Stefar sa han elsket datteren min!!!

[AnonymBruker]

Datteren din er et fritt menneske og må få kunne si akkurat det hun vil til hvem hun vil, så sant hun ikke sier noe truende eller stygt. Min sønn sa i alle år at han egentlig bare ville bo hos far og kanskje komme på besøk til meg av og til, om han i det hele tatt gadd det, da, pluss at han sa at far laget mye bedre mat enn meg. Han ga også sin far store, laaaaange klemmer, mens han aldri ville klemme meg og bare sa æsj, etc etc.

Sånn er det å ha barn! De sier og gjør mye sårende og rart, men det betyr ikke at de ikke er glad i oss. Jeg vet at min sønn elsker meg og jeg har aldri tatt det han sier personlig. Han blir flau når jeg klemmer ham, så da sniker jeg meg til en hurtig liten skulderklem av og til istedenfor. Han sier at han helst vil bo hos far, det forstår jeg godt, sier jeg da, dere to ligner jo sånn på hverandre, og hvis pappa flytter hit til vår by, skal vi selvfølgelig snakke om det.

Altså, du må ta det som en voksen! Din datter trenger nettopp å vite at du elsker henne ubetinget, uansett om hun oppfører seg som en dritt og ikke gidder mas om kjærlighet og helst vil bo hos mor og stefar. Ved å vise henne at det er fullstendig ok - fordi du elsker henne og vil henne godt - så vil du også få kjærlighet tilbake. Etterhvert. Men gi henne tid, kjærlighet (som ikke krever noe tilbake) og trygghet først.

Anonymkode: 1073d...87b

[AnonymBruker]

37 minutter siden, AnonymBruker said:

Ja og det som er er at jeg føler at jeg sitter i en situasjon hvor jeg må godta at alt alltid er min skyld og det kjennes feil ut for meg. Jeg angrer på ting jeg har gjort og sagt, men jeg er sliten av at det brukes mot meg i alle mulige situasjoner.

Vel jeg var i fengsel i nesten to år og etter det var det rettssak så det var noen år ja..

Kona mi mener at mor dominerer og dikterer alt. Dette kommer fra tiden hvor jeg ikke tok ansvar. De har et dårlig forhold og min kone ser bare en vanskelig mor og eks. Så det er vanskelig

Anonymkode: f41f2...d09

Hvorfor kjennes det feil for deg ? Du må legge deg lang flat gang på gang.  
jeg tror jenta di kjenner motstand fra deg og bortforklaringer når tema kommer opp. 
prøv å bare akspetere følelsene hennes.

svar ja jeg vet jeg har gjort mye dumt, jeg har tatt ansvar. Jeg har går i terapi og jeg prøver hver dag å være en bedre pappa.  Jeg er lei meg for at fortiden enda gjør vondt i vår relasjon. Jeg elsker deg, og jeg håper at jeg kan få tilliten din i fremtiden. Jeg vil vise deg at jeg kan og jeg har lært.

ikke forvent at hun omfavner deg med det første, hun vil naturligvis være skeptisk til du har vist med tiden at dette ikke er bare tomme ord.

du må være den vokse og ta ansvar for hennes følelser for det du har gjort. Selv om det føles dumt å hele tiden blir brukt i mot deg. 
jeg er sikkert på at når du ikke sier imot, ikke kommer med men. Men står i det og erkjenner jentas følelser. Så vil hun etter en stund slutte å bruke det imot deg slik hun gjør i dag.

når det gjelder din kone så må du ta en prat, du må si at du ønsker å forbedre forholdet med barna dine og når de er her så må hun gi etter mer. Og aldri snakke vondt om moren når de er der. 
litt rart at hun føler at eks konen din er den vanskelige her, når hu kjenner til historien ?

Anonymkode: 897a4...529

[AnonymBruker]

Tror ikke kona di akkurat bidrar til et bedre forhold mellom deg og datteren din! Mann deg opp, si fra at når barna er der, så blir maten deretter. Så får hun bare surne i fred. 

