Barn med to personligheter?

[AnonymBruker]

Dette sitter langt inne å skrive, men jeg føler jeg må få luftet meg litt. Jeg er alenemamma til ei jente som går i førsteklasse. Hun har hele sin oppvekst vært ei rolig og fin snuppe, men det siste 1,5 året har jeg sett en del adferd fra henne som rett og slett skremmer meg litt. 

Hovedutfordringen er at hun er fryktelig ulydig. Hun driter rett og slett i det både jeg og andre voksne sier til henne. Hun hører og forstår beskjeder hun får, kan gjengi når jeg spør om hun forstår hva som ble sagt og er helt klart med. Likevel ignorerer hun det totalt og tar bevisste valg om å la være å høre etter. For eks har vi en utfordring med at hun hele tiden skal klatre i sofaen, noe som har skapt flere farlige situasjoner. Dette får hun beskjed om sikkert femten ganger om dagen, at hun IKKE skal klatre i sofaen. Likevel går det kanskje et minutt før hun begynner på nytt. Når jeg da spør hvorfor hun gjør det, når jeg nettopp har gitt beskjed om å IKKE gjøre det får jeg ofte til svar at hun ikke vet, glemte seg eller svaret jeg får oftest "jaaa, jeg veeeeet". Dette er bare ett av enormt mange eksempler.

Men det som skremmer meg mest er at, særlig når ting blir vanskelig, at hun skrifter totalt personlighet. Jeg føler hun får et helt annet drag i ansiktet, over øynene - hele jenta. Og hun sier ting til meg som jeg vet at jenta mi aldri ville sagt, og viser INGEN tegn til empati, dårlig samvittighet eller noe når jeg viser henne at jeg faktisk blir såret og lei meg. Hun sitter der, kald som en stein, og smiler til og med inn i mellom. Uansett hvordan jeg går frem sitter hun like kald. Jeg har prøvd å vise at jeg blir lei meg, blitt sint, ignorert, prøvd å snakke til henne og forklare hvorfor slik og slik, men absolutt ingenting går inn. Jeg føler liksom ikke jeg snakker med henne. For normalt sett er hun ekstremt empatisk, snill og omtenksom. En person som passer på alle, gir gode klemmer, ønsker nærhet og alt. En utrolig fin jente rett og slett. Og nettopp derfor er dette så fryktelig vondt.

De møter litt på samme utfordringene på skolen, dessverre, at hun ofte ignorerer det lærere og andre voksne sier. Ofte kan hun bekrefte at beskjeden er mottatt, men likevel velge å la være å høre. Det endre ofte med at de voksne må bli streng med henne, og de forteller at hun noen ganger kommer med et smil mot dem, som om at hun ikke kunne brydd seg mindre.. Noen ganger altså.. For andre ganger er det verdens undergang når voksne blir strenge. 

Jeg er så rådvill. For jeg føler ikke jeg møter noe forståelse på skolen. De ser bare et vanskelig barn. PPT har vært inne i bildet, men føler heller ikke at ting blir tatt på alvor der. Jeg ønsker en utredning av jenta. For det er så mange ting som rett og slett skremmer meg skikkelig, og jeg vet ikke hvordan jeg skal håndtere det. Jeg er flink til å holde meg rolig når det brenner som mest her, har tatt både COS og PMTO-kurs men absolutt ingenting hjelper. Har konsekvent fulgt PMTO til punkt og prikke over LANG tid, men det går overhodet ikke inn når hun er i riktig leie..

Jeg begynner å bli litt desperat her, for å være ærlig. For jenta er som sagt VERDENS herligste, og jeg elsker henne over alt. Og vi har det jo egentlig så utrolig bra, vi to. Men så kommer altså den siden frem som jeg bare ikke greier å håndtere, og som gjør meg helt rådvill. Dette kan da ikke være normal oppførsel for en seksåring? Eller? Har jo hørt om den der andre trassalderen, men kan det virkelig bli så ille som dette? For jenta er fryktelig intelligent, noen ganger kanskje for smart for sitt eget beste. Hun forstår, hun VET hvor grensene går, for her er jeg kjempetydelig - men hun trekker bare på skuldrene og "driter" i alt...

