Kronisk syk og identitetskrise

[AnonymBruker]

Er i såpass dårlig form at jeg må prioritere hardt hva jeg gjør -type henne opp klesvask eller alge middag, er mye sengeliggende. Føler venner og familie bare venter på at jeg skal bli friskere. At de bare fortsetter sine liv uten å inkludere meg før jeg har blitt frisk nok til å være med som før. Når har det gått tre år og jeg har nå skjønt at jeg ikke blir frisk om 14 dager. Jeg har prøvd å virke friskere en det jeg er i redsel for å gå glipp av «livet» som har gjort at jeg nok har blitt sykere. Lever nå livet mitt innomhus da jeg må prioritere energi på å orke å være tilstede for familien når de er hjemme. Jobben har jeg også måttet si opp. Føler jeg er «slettet» fra livet til venner feks -blir ikke spurt lenger om å bli med på ting og de skjønner heller ikke at det går an å spørre meg hva jeg kan klare og senke forventningene. Jeg har prøvd å presse meg en del for å orke slike aktiviteter det er vanlig å gjøre som «frisk» men jeg har egentlig vært alt for syk for å få noe glede av det. Nå har det liksom slått meg hardt at jeg har mistet alle arenaer man har en identitet og nå vet jeg ikke hvem jeg er for noen egentlig. Flere som kjenner seg igjen? 

Anonymkode: 66a3b...8e8

[AnonymBruker]

Vaskemaskinend skrev (6 minutter siden):

Du må ha en plan og delmål. Hvis du ikke har en plan så er planen og skaffe en plan. Delmål kan være 10 minutters gange. Det kan godt hende at det er psykosomatisk. Jeg har hørt at over 80% av sykdommer er psykosomatisk.

Du burde spørre noen som har hund om du kan få gå en liten luftetur hver dag. Da blir du presset til å pynte deg, komme deg ut, møte mennesker. Jeg tror du må øve deg på situasjoner du ikke liker.

Alternativet er å leve i et selv valgt fengsel

Dette handler ikke om en psykosomatisk sykdom, men takk for råd -dette handler om identitetskrise når du har mistet «alt» over «natta» og man ikke lenger er den man har vært eller klarer å være den man vil ovenfor andre. Det at andre ikke helt forstår at man ikke blir den «gode gamle» igjen og forventninger andre har til deg og de du har til deg selv. 

Anonymkode: 66a3b...8e8

[PurpleRain]

Les boken « Men du ser ikke syk ut»

Ragnhild Holmås

[AnonymBruker]

Jeg har ikke vært i din situasjon, så jeg kan ikke si noe om det du spør om. Men kunne du sagt noe a la det som står i innlegget her til noen nære venner - slik at de kanskje lettere forstår hvordan du har det og hva du kan trenge fra de? ❤️ Ser for meg det er vanskelig å vite hvordan man kan inkludere en som er kronisk syk hvis man ikke har erfaring fra det selv og heller ikke får noen «føringer».

Anonymkode: 80658...d28

[AnonymBruker]

Hvorfor sa du opp jobben?

Anonymkode: 09a5e...64b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Hvorfor sa du opp jobben?

Anonymkode: 09a5e...64b

Var for syk til å komme tilbake -fikk ikke mulighet til å sykepermittere meg lenger en ett år utover sykemeldingsperioden.

Anonymkode: 66a3b...8e8

[Leo]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Hvorfor sa du opp jobben?

Anonymkode: 09a5e...64b

Nå er ikke jeg TS, men når man har vært sykmeldt ett år så får man gjerne to valg: Si opp selv eller bli sagt opp. 

[AnonymBruker]

Leo skrev (11 minutter siden):

Nå er ikke jeg TS, men når man har vært sykmeldt ett år så får man gjerne to valg: Si opp selv eller bli sagt opp. 

Men om man er for syk til å jobbe vil man ikke gå over til arbeidsavklaringspenger eller noe? Eller mener legen at man ikke er syk nok?

Anonymkode: 09a5e...64b

[Gjest Fnuggolina]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Hvorfor sa du opp jobben?

Anonymkode: 09a5e...64b

Man må det, man kan søke om permisjon - men mange får nei.

Sier man ikke opp selv kommer det frem i attest går jeg utfra, og det ser litt dårlig ut med «ble avskjediget». 

Uansett til TS:

Ja, jeg står i samme situasjon selv - er fortsatt ikke der at jeg kan prioritere sosiale aktiviteter på bekostning av noe annet. 

Det er absolutt en identitetskrise.

Jeg har alltid vært interessert i en form for «karriere», eller faglig utvikling da. Har vært heldig å ha jobber som var innen mitt interessefelt, og tok jo mastergrad av en grunn. Jeg skal ikke si jeg var ekstremt dedikert, men jeg har bygget opp CV’ en relativt målrettet og vært engasjert. 