Anonymkode: 10212...1b0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Ja jeg forstår alt dette! Men jeg mener det ikke er hundre prosent rettferdig at jeg alltid skal måtte prate om dette og unnskylde meg. Og jeg får jo ikke lov av hun å prate om det heller! Føler det er veldig låst fordi pappa ikke kan si eller gjøre noe riktig og jo flere år som går jo vanskeligere blir det.

Det jeg er mest redd for er at søstrne hennes ikke kommer hit når hun ikke kommer og. Jeg har prøvd å kalle inn til mange typer terapi og samtale men det går bare ikke. Jeg frykter vel at stefar skal ta over min rolle helt. Om han ikke allerede har gjort det.

Vil bare at datteren min skal forstå at jeg har endret meg og er klar til å stå til ansvar og romme alle hennes følelser men at vi kanskje bør ha en slags dialog også.er det så mye å forvente? Forventer ikke tilgivelse bare samtale 

Anonymkode: f41f2...d09

Samtale om hva da? Hvor mye forventer du av datteren din på 15 i verste tenåringsfasen som i tillegg blir tvunget til å være hos sin tidligere voldelige far? Hun tester deg kanskje? Er usikker på hvor hun har deg hen? 

Anonymkode: 78300...670

[AnonymBruker]

Du må bare begynne å oppføre deg som en forelder, og bli voksen. Du høres så umoden ut. Men det er vel derfor du reagerer så mye på andre som er et annet sted enn deg kanskje. Du føler deg underlegen. Har du en diagnose? ADHD kan være arvelig. En del med ADHD er impulsive og sliter med å kontrollere følelser. 
 

Når det kommer til yngste klarer jeg ikke å forstå hvorfor du ikke følger opp råd fra BUP angående medisinering. Dette er omsorgssvikt når jenta trenger medisin. Ja de kan gi dårlig matlyst, og da er det nok lite fristende med taco med grønnsaker. Men se å få kjøpt den ekstra kjøttdeigpakken for alle sin skyld da! Herlighet, hvor vanskelig skal det være egentlig. Begge barna dine er misfornøyde med maten, men du klarer ikke å endre noe så grunnleggende enkelt en gang. Selv om det går ut over helsen til den yngste til og med. Her er det enda en årsak til at eldste blir sint på deg! Hun vil selvsagt søsteren sin det beste. Hva gjør at du ikke er der? Det er bare masse unnskyldinger og bortforklaringer hele veien, samt «jeg, jeg, jeg». Dette handler om barna dine!  Ta deg sammen. De er ikke til for å please deg. De skylder deg ikke noe som helst. Som du skriver så ønsket ikke barnevernet at du skulle ha kontakt med dem i det hele tatt, så du har hatt flaks. Likevel bruker du ikke sjansen du har fått. Du behandler ikke barna dine noe allright. Selv om du har sluttet å slå. Det er foresten ikke alt som kan tilgis heller. Og det er ikke noe du kan tvinge fram. Noen ganger må man gi ting tid. Hjelper ikke å mase. Andre ganger er det rett og slett ikke mulig fordi det har satt for dype spor. Du kan bare gjøre noe med situasjon nå. Men selv der glipper du jo. «Glapp adhd- medisineringen til yngstemann sist gang». «Prøvd å få til mere mat, men det gikk ikke». Er ikke du en voksen da!? Begynn å ta ansvar! 

Anonymkode: b6964...e10

[Live88]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Ja jeg forstår alt dette! Men jeg mener det ikke er hundre prosent rettferdig at jeg alltid skal måtte prate om dette og unnskylde meg. Og jeg får jo ikke lov av hun å prate om det heller! Føler det er veldig låst fordi pappa ikke kan si eller gjøre noe riktig og jo flere år som går jo vanskeligere blir det.

Det jeg er mest redd for er at søstrne hennes ikke kommer hit når hun ikke kommer og. Jeg har prøvd å kalle inn til mange typer terapi og samtale men det går bare ikke. Jeg frykter vel at stefar skal ta over min rolle helt. Om han ikke allerede har gjort det.