 

HJELP!

Anonymkode: f6d5d...559

[AnonymBruker]

Hvorfor kaller du det to personligheter? Greier du å forklare hvorfor du bruker det uttrykket? 

Anonymkode: 43fa4...3c7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hvorfor kaller du det to personligheter? Greier du å forklare hvorfor du bruker det uttrykket? 

Anonymkode: 43fa4...3c7

Fordi jeg føler jeg ser to sider av jenta som kan minne om to HELT ulike personligheter. En side som er empatisk, god, omtenksom. Da er hun åpen og glad, gir mye av seg selv og opptatt av at alle rundt henne har det godt. Så kan det, på et øyeblikk, snu helt om, og rett og slett bli HELT motsatt. Empatiløs, kald, kan si de verste ting og blir ikke påvirket uansett hva som blir gjort og sagt. Føler hele jenta endrer seg, særlig øynene. Det er liksom noe som forandrer seg. Derfor skriver jeg "to personligheter". Fordi det er slik det oppleves til tider...

 

ts

Anonymkode: f6d5d...559

[AnonymBruker]

Jeg tenker:

1. Hun er nok helt normal

2. Hun har èn personlighet, men med svingninger - normalt. 

3. Tøyer hun grenser og prøver seg mye hjemme fordi hun blir sjefet mye over av venninner? Er hun lite selvhevdende sammen med andre barn? 

4. Det er nok - noe - hun prøver å utrykke med væremåten sin, men det betyr ikke at det er noe som skal eller bør utredes. 

5. Har du snakket skikkelig med henne utenom når hun er sint/rampete? Sånn ordentlig snakket?

6. Finner du på mye med henne, eller er det fort TV/pad etter skolen? Mange barn blir sinte av mye skjermbruk.. Følger du med på hva hun ser på på TV/Pad?

Du høres ut som en flink mamma 🙂

Anonymkode: 581db...cd7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Fordi jeg føler jeg ser to sider av jenta som kan minne om to HELT ulike personligheter. En side som er empatisk, god, omtenksom. Da er hun åpen og glad, gir mye av seg selv og opptatt av at alle rundt henne har det godt. Så kan det, på et øyeblikk, snu helt om, og rett og slett bli HELT motsatt. Empatiløs, kald, kan si de verste ting og blir ikke påvirket uansett hva som blir gjort og sagt. Føler hele jenta endrer seg, særlig øynene. Det er liksom noe som forandrer seg. Derfor skriver jeg "to personligheter". Fordi det er slik det oppleves til tider...

 

ts

Anonymkode: f6d5d...559

Hvor ofte er hun det du kaller ulydig? Og hvor ofte omtrent møter du det du føler er som en annen personlighet? Skjer det kun når hun irettesettes? Når hun er rampete og ulydig? Eller kan det skje i andre settinger også som for eksempel når hun blir redd, krenket eller får dårlig samvittighet? 

Anonymkode: 43fa4...3c7

[SoWhat?]

Men HVA er det hun sier når hun blir "den andre personligheten?" Det er jo litt vesentlig at du er mer konkret når du skriver at hun blir helt empatiløs og sier ting "jenta di" aldri ville ha sagt?

Det er jo ikke normalt å ha sånne tanker om barnet sitt, at du blir redd, og at hun har to personligheter. Hvordan sårer hun deg osv? 

Endret 3. april 2021 av SoWhat?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg tenker:

1. Hun er nok helt normal

2. Hun har èn personlighet, men med svingninger - normalt. 

3. Tøyer hun grenser og prøver seg mye hjemme fordi hun blir sjefet mye over av venninner? Er hun lite selvhevdende sammen med andre barn? 

4. Det er nok - noe - hun prøver å utrykke med væremåten sin, men det betyr ikke at det er noe som skal eller bør utredes. 

