Kunne du fått barn med en autist?

[AnonymBruker]

Nei nei nei og atter nei! Du kommer til å få det vondt og være frustrert resten av livet! Ikke finn på! Og det er arvelig!

Anonymkode: 02a7f...6af

[Safiye]

Tråden er ryddet for krenkende utsagn og brukerdebatt

-Safiye, mod

[AnonymBruker]

Herregud her var det mye synsing og konklusjoner på egne erfaringer. Folk med aspergers er like forskjellige som deg og naboen din. Alt kommer an på hvordan dette påvirker vedkommende i hverdagen. Svært mange som utfyller kriteriene for aspergers vokser symptomene av seg. 
 

Det er underlig for det virker som noen tror aspergere er som med muslimer. De er alle like. 

Anonymkode: 7a33e...aec

[elien]

AnonymBruker skrev (På 27.2.2021 den 14.13):

Jeg har et barn som PPT anbefaler å utrede for autisme. De sier at hvis det er noe er det i tilfelle høytfungerende. 
Han er 7, en herlig godgutt men har noen særegenheter. Sta, nekter å prøve ting han ikke liker/kan. Han har også språklige utfordringer. 
Jeg har bestemt meg for å se litt tiden an før jeg sender ham til BUP. 
All stigmatiseringen i tråden her har hvertfall overbevist MEG om at DET er rett vurdering. 

Om han en gang i fremtiden får diagnosen vil jeg anbefale ham å IKKE være åpen om den til Gud og hvermann.

Anonymkode: 675be...466

Først se bort i fra stigmatiseringen her i denne tråden, det stemmer ikke med min virkeligsoppfattning. Min førstefødte som nå er 28 år fikk som veldig liten diagnonsen ADHD. Fikk veldig godt utbytte av medisiner. Men etterhvert som hen ble eldre så var det så mye mer som ble vanskelig. Og hen fikk på et tidspukt et slags sammenbrudd, jobbet seg oppover, men hadde det vanskelig. Fikk store problemer på videregående og livet generelt. Fikk etterhvert en følelse på at her er det noe mer. Hen fikk vel henvisning til JDS når hen var ca 22 år. Fikk etter lang tid diagnoen asberger. For hen ble livet helt anderledes. Hen er på besøk nå, å fikk veldig lyst å selv beskrive hvor mye bedre livet ble etter diagnosen. Så her er hes egne ord:

 

Etter diagnosen, fikk jeg en helt annen fred med meg selv. Jeg føler ikke lenger behovet for å prøve å være noe som jeg ikke er. Klarer mye bedre å forutse potensielle utfordringer og forberede eller forholde meg henholdsvis, og har nå en mye høyere livskvalitet enn før diagnosen.

Forøvrig føler jeg meg ikke klar til å ha ansvar for barn selv per i dag. Har en del som må bearbeides og jobbes med, og for nå er det nok å ta vare på meg selv og kattene mine. Dette er jo selvsagt veldig individuelt, og på lang sikt er adopsjon et alternativ jeg vurderer. Viss noen ønsker å stille spørsmål, så kan mamma formidle.

 

Så der var hens ord. Mitt budskap er åpenhet gir trygghet.

[AnonymBruker]

Jeg ville ikke med vitende og vilje fått barn med en autist. Har to stedøtre med Aspergers syndrom. Den eldste var voksen før diagnosen ble satt, etter at hun selv ba om utredning. For den yngste pushet jeg på for å finne ut 'hva det var med henne' for å kunne om mulig få satt inn riktig hjelp og støtte så hun slapp kræsjlande slik storesøstera gjorde som voksen. Hun var 18 da diagnosen ble satt.

Jentene er selvsagt svært forskjellige, men noen likhetstrekk er det. Den eldste er på mange måter lynende intelligent og fagsterk, men det sosiale er et så stort problem (større enn hun oppfatter selv) så hun er på ingen måte i nærheten av å kunne fungere i den jobben utdanningen tilsier. Hun kan også oppfattes som uvennlig, rigid og meeegeet langsint uten å revurdere selv om det har gått feks ti år.

Yngste er blid, altfor føyelig og naiv /lite grensesettende. Har endel lærevansker både skolefaglig og når det gjelder ting man må mestre i dagliglivet. Svært varierende funksjonsnivå nesten fra dag til dag. Trenger stramme rutiner rundt seg og mye tilrettelegging. Har behov for mye egentid og skjerming.

Disse erfaringene er for meg nok til at jeg ser at jeg ikke ville delt foreldrerollen med en autist. 

