Gå til innhold

Barn med to personligheter?


Fremhevede innlegg

AnonymBruker
Skrevet

Jeg syns hun høres ganske normal ut, om enn litt usikker. Hvis du går fra å ikke orke å ta kampen den ene dagen, til å ta kampen den neste, så skaper det usikkerhet på hva som faktisk gjelder! 

Ta eksempelet ditt med brusflasken. Hun godtok at du tok den fra henne og spiste videre, som da indikerer for deg at hun ikke bryr seg. Hva om det bare betydde at hun skulle teste hva du gjorde siden hun visste at det ikke var lov? "Hva skjer hvis jeg gjør sånn", er ganske vanlig blant barn hvor foreldrene forklarer i hjel alt mulig. Korte, konsise beskjeder. Har du gitt en konsekvens så må du holde deg til den, ikke finn på noe annet, eller gjør en gøy aktivitet sammen i stedet for. Blir hun sint og kjeder seg så svarer du som sant er "fordi du gjorde sånn, så fikk du ikke se mer tv i dag", ikke noe mer om og men rundt det. Sånn er reglene, mamma bestemmer. 

Også kan du jo se litt på reglene som er i huset. For eksempel brus til middag. Hva om regelen er ett glass brus til middag, etter det er det vann som gjelder. Fyll opp ett glass og sett bort flaska igjen. Reglene må også gjelde deg. Å hoppe i sofaen er en mulighet for å få ut energi, og for å få en reaksjon fra deg. 

Mange barn finner på ting for å få en reaksjon, og når de får reaksjoner på det som er negativt og ingen eller få  reaksjoner på det som er bra så blir det mer av det som er negativt. Tilbake til brusflaska - her sa du nei flere ganger, ble sint og tok vekk brusflaska. Hva om du hadde sagt når den ble tatt vekk og dere hadde spist opp at "så fint at du fortsatte å spise etter det med brusflaska, nå ble det et veldig hyggelig måltid." 

Ros funker ALLTID bedre enn ris, hos ALLE barn. Se barnet for alt det positive som hun gjør, ros henne når hun er empatisk, omsorgsfull eller hjelpsom. "Takk for at du hjalp til med å rydde av bordet", "så hyggelig at du ville se på film med meg", "så snill du var som trøstet xx når hen hadde slått seg". Snakk med skolen om at det kanskje er litt mye fokus på det som er negativt ig få med de på rosen (de kan bli flinkere til å rose andre elever også!)

Så kort oppsummert. Velg kampene dine, ikke vær så redd for et par sting i hodet, det hører med til barndommen (uten å gå for langt selvfølgelig), sett enkle, fornuftige grenser og hold deg til konsekvensene. Det ER kjedelig å ikke få se på tv. Og ros..masse masse ros (uten å bruke flink...)

Anonymkode: 58d5a...cf8

  • Liker 2
Videoannonse
Annonse
AnonymBruker
Skrevet

Opposisjonell atferdforstyrrelse

Anonymkode: 899b1...4f7

Skrevet
AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Noen ganger er det enkle ting som "du er slem", "du er stygg" osv. Andre ganger er det banneord (og jeg banner ALDRI, så dette har hun ikke herfra!!) og hun skriker ut at jeg er en jævlig mamma, at hun skulle ønske jeg aldri fantes, at hun skulle ønske jeg bare kunne dø osv osv. For å nevne noe.. 

Men det som skremmer meg mest er måten ting blir sagt på, og ikke nødvendigvis HVA som blir sagt. Blikket hennes når hun sier disse tingene for eks, for hun blir så "kald" i blikket.. Når jeg sier at mamma blir veldig lei seg når hun sier slike ting kan hun enten stirre kaldt, uanstrengt på meg, noen ganger kanskje også trekke på skuldrene. Kunne liksom ikke brydd seg mindre. Og dette kan liksom skje fem minutter etter vi har hatt en kjempekoselig lesestund for eks, eller gjort andre fine ting. Det kommer liksom så ut av det blå - men selvsagt oftest i forbindelse med at hun er uenig i noe og lignende.. Men ulydig er hun egentlig uavhengig av humør, og gjør nesten konsekvent ALLTID det motsatte av det som blir sagt. Et eksempel er tidligere idag når hun tok en brusflaske og skrur av korken. Jeg sier hun IKKE får drikke av brusen før hun har spist maten sin, da hun veldig ofte "drikker seg mett". Hun ser på meg, får TYDELIG med seg det som blir sagt. Tar brusen opp mot munnen, og jeg sier igjen at hun IKKE skal drikke av brusen. Jeg gir beskjed 5 ganger, KLART og tydelig. Hun ser på meg hele tiden men ender like vel opp med å drikke av brusen. Det er liksom så enkle ting, ofte. Men hundre sånne ting om dagen gjør en jo til slutt fullstendig tullete som forelder. For jeg føler egentlig at det ikke eksisterer NOEN form for respekt ovenfor voksne... Uff, føler alt her blir så rotete, får håpe dere henger med på hva jeg mener....

 

ts

Anonymkode: f6d5d...559

Men hvilken konsekvens får det at hun ikke hører etter da? Tok du ifra henne brusen?  For om det er slike ting hun gjør så er det jo testing av grenser og hvilken konsekvens det får.