5. Har du snakket skikkelig med henne utenom når hun er sint/rampete? Sånn ordentlig snakket?

6. Finner du på mye med henne, eller er det fort TV/pad etter skolen? Mange barn blir sinte av mye skjermbruk.. Følger du med på hva hun ser på på TV/Pad?

Du høres ut som en flink mamma 🙂

Anonymkode: 581db...cd7

 

Takk for ryddig svar! Når det kommer til venninner så er hun nok den som sjefer og er dominerende i venninnegjengen. Dessverre har hun også en pådrivningskraft, og (i følge skolen) får hun ofte med venninnene på å teste grenser, gjøre ting som ikke er lov osv. 

Vi har hatt MANGE rolige, fine samtaler om både dette, hvordan hun har det generelt og kan sitte LENGE å snakke sammen. Hun vet da godt hva som gjelder. Hun er da veldig åpen, og er det for eks noe som plager på skolen er hun tydelig på det og aldri redd for å fortelle dette. Hun har et godt forhold til faren sin også, så ingen utfordringer der heller. Vi har lange, dype og gode samtaler, og hver gang sitter jeg igjen med at denne gangen, DENNE gangen gikk ting inn og nå blir det bedre. Så går det kanskje ti minutter, så snur alt igjen. 

Og ja, vi finner på ganske mye faktisk. Nesten hver dag. Gjør lekser sammen (hun koser seg veldig med dette, og har ekstrahefter med seg hver dag som hun gjør så mye hun vil av), spiller spill, ser på film sammen eller går tur ute. Prøver å aktivisere henne så langt det lar seg gjøre, egentlig ❤️

 

ts

 

Anonymkode: f6d5d...559

[AnonymBruker]

SoWhat? skrev (7 minutter siden):

Men HVA er det hun sier når hun blir "den andre personligheten?" Det er jo litt vesentlig at du er mer konkret når du skriver at hun blir helt empatiløs og sier ting "jenta di" aldri ville ha sagt?

Det er jo ikke normalt å ha sånne ranker om barnet sitt, at du blir redd, og at hun har to personligheter. Hvordan sårer hun deg osv? 

Noen ganger er det enkle ting som "du er slem", "du er stygg" osv. Andre ganger er det banneord (og jeg banner ALDRI, så dette har hun ikke herfra!!) og hun skriker ut at jeg er en jævlig mamma, at hun skulle ønske jeg aldri fantes, at hun skulle ønske jeg bare kunne dø osv osv. For å nevne noe.. 

Men det som skremmer meg mest er måten ting blir sagt på, og ikke nødvendigvis HVA som blir sagt. Blikket hennes når hun sier disse tingene for eks, for hun blir så "kald" i blikket.. Når jeg sier at mamma blir veldig lei seg når hun sier slike ting kan hun enten stirre kaldt, uanstrengt på meg, noen ganger kanskje også trekke på skuldrene. Kunne liksom ikke brydd seg mindre. Og dette kan liksom skje fem minutter etter vi har hatt en kjempekoselig lesestund for eks, eller gjort andre fine ting. Det kommer liksom så ut av det blå - men selvsagt oftest i forbindelse med at hun er uenig i noe og lignende.. Men ulydig er hun egentlig uavhengig av humør, og gjør nesten konsekvent ALLTID det motsatte av det som blir sagt. Et eksempel er tidligere idag når hun tok en brusflaske og skrur av korken. Jeg sier hun IKKE får drikke av brusen før hun har spist maten sin, da hun veldig ofte "drikker seg mett". Hun ser på meg, får TYDELIG med seg det som blir sagt. Tar brusen opp mot munnen, og jeg sier igjen at hun IKKE skal drikke av brusen. Jeg gir beskjed 5 ganger, KLART og tydelig. Hun ser på meg hele tiden men ender like vel opp med å drikke av brusen. Det er liksom så enkle ting, ofte. Men hundre sånne ting om dagen gjør en jo til slutt fullstendig tullete som forelder. For jeg føler egentlig at det ikke eksisterer NOEN form for respekt ovenfor voksne... Uff, føler alt her blir så rotete, får håpe dere henger med på hva jeg mener....

