Gå til innhold

Er jeg en robot eller bare mentalt veldig sterk?


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Mamma døde for 2 dager siden. Vi hadde et godt forhold, og en av de som betyr mest for meg. Hun døde brått og uventet 69 år gammel. Hun har likevel hatt et godt liv, var glad til det siste og gjorde alle de tinga i livet som hun likte og gjorde henne glad. Hun hadde en helt spesiell plass hos meg. 

Den dagen hun døde, var jeg helt ødelagt, gråt vanvittig i noen timer, altså klarte ikke å stoppe. Jeg er nok samtidig veldig sterk og sterk mentalt, og klarer å prosessere ting bra og liksom come to terms. Allerede nå vil jeg videre. Jeg har tenkt konstant på henne, dødsfallet og de mest sensitivee tingene (spesielle minner, situasjoner osv osv som bare skjærer seg inn i meg som en kniv i varmt smør), sett for meg beravelsen, visualisert kista, at presten skal oppsummere livet hennes, at et liv er over, alle de tingene som er verst for meg. Men allerede, etter bare 2 dager, smiler jeg, ser framover, gråter ikke (utenom litt i går kveld da en bølge skyllet over meg igjen) og har liksom ikke sp klump i magen. Jeg vet ikke om jeg er ekstremt sterk, eller ekstemt kald. Jeg begynner å lure på om jeg fornekter det eller hva som skjer. Men jeg tror ikke det. Bare at jeg føler meg som veldig mental sterk person. Jeg klarer å vri tankene over på det som tross var positivt med at hun døde nå, døde på topp, ingen sykeleier eller grimme gamlehjem, livet var supert til det siste. Hun hadde fått opplevd alt, utenom alderdommen. Masse gode ting i livet. Jeg vet jeg mange ganger til kommer til å slås i bakken av sorg på uventede tidspunkter, sitte sammenkrøket av krampegråt, og bare drukne i minner. Og det er helt greit. Jeg vet sorgen ikke er over som sådan. Men hvordan kan jeg være oppe å gå tur i sola, lage pizza og sitte og nyte det fine været? Jeg tenker slikt som at hun plages jo ikke, selv om vi gjør det. Jeg har en tristhet i meg nå hele tida, og det ligger i bakhodet hele tida. Likevel føler at alle de aller vondeste tankene jeg tillot meg samme dagen hun døde  - altså de tankene som fører til at det at hun døde gjør ekstra vondt - og den inn til sjela gråtinga i flere timer, gjorde at jeg tok for meg det verste av sorgen. At jeg nå har deale med det verste, og når jeg tenker de samme tankene igjen nå, kjennes det ikke som jeg vris opp som en klut. Jeg vet sorg er helt forskjellig, men etter å ha visualisert begravelsen, tenkt pp hvor bra hun hadde det til det siste, og fokusert på det å avslutte på topp, kjennes det som jeg ikke engang kommer til å gråte i begravelsen. Jeg har liksom alt vært igjennom det, for meg selv. Er redd andre vil se på meg som en kald, fornektende robot eller neddopa på valium.

Anonymkode: 54d86...1fd

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Sender deg varme tanker i sorgen :klem: At du greier å ha en hverdag, skal du bare omfavne med begge hender :hjerte: Det å stå i sorg er forferdelig krevende for kroppen. At du greier å se på livet hennes med takknemlighet og positivitet, gjør at du kanskje ligger et lite hestehode foran sorgen :hjerte: Så herlig 🙂

Du har på en måte stålsatt deg, og husk at etter begravelsen kommer savn og hverdag. Da vil det være godt for deg å ha litt i reserve. Absolutt ikke tenk på at det er feil å ikke gråte i begravelsen. Du har all tid i verden etterpå til å besøke graven, pynte og ha gode stunder. Da kan det hende det føles mer reelt og følelsene får en større plass enn den praktiske sorgen som er dominerende for noen i starten :klem:

Fortsett å ta vare på deg selv og fokuser på takknemlighet og gode vibber :hjerte: 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hadde akkurat det samme etter bestemor gikk bort. Dagen hun døde så hadde jeg tilfeldigvis fridag. Men jeg lengtet så til skolen den dagen fordi jeg ville bare videre med en gang selvom jeg gråt veldig mye og var ute av meg. Jeg var fort igang med hverdagen og drev masse med skole. Det ble min fristed fra sorgen. I ettertid så ser jeg at det var i sjokk jeg var i. Det hadde ikke gått innover enda. Jeg skjønte ikke så mye av det som hadde skjedd. Hun også døde brått og uventet. Jeg satt til og med i begravelsen og skjønte ikke en dritt. 
 

Så kom det perioder hvor sorgen var kjempe tung. Det tok lang tid, men den kom. Jeg trodde faktisk en stund at jeg var psykopat. Men det handlet bare om at jeg var i sjokk og det tok litt tid før det gikk innpå meg. Så plutselig kom perioden hvor jeg innså alt som hadde skjedd og jeg hadde det ganske vondt og savnet henne masse, også kom det en periode hvor jeg fikk det ganske bra igjen. Også kom det enda en vond periode. Det kommer liksom i bølger. 

Du er ikke kald. Det er helt normal reaksjon. Det er ikke uvanlig i det hele tatt og ikke føle så mye rett etter det skjer. Det kan ta tid før alt har synket inn ❤️ 

 

 

Anonymkode: 9a444...cfc

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det at du noen ikke går raskt videre betyr ikke at dem er svake mentalt. Du være sterk mentalt selvom du sørger mye og lenge. 

Anonymkode: 18cb3...382

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min mor var bare 50 da hun døde brått.  Jeg var tilbake på skolebenken etter en uke. Alt var veldig tungt lenge men så lærer man seg å se fremover.....det er liksom ikke så mye annet å gjøre. 

Anonymkode: 870e3...8a1

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kondolerer 💐 Ja, syns du er mentalt sterk, du har på en måte akpetert det og det er helt okey. Vil jo nok være dager du gråter en skvett her og der, men det er helt greit det og 🙂

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...