Selv er jeg veldig bevist på at om jeg sier nei og barnet uansett gjør det så må det få en konsekvens som gir mening og som kan gjennomføres. 

Drikker hun av brus uten lov så ta den og tøm ut resten, så blir det kun vann å få til og etter maten, trenger garantert ikke gjøre det mange ganger før det går inn.

At de sliter på skolen kan jeg godt skjønne, for de har jo ingen konsekvenser de faktisk kan gjennomføre. 

AnonymBruker
Skrevet

Hva med ADHD? Jenter har ofte litt andre tegn.

Og hva med far? Du sier du er alenemor. Kan det hende at hun tenker på far og dette kommer til syne gjennom apati og sinne?

For meg kan det også høres ut som du bruker for ulike metoder og tilnærminger. Selv om noe ikke virker første gang, så er det kanskje ikke slik at man med en gang må finne annen metode. Det viktigste er å være konsekvent slik hun lærer seg hva ulike beskjeder betyr. Dine forventninger til henne.

Av og til tror jeg man skal godta følelsene til barnet. Vi voksne har lært over tid å ha kontroll på egne følelser. Fejs vil svært få reise seg opp, banke i bordet og klikke i vinkel om noen er uenig på et jobbmøte. De fleste forsøker å beherske seg og ta opp uenigheter på en grei måte uten å la sinnet ta overhånd. Men dette kan ikke alltid barn. Jeg tror det er viktig å finne ut hvorfor hun er sint, hvorfor hun sier stygge ting, hvorfor hun ikke reagerer når du blir lei deg. Noen kan vise sinne, men så viser det seg at de egentlig er lei seg. Jeg tror det å vise at man er lei seg kan være vanskelig for da er man sårbar. Og noen ganger kan man oppleve at noen ikke forstår hvorfor man er lei seg. Feks at noen mener man bare må bite ting i seg og ikke være så "sutrete". Da er det kanskje lettere å vise sinne. Hvis hun er apatisk kan det kanskje bety at hun tar avstand fra følelsene. Jeg kunne være litt slik som liten. Hvis min mot ble lei seg så synes jeg det var ubehagelig. For det var ikke alltid jeg viste hvorfor. Barn leser ikke andre like bra som voksne. Så da ble jeg redd for at jeg hadde gjort noe feil. Og jeg viste ikke hva jeg skulle si. Var redd for å si noe feil. Da var det lettest å late som ingenting. Kanskje din datter er slik også? I såfall tror jeg det er lurt å si "nå ble mamma lei seg. Jeg synes det er trist når du kaller meg....". Så slipper hun å lure på hvorfor. 

Anonymkode: ae4fc...af4

Skrevet
AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg tok brusflasken ut av hendene hennes og satte den lengre bort, og gav klar beskjed om at hun ikke kom til å få mer brus resten av dagen om hun ikke hørte etter. Når hun da likevel tok den slurken (det oppleves nesten som om hun bare MÅ gjøre det) tok jeg flasken inn igjen i kjøleskapet og hentet et glass med vann istedet. Da trekte hun bare på skuldrene og spiste videre.. Brydde seg fint lite om det, med andre ord! 

Virker det ofte som hun ikke klarer å stoppe når hun har satt seg noe fore? Det høres høres ut som det med brusen egentlig ikke var så viktig for henne, men at hun bare måtte avslutte det hun hadde startet. Hun kan jo være bare umoden, men det er helt kurant å tenke i retning adhd også.
 

Hvis du ikke føler deg tatt på alvor, ville jeg lest meg litt opp på hvordan adhd kan vise seg, og sett litt mer konkret på hva ved hennes atferd som passer. Å beskrive det som hun har to personligheter, en som er henne og en slem som ikke er «henne», høres mer ut som at du ikke klarer å sette deg inn i at datteren din vokser til. 

AnonymBruker
Skrevet

Jeg tenker også ADHD.

Hilsen lærer med mye erfaring med ADHD, og som selv har en jente på ni år med ADHD. 

Anonymkode: 76696...bcf

AnonymBruker
Skrevet

Min første tanke her er at du selv har vokst opp litt "beskyttet", ikke hatt mange store konflikter i livet ditt, ikke blitt kjeftet mye på, og ellers er relativt rolig og kanskje konfliktsky og følsom? 

For meg høres hun ut som en veldig normal unge med sterk personlighet. Det er ikke uvanlig for verken barn eller voksne å bli kald/få steinansikt når man har det ubehagelig. Og det høres ut som om disse konfrontasjonen deres er veldig ubehagelige. Jeg vil råde deg til å ikke snakke så mye om at du blir lei deg når hun snakker sånn til deg, i alle fall ikke der og da. Stress-/beskyttelsessentrene i hjernen hennes er aktive når dere har sånne konfrontasjoner, og du når ikke inn uansett. Snakk heller med henne i ettertid. 

Og godta henne som hun er! Du sykeliggjør henne, og sier at du blir redd. Det er en ganske voldsom uttalelse, og sånn sett er nok du mer "unormal" enn henne. 

Anonymkode: 64bf5...d5f

  • Liker 3

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Opprett en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...