Ut av voldelig forhold. Kan vi med erfaring hjelpe?

[Uredd]

22 hours ago, AnonymBruker said:

Sliten 🙄

Anonymkode: 42969...12f

Tolker den som at du trenger litt håp og støtte, så du har i alle fall det fra meg

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 11.4.2021 den 14.26):

Sliten 🙄

Anonymkode: 42969...12f

Du er iallefall på vei ut, snart kan du slappe av 😊

Anonymkode: b31a2...4dd

[AnonymBruker]

❤️

Anonymkode: 42969...12f

[EnAnonymKonto]

Jeg klarer ikke å ta avgjørelse om hvor jeg skal bo. Traume-hjernen min klarer ikke å ta avgjørelser. Hvordan kan jeg vite hva jeg skal gjøre? Jeg er helt handlingslammet og panisk. Har laget en tråd på forbruker og økonomi om det, men det er så masse fram og tilbake - jeg er utslitt! Hva skal jeg gjøre!

[EnAnonymKonto]

Jeg har muntlig akseptert å leie et hus, men nå tenker jeg at jeg heller burde kjøpe leilighet. Herremin. Fram og tilbake. 

[AnonymBruker]

EnAnonymKonto skrev (2 timer siden):

Jeg har muntlig akseptert å leie et hus, men nå tenker jeg at jeg heller burde kjøpe leilighet. Herremin. Fram og tilbake. 

Kan du ikke bare leie inntil du vet mer hva du skal gjøre? Det er vanskelig å ta avgjørelser når man er så presset ❤️

Anonymkode: 42969...12f

[EnAnonymKonto]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Kan du ikke bare leie inntil du vet mer hva du skal gjøre? Det er vanskelig å ta avgjørelser når man er så presset ❤️

Anonymkode: 42969...12f

Ja. Takk ♥️

[AnonymBruker]

EnAnonymKonto skrev (Akkurat nå):

Ja. Takk ♥️

Det er bedre å ikke forplikte seg så veldig nå ❤️

Anonymkode: 42969...12f

[EnAnonymKonto]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Det er bedre å ikke forplikte seg så veldig nå ❤️

Anonymkode: 42969...12f

Ja. Absolutt. Det bare føles så utrygt å leie. Plutselig kan jeg bli kastet ut - men det er lite sannsynlig. Og om jeg blir det, så klarer jeg meg jo, uansett. 

Jeg er bare redd for alt absolutt hele tiden, men jeg må akseptere at sånn skal det være nå og sikkert ganske lenge, før jeg kanskje kan bli «normal» igjen. 

[Perelandra]

Tråden er ryddet for innlegg av utestengt bruker, og svar til dette. 

Perelandra, mod. 

[AnonymBruker]

EnAnonymKonto skrev (19 timer siden):

Ja. Absolutt. Det bare føles så utrygt å leie. Plutselig kan jeg bli kastet ut - men det er lite sannsynlig. Og om jeg blir det, så klarer jeg meg jo, uansett. 

Jeg er bare redd for alt absolutt hele tiden, men jeg må akseptere at sånn skal det være nå og sikkert ganske lenge, før jeg kanskje kan bli «normal» igjen. 

❤️ For min del tenker jeg at det kan være trygt, nettopp fordi du ikke forplikter deg til noe når du er på et sånt sted i livet ❤️

Anonymkode: 42969...12f

[AnonymBruker]

EnAnonymKonto skrev (19 timer siden):

Ja. Absolutt. Det bare føles så utrygt å leie. Plutselig kan jeg bli kastet ut - men det er lite sannsynlig. Og om jeg blir det, så klarer jeg meg jo, uansett. 

Jeg er bare redd for alt absolutt hele tiden, men jeg må akseptere at sånn skal det være nå og sikkert ganske lenge, før jeg kanskje kan bli «normal» igjen. 

