når jeg vokste opp ble jeg sett på som bortskjemt og "litt på siden" av alle andre, selv om det igrunn ikke var sannheten. 

Kan man få flere barn, så er det absolutt å anbefale. Kan man ikke, så kan man ikke. 

Anonymkode: 01b8b...977

Enig med det du skriver. Enebarn selv og fikk 4 selv. 

Anonymkode: f1f43...11a

[AnonymBruker]

Som enebarn blir man kanskje «tvunget» til å være mer sosial og likanes, da man ikke har søsken som kan brukes som lekekamerater. 
Og som forelder til et enebarn er jeg opptatt av å tilrettelegge for at barnet skal få gode og sterke relasjoner fra tidlig alder. Det er disse som blir barnets livsvitne, så langt det lar seg gjøre. 

Jeg selv kommer fra en stor søskenflokk, og vi har alle ulike versjoner av hvordan barndommen vår har vært. Er nesten latterlig hvor forskjellig disse versjonene er. Og mine søsken har nok med seg selv, så det er jeg som nå sitter med  ansvaret for syke og gamle foreldre.

I flere år var jeg så ensom at jeg noen ganger gikk på butikken, bare for at kassadamen skulle si hei til meg.

Selv med en søskenflokk har man ingen garantier. Det er slett ikke sånn at jo flere barn du har, jo mer hjelp får du som gammel. Det er heller ingen garanti mot ensomhet.

Så jobben for å bli et ok anstendig og sosialt vesen mener jeg er i høyeste grad individuelt, uavhengig om vi har en søskenflokk eller ikke.
 

Anonymkode: 9f0a5...03d

[AnonymBruker]

De enebarna jeg har kjent oppigjennom og kjenner nå er like forskjellige som alle andre barn. 
Kjenner to enebarn nå, og begge disse er ekstremt opptatt av å være best/vinne. De takler ikke at noen er bedre eller vinner over dem. Utover det er de som de fleste andre barn sosialt sett. 

Anonymkode: 8ea99...5e1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Stakkars jente! Det er sikkert greit å vokse opp som enebarn, men å ikke få oppleve tanter, onkler og søskenbarn er jo så usigelig trist. Og ikke minst når hun er voksen og blir stuck med ansvaret for to aldrende foreldre, og fire besteforeldre om så er, uten noen å dele byrden med. Håper inderlig hun finner en partner med mange søsken og får mange barn. Forblir hun enslig er hun rett og slett helt alene når dere faller fra. Uff så slemt å gjøre det mot sitt barn. 

Anonymkode: c5483...5f8

Det er jo ikke som om man bare kan trylle frem søsken til verken seg selv, partner eller barnet sitt. Så hva tenker du løsningen er? Gå fra hverandre og få steforeldre med søsken?

Anonymkode: 6f92a...6e3

[AnonymBruker]

Mitt barn har også blitt kalt bortskjemt helt fra fødselen... Hun er bare 1 år nå. Sinnsykt at folk tar seg friheten til å kalle andres barn bortskjemt rett i trynet til foreldrene. 

Anonymkode: b5606...07f

[AnonymBruker]

27 minutter siden, AnonymBruker said:

Mitt barn har også blitt kalt bortskjemt helt fra fødselen... Hun er bare 1 år nå. Sinnsykt at folk tar seg friheten til å kalle andres barn bortskjemt rett i trynet til foreldrene. 

Anonymkode: b5606...07f

Har dere sagt at hun skal forbli enebarn, eller bare antar de?

Man kan vel ikke skjemme bort en baby egentlig? Men nå ble barnet mitt også kalt bortskjemt fordi vi ikke drev med skrikekur. Folk er så flotte altså.

Anonymkode: 2ecf1...380

[baldrian]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Jeg merker at jeg bekymrer meg endel for kommentarer angående dette i fremtiden - spesielt for hans sin del. 

Det trenger ikke bli noe problem, men du kan være litt påpasselig med hva folk sier så han hører det. Noen tror at enebarn er døve i tillegg til alle de negative egenskapene de regner med at de har. Bare svar noe i retning av at "enebarn har normal hørsel og intelligens, så ikke si sånt mens han hører på" hvis du synes det går over streken.

