Ny baby og stebarn

[AnonymBruker]

Har ei stedatter på 13 år. Hun fikk jo da vite at meg og hennes far får en baby snart. Hun reagerte med å gråte. Hun spør hvorfor han vil ha en til. Er ikke hun nok? Han hadde visst sagt at han trengte ikke flere ifølge henne Osv. Hun er til dels nå etter noen dager litt mer forsonet med det. Snakker en del om barnet. Samtidig har hun blitt forferdelig klengete på far og ekstremt barnslig. Holder rundt han og klenger ekstremt på han. Kommer fraser om at hun vil være liten. Mye spørsmål og beskyldninger om hvorfor han ikke har flere babybilder. Ja altså det er så mye. Han gikk jo fra moren da stedatter var veldig liten, og det var jo bare et krangleforhold da de bodde under samme tak.Min samboer sier han var altfor ung og at barnet var ikke planlagt. Ble med moren for  jenta så lenge det gikk, men angrer i dag på at han ikke gikk før, da jenta hadde sine første år i et krangle hjem. Stygge krangler.

Hva burde jeg gjøre? Hvordan tror dere jenta opplever dette? Veldig vondt? Jeg prøver inkludere henne, ber henne med på alle innkjøp til baby. Hun går velge klær, hun får være med og bestemme navn. Jeg prøver å gjøre det til hennes egen greie, hun får jo et søsken! Vi har også et godt forhold.

Men ble vel overrasket over at hun så på det som så truende mot seg. Hun sier hun er glad det blir en gutt, for da tar ikke han hennes plass. Hadde ikke takla at det ble jente, sa hun. Hun begynte snakke om rommet sitt, at håper vi skal flytte og få et rom til så ikke han tar rommet. 

Er det så sårt? Faren og moren hennes har det vært slutt mellom siden før hun husker omtrent. Men kanskje vi har påført henne stor lidelse. Trist iallefall, håpet hun ble glad jeg.  Noen som har opplevd samme? Gikk det seg til? Vil helst ikke at hun skal føle hun må konkurrere med broren sin. Det blir slitsomt. 

 

Anonymkode: 03322...b89

[AnonymBruker]

 Jeg hadde samme problem. Og min er erfaring er jo mer du er forsiktig og prøver å gjøre  så godt du kan, jo mer klengete og barnslig lommer hun til å bli!! 
Hun må tåle sannheten. Dere får et barn, hun blir storesøster, ferdig. Gi stengt beskjed når hun oppfører seg på denne måten.

Anonymkode: 994fe...2b7

[AnonymBruker]

Jeg fikk en halvlillesøster da jeg var 15. 

At hun kom var en av veldig mange forandringer i mitt liv som jeg takla veldig dårlig. Da hun ble et faktum var det liksom siste dråpen som gjorde at begeret rant over, og det ble starten på mange år med spiseforstyrrelser og depresjoner. 

Men jeg har bare min erfaring da..

Anonymkode: a35fe...1a8

[sstinemor]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

 Jeg hadde samme problem. Og min er erfaring er jo mer du er forsiktig og prøver å gjøre  så godt du kan, jo mer klengete og barnslig lommer hun til å bli!! 
Hun må tåle sannheten. Dere får et barn, hun blir storesøster, ferdig. Gi stengt beskjed når hun oppfører seg på denne måten.

Anonymkode: 994fe...2b7

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Gi stengt beskjed når hun oppfører seg på denne måten.

 

Strenge beskjeder hjelper ingen.

Spør heller om hvorfor hun gjør som hun gjør, og finn ut hva det er som gjør det. Har hun det vondt? Kan man gjøre noe annerledes? Trenger hun mer bekreftelse? 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

 Jeg hadde samme problem. Og min er erfaring er jo mer du er forsiktig og prøver å gjøre  så godt du kan, jo mer klengete og barnslig lommer hun til å bli!! 
Hun må tåle sannheten. Dere får et barn, hun blir storesøster, ferdig. Gi stengt beskjed når hun oppfører seg på denne måten.