Hei du ❤️ 

Kjenner meg godt igjen i den utrygg-følelsen. Hadde heldigvis muligheten til å leie av en jeg kjenner i familien og bor her enda. Fordi det er vondt å komme seg ut av et sånt forhold. Alt føres stort og skummelt ut. Vanskelig å bare tenke, sånn og sånn skal jeg ha det. 

Jeg hadde litt hjelp i å lage en "kriseplan" for meg selv der jeg skrev opp de nødvendigste punktene nå fremover. 

Bolig - leie av den og den, beløp xxxx,- i mnd fra den og den mnd. 

Flytting - pakke ditt og datt først, lage et lager med kasser i ett rom (som tømmes først). 

Hvem kan hjelpe å flytte? X, y, z har sagt ja. Avtalt dato xx.xx

Økonomi - xxxx inn, xxxx ut.(laget eget foreløpig budsjett med de inntekter og utgifter jeg visste om. 

Søknad om bidrag, barnetrygd og overgangsstønad (har barn, kan bytte ut med evt sosialhjelp/bostøtte.)

Legetime - henvisning til dps pga traumer, evt psykisk helsehjelp i kommunen. 

Evt andre punkt du trenger. For det hjelper å ha en liten skriftlig plan. Og så fyller du inn datoer/beløp der du legger inn det du vet. Alt kan føles overveldende, men skriv det du vet. 

Hjelper også å føre en dagbok for deg selv med evt tanker, følelser eller om han gjør noe ekkelt/voldelig. 

Ønsker deg lykke til, jeg brøt meg ut på én dag, mye hjelp i krisesenteret. Da slapp jeg å fortsette å leve under fæle forhold og alt ordnet seg underveis mens jeg var der. Han ble tatt inn i avhør mens jeg var der og jeg fikk hjelp til å flytte ut ting og tang i fred og ro uten han tilstede pga besøksforbud. 

Lykke til ❤️ alt blir bedre når du bare får kommet deg ut og bort og da sletter/blokkerer du/skaff deg nytt nr. 

God klem ❤️❤️

Anonymkode: 8039e...e29

[EnAnonymKonto]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

God klem ❤️❤️

Tusen takk ♥️ Nå er jeg faktisk der at jeg har begynt å tvile på hele greia. Høres helt sykt ut,  men sånn kanskje det egentlig ikke var så ille? Jeg overdriver kanskje bare? Kan hende er det jeg som er negativ og kanskje jeg provoserte det fram? Vi hadde jo mange gode stunder også?

Men så ser jeg det desperate, blanke blikket til barna når den skarpe tonen i stemmen hans kommer fram og vet at det er nå eller aldri. 

[AnonymBruker]

EnAnonymKonto skrev (2 minutter siden):

Tusen takk ♥️ Nå er jeg faktisk der at jeg har begynt å tvile på hele greia. Høres helt sykt ut,  men sånn kanskje det egentlig ikke var så ille? Jeg overdriver kanskje bare? Kan hende er det jeg som er negativ og kanskje jeg provoserte det fram? Vi hadde jo mange gode stunder også?

Men så ser jeg det desperate, blanke blikket til barna når den skarpe tonen i stemmen hans kommer fram og vet at det er nå eller aldri. 

Huff, dette var vondt å lese. Du må ta situasjonen på alvor. Har du noen å snakke med? 

Anonymkode: 9554e...b0e

[EnAnonymKonto]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Huff, dette var vondt å lese. Du må ta situasjonen på alvor. Har du noen å snakke med? 

Anonymkode: 9554e...b0e

Ja. De også. De er jo det viktigste her ♥️

[Sandra-Tipp-Topp]

Trolltunge skrev (På 30.3.2021 den 18.26):

Av hensyn til mine barn pleier jeg ikke å skrive om mine erfaringer på dette feltet uten å dele anonymt, med små endringer i uvesentlige detaljer, for å ikke gjøre det for gjenkjennbart. Siden jeg nå har sagt A skal jeg likevel dele bakgrunnen min for å ønske å opprette en slik tråd. 