Vil bare at datteren min skal forstå at jeg har endret meg og er klar til å stå til ansvar og romme alle hennes følelser men at vi kanskje bør ha en slags dialog også.er det så mye å forvente? Forventer ikke tilgivelse bare samtale 

Anonymkode: f41f2...d09

Du forventer isåfall for mye av henne! Husk at hun er en tenåring med alt hva det innebærer og ikke minst bagasjen hun bærer på! Selv om du har endret deg betyr det ikke at hun er klar for å stole på deg! Det er ekstremt vanskelig å være barnet som gang på gang er blitt sviktet av en forelder og så skulle tørre og begynne å stole på denne igjen! 

Og som flere før meg skriver, så må du stå opp for barna dine når det gjelder konen din og middagsmat ++ når dine barn er hos dere! 

[AnonymBruker]

Du sier din nye kone har vært i livet ditt i 8 år. Din datter er 15. Altså ble du sendt i fengsel for vold når din datter var 7 år? Hun opplevde fysisk og psykisk vold mot sin mor til hun var 7 år??

Slikt setter dype spor hos et barn. Imens er du lei av å være syndebukk, maser om at hun skal være mer hos deg, maser om at hun skal si hun elsker deg.

Hvis du setter egne følelser helt til side; hva tror du er beste løsning for din datter?

Jeg tror hun blir mer traumatisert slik du driver på. Jeg synes du skal spørre henne hva hun vil, hvis hun kan velge helt fritt. Hvis hun velger å avslutte samvær, så aksepterer du det, og anser at det er prisen å betale for volden du utøvde. Ja, du har jobbet med deg selv, og er kanskje ikke voldelig nå. Men du har skadet datteren din.

Din kone er ikke et særlig klokt menneske. Kjenner hun hele historien? "Barn skal ikke bestemne alt"... man bør iallefall ikke tvinge voldsutsatte barn på samvær.

Synes også du er fryktelig tafatt i papparollen når du ikke gir ungen din medisiner delvis fordi du er slurvete og delvis fordi du er redd medisiner. Skjerp deg, du må være mye mer ansvarlig enn det der.

Anonymkode: d1d5d...699

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Jeg begynte å mobbe henne for løshud, si at hun var feit enda. Hun opponerte hele tiden mot meg og var utrolig frekk og sa stygge ting. Så jeg slo henne. Først bare en gang. Men i tiden mellom det så var det psykisk vold hele tiden. 

Javel. Er du klar over hvor jawdrop jeg fikk av å lese dette? Her mistet du all min sympati. Selvfølgelig baksnakker barnemor deg, med rette. Stefaren hennes kommer forhåpentligvis aldri til å oppføre seg sånn mot de han elsker.

Anonymkode: c554a...8b1

[Chiubi]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Mor og stefar har jo et nytt barn han kan elske. Er veldig rart å si sånt til noen andres barn. Min kone er enig med meg i alle fall. Det er ekkelt og rart.

Anonymkode: f41f2...d09

Mener du seriøst at stefar bør gjøre forskjell på barna i husstanden, og elske bare det ene?

[Gjest DEN NAKNE GARTNER]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Er så sint at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Min datter bor hos sin mor, jeg har samvær. Hver kveld pleier hun si god natt og "jeg elsker deg" til moren sin. Hun vil aldri si dette til meg.

Nå har jeg fått høre at hun hadde sagt dette mens stefar var der, og han svarte "elsker deg og!" Tilbake. 

Jeg tok kontakt med mor om dette, som ikke ser et problem med dette og bare mener jeg er dust. Men jeg får ikke lov av vår datter og si dette for det er "kleint" og hennes stemor får heller ikke si sånt, så hvorfor er det ok at stefar sier sånt?

Mor sier det ikke er noen big deal, det bare kom ut og ingen av de tenkte mer på det. Men som vanlig driter jo mor i meg

Anonymkode: f41f2...d09

Det eneste jeg tenker er at du skal være glad for at datteren din opplever kjærlighet fra også stefar. Tenk så flott det er for datteren din å vokse opp med så mange mennesker som gir opplevelsen av kjærlighet. Det er utrolig viktig i barns oppvekst å oppleve kjærlighet. Kjærlighet fremmer barns utvikling. 

