Ny baby og stebarn

[Kenelz]

Mener en av de største feilene er å bli surret rundt hennes lillefinger bare fordi hun blant annet ikke vil dele oppmerksomheten med en lillebror/søster. 

Dumt å gi henne makten til å bestemme navn og love henne den største rommet (osv) BARE fordi hun ikke vil ha søsken. Man oppdrar jo en bortskjemt tenåring som blir vandt med å viljen sin. 

Hadde bare gitt henne en streng beskjed at hun ikke kommer til å bli erstattet og det er ikke et valg. Hun SKAL bli storesøster og må akseptere dette.

Barnslig oppførsel er ikke akseptabelt da hun er stor nok til å kommunisere skikkelig. Skal hun klenge på far og late som hun er 6 år igjen så får far sette ned foten og fortelle at oppførselen er ikke søtt for hennes alder. 

Kommunikasjon er viktig og man skal kunne erkjenne hennes følelser rundt dette uten at man skal danse rundt hennes pipe og «stakkarsliggjøre» hun. 

[AnonymBruker]

Dere må jo forklare så hun forstår, og bekrefte henne.

"Jeg liker veldig godt å være pappa, jeg har vært heldig å få være pappaen din i 13 år. Jeg har lyst på flere barn, flere å være glad i, flere å se vokse opp. Visste du at når man får barn, så utvider hjertet seg? Man blir ikke mindre glad i barna man har, det er ikke slik at de må dele på pappas kjærlighet. Hjertet utvider seg, man får mer kjærlighet å dele ut"

"Du vil alltid være min elskede datter. Nå skal du få oppleve noe nytt i livet, i tillegg til det du har fra før. Du skal få oppleve å bli storesøster! Barnet kommer nok til å synes du er verdens kuleste"

Anonymkode: 89bc4...9df

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Gode råd. Hun skal aldri miste rommet. Første jeg sa da hun fryktet det var at når babyen om 5-6 år kanskje trenger et rom, så skal vi flytte så vi har tre soverom. Og at planen nå var å gi henne vårt store soverom, så kunne vi ta hennes mindre. Da får hun plass til sofa og masse møbler pluss seng. Vi inviterer hu med på alle reiser. Jeg forteller om alle reiseplaner vi har etter Corona og orienterer meg om hvilke hun vil være med på. Jeg sier at vi skal tilrettelegge så det passer med hennes ferier. Jeg ordner alt for hun her. Lager mat, vasker tøy og ser på seriene hennes. Ber om å få se nye turntriks når hun kommer og er den som roser henne mest.

Jeg sa at henne godkjenning av babyens navn er helt nødvendig. Hun fikk velge nesten hele garderoben hans. Og hun skal velge hovedbamsen hans. Den skal være fra storesøster. Jeg sier hun må komme så ofte hun kan, at jeg håper hun vil hjelpe meg med babyen. Spøker litt og sier hun kan nok mer enn meg. 

Føler jeg gir og gir, inkluderer 110% også føler hun sånn! Det er bare så trist. Jeg skulle også ønske vi slapp disse delte familiene. Det blir jo alltid komplisert uansett hva virker det som. Uansett hvor storsinnet stemor er. Orker virkelig ikke år etter år hvor dette skal bli en sak. 

 

Anonymkode: 03322...b89

Men hvis dere holder på sånn så er det jo ikke rart jenta blir selvsentrert! Det virker jo som om dere ber om unnskyldning for ett eller annet.

Anonymkode: f0439...c2c

[AnonymBruker]

4 hours ago, AnonymBruker said:

Men hvis dere holder på sånn så er det jo ikke rart jenta blir selvsentrert! Det virker jo som om dere ber om unnskyldning for ett eller annet.

Anonymkode: f0439...c2c

Eller så blir hun mer selvsikker og mindre redd fordi de gir rom for- og respekterer følelsene hennes. Les en bok om barns utvikling skrevet i dette århundre!

Anonymkode: 07b0e...495

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Eller så blir hun mer selvsikker og mindre redd fordi de gir rom for- og respekterer følelsene hennes. Les en bok om barns utvikling skrevet i dette århundre!

Anonymkode: 07b0e...495

Du tar feil. Hvorfor skal hun godkjenne navn og velge ut hele garderoben til babyen? Og denne lille babyen skal altså bo på foreldrenes rom til han er 6 år ? Det er å gå altfor langt og har ingenting å gjøre med å «respektere følelsene hennes». Trygge foreldre som er oppriktig interessert i sine barns tanker og følelser, men som likevel med et smil tar voksen-avgjørelser er det som skaper trygge barn.

Anonymkode: f0439...c2c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Du tar feil. Hvorfor skal hun godkjenne navn og velge ut hele garderoben til babyen? Og denne lille babyen skal altså bo på foreldrenes rom til han er 6 år ? Det er å gå altfor langt og har ingenting å gjøre med å «respektere følelsene hennes». Trygge foreldre som er oppriktig interessert i sine barns tanker og følelser, men som likevel med et smil tar voksen-avgjørelser er det som skaper trygge barn.

Anonymkode: f0439...c2c

Om de har valgt å få et barn til så finner de seg et sted å bo så begge får eget rom når babyen skal sove på sitt eget. Selvfølgelig skal ikke datteren miste rommet sitt, hvis du tror det er foreldre som trygger barna tar du feil. 

Anonymkode: ff096...7c3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Har ei stedatter på 13 år. Hun fikk jo da vite at meg og hennes far får en baby snart. Hun reagerte med å gråte. Hun spør hvorfor han vil ha en til. Er ikke hun nok? Han hadde visst sagt at han trengte ikke flere ifølge henne Osv. Hun er til dels nå etter noen dager litt mer forsonet med det. Snakker en del om barnet. Samtidig har hun blitt forferdelig klengete på far og ekstremt barnslig. Holder rundt han og klenger ekstremt på han. Kommer fraser om at hun vil være liten. Mye spørsmål og beskyldninger om hvorfor han ikke har flere babybilder. Ja altså det er så mye. Han gikk jo fra moren da stedatter var veldig liten, og det var jo bare et krangleforhold da de bodde under samme tak.Min samboer sier han var altfor ung og at barnet var ikke planlagt. Ble med moren for  jenta så lenge det gikk, men angrer i dag på at han ikke gikk før, da jenta hadde sine første år i et krangle hjem. Stygge krangler.

Hva burde jeg gjøre? Hvordan tror dere jenta opplever dette? Veldig vondt? Jeg prøver inkludere henne, ber henne med på alle innkjøp til baby. Hun går velge klær, hun får være med og bestemme navn. Jeg prøver å gjøre det til hennes egen greie, hun får jo et søsken! Vi har også et godt forhold.

Men ble vel overrasket over at hun så på det som så truende mot seg. Hun sier hun er glad det blir en gutt, for da tar ikke han hennes plass. Hadde ikke takla at det ble jente, sa hun. Hun begynte snakke om rommet sitt, at håper vi skal flytte og få et rom til så ikke han tar rommet. 

Er det så sårt? Faren og moren hennes har det vært slutt mellom siden før hun husker omtrent. Men kanskje vi har påført henne stor lidelse. Trist iallefall, håpet hun ble glad jeg.  Noen som har opplevd samme? Gikk det seg til? Vil helst ikke at hun skal føle hun må konkurrere med broren sin. Det blir slitsomt. 

 

Anonymkode: 03322...b89

Ja, hvorfor han ikke har så mange bilder av henne kan gjøre at hun ikke føler seg så elsket. 

Anonymkode: 93158...e24