Anonymkode: 994fe...2b7

Min samboer har så dårlig samvittighet så han overdriver nå med å være sånn oversnill og overtolerant. Faren med det er at man bare orker det så så lenge.  Før eller siden sprekker det. Vil si hun er veldig slitsom i atferden nå, veldig klengete, høylydt, avbryter osv. Jeg blir helt sliten. Jeg spurte han om det virkelig er ondt å gi henne søsken, for begge vi to har jo det... Nei han syntes jo ikke det. Men han innrømmet mens han gråt at han hadde forferdelig dårlig samvittighet.

Anonymkode: 03322...b89

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg fikk en halvlillesøster da jeg var 15. 

At hun kom var en av veldig mange forandringer i mitt liv som jeg takla veldig dårlig. Da hun ble et faktum var det liksom siste dråpen som gjorde at begeret rant over, og det ble starten på mange år med spiseforstyrrelser og depresjoner. 

Men jeg har bare min erfaring da..

Anonymkode: a35fe...1a8

Hva slags forandringer kjære deg? Jeg ønsker at min stedatter skal se på denne babyen som noe positivt og noe hun er del av. Har du noen tips? 

Anonymkode: 03322...b89

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

 Jeg hadde samme problem. Og min er erfaring er jo mer du er forsiktig og prøver å gjøre  så godt du kan, jo mer klengete og barnslig lommer hun til å bli!! 
Hun må tåle sannheten. Dere får et barn, hun blir storesøster, ferdig. Gi stengt beskjed når hun oppfører seg på denne måten.

Anonymkode: 994fe...2b7

Det fungerer ikke på henne. Hun er den mer sårbare typen. Må gå veldig forsiktig frem ellers trekker hun seg unna 

Anonymkode: 03322...b89

[AnonymBruker]

Hva slags samværsfordeling har de? Har han et godt samarbeid med mor? Hvordan er jenta ellers, er hun trygg?

Min mann har en 12-åring fra før, og vi kommer etterhvert til å få et barn sammen (jeg er ikke gravid, men vi planlegger for det ila. året). 

Vi er forberedt på det verste og har snakket mye om dette. Både mtp. at hun er en "pre-teen", men også at hun er jente. Vi ventet LENGE med å introdusere meg for barna hans (vi var sammen i nesten to år), for at de skulle bli komfortable etter skilsmissen, forsone seg med at far bodde et nytt sted. Han fortalte dem om meg, og som forventet reagerte hun svært negativt.

Første gang hun skjønte at vi var kjærester, begynte hun å gråte, og var redd hun "ikke lenger var nummer en". Han måtte bruke litt tid å trøste, men det gikk ganske raskt over. Hun er en ganske veltilpasset jente ellers, sosial og flink på skolen, med et godt forhold til begge foreldre. Hun har riktignok mye følelser og mye temperament, og ligner mye mer på sin mor enn på far (og meg). Far må reagere litt på samme måte som han reagerte overfor sin ekskone; sette grenser. Det er greit med følelser, men hun må også tøyle dem. Hun kan heller ikke bruke slike ting som "brekkstang" for å få viljen sin på andre områder, som ofte handler om å få penger til ting. 

Jeg vet også at mor "forer" barnas negative holdninger mot både far og meg, og det er jo en utfordring. Men vi kan ikke gjøre noe med henne.

Far må være flink til å gjøre henne trygg og gi henne oppmerksomhet. Han skal likevel ikke spille med på å gjøre henne mindre enn hun er, når hun forsøker å "gå i barndommen". 

Anonymkode: cf523...904

[AnonymBruker]

Hvor ofte er hun hos dere?

jeg forstår henne godt, og mine opplevelser da det samme skjedde meg var ikke gode.

jeg mistet soverommet mitt hos pappa, for søsken om bodde der hele tiden trengte det mer. Jeg hadde ikke lengre noe sted å ha tingene mine. Jeg fikk ikke lengre være med på Ferier, for feriene ble lagt opp etter halvsøsken sine behov og «det passer ikke meg som var så mye større». Pappa var ikke lengre like aktiv i mitt liv, og jeg savnet ham veldig selvom han likevel var der fysisk.

