Blir du venner med foreldrene i barnas barnehage?

[Minlillelykke]

Ja, har fått mange nye og veldig koselige venner fra barnehagen til barna

[AnonymBruker]

Ja, har fått flere venner gjennom mitt barn  

Anonymkode: 5bef4...74e

[AnonymBruker]

Nei, jeg er sånn teflonmamma som småprater høflig med alle, men ikke ønsker noe nærere vennskap. Men å ha pratet litt er jo greit hvis barna vil leke samme på fritiden og slikt.

Anonymkode: 6a658...da2

[AnonymBruker]

Jeg vil ikke påstå at jeg har blitt venner med noen av 7-åringens venner sine foreldre. Vi er bekjente. Kan fint prate sammen hvis vi møtes, men ikke noe mer enn det. 
 

med 5-åringen er det annerledes. Der har det virkelig «klikket» med flere av foreldrene, og jeg har vært med dem mange ganger uten barn tilstede. Ost og vin kvelder, middager ute, bursdagsfester osv. vi gjør også en del sammen med hele familien. Det er veldig kjekt, og jeg håper vi klarer å holde på vennskapet også fra høsten av når ungene blir spredd på ulike skoler. Vi bor jo i nærheten, så vi skal prøve å fortsette å nære vennskapet både mellom barna og oss voksne. 
 

Jeg husker at jeg elsket at mine foreldre var venner med to av mine beste venninner sine foreldre. Det gjorde at vi ofte var på ferier sammen, feiret 17.mai og nyttårsaften sammen osv. Det var jo veldig kjekt både for de voksne og oss barna. 
 

Jeg ser jo det selv også, de vennene vi er mest med nå er de som har barn som går godt overens med våre barn. Da koser alle seg når vi er sammen. 

Anonymkode: 5afbb...62c

[Raven.Writingdesk]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Vi var innflyttere og kjente ikke så mange da eldstemann begynte i barnehagen. Nå har vi hatt to barn i samme barnehage/skole, hvor det har vært mange som fikk søsken omtrent samtidig, slik at vi har fulgt hverandre i en del år. Noen har blitt bekjente, andre har blitt gode venner. 

Jeg anser meg selv som relativt diplomatisk, uten noen tendenser til drama. I løpet av snart 10 år har jeg ennå ikke hatt noen som helst utfordringer av det slaget som @Raven.Writingdesk nevner.

Tvert imot vil jeg påstå at det har vært en berikelse for det sosiale, både for barna og voksne. De gangene det har vært situasjoner mellom ungene, har det vært helt uproblematisk å ta dette med foreldrene. Det har for eksempel vært helt naturlig å ha en samtale om at noen føler seg ekskludert, eller at noen er litt ekstra irritable. 

Anonymkode: f6b1c...240

Om jeg var innflytter ett sted kan det godt være det ville endret synet mitt på ting fullstendig.

Da er det veldig viktig som familie at man evner å bygge nettverk.

Det å bygge videre på relasjonene til barna, som tross alt utgjør en stor del/hoveddel av foreldre sin hverdag: har sikkert mange fordeler.

Men: Fra mitt ståsted så har allerede vi et etablert nettverk som vi deler med barna: Vi har stor familie med barn i samme alder som vi omgås jevnlig, så våre barn omgås søskenbarn, tremenninger ++, samt deres foreldre, sammen med oss.

Jeg har også et nettverk av venner som strekker seg tilbake til da jeg selv gikk på barneskolen.
 

Disse har selv barn som er i samme aldersgruppe som mine barn. Dermed har vi også der flere familier som havner i ei «gruppe» som består av familier vi omgås med, hvor våre barn leker med deres barn. 
 

Samtidig har jeg opplevd at eksempelvis venner i sistnevnte gruppe er mennesker som kanskje jeg som venn har vokset ifra, eller, de fra meg. Over mange år har vi utviklet ulike interesser og egenskaper.
 

Da føles det faktisk som en lettelse at våre barn allerede har egne venner utenfor mine venners barn,  som kan komme og gå, uten at vi må forholde oss til deres foreldre som noe annet enn «mammaen til ....»

Det er for meg utrolig befriende at mine vennskap og barnas vennskap ikke henger sammen. Jeg kan dermed «velge og vrake» venner, uten å skulle tenke på mine barns vel og ve. 

Endret 17. februar 2021 av Raven.Writingdesk