Du har fått såret egoet ditt litt, gå videre. Vær den flinke pappaen du er, ikke den sjalue.

[AnonymBruker]

Denne tar jeg som helt anonym.

Først så synes jeg det er stort av din eks å stille opp slik hun gjør. Bare det å bli med på ATV for å hjelpe en som har vært en slik drittsekk er stort. Så forsøker hun å legge til rette for at barna kan ha samvær med deg, og takken for det er altså at du og nykona snakker dritt om henne. Dere har unnskyldt dette overfor barna senere, men hva ****????

Den sekken din datter bærer med seg, og har båret siden hun ble født, den tømmer seg ikke selv. Og den kan begynne å tømmes, men så sier du noe dritt om mor, eller du vil presse henne til å si at hun elsker deg (og det vil du fordi at i ditt hode betyr det at du er tilgitt. Tenk om det betyr det samme for henne? Og at hun ikke er klar for å tilgi alt ennå), eller du viser (i hennes verden) at det er andre som kommer før henne: Lillesøster og stemor med kjøttdeigen sin.
Slike ting fyller sekken igjen.

Det finnes ingen annen virkelighet enn den som er virkelig for MEG. Du har din historie om vold/drikking og hvordan du takler det nå, hun har SIN. Og det hun ser blir hennes virkelighet.

Du framstår umoden og selvabsorbert i dine skriverier her. Hva med å forsøke å ta din datters perspektiv?

Jeg vokste opp med en voldelig far. Jeg husker hvordan det var å være redd og maktesløs. Og når BV har rådet til 0 timer samvær med datteren din, da har hun neppe "bare" sett vold, men også opplevd den. Jeg tilga ikke min far før jeg var 30-årene. Og da var det fordi han sluttet å bruke "men" i setningene sine. For med de "men'ene" så fulgte forklaringer. Ikke nødvendigvis ansvarsfraskrivelser, men forklaringer på hvorfor han hadde gjort som han gjorde, eller var blitt som han var blitt.

Så råd: Slutt å mase etter kjærlighetserklæringer, slutt å mase etter samtaler hvor hun tydeligvis kun ser at du skal unnskylde deg, la henne komme når hun vil komme slik at HUN får muligheten til å normalisere SITT forhold til DEG, og få skikk på denne nykona! Helt latterlig at alle andre skal få 80 gram kjøtt fordi hun ikke spiser kjøtt.

Anonymkode: 42131...89d

[Embla82]

Her er posten du kunne skrevet, istedet for "stakkars meg, tenåringen er vanskelig og alt er stefar sin feil":

 

Hei, jeg har gjort mye dumt i livet. Jeg hadde en ung vakker og smart kone som jeg fikk tre barn med. På grunn av egen dårlige selvtillit klarte jeg ikke å nyte hvor heldig jeg var, uansett om det var for en stund eller for alltid. Istedet gjorde jeg alt jeg kunne for å ødelegge hennes selvbilde og kontrollere denne kvinnen, og til slutt gikk den psykiske volden over i fysisk vold. Jeg ødela mange år av livet hennes som egentlig hadde potensiale for å bli veldig bra. Resten av livet hennes er preget av dette, og ungene har selvfølgelig også traumer etter slike familieforhold. Særlig den eldste som nå er tenåring og tester grenser som tenåringer flest. Jeg har vært i fengsel og barnevernet ønsker ikke at ungene skal retraumatiseres ved å ha meg i livet sitt. Men jeg er fortsatt fantastisk heldig med eks-kona som samarbeider og legger til rette for samvær til tross for alt jeg har gjort mot både henne og barna. 

Jeg har en ny kone som også sliter med selvbilde, og som derfor har fått et fanatisk forhold til mat. Kanskje hun ønsker å føle seg bedre enn alle de andre usunne menneskene i verden ved å ha et enormt fokus på at all mat hun lager skal være supersunn og uten kjøtt. Jeg hadde ikke et sånt forhold til mat før jeg møtte henne, og jeg kommer selvfølgelig ikke til å lage all mat fra bunnen og spise vegetarisk i fremtiden om det skulle bli slutt mellom oss, men jeg presenterer det som at dette er noe "vi" er opptatt av sammen og det må ungene bare forholde seg til. Ungene er selvfølgelig smartere enn som så og skjønner at her er det en som kontrollerer og en som føyer seg (og er ikke gira på å også måtte gjøre det). Kona mi takler heller ikke den heldige situasjonen jeg er i der jeg får lov til å ha et forhold til mine barn til tross for alt som har skjedd, og saboterer ved å finne feil ved eksen og prate dritt om henne. Dette har jeg akseptert og vært med på. 