min stemor var god mot meg, ekskluderte meg aldri i dagliglivet, men ting ble ikke lengre det samme, og det var vondt. Jeg tror det eneste din stedatter trenger er masse kos, oppmerksomhet og kjærlighet. Dere må også vise at dere er ufattelig stolte av henne som klarer å sette ord på sine følelser. De fleste 13 åringer ville reagert med å komme i opposisjon, alt din stedatter gjør er å fortelle hvor vanskelig det er for henne. Si at dere forstår dette, men at deres kjærlighet for henne ikke forandrer seg, dere kommer alltid til å elske henne like høyt som alltid. Når pappa får et til barn deler ikke kjærligheten seg mellom de, kjærligheten (hjertet) bare vokser. Det sa jeg til mine store barn da vi brått måtte ta i mot et fosterbarn.

Anonymkode: e2cfd...3ce

[AnonymBruker]

Forstår du virkelig ikke hvorfor det er sårt? Jenta er selvfølgelig redd for å byttes ut selvom dere sikkert mener hun ikke blir det. Helt vanlig at de blir sjalu i en sånn situasjon. Syns det er merkelig du kaller henne barnslig når dette åpenbart er sårt for henne. Møt henne med forståelse og gjør det dere kan for å faktiiiisk ikke få henne til å føle seg byttet ut når babyen kommer og. Hun er like viktig! 

Anonymkode: ff096...7c3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hva slags samværsfordeling har de? Har han et godt samarbeid med mor? Hvordan er jenta ellers, er hun trygg?

Min mann har en 12-åring fra før, og vi kommer etterhvert til å få et barn sammen (jeg er ikke gravid, men vi planlegger for det ila. året). 

Vi er forberedt på det verste og har snakket mye om dette. Både mtp. at hun er en "pre-teen", men også at hun er jente. Vi ventet LENGE med å introdusere meg for barna hans (vi var sammen i nesten to år), for at de skulle bli komfortable etter skilsmissen, forsone seg med at far bodde et nytt sted. Han fortalte dem om meg, og som forventet reagerte hun svært negativt.

Første gang hun skjønte at vi var kjærester, begynte hun å gråte, og var redd hun "ikke lenger var nummer en". Han måtte bruke litt tid å trøste, men det gikk ganske raskt over. Hun er en ganske veltilpasset jente ellers, sosial og flink på skolen, med et godt forhold til begge foreldre. Hun har riktignok mye følelser og mye temperament, og ligner mye mer på sin mor enn på far (og meg). Far må reagere litt på samme måte som han reagerte overfor sin ekskone; sette grenser. Det er greit med følelser, men hun må også tøyle dem. Hun kan heller ikke bruke slike ting som "brekkstang" for å få viljen sin på andre områder, som ofte handler om å få penger til ting. 

Jeg vet også at mor "forer" barnas negative holdninger mot både far og meg, og det er jo en utfordring. Men vi kan ikke gjøre noe med henne.

Far må være flink til å gjøre henne trygg og gi henne oppmerksomhet. Han skal likevel ikke spille med på å gjøre henne mindre enn hun er, når hun forsøker å "gå i barndommen". 

Anonymkode: cf523...904

Far har et overfladisk samarbeid med moren. De har vært bitre fiender i flere år, jeg vet ikke historien, men jeg tror virkelig ikke han hadde tenkt å ha barn med henne og ble nok veldig fanget altfor ung. Han har til dels satt ord på det, og følt seg snytt for 20 årene. Jeg er også litt redd hun lurte han litt inn i det, kvinner kan jo lyve om P pille og slikt noe.  Det medførte nok at han ble litt mer opprørsk enn det en far bør bli. For ung og ikke klar, ingen utdanning og måtte plutselig bare flytte etter henne og ta en eller anna jobb. Aldri en bra plan. Det har nok gitt jenta en følelse av en litt fraværende far. Han gikk jo fra moren og fokuserte på seg selv. Hadde jo ikke fått muligheten til det da han ble far som 21, og var frustrert. Og nå de årene med meg har jo jeg oppfordret han til å bygge karriere og tenke mer på seg selv. Og jeg vil fortsette å la han få bruke mye tid på det. Kanskje jenta synes det er vondt at han ikke helt klarte å være far for hun og lurer på hvorfor han ikke trivdes med hun og moren? Samtidig er hun jo 100% inkludert her og er jo hans datter og min bonusdatter. Behandler og inkluderer hun som min egen. Forstår ikke hvordan jeg kan være noen trussel,utenom kun at hun er bitter fordi det ikke var hun, moren og min samboer som ble en familie? Men det er jo snart 8 år siden skilsmissen, bør hun ikke ha forsonet seg med det nå? Ville forstå om det var to år siden liksom... 