Anonymkode: cbc65...c78

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 27.2.2021 den 14.13):

Jeg har et barn som PPT anbefaler å utrede for autisme. De sier at hvis det er noe er det i tilfelle høytfungerende. 
Han er 7, en herlig godgutt men har noen særegenheter. Sta, nekter å prøve ting han ikke liker/kan. Han har også språklige utfordringer. 
Jeg har bestemt meg for å se litt tiden an før jeg sender ham til BUP. 
All stigmatiseringen i tråden her har hvertfall overbevist MEG om at DET er rett vurdering. 

Om han en gang i fremtiden får diagnosen vil jeg anbefale ham å IKKE være åpen om den til Gud og hvermann.

Anonymkode: 675be...466

Det er annerledes med høytfungerende barn som får diagnose og oppfølging tidlig. De har gode prognoser. Er heller ikke så stigmatisert å være Aspie i dag som for 30 år sia. 

Anonymkode: fc919...d3e

[AnonymBruker]

Nei, det er jo arvelig! Ville ikke fått barn med noen med psykisk sykdom av samme grunn.

Anonymkode: bd9d6...db9

[AnonymBruker]

Gjenferdet skrev (På 26.2.2021 den 21.12):

Jeg avskriver ingen på grunn av diagnose (med mindre det gjelder psykisk utviklingshemming, psykopati eller narsissisme). Det er viktig å se personen bak diagnosen. Jeg går etter kjemi og personlighet, ikke diagnose. Det finnes mange flotte mennesker med forskjellige diagnoser.

Det er en forskjell på å avskrive som partner og å velge å skape barn sammen med noen. Jeg ville heller ikke avskrevet en autist som partner, men jeg ville overhodet ikke laget et barn med vedkommende. Det er vanskelig å vokse opp med en forelder som har autisme, men selvfølgelig avhengig av grad. 

Anonymkode: 1d3d1...c3c

[AnonymBruker]

elien skrev (8 timer siden):

Først se bort i fra stigmatiseringen her i denne tråden, det stemmer ikke med min virkeligsoppfattning. Min førstefødte som nå er 28 år fikk som veldig liten diagnonsen ADHD. Fikk veldig godt utbytte av medisiner. Men etterhvert som hen ble eldre så var det så mye mer som ble vanskelig. Og hen fikk på et tidspukt et slags sammenbrudd, jobbet seg oppover, men hadde det vanskelig. Fikk store problemer på videregående og livet generelt. Fikk etterhvert en følelse på at her er det noe mer. Hen fikk vel henvisning til JDS når hen var ca 22 år. Fikk etter lang tid diagnoen asberger. For hen ble livet helt anderledes. Hen er på besøk nå, å fikk veldig lyst å selv beskrive hvor mye bedre livet ble etter diagnosen. Så her er hes egne ord:

 

Etter diagnosen, fikk jeg en helt annen fred med meg selv. Jeg føler ikke lenger behovet for å prøve å være noe som jeg ikke er. Klarer mye bedre å forutse potensielle utfordringer og forberede eller forholde meg henholdsvis, og har nå en mye høyere livskvalitet enn før diagnosen.

Forøvrig føler jeg meg ikke klar til å ha ansvar for barn selv per i dag. Har en del som må bearbeides og jobbes med, og for nå er det nok å ta vare på meg selv og kattene mine. Dette er jo selvsagt veldig individuelt, og på lang sikt er adopsjon et alternativ jeg vurderer. Viss noen ønsker å stille spørsmål, så kan mamma formidle.

 

Så der var hens ord. Mitt budskap er åpenhet gir trygghet.

Takk for ordene fra sønnen din 💙. 
Men føler at det er mye stigma ja. Kanskje fordi vi bor på et mindre sted. Som en venninne sa; Det er så mange dumme folk!

Anonymkode: 675be...466

[elien]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Takk for ordene fra sønnen din 💙. 
Men føler at det er mye stigma ja. Kanskje fordi vi bor på et mindre sted. Som en venninne sa; Det er så mange dumme folk!

Anonymkode: 675be...466

Vi bor ikke på noe stort sted vi heller. Og på foreldre møter på skolen var vi åpne om utredningen av ADHD. Møtte stor forståelse, og alle "så" jo hen var andeledes. Det er ikke noe gildt å snakke med BUP om eget barn, men når diagnosen var satt, så var det også mer hjelp å få.

Men det som var vår vinning, var når vi ble kjent med andre foreldrer med de samme utfordringene. Det var en ny verden. Jeg ville tatt en utredning, kan være andre ting som ligger bak. Lykke til