Jeg hadde i sin tid det eneste mange synes er verre enn enebarn - nemlig det de kaller TO enebarn, to med for stor aldersforskjell. Datteren min var enebarn (uten at noen av oss ønsket det, men det raker egentlig ingen) i nesten ti år. Hun syntes det var leit å svare på spørsmål fra voksne som ikke kjente henne så godt, om hun hadde søsken. Dette fordi hun ble stor nok til å forstå at det de egentlig spurte om, var "er du en bortskjemt, materialistisk egoist?"

Datteren min var også veldig sosial og fleksibel, kanskje nettopp fordi hun ikke hadde noen søsken hun alltid kunne leke med. Hun fungerte fint sammen med alle ungene i nabolaget vårt, uansett alder eller kjønn.

Barn omgås så mange i våre dager, at de kan bli fullt ut sosialiserte og omgjengelige uten søsken. Det er heller ikke alle søskenforhold som fungerer så kjempegodt før mesteparten av barndommen er over.

De færreste klarer å tilfredsstille alle forståsegpåere, det er mange som møter liknende holdninger. Bare spør de som har f.eks. barn med for kort avstand, for lang avstand (som jeg selv), litt flere barn enn gjennomsnittet, barn flere forskjellige fedre eller har utradisjonelle barnepassordninger. Verden er ikke så enkel at slike "avvik" kan årsaksforklares bare ut fra denne ene "feilen".

[Skriblerinna]

AnonymBruker skrev (På 4.4.2021 den 21.25):

Som enebarn selv så kan jeg skrive under på at det ikke alltid er lett. Jeg skulle ønske jeg hadde søsken, ikke bare for å ha noen å dele byrden med nå som mine foreldre er gamle, men for å ha noen som har de samme opplevelsene som meg helt fra barndommen. Jeg har ofte kjent på en enorm følelse av ensomhet, fordi jeg er alene om alle minner, ingen å støtte meg på utenom min mann og tanken på når mine foreldre dør er jeg alt som er igjen av slekten. Jeg traff min utkårede sent i livet og valgte å ikke få barn da det var stor fare for at det ville bli enebarn, og det er ikke noe jeg ønsker for andre. Når jeg vokste opp ble jeg sett på som bortskjemt og "litt på siden" av alle andre, selv om det igrunn ikke var sannheten. 

Kan man få flere barn, så er det absolutt å anbefale. Kan man ikke, så kan man ikke. 

Anonymkode: 01b8b...977

Jeg ser at flere har påpekt det, men jeg må bare skrive deg jeg også, at dine opplevelser likner mange de som har søsken sine. Det er jo typisk at vi finner årsaker til hvorfor ting har blitt som de har blitt for oss selv, men vi skal være forsiktige med å tro at det er overførbart til andres liv. 

[AnonymBruker]

Jeg er enebarn og hadde en super oppvekst! Jeg måtte i større grad bidra hjemme og dele med meg, enn mine venninner med søsken. Jeg ble tidlig selvstendig og var tidlig ute i arbeidslivet ved siden av skolen. Og har masse folk rundt meg som jeg er glade i, så jeg går nok stikk i strid med alle påstander om fæle enebarn 😉

Anonymkode: e4b4c...c49

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 4.4.2021 den 20.51):

Stakkars jente! Det er sikkert greit å vokse opp som enebarn, men å ikke få oppleve tanter, onkler og søskenbarn er jo så usigelig trist. Og ikke minst når hun er voksen og blir stuck med ansvaret for to aldrende foreldre, og fire besteforeldre om så er, uten noen å dele byrden med. Håper inderlig hun finner en partner med mange søsken og får mange barn. Forblir hun enslig er hun rett og slett helt alene når dere faller fra. Uff så slemt å gjøre det mot sitt barn. 

Anonymkode: c5483...5f8

Hæh? Slemt å sette barn til verden når foreldrene ikke har søsken? Er du ikke riktig frisk? 

Anonymkode: 05982...f6e