Anonymkode: 03322...b89

[AnonymBruker]

sstinemor skrev (16 minutter siden):

Strenge beskjeder hjelper ingen.

Spør heller om hvorfor hun gjør som hun gjør, og finn ut hva det er som gjør det. Har hun det vondt? Kan man gjøre noe annerledes? Trenger hun mer bekreftelse? 

Å please. Vi spurte også «hvorfor gjør sier du sånn?» har du det vondt?

svaret vi fik «NEI hun vil bare ikke ha søsken, og hun kommer til å hate ungen»

Ja, hva mer anbefaler du? 

Anonymkode: 994fe...2b7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Forstår du virkelig ikke hvorfor det er sårt? Jenta er selvfølgelig redd for å byttes ut selvom dere sikkert mener hun ikke blir det. Helt vanlig at de blir sjalu i en sånn situasjon. Syns det er merkelig du kaller henne barnslig når dette åpenbart er sårt for henne. Møt henne med forståelse og gjør det dere kan for å faktiiiisk ikke få henne til å føle seg byttet ut når babyen kommer og. Hun er like viktig! 

Anonymkode: ff096...7c3

Ja jeg beklager at jeg brukte barnslig. Men hvilket annet ord er det? Hun oppfører seg som ei på 6, når hun er 13. Kan jeg si det slik? Tror ikke ei stemor kan bli mer tolerant enn meg. Jeg irettesetter hun aldri. Selv om jeg noen ganger føler jeg skal bli gal,så lar jeg hun være og tvinger meg til å være ydmyk og forsiktig. 

Anonymkode: 03322...b89

[AnonymBruker]

Jeg fikk lillebror da jeg var 12år. Gledet meg ikke og det var helt pyton med babyen. Jeg så ikke på det som et gode, men noe negativt som gjorde at jeg mistet mye av det jeg var vant til. 

I dag er jeg og bror voksne, gode venner og ting er bra. 

Å forvente at en 13åring skal dele din babylykke er kanskje for mye forlangt. 

Anonymkode: 8734f...fbc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Det fungerer ikke på henne. Hun er den mer sårbare typen. Må gå veldig forsiktig frem ellers trekker hun seg unna 

Anonymkode: 03322...b89

Lykke til med å dille og dalle henne i mange år da

Anonymkode: 994fe...2b7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Far har et overfladisk samarbeid med moren. De har vært bitre fiender i flere år, jeg vet ikke historien, men jeg tror virkelig ikke han hadde tenkt å ha barn med henne og ble nok veldig fanget altfor ung. Han har til dels satt ord på det, og følt seg snytt for 20 årene. Jeg er også litt redd hun lurte han litt inn i det, kvinner kan jo lyve om P pille og slikt noe.  Det medførte nok at han ble litt mer opprørsk enn det en far bør bli. For ung og ikke klar, ingen utdanning og måtte plutselig bare flytte etter henne og ta en eller anna jobb. Aldri en bra plan. Det har nok gitt jenta en følelse av en litt fraværende far. Han gikk jo fra moren og fokuserte på seg selv. Hadde jo ikke fått muligheten til det da han ble far som 21, og var frustrert. Og nå de årene med meg har jo jeg oppfordret han til å bygge karriere og tenke mer på seg selv. Og jeg vil fortsette å la han få bruke mye tid på det. Kanskje jenta synes det er vondt at han ikke helt klarte å være far for hun og lurer på hvorfor han ikke trivdes med hun og moren? Samtidig er hun jo 100% inkludert her og er jo hans datter og min bonusdatter. Behandler og inkluderer hun som min egen. Forstår ikke hvordan jeg kan være noen trussel,utenom kun at hun er bitter fordi det ikke var hun, moren og min samboer som ble en familie? Men det er jo snart 8 år siden skilsmissen, bør hun ikke ha forsonet seg med det nå? Ville forstå om det var to år siden liksom... 

