Barndommen min

[AnonymBruker]

Vet ikke helt hvor jeg vil med dette, men jeg tror bare jeg trenger å få det ut en plass.

Jeg er 28, snart 29 i år. Min barndom har vært preget av mange ting, blant annet at jeg husker faren min slo meg og lillebroren min av og til når vi var både barn og når vi var tenåringer. Han hadde et sterkt temperament. Moren min har vært alkoholiker så lenge jeg kan huske. Jeg husker da jeg var 11-12 år slo faren min meg så hardt i ryggen at jeg mistet pusten og gikk rett i bakken, og da husker jeg at hun tok et bilde av meg med kameraet hjemme mens det skjedde.. 

Jeg husker også at da jeg skulle ut engang, så hadde jeg av en eller annen grunn klart å legge fjernkontrollen til tven oppi veska mi uten at jeg var klar over det selv, da hadde faren min klikket og sprunget ut etter meg og dratt meg med kraft tilbake igjen så sikkert alle naboene fikk det med seg. Jeg husker ikke så mye av det selv men moren min har sagt han dro meg etter håret.. 

Når det gjelder moren min har ikke hun heller vært så snill. Hun har blant annet sagt stygge ting til meg når jeg var tenåring, at jeg hadde stygge øyenbryn(overnappet de den tiden) og en gang spurte hun meg "er du gravid eller?" da magen min sto litt ut, jeg var litt kraftig den tiden. Hun har også sagt i mange år at jeg aldri må få meg unger, jeg hadde aldri klart å tatt vare på en unge, en unge er så mye ansvar, hvis jeg får unger så stakkars meg hvis de ble som meg osv.. Det har også vært veldig mye krangling om kveldene for da var moren min full, og hun har flere ganger sagt at hun skal ta livet sitt/gå å henge seg selv osv, vi hadde fått det mye bedre om hun hang seg osv.

Jeg vet ikke om moren min har vært/er psykisk syk, hun har aldri i sitt liv vært hos en psykolog, det har ikke faren min heller men jeg VET at både jeg og broren min har hatt en traumatisk barndom pga dem. Broren min har grått til meg tidligere og sagt hvor jævlig han syns barndommen har vært. Han sa også til meg en gang at han hadde prøvd å tatt sitt eget liv pga dem.. Han har det bedre nå heldigvis men det var helt jævlig å høre han si noe sånt.. 

Når det gjelder faren min har han også vært voldelig mot moren min noen ganger, husker når jeg var barn så tok han kvelertak på henne mens jeg og barndomsveninna mi sto å så på, det glemmer jeg aldri. Husker også han skinnristet lillebroren min når han var rundt 5-6 år, så hodet hans flagret frem og tilbake.. Har så mange bilder som er støpt inn i hjernen min.

Nå har jeg det heldigvis bra med verdens beste kjæreste, men jeg har aldri sagt dette til han pga han liker foreldrene mine så godt, han vet jo ingenting om dette. De har gjort mye bra for både meg og broren min de siste årene, hjulpet oss med ting og tang, nesten som om de angrer.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Jeg vet at jeg sliter psykisk pga dem, jeg har emosjonelle berg og dalbaner hele tiden, men jeg skal snart til DPS for å finne ut hva det er. 

En annen ting som sitter støpt i hjernen min, er det moren min sa om at jeg aldri burde få meg unger, det er vell noe jeg skal drite i? Hun har alltid vært imot unge mødre, hun var selv sen med å få både meg og broren min, 33 når hun fikk meg og 36 når hun fikk lillebroren min.

Jeg og kjæresten min har snakket om vi ønsker oss unger i fremtiden, men jeg går rundt å har i tankene "tenk hvis jeg blir en dårlig mor osv" fordi moren min har presset det inn i hodet mitt siden jeg var liten.. 

Hva tenker dere om foreldrene mine og om barndommen min? 

Anonymkode: 66deb...c6e

[Fru2020]

Jeg tenker at det er en barndom som setter dype spor. Det virker som om begge foreldrene dine hadde problemer med psyken og det er ikke enkelt å vokse opp slik. 

Jeg synes det er bra at du skal til DPS. Der kan du få hjelp til å bearbeide opplevelsene dine slik at de ikke blir en så stor del av hverdagen din.

Om du har tenkt å fortsette å være sammen med kjæresten din synes jeg du skal være ærlig med han. Som din kjæreste bør han kunne tåle din historie. Det endrer jo heller ikke hvem dine foreldre er idag. Alle kan endre seg (heldigvis)

Når det gjelder det å få barn så er det godt at du tenker på det. Å få barn bør alltid være et aktivt valg. Det er ikke moren din som skal bestemme om du skal få barn, det kan du bare bestemme selv. Fordi du har hatt den oppveksten du har hatt så har du en sårbarhet med deg som kan påvirke din rolle som mor, men nå skal du til DPS og ta tak i dette. 

Håper du får den hjelpen du trenger på DPS.