Den du har mistet kontaktet deg i en drøm?

[Mariam95]

AnonymBruker skrev (På 31.3.2021 den 23.58):

Faren min fikk sviktende helse i starten på året. Jeg sa ifra til min bror om at jeg trodde pappa ville dø allerede i mai. Broren min trodde ikke på meg, bare viftet meg vekk. Pappa ble mer og mer skrøpelig men familien rundt tenkte han ville bli frisk. De sa ting som «Nå må du bli bra snart» og «håper de får hjulpet deg på sykehuset» osv. Bare når jeg og pappa var alene snakket vi et annet språk, språket om døden. Pappa sa han ikke var redd, han hadde opplevd alt han ønsket seg. Vi forberedte oss sammen på at han skulle dø. De andre forsto ikke. Når jeg var alene med pappa spilte jeg alle sangene jeg visste han likte. Jeg serverte han maten som var hans favoritter. Jeg tok ham med til de stedene jeg vet han satte pris på, hvor kunne frakte han, i rullestol. Så nære naturen som mulig. 
Når jeg skulle sove om natta kveldene før han døde sov jeg så urolig, kroppen ville ikke slappe av. Jeg sovnet og våknet, gang på gang, som om jeg ikke ville drømme, eller klarte å slappe av. Så drømte jeg drømmen om at han døde, og ikke lenge etter, så døde han. I drømmen min hadde han kjørt ut i et vann og bilen sank. Jeg og mannen min forsøkte å komme oss frem til pappa sin bil for å dra han ut, men han var rolig. Så bare ut av bilvinduet, samtidig som bilen sank dypere og dypere under vannflata. 
Så døde han, noen dager etterpå.

Første drømmen han kom i så var vi tilbake på biltur. Mannen min kjørte og pappa satt vedsidenav. Jeg satt bak i. Det var sommer. Knall blå himmel. Varmt. Men vi visste ikke hvor vi skulle kjøre fordi vi visste ikke hvor pappa hørte hjemme. Så vi kjørte til bestemor, parkerte foran huset hennes og ble stående der. Så sa pappa: «men dere kan kjøre meg hjem». Også gikk det opp for meg, at jeg måtte fortelle pappa at han var død, fordi det var ikke hans hjem mer. 
 

Den andre gangen husker jeg bare slutten av drømmen, og den var mer som et mareritt hvor jeg var jaget av noe, og mot slutten kunne jeg gå inn gjennom en åpning, en form for dør eller portal. Når jeg gikk inn portalen så satt pappa der. Alle følelsene over å se han kom drønnende over meg. Han satt med brede ben og armene hvilende i fanget. Han sa ingenting men så bare på meg og da visste jeg det: at jeg hørte ikke hjemme på denne siden av portalen. Jeg hadde gått for langt, jeg måtte snu og gå tilbake. Jeg skulle ikke være der med pappa, selv om det føltes så fint og godt å se han igjen. I det jeg innså at jeg måtte gå tilbake gjennom portalen så våknet jeg, og jeg kunne kjenne lukta av pappa i rommet, og jeg begynte å strigråte. Fordi det var så godt å ha han sammen med meg, men det var ikke der jeg hørte hjemme. I alle fall ikke enda. 

Anonymkode: b606d...

[AnonymBruker]

Mariam95 skrev (På 6.4.2021 den 11.58):

AnonymBruker skrev (På 31.3.2021 den 23.58):

Faren min fikk sviktende helse i starten på året. Jeg sa ifra til min bror om at jeg trodde pappa ville dø allerede i mai. Broren min trodde ikke på meg, bare viftet meg vekk. Pappa ble mer og mer skrøpelig men familien rundt tenkte han ville bli frisk. De sa ting som «Nå må du bli bra snart» og «håper de får hjulpet deg på sykehuset» osv. Bare når jeg og pappa var alene snakket vi et annet språk, språket om døden. Pappa sa han ikke var redd, han hadde opplevd alt han ønsket seg. Vi forberedte oss sammen på at han skulle dø. De andre forsto ikke. Når jeg var alene med pappa spilte jeg alle sangene jeg visste han likte. Jeg serverte han maten som var hans favoritter. Jeg tok ham med til de stedene jeg vet han satte pris på, hvor kunne frakte han, i rullestol. Så nære naturen som mulig. 
Når jeg skulle sove om natta kveldene før han døde sov jeg så urolig, kroppen ville ikke slappe av. Jeg sovnet og våknet, gang på gang, som om jeg ikke ville drømme, eller klarte å slappe av. Så drømte jeg drømmen om at han døde, og ikke lenge etter, så døde han. I drømmen min hadde han kjørt ut i et vann og bilen sank. Jeg og mannen min forsøkte å komme oss frem til pappa sin bil for å dra han ut, men han var rolig. Så bare ut av bilvinduet, samtidig som bilen sank dypere og dypere under vannflata. 
Så døde han, noen dager etterpå.

Første drømmen han kom i så var vi tilbake på biltur. Mannen min kjørte og pappa satt vedsidenav. Jeg satt bak i. Det var sommer. Knall blå himmel. Varmt. Men vi visste ikke hvor vi skulle kjøre fordi vi visste ikke hvor pappa hørte hjemme. Så vi kjørte til bestemor, parkerte foran huset hennes og ble stående der. Så sa pappa: «men dere kan kjøre meg hjem». Også gikk det opp for meg, at jeg måtte fortelle pappa at han var død, fordi det var ikke hans hjem mer. 
 

Den andre gangen husker jeg bare slutten av drømmen, og den var mer som et mareritt hvor jeg var jaget av noe, og mot slutten kunne jeg gå inn gjennom en åpning, en form for dør eller portal. Når jeg gikk inn portalen så satt pappa der. Alle følelsene over å se han kom drønnende over meg. Han satt med brede ben og armene hvilende i fanget. Han sa ingenting men så bare på meg og da visste jeg det: at jeg hørte ikke hjemme på denne siden av portalen. Jeg hadde gått for langt, jeg måtte snu og gå tilbake. Jeg skulle ikke være der med pappa, selv om det føltes så fint og godt å se han igjen. I det jeg innså at jeg måtte gå tilbake gjennom portalen så våknet jeg, og jeg kunne kjenne lukta av pappa i rommet, og jeg begynte å strigråte. Fordi det var så godt å ha han sammen med meg, men det var ikke der jeg hørte hjemme. I alle fall ikke enda. 

Anonymkode: b606d...

Ekspander  

?

Anonymkode: 95025...a96

[AnonymBruker]

Man ser det man ønsker å se - til man har studert vitenskap. Da opphører sånt tull.

Anonymkode: e6004...b4e