Anonymkode: 03322...b89

Men er hun hos dere sånn type annen hver helg ? 

Når en er "voksen nok" til å ha sex i en alder av 21 - bør en også være voksen nok til å ta konsekvensen. Kanskje datteren merker at dere legger skylden på mor for at hun ble født ? 

Anonymkode: 7fff0...666

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Hvor ofte er hun hos dere?

jeg forstår henne godt, og mine opplevelser da det samme skjedde meg var ikke gode.

jeg mistet soverommet mitt hos pappa, for søsken om bodde der hele tiden trengte det mer. Jeg hadde ikke lengre noe sted å ha tingene mine. Jeg fikk ikke lengre være med på Ferier, for feriene ble lagt opp etter halvsøsken sine behov og «det passer ikke meg som var så mye større». Pappa var ikke lengre like aktiv i mitt liv, og jeg savnet ham veldig selvom han likevel var der fysisk.

min stemor var god mot meg, ekskluderte meg aldri i dagliglivet, men ting ble ikke lengre det samme, og det var vondt. Jeg tror det eneste din stedatter trenger er masse kos, oppmerksomhet og kjærlighet. Dere må også vise at dere er ufattelig stolte av henne som klarer å sette ord på sine følelser. De fleste 13 åringer ville reagert med å komme i opposisjon, alt din stedatter gjør er å fortelle hvor vanskelig det er for henne. Si at dere forstår dette, men at deres kjærlighet for henne ikke forandrer seg, dere kommer alltid til å elske henne like høyt som alltid. Når pappa får et til barn deler ikke kjærligheten seg mellom de, kjærligheten (hjertet) bare vokser. Det sa jeg til mine store barn da vi brått måtte ta i mot et fosterbarn.

Anonymkode: e2cfd...3ce

Gode råd. Hun skal aldri miste rommet. Første jeg sa da hun fryktet det var at når babyen om 5-6 år kanskje trenger et rom, så skal vi flytte så vi har tre soverom. Og at planen nå var å gi henne vårt store soverom, så kunne vi ta hennes mindre. Da får hun plass til sofa og masse møbler pluss seng. Vi inviterer hu med på alle reiser. Jeg forteller om alle reiseplaner vi har etter Corona og orienterer meg om hvilke hun vil være med på. Jeg sier at vi skal tilrettelegge så det passer med hennes ferier. Jeg ordner alt for hun her. Lager mat, vasker tøy og ser på seriene hennes. Ber om å få se nye turntriks når hun kommer og er den som roser henne mest.

Jeg sa at henne godkjenning av babyens navn er helt nødvendig. Hun fikk velge nesten hele garderoben hans. Og hun skal velge hovedbamsen hans. Den skal være fra storesøster. Jeg sier hun må komme så ofte hun kan, at jeg håper hun vil hjelpe meg med babyen. Spøker litt og sier hun kan nok mer enn meg. 

Føler jeg gir og gir, inkluderer 110% også føler hun sånn! Det er bare så trist. Jeg skulle også ønske vi slapp disse delte familiene. Det blir jo alltid komplisert uansett hva virker det som. Uansett hvor storsinnet stemor er. Orker virkelig ikke år etter år hvor dette skal bli en sak. 

 

Anonymkode: 03322...b89

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jeg fikk lillebror da jeg var 12år. Gledet meg ikke og det var helt pyton med babyen. Jeg så ikke på det som et gode, men noe negativt som gjorde at jeg mistet mye av det jeg var vant til. 

I dag er jeg og bror voksne, gode venner og ting er bra. 

Å forvente at en 13åring skal dele din babylykke er kanskje for mye forlangt. 

Anonymkode: 8734f...fbc

Forventer IKKE det. Men jeg ser det er sårt for henne og jeg prøver ikke ta hennes plass. Ikke barnet heller. Og selv om vi viser det på alle måter, virker hun likevel plaget av det. Og jeg lurte egentlig bare på om det er sårheten over at pappa dro som ligger der og på en måte aldri helt går bort? Ville høre fra de på andre siden og hører jo her at det var forferdelig sårt. Det er trist. 