 

ts

Anonymkode: f6d5d...559

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Noen ganger er det enkle ting som "du er slem", "du er stygg" osv. Andre ganger er det banneord (og jeg banner ALDRI, så dette har hun ikke herfra!!) og hun skriker ut at jeg er en jævlig mamma, at hun skulle ønske jeg aldri fantes, at hun skulle ønske jeg bare kunne dø osv osv. For å nevne noe.. 

Men det som skremmer meg mest er måten ting blir sagt på, og ikke nødvendigvis HVA som blir sagt. Blikket hennes når hun sier disse tingene for eks, for hun blir så "kald" i blikket.. Når jeg sier at mamma blir veldig lei seg når hun sier slike ting kan hun enten stirre kaldt, uanstrengt på meg, noen ganger kanskje også trekke på skuldrene. Kunne liksom ikke brydd seg mindre. Og dette kan liksom skje fem minutter etter vi har hatt en kjempekoselig lesestund for eks, eller gjort andre fine ting. Det kommer liksom så ut av det blå - men selvsagt oftest i forbindelse med at hun er uenig i noe og lignende.. Men ulydig er hun egentlig uavhengig av humør, og gjør nesten konsekvent ALLTID det motsatte av det som blir sagt. Et eksempel er tidligere idag når hun tok en brusflaske og skrur av korken. Jeg sier hun IKKE får drikke av brusen før hun har spist maten sin, da hun veldig ofte "drikker seg mett". Hun ser på meg, får TYDELIG med seg det som blir sagt. Tar brusen opp mot munnen, og jeg sier igjen at hun IKKE skal drikke av brusen. Jeg gir beskjed 5 ganger, KLART og tydelig. Hun ser på meg hele tiden men ender like vel opp med å drikke av brusen. Det er liksom så enkle ting, ofte. Men hundre sånne ting om dagen gjør en jo til slutt fullstendig tullete som forelder. For jeg føler egentlig at det ikke eksisterer NOEN form for respekt ovenfor voksne... Uff, føler alt her blir så rotete, får håpe dere henger med på hva jeg mener....

 

ts

Anonymkode: f6d5d...559

Jeg synes det du beskriver her høres ut som et helt normalt barn som tester grenser, jeg. 

Anonymkode: 43fa4...3c7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

 

Takk for ryddig svar! Når det kommer til venninner så er hun nok den som sjefer og er dominerende i venninnegjengen. Dessverre har hun også en pådrivningskraft, og (i følge skolen) får hun ofte med venninnene på å teste grenser, gjøre ting som ikke er lov osv. 

Vi har hatt MANGE rolige, fine samtaler om både dette, hvordan hun har det generelt og kan sitte LENGE å snakke sammen. Hun vet da godt hva som gjelder. Hun er da veldig åpen, og er det for eks noe som plager på skolen er hun tydelig på det og aldri redd for å fortelle dette. Hun har et godt forhold til faren sin også, så ingen utfordringer der heller. Vi har lange, dype og gode samtaler, og hver gang sitter jeg igjen med at denne gangen, DENNE gangen gikk ting inn og nå blir det bedre. Så går det kanskje ti minutter, så snur alt igjen. 

Og ja, vi finner på ganske mye faktisk. Nesten hver dag. Gjør lekser sammen (hun koser seg veldig med dette, og har ekstrahefter med seg hver dag som hun gjør så mye hun vil av), spiller spill, ser på film sammen eller går tur ute. Prøver å aktivisere henne så langt det lar seg gjøre, egentlig ❤️

 

ts

 

Anonymkode: f6d5d...559

Ok. Det høres ut som hun er en sterk personlighet. Men! Jeg tenker også at det kan være noe som plager henne, som du ikke har skjønt enda, og derfor blir hun så sint på deg. Hun er muligens egentlig bare lei seg/fortvilet for noe som hun ikke føler å bli møtt på. Får hun mye kjeft på skolen tror du? 