Min eks-kone har en ny mann som heldigvis har klart å bygge en god og trygg relasjon til ungene, noe som kan bidra til å styrke deres selvbilde. Jeg er glad de har en positiv mannlig rollemodell, som viser seg hva de kan forvente av en mann når de en dag skal ut og finne seg kjæreste. Jeg ønsker også å være en positiv påvirkning i deres liv fra nå av. Hvordan kan jeg få til dette? 

 

[Blatter]

Dette handler jo ikke om stefar eller mor. Det handler om deg og din relasjon til din datter. Hvorfor er det i dine øyne greit at stemor forteller din datter at hun er glad i henne, men ikke at stefar gjør det samme? 
 

Det at din datter sier at hun elsker sin mor og stefar er jo bare flott! Skjønner at det kan være sårt for deg, men verken mor eller stefar skal slutte å bekrefte og svare på din datters henvendelser om at hun er glad i de, eller det å si det først. For det kan være veldig skadelig. 
 

At din datter føler «avsmak» når du og din kone sier det handler om at hun ikke har god nok relasjon til dere og at hun kanskje ikke føler seg trygg nok. Det er det kun du og din kone som kan gjøre noe med. Ikke mor og stefar. Elsker du din datter så er du glad for at hun har så mange voksne og rollemodeller som er glad i henne og som ønsker henne alt godt. Isteden for å anklage og angripe mor og stefar burde du heller gå i dialog om hva de gjør som du kanskje kan ta i bruk i ditt og din kones hjem, som kan være med på å trygge og å endre relasjonen dere har til henne.

om din datter føler hun blir forskjellsbehandlet i deres hjem, må du ta det på alvor- selv om du mener at det ikke stemmer. Din datters opplevelse er reel for henne og du burde lytte til henne å prøve å endre på hennes følelse av å bli forskjellsbehandlet. Gjør du det så vil hun heller kanskje ha glede av å være hos dere og på sikt så vil hun kanskje si at hun elsker dere også.  
 

dere må rett og slett ta dere sammen og være voksne. Ta ansvar for relasjonen og ta datteren din på alvor!

[Brunello]

AnonymBruker skrev (På 31.3.2021 den 9.25):

Du overreagerer. 

Med mindre du er en ekstremt dårlig far så er datteren ekstremt mye mer glad i deg enn i stefar, selv om hun ikke sier det. 

Ikke lag et problem av dette, eller gi henne dårlig samvittighet, det går bare ut over datteren din. 

Anonymkode: 33cbf...6fe

Dette er ikke sant. Dersom man vokser opp hos mor og stefar og har lite samvær med far og stemor, vil man se på mor og stefar som sine nærmeste. Legg til at stefar er en mye hyggeligere mann, så skal det ikke så mye til å bli mere glad i han.

[AnonymBruker]

Embla82 skrev (27 minutter siden):

Her er posten du kunne skrevet, istedet for "stakkars meg, tenåringen er vanskelig og alt er stefar sin feil":

 

Hei, jeg har gjort mye dumt i livet. Jeg hadde en ung vakker og smart kone som jeg fikk tre barn med. På grunn av egen dårlige selvtillit klarte jeg ikke å nyte hvor heldig jeg var, uansett om det var for en stund eller for alltid. Istedet gjorde jeg alt jeg kunne for å ødelegge hennes selvbilde og kontrollere denne kvinnen, og til slutt gikk den psykiske volden over i fysisk vold. Jeg ødela mange år av livet hennes som egentlig hadde potensiale for å bli veldig bra. Resten av livet hennes er preget av dette, og ungene har selvfølgelig også traumer etter slike familieforhold. Særlig den eldste som nå er tenåring og tester grenser som tenåringer flest. Jeg har vært i fengsel og barnevernet ønsker ikke at ungene skal retraumatiseres ved å ha meg i livet sitt. Men jeg er fortsatt fantastisk heldig med eks-kona som samarbeider og legger til rette for samvær til tross for alt jeg har gjort mot både henne og barna. 