Anonymkode: 03322...b89

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Men er hun hos dere sånn type annen hver helg ? 

Når en er "voksen nok" til å ha sex i en alder av 21 - bør en også være voksen nok til å ta konsekvensen. Kanskje datteren merker at dere legger skylden på mor for at hun ble født ? 

Anonymkode: 7fff0...666

Ikke misforstå. Han angrer ikke på dattera! Vi elsker henne begge veldig høyt. Og han forguder henne. Men det var nok veldig skadelig for han å leve med moren, hun hadde mye problemer og gav han mye problemer som følger. Hun dro det langt, for å si det mildt. Hun har forsøkt å ta meg også, men da satte samboer foten ned og etter det har hun blitt veldig forsiktig. Så akkurat hun er litt giftig. Men hun er ikke sentral i dette, datteren hans er. Vi har så og si nada med hun å gjøre, moren. Hun ønsker ikke noe kontakt hun heller, for å si det mildt. Jenta kommer når hun vil. Men det er ikke 50/50, hun er mest hos mor. 

Anonymkode: 03322...b89

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Far har et overfladisk samarbeid med moren. De har vært bitre fiender i flere år, jeg vet ikke historien, men jeg tror virkelig ikke han hadde tenkt å ha barn med henne og ble nok veldig fanget altfor ung. Han har til dels satt ord på det, og følt seg snytt for 20 årene. Jeg er også litt redd hun lurte han litt inn i det, kvinner kan jo lyve om P pille og slikt noe.  Det medførte nok at han ble litt mer opprørsk enn det en far bør bli. For ung og ikke klar, ingen utdanning og måtte plutselig bare flytte etter henne og ta en eller anna jobb. Aldri en bra plan. Det har nok gitt jenta en følelse av en litt fraværende far. Han gikk jo fra moren og fokuserte på seg selv. Hadde jo ikke fått muligheten til det da han ble far som 21, og var frustrert. Og nå de årene med meg har jo jeg oppfordret han til å bygge karriere og tenke mer på seg selv. Og jeg vil fortsette å la han få bruke mye tid på det. Kanskje jenta synes det er vondt at han ikke helt klarte å være far for hun og lurer på hvorfor han ikke trivdes med hun og moren? Samtidig er hun jo 100% inkludert her og er jo hans datter og min bonusdatter. Behandler og inkluderer hun som min egen. Forstår ikke hvordan jeg kan være noen trussel,utenom kun at hun er bitter fordi det ikke var hun, moren og min samboer som ble en familie? Men det er jo snart 8 år siden skilsmissen, bør hun ikke ha forsonet seg med det nå? Ville forstå om det var to år siden liksom... 

Anonymkode: 03322...b89

Du svarer ikke på hvordan samværsdelingen er - hvor mye er hun hos dere?

I lys av alt dette er vel ikke hennes reaksjon helt unaturlig. Hun har så og si vokst opp uten far, og nå skal han danne ny familie der han sannsynligvis vil ta farsrollen på en helt annen måte. Hun ble en prøvekanin for foreldrerollen, på samme måte som mange førstegangskoner blir prøvekanin for familien, før han gjør det på nytt, og mer gjennomtenkt, i neste runde. Med mer modenhet, bedre økonomi, mer kjærlighet for sin partner og mer pågangsmot. Det er ikke din feil at det ble slik, og heller ikke hennes. Det er foreldrenes feil at de var for unge, uten at de kan gjøre noe med det nå.

Dersom hun er mesteparten av tiden hos sin mor (?), så tenker jeg at mors reaksjon er en stor del av det. Hun kan være voksen og oppmuntre til et godt forhold, og overøse henne med kjærlighet. Eller hun kan egge henne mot far og deg, og si at "far starter på ny og driter i oss". Det høres litt ut som om sistnevnte kan være tilfelle, og dessverre er min erfaring at mange mødre sliter med å være generøse. 

Jeg anbefaler at du ikke har for høye forhåpninger til deres forhold. Fokuser på at hun skal klare seg fint, være sosial, gjøre det bra på skolen. Hun vil være 13 år eldre enn dette barnet, og det kan ta lang tid før de får noe forhold overhodet. 

Anonymkode: cf523...904