Så på den fronten er det jo ikke bare selve tabuet rundt helse og utenforskap som er vanskelig for min del - men også at jeg ikke kan bruke kompetansen jeg har og få utviklet den. Jeg er for syk til å ha det som «hobby» hjemme også. 

Jeg vet jo at mitt fravær nå får langvarige konsekvenser i jobbsammenheng selv om en plutselig blir magisk frisk. 

Så er det jo det åpenbare: miste reell kontakt med venner (under korona kjenner jo mange på det, men jeg klarer ikke så mye som 5 minutter), at man ikke får vært en ordentlig kjæreste med partneren og aller verst: får ikke vært mamma mer enn i tittelen. 

Så ja: 100% definitivt identitetskrise.

Men jeg synes som mange andre at «Ser ikke syk ut» - Ragnhild Holmås har mange gode refleksjoner. 

Klarer ikke lese bøker selv, men følger henne på Instagram  

Ganske tankevekkende bare å lese i kommentarfeltene. 

Mange unge oppegående som har fått utdelt ganske kjipe kort i livet før det liksom kom igang. 

Men også noen som har blitt bedre, eller friske. Heldigvis  

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Men om man er for syk til å jobbe vil man ikke gå over til arbeidsavklaringspenger eller noe? Eller mener legen at man ikke er syk nok?

Anonymkode: 09a5e...64b

Jo man går over til aap, men man kan miste jobben sin for det. Man er kun sikret mot oppsigelse så lenge man er sykemeldt. 

Anonymkode: 66a3b...8e8

[Gjest Fnuggolina]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Men om man er for syk til å jobbe vil man ikke gå over til arbeidsavklaringspenger eller noe? Eller mener legen at man ikke er syk nok?

Anonymkode: 09a5e...64b

Jo, hva har det med kontrakten på jobb å gjøre?

AAP = NAV. Ikke jobben. 

 

[AnonymBruker]

Fnuggolina skrev (1 minutt siden):

Man må det, man kan søke om permisjon - men mange får nei.

Sier man ikke opp selv kommer det frem i attest går jeg utfra, og det ser litt dårlig ut med «ble avskjediget». 

Uansett til TS:

Ja, jeg står i samme situasjon selv - er fortsatt ikke der at jeg kan prioritere sosiale aktiviteter på bekostning av noe annet. 

Det er absolutt en identitetskrise.

Jeg har alltid vært interessert i en form for «karriere», eller faglig utvikling da. Har vært heldig å ha jobber som var innen mitt interessefelt, og tok jo mastergrad av en grunn. Jeg skal ikke si jeg var ekstremt dedikert, men jeg har bygget opp CV’ en relativt målrettet og vært engasjert. 

Så på den fronten er det jo ikke bare selve tabuet rundt helse og utenforskap som er vanskelig for min del - men også at jeg ikke kan bruke kompetansen jeg har og få utviklet den. Jeg er for syk til å ha det som «hobby» hjemme også. 

Jeg vet jo at mitt fravær nå får langvarige konsekvenser i jobbsammenheng selv om en plutselig blir magisk frisk. 

Så er det jo det åpenbare: miste reell kontakt med venner (under korona kjenner jo mange på det, men jeg klarer ikke så mye som 5 minutter), at man ikke får vært en ordentlig kjæreste med partneren og aller verst: får ikke vært mamma mer enn i tittelen. 

Så ja: 100% definitivt identitetskrise.

Men jeg synes som mange andre at «Ser ikke syk ut» - Ragnhild Holmås har mange gode refleksjoner. 

Klarer ikke lese bøker selv, men følger henne på Instagram  

Ganske tankevekkende bare å lese i kommentarfeltene. 

Mange unge oppegående som har fått utdelt ganske kjipe kort i livet før det liksom kom igang. 

Men også noen som har blitt bedre, eller friske. Heldigvis  

 

Takk for svar -det har jo bare slått meg hardt nå at oppi alt dette med sykdom så vet ikke jeg hvem jeg er lenger når jeg ikke kan jobbe, ikke orker å være den vennen jeg har vært, orker ikke være skikkelig kone eller mamma. Hvem er jeg da liksom. I dag har jeg hatt en skikkelig nedtur rundt det der....

Anonymkode: 66a3b...8e8

[AnonymBruker]

Har du mulighet til å fungere på andre arenaer eller invitere venner med på aktiviteter som passer deg bedre? For eksempel venninnekveld med te og brettspill, strikkeklubb el.? 
 

Husk at du er fortsatt deg selv. Bare en litt annen utgave som trenger tid på å finne sin nye plass❤️ 

Anonymkode: adee5...9c2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Jo man går over til aap, men man kan miste jobben sin for det. Man er kun sikret mot oppsigelse så lenge man er sykemeldt. 

Anonymkode: 66a3b...8e8

Takk for oppklarende svar

Anonymkode: 09a5e...64b

[Gjest Fnuggolina]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Takk for svar -det har jo bare slått meg hardt nå at oppi alt dette med sykdom så vet ikke jeg hvem jeg er lenger når jeg ikke kan jobbe, ikke orker å være den vennen jeg har vært, orker ikke være skikkelig kone eller mamma. Hvem er jeg da liksom. I dag har jeg hatt en skikkelig nedtur rundt det der....

