Bitter på grunn av sykdom

[AnonymBruker]

Jeg er en kvinne på 40,- som har slitt med en mage / tarmsykdom siden jeg var 16. Det var så vidt jeg klarte å fullføre videregående. Hadde svært få venner,- da hele ettermiddagen bestod i toalettbesøk. Jeg var veldig ensom,- men fullførte etterpå studier, der jeg slapp å være tilstede i forelesningene. Fikk derfor svært lite av den sosiale biten på studiene,- og karakterene mine var middels dårlige hele veien. Endte tilslutt opp med mastergrad,- og jobb. Men ja;  jobb og barn var alt jeg klarte. Jeg skammet meg også sånn over sykdommen. Hendte det luktet av meg. Fikk nesten ingen venner på jobb,- og ble en lystløgner,- som fortalte hvilket fantastisk liv jeg hadde på fritiden. (Noe som selvsagt ikke stemte); og kollegaene mine gjør/gjorde en god del narr av meg. 
Ettter alle årene med forferdelige mageproblemer, er jeg plutselig blitt bedre. Dette skyldes en veldig streng diett,- og nye medisiner. Har aldri vært så frisk som nå! Men der kommer bitterheten inn; skulle så ønske jeg hadde fått den hjelpen jeg trengte tidligere!! Jeg har gått glipp av så mye. Jeg har det også helt forferdelig på jobb, men i disse tider er det ikke lett å få seg ny jobb. 

Jeg har tidligere vært deprimert,- det går i bølger.  Men akkurat nå er det så ille. Har en jobb jeg hater. Ingen egen vennekrets,- og føler livet mitt er over. Kan også nevnes at jeg hadde en ganske spesiell barndom, og lite familie ellers. (Mine foreldre er skilt,- og har egentlig brydd seg minimalt om livet mitt, ble «kastet ut» hjemmefra som 16 åring.

Er det noen som har klart å «begynne på nytt som 40 åring?»  Eller har noen gode råd?

 

Anonymkode: 20776...093

[AnonymBruker]

Jeg fikk god hjelp til å akseptere barndommen min, ikke dvele ved dårlige opplevelser og se fremover av en psykolog jeg gikk til en liten periode. Var bare noen enkle mentale teknikker som fikk meg over kneika. Ikke noe som er mer energisugende og negativt som å dvele ved det som kunne vært annerledes. Det er enkelte ting man ikke har kontroll over. Jeg fikk ihvertfall hjelp til å tenken at sånn har det bare vært -får ikke gjort noe med det og for så slutte å bruke så mye energi på å tenke på det. Tenker på det innimellom men da bruker jeg bare de teknikkene jeg lærte og da sveiper det bare innom hue før det blir borte igjen. Det å akseptere betyr ikke at ting har vært greit og at det har vært bagateller det du har vært igjennom, men ved aksept velger du å ikke bruke så mye tid på å tenke på det som har vært og heller bruke energi på det som er her og nå. Det er en prosess og jeg har ingen annen råd en å prøve å få litt hjelp til aksept. Bitterhet er bare til hinder for at du kan leve ett bedre liv. Masse lykke til -godt å høre at du har blitt bedre❤️

Anonymkode: d9410...d13

[AnonymBruker]

Leit å høre at du har hatt det så vanskelig i livet ditt med sykdom. Men det er aldri for sent å begynne på nytt. 

Det er veldig vanskelig så lenge du har en depresjon å dra med deg, det vet jeg av erfaring. Det er mildt sagt vanskelig å beholde og vedlikeholde vennskap under en depresjon. Får du medisiner for denne sykdommen?

Det finnes grupper på facebook, der man kan søke vennskap og finne venninner, f.eks. noen å gå ut og ta en kaffe med e.l. Mange av gruppene er lokale, slik at man kan møte lokale fra samme sted som en selv, uten at noen må reise lange avstander først for å få til et treff. Kanskje du kan søke litt rundt på Facebook og se om du finner noen nye å være sosial med? Det er et sted å begynne i alle fall.

Du skriver at kollegaene dine gjør en god del narr av deg? Det høres helt forferdelig ut, at voksne mennesker oppfører seg sånn. Er det mulig å ta dette opp med tillitsvalgt? Er du med i fagforeningen? Hvis ikke, meld deg inn!

 

Anonymkode: 78ee5...63e

[Tough cookie]

Hvorfor gjør kollegaene dine narr av deg?