Jeg har en ny kone som også sliter med selvbilde, og som derfor har fått et fanatisk forhold til mat. Kanskje hun ønsker å føle seg bedre enn alle de andre usunne menneskene i verden ved å ha et enormt fokus på at all mat hun lager skal være supersunn og uten kjøtt. Jeg hadde ikke et sånt forhold til mat før jeg møtte henne, og jeg kommer selvfølgelig ikke til å lage all mat fra bunnen og spise vegetarisk i fremtiden om det skulle bli slutt mellom oss, men jeg presenterer det som at dette er noe "vi" er opptatt av sammen og det må ungene bare forholde seg til. Ungene er selvfølgelig smartere enn som så og skjønner at her er det en som kontrollerer og en som føyer seg (og er ikke gira på å også måtte gjøre det). Kona mi takler heller ikke den heldige situasjonen jeg er i der jeg får lov til å ha et forhold til mine barn til tross for alt som har skjedd, og saboterer ved å finne feil ved eksen og prate dritt om henne. Dette har jeg akseptert og vært med på. 

Min eks-kone har en ny mann som heldigvis har klart å bygge en god og trygg relasjon til ungene, noe som kan bidra til å styrke deres selvbilde. Jeg er glad de har en positiv mannlig rollemodell, som viser seg hva de kan forvente av en mann når de en dag skal ut og finne seg kjæreste. Jeg ønsker også å være en positiv påvirkning i deres liv fra nå av. Hvordan kan jeg få til dette? 

 

Det hjelper meg INGEnting at du gjentar det jeg har skrevet med finere ord. Skjønner det er lett å se på det sånn, men er jo åpenbart at du ikke helt forstår. Er ingen vits å komme her og rakke ned på en angrende mann. Herregud

Anonymkode: f41f2...d09

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Samtale om hva da? Hvor mye forventer du av datteren din på 15 i verste tenåringsfasen som i tillegg blir tvunget til å være hos sin tidligere voldelige far? Hun tester deg kanskje? Er usikker på hvor hun har deg hen? 

Anonymkode: 78300...670

Voldlige far? 

Anonymkode: a280d...de5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Voldlige far? 

Anonymkode: a280d...de5

Bladde meg bakover i tråden nå. 

Anonymkode: a280d...de5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 31.3.2021 den 9.22):

Er så sint at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Min datter bor hos sin mor, jeg har samvær. Hver kveld pleier hun si god natt og "jeg elsker deg" til moren sin. Hun vil aldri si dette til meg.

Nå har jeg fått høre at hun hadde sagt dette mens stefar var der, og han svarte "elsker deg og!" Tilbake. 

Jeg tok kontakt med mor om dette, som ikke ser et problem med dette og bare mener jeg er dust. Men jeg får ikke lov av vår datter og si dette for det er "kleint" og hennes stemor får heller ikke si sånt, så hvorfor er det ok at stefar sier sånt?

Mor sier det ikke er noen big deal, det bare kom ut og ingen av de tenkte mer på det. Men som vanlig driter jo mor i meg

Anonymkode: f41f2...d09

Dette tar du litt vel personlig.

Noe du egentlig burde. For hvorfor vil barnet si elsker deg til stefar men ikke til deg? Jeg hadde jobbet med min relasjon til barnet hvis jeg var deg, så sier hun det kanskje til deg etterhvert også. 

Og når et barn sier jeg elsker deg til noen så skal man svare det samme tilbake, hva skulle din stefar ellers gjort? Latt ungen føle på skam over at hun elsker noen som ikke elsker henne tilbake? Verden er ond nok fra før og hun vil kjenne det på kroppen tidsnok uansett, ikke la et barn få kjenne på de vonde følelsene for tidlig.