Anonymkode: 66a3b...8e8

Det er akkurat det - og ingen lette løsninger heller.

Endel har jo ofte råd som vitner om lite innsikt - som for eksempel «kan man være sosial i roligere omgivelser». 

Problemet for min del med «venninnekveld med brettspill/strikkeklubb» er:

Kan ikke komme meg til noen, tåler ikke ha besøk. Kan ikke sitte vanlig oppreist i en sofa, tåler ikke at noen beveger seg i rommet eller sitter på samme seng/sofa. Tåler ikke bevege meg vanlig, tåler ikke lyder eller normale muntlige samtaler. Tåler ekstremt dårlig flere i ett rom. Kan ikke sitte normalt ved et spisebord, kan ikke engang drikke et glass vann uanstrengt uten å klamre meg fast. Strikke elsker jeg, men jeg klarer ikke det heller nå. Altså fysisk i det hele tatt. 

Såeh. Ja.

Her er forutsetningene forskjellige, men det er jo en grunn til at man må utebli fra sosiale aktiviteter. Noen må spare på energien for å overleve å kunne klare en dusj neste uke, andre bare klarer faktisk bokstavelig talt ikke.

For min del blir jeg ikke avskrevet av venner, men man kan jo bare ikke møtes/ringes ever. Og da er kontakten vanskelig å opprettholde godt over tid på et dypere plan. 

Personlig vet jeg jo at jeg ikke ER sykdommen, men den spiser jo opp hvert minutt av døgnet og gir ekstreme restriksjoner på et helt grunnleggende nivå. 

Så å finne en «ny og tilpasset» identitet er vanskelig - for hele livet er jo å komme seg gjennom døgnet.

For noen høres sånt svartmalende ut - men med enkelte sykdommer, som den jeg har nå, er det et brutalt faktum. 

Men, jeg finner iallefall lyspunktene i å opprettholde den kontakten jeg klarer på den måten jeg kan. Med de som man opplever er verdt det :) 

Å holde på en fasade eller klandre seg selv kommer en iallefall ingen vei med. 

Jeg tror du TS hadde kanskje likt den boka om du klarer lese altså, hun har god trening i denne øvelsen og er ei veldig klok og smart dame. 

[AnonymBruker]

Jeg forstår deg så godt, Ts❤️ Jeg er i akkurat samme situasjon. Jeg er tillegg singel og uten barn, så jeg lever livet mitt innenfor husets fire vegger helt alene. I utgangspunktet er jeg en veldig sosial og blid jente som pleide å spre glede rundt seg, jeg hadde store ambisjoner, håp og drømmer, jeg hadde mange fritidsinteresser og mange venner. De siste årene har alt falt i grus. Jeg klarer ikke gjøre noen ting av det jeg liker å gjøre, og venner faller fra, en etter en. Jeg har en mastergrad i et fag jeg elsker og brenner for, men får ikke brukt det til noe. Jeg er så langt nede om dagen, at jeg har mistet håpet. For som deg, så vet jeg at sykdommen ikke endrer seg og blir bedre om 14 dager, jeg vet at dette er noe jeg mest sannsynlig må stå i veldig lenge, kanskje for alltid. Jeg aner ikke hvem jeg er lenger. Jeg klarer ikke være humørsprederen for andre lenger, jeg har ingenting å bidra med. Så jeg kan skjønne at venner ikke gidder. Jeg har en liten familie, med ei søster og ei mor, men t.o.m de føler jeg trekker seg unna. Jeg vet ikke min arme råd om hvordan jeg skal klare meg videre. Jeg har dessverre ikke noen gode råd til deg, men ville skrive og fortelle at du ikke er alene om å føle på dette❤️ God klem til deg❤️

Anonymkode: f1dd8...e15

[AnonymBruker]

Men altså nå er jeg oppriktig nysgjerrig her.... Når dere ikke klarer å gå ut av huset, ikke klarer å ta imot besøk, ikke orker å føre en samtale, ikke orker å gjøre noe sammen, ikke klarer å drikke et glass vann uten store vansker ect, hvordan forventer dere da at vennene deres skal opprettholde vennskap? Et vennskap er jo avhengig av en viss form for kontakt og kommunikasjon for å eksistere, og fortrinnsvis (i alle fall over tid) en toveiskommunikasjon som begge parter har glede av. TS, du beskriver at vennene dine ikke spør hva du kan klare og senker forventingene, men tar du noen gang initiativ til å møtes og forklarer hva du orker? Det virker noe gjentakende på KG at mange klager over at venner ikke tar kontakt og inviterer, og da lurer jeg alltid på om de som savner kontakt tar initiativ selv, eller om det bare er vennen sitt ansvar.

Anonymkode: 1bea5...449