Forventninger om å sørge mer/annerledes enn jeg gjør

[AnonymBruker]

Begynte på et langt innlegg, men orker ikke å være så selvutleverende. Så her er den brutale kortversjonen: Mistet partner etter elleve års samboerskap rett før julen 2020. Nå, noen måneder etter har jeg det ikke så tungt. Og jeg gjør mye fine ting. Blant annet har jeg fått mer tid/samvittighet til å dyrke en hobby, og ja, jeg har faktisk begynt å nyte singellivet litt - dvs treffe nye, ikke for forhold, men for "moro". Samtidig som jeg synes at dette er veldig bra så føler jeg sterkt på andres forventninger til å sørge mer og annerledes. Har et sterkt behov for å holde hobbyen og ikke minst datingen skjult, og greier det, men én ting greier jeg ikke å skjule: At jeg rett og slett ikke er så nedstemt og trist hele tiden. Og dette får jeg kommentarer på. Ekssvigermor har til og med litt passivaggressivt sagt at jeg tar så lett på det og at jeg kommer til å gå på en smell når "realitetene treffer meg" (jeg tilgir henne selvfølgelig for alt hun kan komme til å si nå, hun sørger jo hun og). Det hun og mange andre ikke skjønner er at realitetene traff meg for LENGE siden, da samboer ble syk. Sorgprosessen min var i hovedsak i 2018-2019 da samboer fortsatt levde, men gradvis ikke lengre var seg selv. Det føles brutalt å si, men det er tilfelle.

Er det noen som kjenner seg igjen i dette? Og som kanskje har råd om hvordan forholde seg til andres sorgforventninger som man ikke lever opp til?

Anonymkode: 7839c...607

[Sirinna]

Det finnes INGEN fasit på sorg. Alt er lov.

[AnonymBruker]

Ikke egen erfaring dessverre. Men tenker det høres veldig naturlig ut. Du har levd tett på han og sykdommen i disse årene og har da selvfølgelig sørget mye i den perioden. Er noe annet vil jeg tro om det er et plutselig dødsfall. Syns det høres veldig normalt ut, og så fint at du føler hverdagen din er fin  

Tror kanskje den eneste løsningen er å fortsette som du gjør i en periode til dessverre. Er jo ikke noe vits å "trykke i trynet" til de andre som sørger at du har det tipp topp (sier ikke at du gjør det)

Tenker at andre som ikke har levd så tett på sykdommen til mannen din som deg selv ikke kan sette seg helt inn i hvordan det er for deg og for dem kommer kanskje den prosessen du har hatt mer nå etter dødsfallet. 

Anonymkode: 9a695...ab2

[AnonymBruker]

Jeg tenker at dette er helt normalt. Jeg kan godt tenke meg at de rundt deg forventer en annen reaksjon fra deg, men alvorlig talt - det har de faktisk ingenting med. Partneren din hadde tydeligvis vært syk lenge, og du fikk på en måte forberedt deg. Hadde han omkommet i en ulykke helt brått og uventet, så hadde du kanskje reagert annerledes. Det høres ut som om du har hatt det tøft veldig lenge. Nå fortjener du å ha det bra. Kos deg med hobby, dating og den fine sommeren du har i vente - med god samvittighet ❤️ Og blir det en greie, så forklar heller for dine hvordan du opplever det. Tvi tvi 🌼

Anonymkode: ae13b...821

[Trimsi]

Kjenner meg igjen i forhold til min mamma som døde for mange år siden, men som var veldig syk lenge før hun døde. Grusomt å miste henne, men sorgprosessen hadde jeg på en måte vært gjennom over flere år. Mistet pappa for ikke så lenge siden. Han også var veldig syk før han døde, dessuten ble han gammel. 

Jeg var gravid da jeg mistet mamma, og jeg følte veldig sterkt på sårheten at hun ikke fikk treffe sitt tredje barnebarn og å kunne følge dem i livet. Savner selvfølgelig både mamma og pappa veldig, men den tunge sorgen ble jeg ferdig med ganske fort.

Alle sørger forskjellig, men jeg tror jeg kunne vært veldig lik deg i samme situasjon. Har du barn? Tror dette kan gjøre en veldig stor forskjell når man mister en samboer/ektefelle. Det at barna mister sin pappa gir nok ofte en større dimensjon i sorgen.