Jeg var svært ung og svært godtroende og naiv da jeg møtte mannen som fremsto som svigermors drøm. Den godtroende naiviteten skulle vise seg å koste meg dyrt. Faktisk såpass at hele mitt voksne liv er blitt preget av konsekvensene av dette forholdet. Jeg fikk etterhvert hjelp av venner for å komme meg ut av forholdet, som var preget av sykelig sjalusi, kontroll, anklager og manipulasjon, men jeg har et barn med vedkommende, og det er på mange måter blitt min livsskjebne. Jeg kom meg altså etter mye styr ut av forholdet, men jeg kunne ikke bryte meg helt fri, og det har fått vedvarende og varige konsekvenser for både meg og hele min familie. 

Såpass mye vondt og vanskelig har fulgt med at jeg til slutt var så nedbrutt og sliten at jeg valgte å innse at jeg ikke kunne kjempe mer. Han fikk bare eie "sannheten", få alt slik han ønsket det, og jeg fikk bære alt jeg tapte på det. Det var fælt, men likevel det eneste som kunne spare meg og mine andre kjære for å stå i evig kamp mot en som har ikke har normale mellommenneskelige hemninge. Ingen grenser for hva som kan gjøres for å vinne frem. Hver gang jeg trodde at ting ikke kunne trekkes lengre hadde jeg tatt feil, og både jeg og mine nære og kjære holdt på å gå fullstendig under av det. Da far til mine to yngste brøt fullstendig sammen av situasjonen kapitulerte jeg, absolutt og ubetinget. 

Han fikk rett i at jeg er en dårlig mor for vårt barn. Jeg ble det, fordi jeg var så utslitt at jeg ikke orket å kjempe mer, eller være redd for neste påfunn lenger. Jeg raknet som mamma, og som menneske. Jeg var så sliten og nedbrutt at jeg ikke stolte på meg selv og egne tanker og hvordan jeg opplevde hendelser lenger. Sa han at jeg hadde sagt og gjort noe jeg egentlig visste ikke var tilfellet sa jeg meg likevel enig. Jeg aksepterte alt. Uansett. 

Jeg har som konsekvens gitt opp å være mamma til mitt eldste barn, og akseptert at jeg er syndebukken for alt som har vært vondt og vanskelig, for å kunne stable meg selv på bena igjen, tilstrekkelig til å kunne være mamma for de to yngste, som heldigvis ikke er hans. Jeg har akseptert at det finnes en "sannhet" om meg som et dårlig menneske, som de som hører hans versjon sikkert tror på. Jeg kan ikke lenger bry meg om slikt. Jeg har heldigvis venner og familie som vet noe helt annet, men sliter likevel mye med at jeg bebreide meg selv for at jeg ikke klarte å stoppe ting fra å skje. Om jeg bare hadde vært klokere, flinkere og sterkere, så kanskje...! 

Mitt eldste barn flyttet til far og tror på far, og selv om det er en stor sorg aksepterer jeg det. Forstår det. Jeg orker jo ikke å kjempe mot. Tier. Har mer å miste. Kan ikke. Det har kostet meg og min familie altfor mye allerede. 

Så ja jeg har vært i destruktivt forhold, fikk heldigvis hjelp til å komme meg ut av det, men vet dessverre også at å komme ut av selve forholdet ikke nødvendigvis betyr at utfordringer er over. 

Jeg har selv vært deltager i støttegruppe for kvinner med tilsvarende vonde erfaringer, og jeg har også vært "mentor" et par ganger. 

Jeg bærer selv skam, men har også støtte og forståelse å gi. 

Du burde ikke gi opp ditt eget barn. Barnet trenger å vite at du elsker det og er villig til å kjempe for barnets tillit.