Anonymkode: 581db...cd7

[AnonymBruker]

Hvordan i all verden klarer det å klatre i sofaen potensielt skape så farlige situasjoner at dèt blir en utfordring? Kanskje barnet oppfører seg slik fordi hun er smart og skjønner at det blir for dumt? 2åringen min klatrer og hopper i sofaen og vi stopper henne fordi hun ikke evner å forstå noen form for konsekvens eller risiko og ikke følger med på hvor hun setter beina og har falt mer enn èn gang i bordhjørnet på grunn av det. En 6åring er fullstendig kapabel til å skjønne hva som kan skje hvis hun faller, og får ta det som en lærepenge. Det er derimot ikke hyggelig med en 6åring som klatrer i sofaen, og det er ikke bra for en sofa å bli klatret på i lengden, men det er jo ikke dèt dere bryr dere om. 

Anonymkode: 7c431...169

[Fjaselina]

Eg blir litt redd for at du tolker trassig grensetesting som psykisk sjukdom, at du blir redd for dattera di, og ikkje oppfører deg "normalt" fordi du ser ei anna personligheit. 

Tenk om jenta di ser at du reagerer rart, at du blir usikker. Då får ho enda større makt til å drite  i dine forsøk på grensesetting. 

Eg trur nok at jenta har problem, men ikkje at ho er schizofren eller noko slikt. Men det ho gjer, fører til reaksjon hos deg, og det vil medføre meir spennande oppførsel frå henne. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Noen ganger er det enkle ting som "du er slem", "du er stygg" osv. Andre ganger er det banneord (og jeg banner ALDRI, så dette har hun ikke herfra!!) og hun skriker ut at jeg er en jævlig mamma, at hun skulle ønske jeg aldri fantes, at hun skulle ønske jeg bare kunne dø osv osv. For å nevne noe.. 

Men det som skremmer meg mest er måten ting blir sagt på, og ikke nødvendigvis HVA som blir sagt. Blikket hennes når hun sier disse tingene for eks, for hun blir så "kald" i blikket.. Når jeg sier at mamma blir veldig lei seg når hun sier slike ting kan hun enten stirre kaldt, uanstrengt på meg, noen ganger kanskje også trekke på skuldrene. Kunne liksom ikke brydd seg mindre. Og dette kan liksom skje fem minutter etter vi har hatt en kjempekoselig lesestund for eks, eller gjort andre fine ting. Det kommer liksom så ut av det blå - men selvsagt oftest i forbindelse med at hun er uenig i noe og lignende.. Men ulydig er hun egentlig uavhengig av humør, og gjør nesten konsekvent ALLTID det motsatte av det som blir sagt. Et eksempel er tidligere idag når hun tok en brusflaske og skrur av korken. Jeg sier hun IKKE får drikke av brusen før hun har spist maten sin, da hun veldig ofte "drikker seg mett". Hun ser på meg, får TYDELIG med seg det som blir sagt. Tar brusen opp mot munnen, og jeg sier igjen at hun IKKE skal drikke av brusen. Jeg gir beskjed 5 ganger, KLART og tydelig. Hun ser på meg hele tiden men ender like vel opp med å drikke av brusen. Det er liksom så enkle ting, ofte. Men hundre sånne ting om dagen gjør en jo til slutt fullstendig tullete som forelder. For jeg føler egentlig at det ikke eksisterer NOEN form for respekt ovenfor voksne... Uff, føler alt her blir så rotete, får håpe dere henger med på hva jeg mener....

 

ts

Anonymkode: f6d5d...559

Med slike barn er det best å velge sine kamper. Det med brusdrikkingen ville jeg totalt oversett, hadde ikke giddet å tatt den kampen, javel, så blir hun mett. Hun vil lære av seg selv før eller siden at det er dumt å drikke seg mett på brus. Kan det være at du faktisk setter strenge grenser for ting som er bagateller? 

Kanskje du skal gjøre et litt morsomt forsøk, prøve å korrigere/si nei myyyye mindre? med mindre det er farlig? Prøv en ukes tid for å se om det skjer noe. Kanskje blir hun helt tatt på senga av at hun får "lov til alt", og endrer sin oppførsel også? Kunne vært spennende, hvis du klarer å stå i det. Du bør vite på forhånd om du vil kunne klare å gjennomføre.