Synes du er egoistisk her også, som vil frarøvet ditt barn å få anerkjennelse for sine følelser overfor stefar og også vil skade henne ved at hun liksom ikke skal få høre at stefar elsker henne (du vil ikke at han skal si det).

Du er en fryktelig forelder her!!!

Anonymkode: 6dde9...0e8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Det hjelper meg INGEnting at du gjentar det jeg har skrevet med finere ord. Skjønner det er lett å se på det sånn, men er jo åpenbart at du ikke helt forstår. Er ingen vits å komme her og rakke ned på en angrende mann. Herregud

Anonymkode: f41f2...d09

Dette er ikke det samme med «finere ord». Det er sånn en som virkelig hadde angret og tatt ansvar hadde skrevet. Du starter jo hele tråden her med å lange ut mot både mor og stefar, og hvor sint DU er. Det er absolutt ikke å ta ansvar, og tyder ikke på noe anger! Du er bare furten fordi handlingene dine får konsekvenser. Sånn er det for alle mennesker! Dette må du nesten bare leve med. Du vil jo ikke ta i mot råd her heller. Men setter deg selv i en offerrolle, selv om det ikke er du som er offeret her!

Anonymkode: b6964...e10

[AnonymBruker]

50 minutter siden, Embla82 said:

Her er posten du kunne skrevet, istedet for "stakkars meg, tenåringen er vanskelig og alt er stefar sin feil":

 

Hei, jeg har gjort mye dumt i livet. Jeg hadde en ung vakker og smart kone som jeg fikk tre barn med. På grunn av egen dårlige selvtillit klarte jeg ikke å nyte hvor heldig jeg var, uansett om det var for en stund eller for alltid. Istedet gjorde jeg alt jeg kunne for å ødelegge hennes selvbilde og kontrollere denne kvinnen, og til slutt gikk den psykiske volden over i fysisk vold. Jeg ødela mange år av livet hennes som egentlig hadde potensiale for å bli veldig bra. Resten av livet hennes er preget av dette, og ungene har selvfølgelig også traumer etter slike familieforhold. Særlig den eldste som nå er tenåring og tester grenser som tenåringer flest. Jeg har vært i fengsel og barnevernet ønsker ikke at ungene skal retraumatiseres ved å ha meg i livet sitt. Men jeg er fortsatt fantastisk heldig med eks-kona som samarbeider og legger til rette for samvær til tross for alt jeg har gjort mot både henne og barna. 

Jeg har en ny kone som også sliter med selvbilde, og som derfor har fått et fanatisk forhold til mat. Kanskje hun ønsker å føle seg bedre enn alle de andre usunne menneskene i verden ved å ha et enormt fokus på at all mat hun lager skal være supersunn og uten kjøtt. Jeg hadde ikke et sånt forhold til mat før jeg møtte henne, og jeg kommer selvfølgelig ikke til å lage all mat fra bunnen og spise vegetarisk i fremtiden om det skulle bli slutt mellom oss, men jeg presenterer det som at dette er noe "vi" er opptatt av sammen og det må ungene bare forholde seg til. Ungene er selvfølgelig smartere enn som så og skjønner at her er det en som kontrollerer og en som føyer seg (og er ikke gira på å også måtte gjøre det). Kona mi takler heller ikke den heldige situasjonen jeg er i der jeg får lov til å ha et forhold til mine barn til tross for alt som har skjedd, og saboterer ved å finne feil ved eksen og prate dritt om henne. Dette har jeg akseptert og vært med på. 

Min eks-kone har en ny mann som heldigvis har klart å bygge en god og trygg relasjon til ungene, noe som kan bidra til å styrke deres selvbilde. Jeg er glad de har en positiv mannlig rollemodell, som viser seg hva de kan forvente av en mann når de en dag skal ut og finne seg kjæreste. Jeg ønsker også å være en positiv påvirkning i deres liv fra nå av. Hvordan kan jeg få til dette? 

 

Spot on! Les dette ts, flere ganger! Med et åpent sinn og uten å gå i forsvar, ta det til deg!

Anonymkode: d106b...72d