[AnonymBruker]

jeg finner mye støtte i grupper, der vi sliter med samme type helseproblemer. sliter selv med mage tarm problemer, og er litt nyskjerrig på hva slags type medisin og diett som hjelper deg☺️

jeg har selv hatt en problematisk oppvekst med mye mobbing og utfrysing, og er overbevist om linken til autoimmune lidelser jeg sitter med i dag. startet med angst og depresjoner pga oppvekst. nei jeg vet ikke; man får ikke gjort noe med fremtiden. sett pris på at du er bedre i dag, og skap deg din egen meningsfulle tilværelse💚

Anonymkode: 309a4...238

[AnonymBruker]

Hei

TS her. Jeg går på en veldig «hard diett» minimalt med sukker, glutenfri, melkefri og nøttefri/sojafri kost» Ofte spiser jeg kun glutenfritt brød uten pålegg. Eller rent kjøtt med potet til middag. Oljer / fett må jeg også passe meg for. I tillegg går jeg nå på allergitabletter / kortison kur som har hjulpet meg mye. 
 

når jeg var på mitt dårligste har jeg ikke klart å holde igjen luft/ avføring. Jeg har også hatt en meget spesiell ånde. Med sår i munnhulen. Det skyldes allergier,- jeg har lidd mye,- var til ekstremt mange utredninger på 90 tallet, men legene fastslo den gang tilslutt at det sikkert dreide seg om psykiske plager. Etter en utredning med blant annet koloskopi kom jeg hjem med anti-depressive medikamenter.  Litt inspirert av en annen tråd jeg har sett her inne; om en yngre jente som er utredet for mage/tarm problemer. Som henne,- var jeg helt desperat etter å få hjelp. Sykdommen har tatt så utrolig mange år av livet mitt. 
 

Jeg en grå mus,- jobber bare superhardt på jobb. Er fullstendig konfliktsky,- dårlig samvittighet når jeg går på toalettet. Vet at det er blitt mye spøkt med,- fordi jeg bruker så lang tid. Har også en mann som er veldig dominerende,- og jeg har vel egentlig bare vært så takknemlig for at han valgte meg,- med mine plager, at jeg på en måte er litt «dørmatte» hjemme også.

Selv om jeg nå er bedre,- har jeg brukt opp de beste årene av livet mitt. Heldigvis har jeg barna, de er min store glede. Men jeg synes resten av livet er så mørkt.

tusen takk for fine svar. Tok en personlighetstest på jobb,- (større bedrift) og er også helt i kjelleren på grunn av disse resultatene. Usikker på meg selv/ redd/ innadvendt/ men likevel pratsom osv... en person bedriften ikke ser at har «utviklingspotensiale». Slik føler jeg det på alle plan i livet. 

Dette er et veldig negativt innlegg. Jeg bør nok komme meg til psykolog. Men har på en måte lagt helt lokk på barndommen min også. Jeg har glemt ut alt,- jeg har overhode ikke lyst til å grave i de vonde minnene. Er redd jeg skal «tippe helt over».

jeg klarer akkurat husarbeid, lage mat,gå på jobb, få barna på fritidsaktiviteter. Men det er også akkurat det jeg klarer. Jeg gråter ekstremt mye,- var hos legen og har ingen mangel sykdommer; (slik jeg ofte har hatt før), blodprøvene mine er bedre enn noen gang. 

Anonymkode: 20776...093

[AnonymBruker]

Dra til fastlegen og fortell hvordan du har det. Skriv det gjerne ned hvis du synes det er vanskelig. Det kan godt hende at du kan henvises til psykolog eller liknende tilbud. Man må ikke grave i vonde barndomsminner. Jeg snakket litt om barndommen min, men bare i korte trekk, slik at psykologen kunne forstå bakgrunnen min - og slik at jeg kunne forstå hvordan bakgrunnen min påvirker meg i dag.

Anonymkode: 71031...922

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

jeg finner mye støtte i grupper, der vi sliter med samme type helseproblemer. sliter selv med mage tarm problemer, og er litt nyskjerrig på hva slags type medisin og diett som hjelper deg☺️

jeg har selv hatt en problematisk oppvekst med mye mobbing og utfrysing, og er overbevist om linken til autoimmune lidelser jeg sitter med i dag. startet med angst og depresjoner pga oppvekst. nei jeg vet ikke; man får ikke gjort noe med fremtiden. sett pris på at du er bedre i dag, og skap deg din egen meningsfulle tilværelse💚

Anonymkode: 309a4...238

Ja, jeg tenker også at dette er litt rett. At immunsystemet kanskje ble påvirket. Det føles så dobbelt urettferdig akkurat nå. Jeg burde jo være glad for at jeg fikk meg en utdannelse,- men jeg føler at jeg har gått glipp av så mye. 
jeg er også så misunnelig på andre som ikke har «vært igjennom» så mye sykdom og smerter,- og egentlig også flauheten/ skammen over sykdommen. (At jeg har følt at jeg har luktet vondt) redd for å møte folk på vei til toalettet osv. skammen,-«tror» mange ser på meg som «urenslig». 

 

Anonymkode: 20776...093