Anonymkode: 581db...cd7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Jeg synes det du beskriver her høres ut som et helt normalt barn som tester grenser, jeg. 

Anonymkode: 43fa4...3c7

Det er i så fall UTROLIG godt å høre - så tusen takk for at du tar deg tid til å svare. Jeg har jo ikke gjort dette før, og vet jo ikke hva som er normalt og ikke. Takk gud for at man kan spørre om råd ❤️

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ok. Det høres ut som hun er en sterk personlighet. Men! Jeg tenker også at det kan være noe som plager henne, som du ikke har skjønt enda, og derfor blir hun så sint på deg. Hun er muligens egentlig bare lei seg/fortvilet for noe som hun ikke føler å bli møtt på. Får hun mye kjeft på skolen tror du? 

Anonymkode: 581db...cd7

Klart det er mulig at det ligger mer bak. Og tanken har slått meg mange ganger, tro meg. Jeg har engasjert både skole og SFO for å prøve å nøste opp i ting, men opplever generelt bare at de ser på henne som en vanskelig unge. De blir ofte streng på skolen ja, og hun forteller ofte at de blir sint på henne.  Men når jeg får høre hvorfor (hun forteller uten problemer det som har skjedd) så forstår jeg det jo på et vis også.. Uff, for ei smørje.. 

 

ts 

Anonymkode: f6d5d...559

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Hvordan i all verden klarer det å klatre i sofaen potensielt skape så farlige situasjoner at dèt blir en utfordring? Kanskje barnet oppfører seg slik fordi hun er smart og skjønner at det blir for dumt? 2åringen min klatrer og hopper i sofaen og vi stopper henne fordi hun ikke evner å forstå noen form for konsekvens eller risiko og ikke følger med på hvor hun setter beina og har falt mer enn èn gang i bordhjørnet på grunn av det. En 6åring er fullstendig kapabel til å skjønne hva som kan skje hvis hun faller, og får ta det som en lærepenge. Det er derimot ikke hyggelig med en 6åring som klatrer i sofaen, og det er ikke bra for en sofa å bli klatret på i lengden, men det er jo ikke dèt dere bryr dere om. 

Anonymkode: 7c431...169

Dette var bare ett eksempel. Vi har allerede sydd 3 sting som følge av fall fra klatring i sofaen og videre over bordet. Så farlige situasjoner kan fult ut komme av det. Det satte en skikkelig støkk i meg, og er rett og slett derfor en av de kampene jeg konsekvent velger å ta.. 

 

ts 

Anonymkode: f6d5d...559

[NenehGoji]

Jeg ville snakket med legen hennes jeg, og muligens bedt om en utredning av psykolog gjennom Bup. Det finnes jo barn som har anlegg for å utvikle schizofreni, eller multippel personlighetsforstyrrelse, så om du føler at her føles det som noe 'mer' enn de vanlige utfordringene med barn på samme alder, så vil jeg definitivt ha fått sjekket det ut så snart som mulig. Jo fortere hun får en utredning, jo fortere får hun evt. hjelp, og tidlig hjelp kan bety veldig mye for utviklingen hennes og senere for voksenlivet. Det er ikke alle utfordringer som lett kan løses pedagogisk og med nye rutiner. Søk hjelp, det er mitt råd.

Psst! En utredning er jo akkurat bare det, en utredning. Finner de ikke noe spesielt, så gjør de ikke det og da kan du puste lettet ut. Og uansett så er det ikke så dumt for barn å snakke med noen en stund likevel, det kan jo være hun bærer på noe vondt som hun ikke snakker om, kanskje det er noen som har mobbet henne eller lignende som gjør at hun nå blir sint og dominerende, kan være mange slike årsaker.

Endret 3. april 2021 av NenehGoji

[AnonymBruker]

Eg synest ho høyrest normal ut. Er det mulig du er for streng og ho gjer opprør? 