Barnet ditt ønsker nok å ha kontakt med deg ❤️

[AnonymBruker]

EnAnonymKonto skrev (1 time siden):

Ja. De også. De er jo det viktigste her ♥️

Det var godt å høre. Jeg kjenner meg veldig igjen det med forvirring og selvtvil, det er viktig å kunne lufte tanker med noen som er utenforstående.

Anonymkode: 9554e...b0e

[AnonymBruker]

EnAnonymKonto skrev (1 time siden):

Tusen takk ♥️ Nå er jeg faktisk der at jeg har begynt å tvile på hele greia. Høres helt sykt ut,  men sånn kanskje det egentlig ikke var så ille? Jeg overdriver kanskje bare? Kan hende er det jeg som er negativ og kanskje jeg provoserte det fram? Vi hadde jo mange gode stunder også?

Men så ser jeg det desperate, blanke blikket til barna når den skarpe tonen i stemmen hans kommer fram og vet at det er nå eller aldri. 

Nei, du overdriver ikke. Ikke stopp nå, ikke tvil på prosessen. Det er SÅ VIKTIG at du OG BARNA kommer dere UT. Du er ikke i den posisjonen at du er fullstendig klar i hodet og vet ikke hva som er opp og ned på virkeligheten. 

Det KAN HENDE du har fremprovosere noe, det spekulerer jeg ikke i. Det jeg vil si er at dersom du har gjort det, kan det hende at du har gjort det fordi ballongen i hjemmet, som han får til å sprekke, føltes stor. Dere går på eggeskall til han gjør noe (kjefter, skriker, er sint, sur, skylder på dere, kaster noe, ødelegger noe osv..) og først da kan dere trekke pusten litt, slappe av litt, iallefall for en liten stund. 

Jeg vet du ikke kommer til å gjøre noe helt enda, fordi mulig du er såpass psykisk eller fysisk nedbrutt at du orker ikke, klarer ikke akkurat nå. Kanskje du gjør som jeg gjorde, unnskylder det han gjør (han har en fæl fortid, hadde en fæl dag på kontoret, jeg og barna maste mye på han i dag..osv), og dermed godtar du mer av oppførselen hans. 

Stopp en stund og kjenn inni deg "er dette noe BARNA kan leve med?", "er dette noe  JEG kan leve med?". 

Du må tenke på at både du og barna er verdt mye mer enn å leve i et forhold du blir i av frykt. Frykt kan ikke stoppe deg, du må finne styrken i seg selv, jeg vet du har den, til å ta med deg barna og bare dra. 

Anonymkode: 8039e...e29

[EnAnonymKonto]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Jeg vet du ikke kommer til å gjøre noe helt enda, fordi mulig du er såpass psykisk eller fysisk nedbrutt at du orker ikke, klarer ikke akkurat nå. 

Men der tar du heldigvis feil. Jeg (vi) har flyttet ut, papirene er underskrevet, mekling gjennomført. Men tankene er der fortsatt, og når vi møtes alle sammen, spesielt da. Hvis han da er hyggelig og hjelper meg med ting, for eksempel. 

[EnAnonymKonto]

Altså - i ettertid kan man jo tenke litt av hvert av hva man burde ha sett, men det betyr ikke at man velger å ikke se det. 

For min del tok det årevis før jeg skjønte at det var vold selv om jeg aldri noensinne fikk en knyttneve i ansiktet. Det tok enda flere år før jeg skjønte at det var skadelig for barna med de stygge ordene jeg fikk, når de ikke fikk noen. Jeg trodde jeg kunne skjerme og beskytte, og bare jeg sendte ham til sinnemestring så kunne alt bli bra. Det satt veldig langt inne å akseptere at jeg faktisk var et offer, men etterpå var det bare en ting å gjøre: å gå. 

De aller fleste har «mørke sider». 

Ryddet for sitat av slettet innhold. Perelandra, mod. 

Endret 18. april 2021 av Perelandra