Anonymkode: 9639c...474

[Boetica]

Har du hørt om "Oppositional defiant disorder"? Google det og se om det er noe du kan kjenne igjen. 

[SoWhat?]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Noen ganger er det enkle ting som "du er slem", "du er stygg" osv. Andre ganger er det banneord (og jeg banner ALDRI, så dette har hun ikke herfra!!) og hun skriker ut at jeg er en jævlig mamma, at hun skulle ønske jeg aldri fantes, at hun skulle ønske jeg bare kunne dø osv osv. For å nevne noe.. 

Men det som skremmer meg mest er måten ting blir sagt på, og ikke nødvendigvis HVA som blir sagt. Blikket hennes når hun sier disse tingene for eks, for hun blir så "kald" i blikket.. Når jeg sier at mamma blir veldig lei seg når hun sier slike ting kan hun enten stirre kaldt, uanstrengt på meg, noen ganger kanskje også trekke på skuldrene. Kunne liksom ikke brydd seg mindre. Og dette kan liksom skje fem minutter etter vi har hatt en kjempekoselig lesestund for eks, eller gjort andre fine ting. Det kommer liksom så ut av det blå - men selvsagt oftest i forbindelse med at hun er uenig i noe og lignende.. Men ulydig er hun egentlig uavhengig av humør, og gjør nesten konsekvent ALLTID det motsatte av det som blir sagt. Et eksempel er tidligere idag når hun tok en brusflaske og skrur av korken. Jeg sier hun IKKE får drikke av brusen før hun har spist maten sin, da hun veldig ofte "drikker seg mett". Hun ser på meg, får TYDELIG med seg det som blir sagt. Tar brusen opp mot munnen, og jeg sier igjen at hun IKKE skal drikke av brusen. Jeg gir beskjed 5 ganger, KLART og tydelig. Hun ser på meg hele tiden men ender like vel opp med å drikke av brusen. Det er liksom så enkle ting, ofte. Men hundre sånne ting om dagen gjør en jo til slutt fullstendig tullete som forelder. For jeg føler egentlig at det ikke eksisterer NOEN form for respekt ovenfor voksne... Uff, føler alt her blir så rotete, får håpe dere henger med på hva jeg mener....

 

ts

Anonymkode: f6d5d...559

Hun driver tydeligvis en slags maktkamp med deg. Jeg syns ikke noe med henne virker så veldig unormalt, men det jeg tenker, er at du ikke må vise deg "svak" eller "usikker" ovenfor henne når hun får disse ideene om å være "vanskelig"  Du må være den autoritære, og ikke misforstå sånn at jeg syns du skal være helt nazi. Langt i fra. Men kanskje du skal droppe å si at du blir lei deg og såret, og bare late som ingenting? Gå vekk fra henne når hun kaller deg ting? 

Når det gjaldt brusflasker du nevnte, så hadde jeg tatt den pent fra henne etter å ha gitt to beskjeder. Det er nok. Du gir henne muligheten til å gå over streken. Det KAN jo gjøre henne utrygg. Hun er tydeligvis en sterk personlighet, og smart som du sier. Ikke la henne manipulere deg, for når hun "vinner" over deg, så blir hun sikkert bare usikker og utrygg.

Du virker som en mamma som virkelig går inn for å forstå, og du vil løse ting. Men iblant må en nesten bare handle konsekvent. Og sette tydelige grenser uten å være pedagogisk i tre timer liksom 🙂

Ellers så virker hun normal altså. Bare for å si det igjen. Hun trenger bare veldig tydelige grenser og at du ikke gir henne før mye spillerom. Dette var mine tanker da 🙂

[Agatha]

Kanskje det kan være en ide at du slutter å reagere med å fortelle om følelsene dine når hun sier noe slemt. Mulig at det er den reaksjonen hun er ute etter, nemlig at hun får straffet deg når du sier nei til noe. Ville heller sakt noe sånt som at slik ting er det ikke lov til å si, mamma blir ikke lei seg og skjønner at du sier det fordi du er sint, men slikt sier vi ikke til hverandre.